av Thor Halle
(Bergens Tidende 26/3 1932)
Fangstmennenes liv på Eirik Rau-des Land er et liv som mang en jeger kanskje vil betrakte som den ideelle tilværelse.
Kanskje er det rett når vi bare tenker på uavhengigheten. Fangstmennene innretter sig som de vil i sine hytter, slipper å henge i klokkestrengen som så mange andre, og ingen legger sig op i fangstmannens arbeid eller ar-beidsmåte, så fremt han bare passer ett terreng og fanger.
Den som overvintrer to år på rad og sliter sig igjennem to lange vintre og to mørketider, stadig på fangsttur helt alene med sitt hunde-spand, får i alle fall drive sport og jakt nok, de har på en måte arbeid. Slitet og strabasene som uvegerlig følger med livet, kan man jo ta med som krydder. Er man almindelig sterk så vel fysisk som psykisk, er det ikke så stor påkjenning at den tærer, selv om det i flere, tilfeller har merket sin mann.
Men det kan hende det er manglen-de kjennskap til fangstlivet i de arktiske strøk sammen med den eventyraktige forestilling man har om det, som avgjør betraktningsmå-ten. La oss derfor følge med en fangstmann på et par av hans tu-rer, så kan læseren selv danne sig en mening.
Hovedprinsippet ved fangstmeto-den på Eirik Raudes Land er at hver mann fanger helt alene over så sto-re terrenger som mulig. Derfor er fangstekspedisjonene der borte all-tid delt i småpartier, helst på 2 og 2 mann. Disse grupper har hver sin hovedstasjon, et solid hus, hvor de-res depot er. Det inneholder kolo-nialvarer, petroleum, mate-rialer, verktøi etc. – i det hele tatt alt to mann kan få bruk for i løpet av 2 år, samt reserveproviant for et ekstra tredje år.
Det er jo langt fra sikkert at de blir avhentet efter 2 års forløp. Is-forholdene kan være ytterst slette et år, slik at skutene ikke kommer gjennem drivstrømmen utenfor kysten, og de overvintrende blir da nødt til å ta et ekstra år. Det har hendt før og vil sikkert hende siden. Man regner som regel at hvert tiende år er et slikt umulig isår.
Ut fra hver hovedstasjon går da fangstrutene ut i terrenget, og hver mann har sitt, og han røkter det ale-ne. Hyttene står gjerne langs en fjordside. I enkelte tilfeller veksel-vis på hver side, slik at begge sider av fjorden kan røktes på turen. Det tall hytter hver fangstmann har i sitt terreng varierer fra 4–7, og en røktetur tar derfor, når værfor-holdene er gode 10 a 12 døgn. Men det har hendt under styggværsperioder at turen tok optil 3 uker.
Fangsten, som vesentlig drives på blårev og hvitrev, begynner i slut-ten av august. Man driver da ”levendefangst”. Det vil si at re-ven fanges levende i dertil skikke-de redskaper, og som regel i terren-gene i nærheten av hovedstasjonene. De innfangne rev blir så i slutten av oktober transportert til Myggbukta hvor ekspedisjonens anlegg av revefarmer er.
Omkring 20. oktober er pelsen fullherdet og tiden for de lange fangstturer er kommet. Levendefangsten slutter, og man går over til ”daufangst”. Reven blir tatt i slagfeller, kasser, glefser og på åter.
På den første turen setter fangst-mannen op sitt terreng. Åtene som skal til, og som for det meste består av bare rype, spekk eller moskusfett skaffer han tilvete på turen, samti-dig som han sørger for å skyte en moskusokse ved hver hytte, for å ha mat nok til sig og sine hunder for vinteren. Lårene henges inn i hytten, resten av dyret lar han lig-ge ute.
I slutten av oktober er som regel alle fjordene tilfrosset og sikre å ferdes på. Av og til hender det at strømsetningene lager råker. Rå-kene fryser fort til igjen, og den ny-is som dekker dem, kan ofte være farlig, fordi den ikke bærer og der-til er vanskelig å se.
