av Th. Østenstad
(Fattig og rik juli 1921)
Sommeren 1920 var en rastløs og urolig tid her oppe, så det var nesten med et lettelsens sukk at jeg den 11. oktober så den siste båten forlate oss. Og jeg hørte flere andre si det samme.
Riktig så fornøyde var vi imidlertid ikke da vi 25. oktober måtte bekvemme oss til å si farvel til solen. Fra da av kom tussmørket sigende ned over landet, tykkere og tettere for hver dag; fra begynnelsen av desember til ut i januar måtte man være meget påpasselig for ikke å forveksle dag og natt. Litt beklemmende var det unektelig å komme ut i den svarte natten klokken 12 på dagen; men først på slutten begynte det å påvirke søvn og appetitt.
Desto hyggeligere var det da vi fra midten av januar skjønte at nå måtte mørket begynne å vike. Og 16. februar 1921, da de første strålene av solen i 5 minutter gyllet sitt røde gull over de høyeste toppene, måtte jeg stadfeste predikantens ord: «Sødt er lyset og lystelig er det for øynene å se solen.»
Solen kom høyere og høyere, og allerede 20. april hadde vi midnattssol. Mars, april og mai er en herlig tid her oppe, full vinter og strålende sol over hvite fjell og ensomme, ubetrådte vidder.
Den laveste temperaturen i vinter var -38 grader. I stille vær går det an; men er det vind – og det hendte ikke sjelden – da føler man seg snart fristet til å synge: «Gid jeg var i et varmere land.»
I Longyear City har det denne vinter bodd omtrent 200 mennesker. Den vesentligste delen av mitt virke hadde jeg blant disse. I mørketiden var det meget vanskelig å komme til andre kolonier enn Hjorthavn; og da det ble lyst, var det ikke fast is utover Isfjorden til Green Harbour. Og isen er den beste veien om vinteren, over fjellet er det utrygt å ferdes uten fører.
Kirken ble, som dere vet, ikke reist i fjor sommer som vi hadde håpet. En sal som forrige vinter var kafé, har gjort tjenesten i stedet. Og det har slett ikke vært så verst når bare ikke potetsekkene bak disken ble altfor mange og altfor råe, og når bare ikke matlukten fra kjøkkenet ble altfor merkbar eller skramlet fra oppvasken altfor sjenerende. På slutten ble det bedre med alt dette.
Juledagen var det endog ganske pent, med hvit duk på bordet og granbar og juletrelys.
I mørketiden var møtene søndag formiddag dårlig besøkt av den grunn at alle sov til middag. Det var ofte trøstesløst å gå ensom til møtet gjennom den mørke, sovende by en slik søndag. Men så var det styrkende å finne de trofaste tilhørerne – om de enn var få – på plassen.
Søndag ettermiddag møtte folk mannsterkt frem; på de møtene var det tale, opplesning, sang og musikk (orgel og klarinett), og av og til lysbilder. I advent- og fastetiden holdt jeg møter hver onsdag eller torsdag, men det kom aldri mange.
For øvrig har vi hatt bibeltime på mitt kontor (en tomannsbrakke, temmelig fuktig og kald) hver lørdagskveld; og det har jevnlig vært en 3–4 stykker som har gitt avkall på kinematografforestillingen som ble holdt på samme tid for å komme sammen om Guds ord. Det har vært styrkende og oppmuntrende stunder, særlig når vi kom sammen ikke bare til bibel-lesning og bønn, men også til nattverd.
I julen var det riktig festlig. Granbusker ble sendt opp med siste båt, både til familiene og til messene. Julaften var alle samlet om treet i arbeidermessen, der var tale og sang og et festlig middagsbord. Første juledag var det 2 møter, begge godt besøkte. Om ettermiddagen lysbildefremvisning over Jesu liv. Andre juledag gikk jeg i strålende måneskinn over isen til Hjorthavn og holdt møte der. Fra tredje juledag hadde vi en rekke fester for barna, i messen og hos flere av familiene. Jeg har vært med ved mange barnefester hjemme. Men slik fryd og glede som våre enkle fester her utløste hos de små, har jeg ikke sett maken til.
Arbeidet blant barna har også ellers vært meg til stor glede. Jeg holdt skole for 5 barn. 3 timer daglig.
På et av bildet ser dere klasserommet og barna som kan le og gråte, og være snille og «trollaktige», akkurat som barna i Norge. Når jeg ser tilbake på vinteren og mitt virke her i vinter, er jeg glad for at Indremisjonen har satt i gang denne virksomheten. Ikke fordi jeg kan påvise de store resultatene; her må ydmyk tålmodighet og troende bønn til. Men fordi det er blitt meg ganske klart at et savn er avhjulpet. Det trengs her oppe et slikt arbeid, det er nødvendig, og det må ikke forsømmes eller oppgis. Det må ikke avskrekke eller virke motløshet at arbeidsfeltet er hardt og vanskelig. Det er stort at «Guds ord forfølger folk også hit op», som en av arbeiderne sa til meg for en tid siden. Det er nå godt håp om at kirken kan bli ferdig og innviet i sommer, og jeg gleder meg til å ta fatt igjen etter ferien, som jeg håper med ny frimodighet og under bedre arbeidsvilkår enn hittil.