av Thor Halle
(Bergens Tidende 25/2 1932)
Blandt deltagerne i Hallvard Devolds ekspedisjon (1929-30) som foretok okkupasjonen i Eirik Raudes Land var også den unge Elverumsmannen, Thor Halle. Hr. Halle er nu bosatt i Bergen, og vi har bedt ham fortelle litt om fangstvirksomheten på Grønland.
– Vi begynner med selve ekspedisjonen («Veslekari»-ekspedisjonen). Den bestod av ti mann, folk fra Nord-Norge, fra Sunnmøre og Østlandet. Mannskapene var utvalgt slik at et hvilket som helst arbeide kunde påregnes utført, like fra å sy klær til å reparere motorer. En forutsetning måtte det også være at de var gode skiløpere, som kunde klare sig selv.
Vi kom under land ved Wollaston Foreland, hvor vi – ved Stordalen la igjen endel hyttemateriell. Så gikk vi sydover til Kapp Herschel. Her gikk fire mann i land med proviant og utstyr for tre år. De delte sig i to grupper da vinteren kom. To holdt til i hovedstasjonen ved Kapp Wynn og to på Kapp Herschel. Der var hytter mellem disse to stasjoner slik at de kunde stå i forbindelse med hinanden hele tiden. Størsteparten av deres terreng hadde tidligere vært benyttet av «Hird»-ekspedisjonen.
Fra Kapp Herschel gikk vi til Myggbukta og fortsatte derefter sydover til Kapp Humboldt. Der la vi også an en hovedstasjon. To mann gikk iland og Halvard Devold sluttet sig senere til dem. Så gikk vi inn Sofiasund. Her ble fire fangsthytter bragt i land med utstyr, to på sydsiden og to på nordsiden av sundet med ca. 25 km. mellemrum. Så fortsatte vi nedover Kong Oscarsfjord og ut Vegasund. Tre hytter ble landsatt her. Derefter ankret vi op et sted som senere ble kalt Sverresborg, hvor vi bygget hovedstasjonen. Her gikk tre mann i land med utstyr og materiell til 6 fangsthytter.
«Veslekari» gikk tilbake til Vegasund og sydover til Davidsund. Der ble det landsatt to hytter på Holmsvik og Kapp Simpson.
Efter at alle ekspedisjonens medlemmer var landsatt tok vi fatt på hyttebygningen. Det foregikk på den måten at vi drog rundt i motorbåter, to og to mann. Hovedstasjonen ble bygget først og varene ble bragt i hus. I alt ble det bygget 26 hytter. Alle hyttene var plassert i sund og fjord slik at vi i fangsttiden aldri hadde mere enn en dagsmarsj til neste hytte.
Det sydligste parti kom iland ca. 10. august. Allerede omkring 1. oktober var samtlige hytter opført. Så tok da fangsten sin begynnelse. Hver mann fikk tildelt sitt terreng. Sammenlagt hadde ingen en fangstrute på under 12 norske mil.
– Hvorledes formet det daglige liv sig?
– Det var stort sett ikke annet enn å dra rundt og passe feller og sakser. Saksene forlot i vi nokså snart. Det mest effektive fangstredskap var slagfellen, hvorved dyrene ble dekket av fellen, slik at ravn, og ulv ikke kunde komme til. Ulven forsvant forresten nokså snart, og andre vinteren var det ikke en eneste varg i hele vårt fangstterreng.
Der hvor bjørnen trakk forbi, hadde vi lagt ut selvskudd, men vi la oss ikke særlig efter bjørnefangsten, både fordi den var tung og fordi skinnprisene var dårlige.
Vi drev to slags fangst, levende og død fangst. Ved den levende fangst ble reven fanget i et slags kassefelle. Dyrene ble derefter samlet i en liten samlegård på hver hovedstasjon og siden fraktet op til Myggbukta hvor vi hadde skikkelig revefarm. Vi for vår del måtte dra reven på en slede 42 km. Det kunde være en ganske strabasiøs jobb. En gang drog vi avsted i 43 kuldegrader, kledd i almindelig skidrakt. Kulden holdt sig hele tiden og vi kunde ikke ta mere enn 5 minutters hvil hvis vi vilde undgå forfrysninger. Turen tok 20½ time, men det var av de ting man måtte igjennem. I virkeligheten var påkjenningen ikke så sterk som man skulde tro, og man ble jo efterhvert trenet gjennem selve fangstlivet.
Værforholdene var sammenlignet med vestenfjells her hjemme absolutt stabile. Det kunde nok hende at det inntraff styggevær, men det var sjelden. Det kunde gå månedsvis uten en sky på himmelen. De stormer vi hadde var som regel føhn-vinder, og de var så milde at vi fikk det beste sledeføre, men til gjengjeld kunde løssneen enkelte steder dynge sig op så det var vanskelig å ta sig frem. Kulden varierte fra 30 til 50 grader, men det føltes ikke så koldt, eftersom vi nærmest hadde innlandsklima med tørr kulde. Isen lå jo langt til havs. – Fangsten varierte adskillig for de forskjellige terrenger. På Kapp Herschel ble det tatt 108 skinn på en vinter på to mann samt en del levende rev og dessuten bjørneskinn. Det annet parti – på 4 mann – tok Dusenfjorden mot 230 skinn på en vinter, men det var også terrenger som man ikke fikk mere enn 11 skinn på en mann.
Forholdet for revefarmingen ligger vel tilrette i Eirik Randes Land. Gjennemsnittstemperaturen for hele året er mellem 5 og 10 kuldegrader, hvilket jo skulde betinge en høi kvalitet på skinnet. Dessuten er det meget lett å skaffe mat. Det er nok av moskusokser, og en enkelt okse gir ca. 150 kg. kjøtt. Dessuten er der harer og ryper. Det blir i det hele tatt mer arbeide enn direkte utgifter.
– Hvorledes var det med matforsyningen for ekspedisjonens medlemmer?
– Meget lettvint. Vi gjorde det gjerne slik at hyttene allerede om høsten ble proviantert best mulig. Noget kjølelager hadde vi ikke bruk for. Kjøttet holdt sig aldeles ferskt inne i hyttene uten nogen behandling, men det kunde jo hende når man følte sig for meget ovenpå at enkelte hytter ble tomme for proviant. To mann som gikk fra Hoelsbu til Myggbukta den 9. desember – de skulde sende juletelegrammer hjem – kom halvveis da det satte inn med uvær. De ble liggende værfast i Braastad-hytten og hadde ikke mat for mere enn fire døgn, og ble liggende til 25. desember. Efter at provianten var fortært spiste de en rev som lå i hytten. Julekvelden måtte de slakte en bikkje.
– Hvorledes smakte hundekjøttet?
Halle smiler. – Det var nå verre enn reven i et hvert fall. Tenk på to års slit foran sleden.
Selve fangsten foregikk uavbrutt fra ca. 20. oktober til midt i april. Fangstens utbytte var betinget av at man tok flest mulig turer, så det gjaldt å henge i. Det var nå i grunnen også selve livet deroppe, og det ble efterhvert til at man satte pris på å få ligge på tur – selv om det var ensomt, men også ensomheten blir man helt fortrolig med. Vi hadde det riktig bra når vi lå i disse hyttene og vi var så uavhengige som noget menneske kunde være.
– Hvad var så hovedinntrykket da dere stod ferdig til å dra hjem igjen?
– At vi hadde hatt det svinaktig godt i to år.