For ikke lang tid siden – i midten av februar iår kom der et telegram fra Myggbukta, at sunnmøringen Knut Røbek er forulykket i vinter. Hans kamerat på hovedstasjonen Kap Herschel forteller, at han sav-net Knut, og derfor tok en tur gjen-nem Knuts terreng for å lete. Han fant intet spor. Knuts hundespann er heller ikke kommet inn til andre stasjoner. Det synes oplagt, at Knut er gått gjennem isen allerede i høst. At vi først nu får rede på det skyldes, at hver fangstmann fan-ger alene. Blir han lenge borte på turen, blir ikke hans kamerat eng-stelig for det. Han kan jo ha hatt uvær og blitt forsinket nogen døgn, og kameraten drar ut på ny tur i sitt terreng. Men når han annen gang kommer tilbake til hovedsta-sjonen uten å finne den annen eller nogen beskjed fra ham, aner han uråd.
Sannsynligvis har nettop dette hendt Hermann Andresen før han drog ut på leting. Turen var for-gjeves, og han har da enten selv eller ved hjelp av fangstmannen i det tilstøtende terreng sendt beskjed om ulykken til Myggbukta. Alle disse turer har tatt sin tid, og derfor er nok Knut allerede forulykket sen-høstes.
Efter jul er det sjelden isen slår større råker, og man kan stort sett ferdes overalt uten den minste fare.
Når turen med opsetning av red-skapene er undagjort begynner røkteturene.
Vårt tekniske uttrykk for disse turer var: ”å biffe sig frem”. Det skyldes at vi for det meste levde av biff, kaffe og smør og brød. Ensi-dig kost er jo farlig. Det er skjør-buken som i tilfelle ligger på lur. Imidlertid har man rikelig anled-ning til å variere kosten på hoved-stasjonen, og en 10–12 dages tur med biff 2 gange daglig har intet å si. Dessuten – moskusoksebiff er simpelthen delikat mat.
Det som har fått fangstmannen til å reise dit bort, er ikke forvent-ningen om lett tilegnet rigdom og et liv i overflod, dertil er all fangst et altfor stort chancespill. Hans håp er bare å slå sig igjennem, og han er villig til å ta livet som det er.
Livet der borte er i sig selv en god skole for den som vil lære livs-kunsten. Man lærer fort hvilken betydning tålmodighet og nøisomhet har, når man blir liggende værfast døgn vis i en liten hytte, ikke større enn at en mann så vidt får plass. De stadig uforutsette hendelser lærer ham at han ikke må la tilfellet råde.
Man er ikke nonchalant der borte mere enn en gang, straffen er bitter nok, og læren blir at man siden for-bereder sig best mulig, for ikke å møte unødige skuffelser og neder-lag.
Under røkteturene gjelder det å nytte sig mest mulig av den svake demring eller ”skytelys”, som mar-kerer dagen i mørketiden. Sleden er så lett som mulig, bare belesset med åtekasse, brødkasse, sovepose og skinntøi. Riflen og tilstrekkelig ammunisjon bærer han alltid på sig.
Hvis føret er godt, slik at sneskavlene bærer bra, er en røktetur lett nok. Hundene liker bedre å være på tur, enn å stå uvirksomme i en hundegård. Som regel er de også pliktopfyllende og derfor blir far-ten ganske god på turene. Leder-hunden må være veldressert – kun-ne gå høire, venstre, stoppe, holde kurs, ligge og vente – alt på kom-mando, Synderlig moro er det ikke at hundespannet rømmer fra en når man er midtveis mellem to hytter og ser til en feile på en eller annen haug. Det blir spasertur, og skinnklær og innett sinne gjør turen ”varm”.
Lederhundene viste ofte en ene-stående intelligens. De ”kjente” ruten efter en tur eller to, stanset automatisk ved redskapsplassene, og ventet tålmodig nede i fjærebrekket, mens fangeren var oppe i haugene.
Men jeg skal ikke komme inn på hundedressur her. Den er ofte hårdhendt, men jeg kan forsikre at pisken blir ikke brukt stort når hun-dene engang har lært hvad der kre-ves av dem, og alle fangstfolk be-handler sine hunder pent. De er hans venner.
