av Varg Villvoll
(Arbeidsmanden juli 1935)
Det var i et av «hågga» omkring Stortor-vet jeg traff en kjekk bredskuldret Svalbard-kar som i fire vintre ha «standa kvar» der oppe og som nu syntes han kunde ha lov til å unde sig en frivinter på 60. breddegrad.
Han fortalte og jeg skrev om dette terra nova opunder isdekte pol mellem isbre og fjell, hvor nordmenn har bygd sig et hjem i glansen av nordlys og sol!
Store Norsk Spitsbergen Kullkompani er arbeidsgiveren der oppe og i kompaniets grubeby i Advent Bay er det 552 mennesker som overvintrer. I Coal Bay – 2 timers vei sydvest – er 250 russiske og i Grønfjorden – Green Harbour – er 1100 russere.
I den norske grubebyen heter den eneste virkelige gate for Storgata. På skjæringen nær kaia er sysselmannen Ingstads hus. Litt lenger oppe på samme side bor direktør Sverdrup.
Folkets Hus er ombygd av den gamle ba-rakke, som før kaltes «femma».
Vi har kjerke med bibliotek. Doktor, sy-kehus og første klasses pleiersker. Et jom-frubur finnes også. Der bor jentene fra spi-sesalen.
Nogen vandpost er det ikke på Svalbard. Alt vann som skal brukes til mat og drikke, må fremkjøres i fast form fra dammen, hvor et par karer har sin fulle hyre med å sage is.
Den dagen første båt kommer om våren er Svalbards fornemste fri- og høitidsdag. Alle er ute og ser på, og om kvelden danser de og smaker på det nye brygget. Reglemen-tert får hver Svalbard-mann 1 flaske konjakk i måneden til 8 kroner, men det hender der som her at en kan få luske til sig litt mere. Især er det gromt når turistbåtene kommer, for da vanker det både godt og billig drikke. Får dere god mat der oppe? var så mitt spørsmål.
«Jøss å godt vi lever! Men ute hos russera tror jeg de lever enda bedre, iallfall hadde de mye fin frukt der. Og bare natur-smør, som var som nykjernet.
De kan både forlove sig og gifte sig på Svalbard. De døper unger og folk dør der. Det er alt mange graver på kirkegården, blandt andre kan en lese navneplaten på grava til Nils Krogh – en Rørosgutt, som gikk med i den store ulykken, da 26 blev drept.
Om det er kalt der? Den laveste tempe-ratur som er målt i de årene jeg har vært der er 38 grader. Men så blåser det så jævlig.
På Nordenskjoldtinden rett op for byen er engang målt en vindstyrke av 60 sekund-meter.
Folk går gjerne skinnklædd der oppe, og alle har mat og sikkert utkomme. Til tid-trøyte blir det mest å sitte med kortstokken. Poker og tjuge-ett er de mest almindelige spill.
Så kan det være nogen som går på jakt, og kommer de att med nogen ryper så lager pikene på salen dem til og en liten fest fal-ler på. Gudskjelov at der også er piker på Svalbard! Var det ingen vilde livet bli mere stusslig og enda flere vilde bukke under av melankoli i mørketiden. Det liver op uhyre å høre nogen jenter tralle og le.
Gruvene ligger oppe i høiden, hvortil går elektrisk heis. Kraften skaffes fra dampcentral, men skulde den klikke engang så har man oljemotorer i reserve.
Som regel er livet ensformig der. Mørke-tiden aller verst. Ungkarene tenker mest på piker og vin. Det har hendt at en ungkar har kommet inn på jomfruburet, og på «Caprino» – båten som går i rute – hendte det engang at en dame fødte i rum sjø på veien hjem til Norge. Det blev en ekte Svalbard.
Om sommeren er det mange rare folk å se. Kunstnere og videnskapsmenn og flokke-vis turister, som kommer med hele bører av forsteninger de fant ved brekanten.
Selveste utenriksministeren fra Frank-rike var der forleden sommer. Han bød med sig mange av gruvekarene ombord og skjenkte dem all sydens herligste nektar, men passiaren måtte skje ved minespill og det ene ord: «Skål».
Det er fullt op av fugl på Svalbard – ærfugl, ryper, grågås, ringgås og rappgås. En diger isbjørn kom like inn til kaia en-gang. Det kom sig av at en av kara hadde trekt en sel efter sig, så bjørnen luktet været av selen. Den brummet og holdt et stygge-lig leven og vergeløst folk måtte pelle sig vekk. Stiger Lofthus la bjørnen nedåt, men mange skudd måtte til.
Jeg spurte etter min sambygding stiger Knudsen og fikk den sørgelige tidning at han var blitt lemlestet ved en ulykke. Mange gutter fra Ålen og Røros har vært og er på Svalbard, som rimelig er. Gruvelivet har gått dem i blodet og ingen rørosing er redd for skott. Selv holdt jeg på å bli det engang. Jeg var buden inn på kaffe hos kara på kvartsbruddet i Telemark. Mens vi satt i godt lag omkring bordet holdt et gjeng anleggsbuss på med skytning like utenfor stua. Store stener dundret i veggen, stenfliser fløi inn gjennem vinduet og et mirakel var det at alt gikk bra. «Er du redd,» sa den ene og lo til mig der jeg satt så blek om nebbet. Da mannet jeg mig op og fortalte at jeg var fra Røros og tilla dette: Dynamittens brak og drønn ble vuggesang for fjellets sønn.
Den bredskuldrede Svalbard-kar er også fra Røros – nærmere bestemt Hauaryss. Snart er han ferdig med sitt besøk i «kågga ved Stortorvet» – «Gamla» fornemmelig, og så drar han sammen med grågåsa nord-over att.