(Morgenbladet 16/9 1899)
Vi gjengir i sin helhet den i et spesialtelegram fra London til Morgenbladet på lørdag omtalte artikkelen i Times av den kjente engelske forskeren Sir Martin Conway om eiendomsretten til Spitsbergen og den til denne øygruppen hørende øya Bjørnøya: Den nylig gjennomførte tyske annekteringen av en del av Bjørnøya gjenoppliver igjen spørsmålet om eiendomsretten til øygruppen Spitsbergen, hvor Bjørnøya må sies å høre til. Allerede under Jakob I’s regjering var saken gjenstand for en skarp diskusjon, og det fantes de som støttet det engelske kravet om at Sir Hugh Willoughby i 1553 oppdaget disse øyene. Dette var imidlertid ikke tilfellet; for ifølge hva vi nå vet, var landstrekningene Sir Hugh Willoughby oppdaget, en del av Novaja Semlja. I henhold til oppdagerens rett tilhører Spitsbergen utvilsomt nederlenderne; for den første ekspedisjonen som fikk øye på øygruppen, var Barents-ekspedisjonen, som dro fra Amsterdam i mai 1596, oppdaget Bjørnøya den 9. juni og gikk i land der dagen etter. Barents satte kursen mot nord for å forsøke å finne en vei over Nordpolen til Kina; han satte seg fast i pakkisen, og på tilbakereisen var det at han den 17. juni fikk øye på nordkysten av Spitsbergen. Han seilte vestover langs landet, tilbrakte noe tid ved øyene i nordvest, styrte deretter sørover langs vestkysten, oppdaget forskjellige bukter, gikk i land i det nå såkalte Magdalenefjorden, hvor han formelt tok landet i besittelse for Nederland, og en beretning om besøket ble lagt i en kasse og gjemt blant løsrevne klippestykker. Det ser imidlertid ikke ut til at Barents anså sin oppdagelse for å ha noen spesiell praktisk betydning; det ble aldri senere gjort noe forsøk på å besøke Spitsbergen eller drive fiske i farvannet rundt.
I året 1603 ble Bjørnøya neste gang besøkt av et engelsk fartøy tilhørende det russiske kompaniet i London, som gjorde krav på, uavhengig av tidligere reisende, å ha gjenoppdaget landet. Året etter ble det gjort et nytt besøk; da fant man store mengder av hvalross på kysten, og en del ble fanget. I 1605 sendte det russiske kompaniet en ekspedisjon til Bjørnøya for å fange hvalross og koke spekket til tran, og senere ble Bjørnøya besøkt hvert år av det russiske kompaniets skip. Det var imidlertid ikke før i 1607 at hovedøya i Spitsbergen-gruppen igjen ble besøkt, da den ble besøkt av Henry Hudson, som ikke gjenoppdaget den, men seilte dit etter Barents’ kart. Hudson kom tilbake med nyheter om den overordentlige rikdommen på hval, hvalross og sel, som fantes på kysten og i buktene på Spitsbergen; det ble da klart at de fartøyene som ble sendt til Bjørnøya for å fange hvalross, ville høste et langt rikere utbytte hvis de reiste lenger mot nord, særlig hvis de hadde med seg mannskap som kunne drepe hval – det vil si baskiske sjømenn, for de var de eneste som på den tiden visste hvordan de skulle bruke harpunen.
Ikke før i 1610 ble det igjen sendt et fartøy av Muscovy Company under Jonas Pooles kommando til Spitsbergen. De fanget hvalross, bjørner og reinsdyr, men forsøkte seg ikke på hvalfangst. En mer betydningsfull ekspedisjon ble sendt året etter til det som nå kalles Kings Bay for å drive hvalfangst, og de oppførte et trankokeri på stranden.
I 1612 ble forsøket gjentatt, og utfallet var vellykket, mens et baskisk skip hadde tilsvarende hell og fikk full last i Isfjorden. Følgen var at det neste år (1613) samlet seg en stor flåte av hvalfangere i farvannene rundt Spitsbergen. Det russiske kompaniet fikk av kong Jakob I et frihetsbrev som ga dem enerett til fiske i området. Med dette dokumentet drev de engelske skipene bort alle sine utenlandske konkurrenter og beslagla deres last, noe som forårsaket betydelig misnøye. Nederlenderne hadde nemlig også møtt opp, utstyrt med fullmakt fra prinsen av Oranien, og i tillegg var det skip fra flere andre land.
Året etter ble det fremmet diplomatiske protester mot engelskmennenes fremgangsmåte, og en interessant brosjyre ble publisert på fransk, hvor hendelsene ble beskrevet sett med utenforstående øyne. Men dette hjalp ikke, og saken ble overlatt til maktens avgjørelse.
I 1614 sendte nederlenderne opp «atten store skip, hvorav fire var statens krigsskip, med tretti kanoner hver», i tillegg til flere skip fra Dunkerque. Engelskmennene, som kun hadde tretten fartøyer, var i håpløs minoritet. Nederlenderne tok ved denne anledningen kysten i besittelse, inkludert den senere såkalte Amsterdamøya, hvor de oppførte sine trankokerier og la grunnlaget for sin store sommerkoloni, Smeerenburg. I sin storhetstid skal denne kolonien ha vært besøkt av flere tusen sjømenn og personer involvert i hvalfangsten hvert år.