En tur mellem to hytter tar under gunstige omstendigheter ca. 5 timer, alle redskaper er da eftersett. Ved fremkomsten til hytten sørger han først for hundene sine; de har nemlig ikke fått mat tidligere, på da-gen av den simple grunn, at de vi-ser større iver efter å komme frem til maten de vet de får efter endt tur. Mens hundene holder på med sitt måltid utenfor hyttedøren, får han op varme i ovnen, setter kaffe-kjelen over, henger kjøttlåret og et brød i nærheten. Det blir fort varmt, og isen og rimet som har dannet sig i skjegget. og fått det til å fryse fast i hårene på renskinnspelsen, smelter vekk. Omsider er kaffen kokt og han drikker kop efter kop, for den tørre frostluften og enkelte anstrengelser underveis har fått ham til å tørste verre enn en kamel i Sahara. Utenfor hytteveggen er bikkjene begynt å slåss om de smuler som ligger spredt omkring i sneen. Han må ta inn hundene, ta av se-lene og henge disse op til tørk.
Kjøttlåret har nu tint så meget at han kan sneie av et par biffstykker som legges i stekepannen, og mens de stekes, tar han fatt på brø-det og er hellet med ham, får han av et par skiver.
Mens alt dette har stått på, har han ustanselig røkt. Kaffe og tobakk er de eneste laster han kan hengi sig til, det er da kanskje ikke noget å si på at han er slave av beg-ge, og dyrker dem med utrolig flid.
På sledeturen var det omtrent umulig å røke. Cigaretten sluknet stadig på grunn av is og rim i skjeg-get, og pipen, som kanskje ikke er fri for å være sur, frøs tett så snart han glemte å smatte iherdig.
Men dagens ene store begivenhet er kommet – måltidet. Renhår fra sovepose og pels har forvillet sig op i kaffen, i stekepannen, i smøret – overalt. De første turene forsø-ker man kanskje å plukke de vekk. Senere glemmer man det.
Han spiser lenge og godt, mens hundene hele tiden ligger urørlig under brisken og ser ivrig på ham og hver matbit som forsvinner. De spisser ørene når deres herre pra-ter i vei om løst og fast. Ensom-heten har nu engang den virkning på de fleste, at de snakker høit for sig selv når selskapet uteblir, og ute er det så stille, at en formelig kan høre stillheten.
Restene av måltidet deles blandt hundene.
Soveposen blir lagt tilrette, pipen tendt, og han tar sig en liten strekk, mens han leser litt, eller skriver i dagboken sin.
Det blir koldt. Varmen i ovnen er dødd ut, han reiser sig, legger nytt brende i ovnen uten å tende på, kryper i posen, slukker lampen og legger sig til å sove. Om en stund knaker det i veggene – det er bare frosten. Kanskje høres et par smell borte i kaffekjelen, det er bare et varsel om, at nu frøs den.
Morgenen kommer. Det er koldt. Det er rim rundt åpningen i sove-posen. Nu gjelder det å gjøre fiskespretten slik at man blir stående midt på gulvet med soveposen på, få fatt i fyrstikkene og tendt på lam-pen og ovnen. En liten strekk til det er blitt varmt nok i hytten til å klæ på sig, derpå ut for å hente sne eller is som skal smeltes. Hun-dene får sig samtidig en liten lufte-tur.
Måltidet består av det samme som kvelden i forveien, derpå ut og avsted til næste hytte.
Avvekslingene er få, og det er slettes ikke sikkert at de er av den sorten man liker. Å finne en slagfelle som er nede er spennende. Spørs-målet er om det er en blå eller hvit rev under den, helst det første hå-per han, eller om det bare er røiskatten som har vært nysgjerrig og fått fellen til å ramle ned.
Borte ved en åte kan han kanskje se det ligger en rev. Han er spent på om ravnen har vært der først og ødelagt skuddet. Ravnen er den ska-defuglen som hvert år ødelegger for tusener av kroner i reveskinn.
Bjørnespor som går i retning næ-ste hytte, får ham til å bli ivrig efter å komme frem. Det er ikke bare håpet om en bjørnejakt som gjør det; det er likeså meget ønsket om å få vite om bjørnen har avlagt hytten et besøk.
Har den det, kan han se det lang vei. Vinduet slått inn, dørene hen-ger og flakser på et hengsel, ovns-røret er slått ned, og kanskje har bjørnen slått labben tvert igjennem den tynne plankeveggen. At bam-sen er kommet ”ramlende” inn, kan han se, og han kan spare sig å lete efter inventaret hvis bjørnen har vært inne i hytten. Alt er ødelagt, og som konge i sitt rike, har bam-sen ikke brydd sig med å lukke dø-ren. Har det vært snestorm efter besøket, er hytten til overmål fylt med sne.