De følgende årene var det mye strid mellom de ulike nasjonene, men Nederland beholdt sin besittelse på det nordvestlige hjørnet av Spitsbergen, hvor den beste hvalfangsten ble drevet. Engelskmennene tok kontroll over flere bukter, og også andre nasjoner etablerte hvalfangststasjoner. Samtidig fortsatte man ivrig med oppdagelsesferder, og hver nye ekspedisjon forsøkte, ved å sette opp våpenskjold og andre insignier, å ta landområder i eksklusiv besittelse for sitt eget land. Alle disse forsøkene mislyktes, for i realiteten var fiskeriet fritt for alle, unntatt i de farvannene som var stengt som beskrevet ovenfor.
Engelskmennene og nederlenderne anstrengte seg hver for seg for å kolonisere sine besittelser. De etterlot folk som skulle overvintre der, men disse døde som regel i løpet av vinteren, og forsøkene måtte oppgis. Om det noen gang ble gjort en formell deling av Spitsbergen med fastsatte grenser, kan ikke besvares i dag. For hvalene, utmattet av den ubarmhjertige jakten de var utsatt for, forlot alle som én kystene og fjordene på Spitsbergen og søkte tilflukt i åpent hav. Hvalfangerne måtte følge dem stadig lenger vest og nord, til jaktfeltene lå så langt unna Spitsbergen at øyas kyster ikke lenger hadde noen verdi, og området ble praktisk talt forlatt av alle nasjoner.
Midt på 1600-tallet syntes det ikke lenger å være noen tanke om at noen bestemt nasjon hadde eiendomsrett til øya, like lite som noen hevdet noen form for suverenitet over øygruppen. Det ser ut til at nordmenn og samer aldri tidligere hadde besøkt disse områdene.
I 1671, da Martens kom dit, fantes det ingen russiske kolonister. Først i 1743 hører man om dem, da en slupp med russiske jegere som hadde reist opp for å jakte bjørn, forliste nær en av de østlige øyene. Mannskapet drev i land uten noen forsyninger, men overlevde likevel i nesten seks år før de ble reddet. På initiativ fra disse ble det deretter anlagt en russisk bosetning, og jegere med nødvendige forsyninger ble sendt opp for å overvintre på ulike steder langs kysten, hvor de jaktet og samlet skinn av bjørn og rev.
Alt var nøye organisert; store sentrale forrådshytter ble oppført, samt mindre hytter for én eller to jegere. Folkene ble sendt opp før vinteren kom og fordelt på sine bosteder. Når sommeren igjen kom, skulle skip sendes opp for å hente fangstutbyttet og de jegerne hvis kontrakt var utløpt. Noen av jegerne ser ut til å ha blitt forvist til disse ugjestmilde områdene som straff for forbrytelser eller andre overtredelser mot den russiske regjeringen. Men de fleste dro sannsynligvis frivillig, enten som agenter for munkene fra Solovetskij-klosteret ved Kvitsjøen eller i privat tjeneste.
Ved begynnelsen av 1800-tallet ble disse vinterkoloniene nedlagt, og Spitsbergen ble fullstendig oppgitt av russerne, på samme måte som det halvannet århundre tidligere hadde blitt forlatt av engelskmennene og nederlenderne. Dette skjedde ikke på grunn av noen nevneverdig nedgang i dyrebestanden, men fordi de beste jaktfeltene ble overtatt av norske jegere.
Nordmennenes tilstedeværelse var et resultat av en ekspedisjon sendt av et britisk handelshus i Bodø, som utrustet en slupp for sommerjakt på reinsdyr langs Spitsbergens kyster, fangst av hvalross i isen og innsamling av ederdun. Ekspedisjonen var vellykket, noe som oppmuntret eierne og andre til å gjenta forsøket. På denne måten kom nordmennene i kontakt med de russiske jegerne og begynte å konkurrere med dem om vinterjakten på Spitsbergen.
Nordmennene fortrengte gradvis russerne, som ikke har vært der i nevneverdig grad etter 1827. I 1829 skrev R. Everest om handelen på Spitsbergen som en av Hammerfests viktigste næringskilder. Det kom også skip fra andre norske havner, samt fra København og Flensburg. Etter 1830 hører man imidlertid lite om andre enn norske fartøyer, og siden den tid har Spitsbergen praktisk talt vært i nordmennenes besittelse.
Den hensynsløse jakten reduserte naturligvis dyrebestanden kraftig. Etter hvalene ble også hvalrossen nesten utryddet, og der man før kunne se hundrevis, ser man nå bare noen få i de mest utilgjengelige farvannene. Isbjørnen er sjelden, og de store reinsdyrflokkene som en gang streifet fritt, har trukket seg tilbake til de mer avsidesliggende områdene. Også fuglene ble jaktet nådeløst.
For å unngå fullstendig utryddelse av dyrelivet forsøkte den norske regjeringen å annektere øygruppen, men Russland og Nederland protesterte, og forsøket ble stoppet.
I 1896 bygde et norsk selskap et lite hotell ved Isfjorden og etablerte en ukentlig dampskipsforbindelse for turister. Et norsk postkontor ble også åpnet. Jo før en sterk stat tar kontroll over Spitsbergen for å regulere jakten, desto bedre – og det burde være Norge fremfor Russland eller Tyskland.