Har fangstmannen dertil hatt ”grynnetur” – slitt sig frem på ski i løssne og måtte hjelpe hundene med å dra sleden, skal man ikke undres på at han er sint.
At han av og til må slite sig frem, er uundgåelig. Her er et eksempel. Tre mann skulde på julebesøk, til ”Kjelbotn”. De hadde en slede med 11 levende rever i et bur, 3 soveposer, 3 ryggsekker, 15 stk. 3 meters plan-ker pluss endel småtteri. De hadde 2 hunder til hjelp. Grynneføre fikk de på turen, termometret stod på -43 grader celsius da de startet i vinternatten på en 42 km. tur. De slet i 20 timer i et kjør, og drog sleden frem. To hjalp hundene, mens den tredje brøitet spor. De var alle veltrenede, men allikevel – da de kom i hus på ”Kjelbotn” var de ”gåene”, og de sovnet av med engang. Varmen slog dem simpelt-hen i svime.
Vinteren går med disse turene.
Hver gang han kommer tilbake til hovedstasjonen, hviler han ut no-gen dager, før han drar ut på ny tur, og fortsetter på samme måte til ut i april. Kanskje er kameraten hjemme, og da drøftes chancene, og man overgår hverandre i å lage istand god mat. De underligste ret-ter – ja vi drev det endog så langt, at vi laget istand bløte kaker med dekorasjoner av krem og géle!
Ligger man på et slikt sted som Myggbukta har man det riktig bra. Huset er stort og rummelig, pro-viantlagre, stort biblioteket, radioforbindelsen ideell – ja til og med elektrisk lys har man der i gården. Sovesalen er stor, plass nok til 10 mann, og det trenges, for Myggbukta er møtested for fangst-mennene når fangsttiden slutter i april, og det ennu er 1½ måneds tid med ideelt sledeføre. Da kommer de langveis fra for å høre nytt, blir nogen dager, og reiser så tilbake til sine respektive hovedstasjoner for å krype i hi i vintertiden, som varer til slutten av juli måned.
Ventetiden avkortes med allslags husflid og – renslighet. Den siste har det vært smått med i vinterens løp. Vaske sig på langturene, det innlater man sig ikke på. Man må smelte sne eller is til det vann man trenger, dessuten er det både bry-somt og ubehagelig å vaske sig når man skal ut i 40 graders kulde. Skjegget får gro som det vil og ge-neres ikke av vann.
Arbeider som å flå rev, slakte moskusokser, spekke av isbjørn og selskinn er ikke nettop den slags ar-beider man blir renslig av. Det blir slutt med vaskingen når elver og bekker fryser til, og det blir først til jul man gjør alvor av en større renselsesfest. Derpå er det slutt igjen til ut i mars engang – til sol-lyset vekker renslighetssansen til live igjen.
Og gjør det i grunnen noget om man tar den side av livet med ro en tid? Luften i disse nordlige strøk er absolutt fri for bakterier og den- slags. En kan ikke engang bli for-kjølet der oppe, selv om man forsø-ker aldri så meget på det. Alle infeksjonssygdommer er bannlyst.
De eneste sygdommer vi var litt plaget av, var gnagsår og tannverk.
Ventetiden snegler sig langsomt hen, trekkfuglene kommer, og gå-sen med dem. Det blir en del kost-forandring; men det går så ube-gripelig smått fremover til den da-gen den første skuten kan ventes inn til kysten.
Og i slutten av juli måned kommer den. Da er det fest i Myggbukta – polarfest. Den første skuten har plikt på sig, og må sørge for arran-gementet. Hvordan en slik polar-fest løper av skal jeg ikke skildre. Jeg skal bare nevne at overvintrerne sjelden har alkohol til disposisjon om vinteren. Kanskje kunde man drive hjemmebrenning. Det har vært forsøkt, men »satsen« hadde så ubegripelig lett for å fryse. Folk som har levet som fangstmenn en vinter trenger en liten fest, og i Myggbukta gjelder det at den før-ste skuten som kommer, holder den. En kasse av noget som tromsøværingene kaller ”pratvann” blir satt på bordet.
Resultatet skal vi ikke komme inn på.