Svalbardposten 17/2 1951
Dunk – dunk – dunk sang den gamle astmatiske maskinen i s/s «Gordon», en gammel skotsk bygd treskute, der den strevet seg ut fra kaien i Tromsø og tok fatt på sin haltende tur over Nordishavet. Det er nå 55 år siden. Det var i slutten av juli i 1917. Det var sommer i Norge og sommer over Ishavet.
Vi var fire passasjerer ombord, forhyret for arbeid på Spitsbergen for et skotsk selskap. Det er gått mange år siden den gangen, og mange dråper er flytt i havet siden da, men jeg husker at Ishavet viste seg fra sin blideste side der vi saktelig ruslet nordover. Ikke et vindpust kruset sjøen på hele den lange turen. Ombord var det trangt om plassen, ja så trangt at vi passasjerer måtte låne køyene til den av mannskapene som hadde vakt, eller slenge oss på en benk i den trange mørke lugaren.
Kosten ombord var god, men stuerten ombord velsignet oss gruveslaver ned sine nest utsøkte forbannelser over ekstraarbeidet han hadde ned å skaffe mat til oss storeterne. Hadde det enda blitt storm, så disse forbannede stormåsan var blitt sjøsjuke, men nei værgudene hørte ikke en stuerts bønner akkurat da, og forresten hadde det vel ikke nyttet stort for vi hadde alle vært ute i hardt vær på sjøen for men se de viste ikke stuerten. For han var alle som ikke var fra Tromsø bare fordømte landkrabber.
En dag pekte skipperen på en tett tåkebanke på styrbord. «Bjørnøya” sa han, men tåka skjulte dette stykke av Arktis for oss. Vi visste bare at et sted der inne i tåka slet noen svarte djevler i en kullgruve.
Vi åt og vi drakk og vi dunket oss videre fremover. Maskinen dunket, stoppet nå og da. ”For småreparasjoner,” som maskinisten sa. Jeg, som kom fra et mekanisk verksted, tok en titt på innretningen og fant ut at skramlet forlengst burde vært avgått ned pensjon eller plassert på et teknisk museum.
Tausurringer hørte ikke med på en dampbåt og kjelen kunne vel klart et år til på et trandamperi i Vardø, men ikke i en skute.
En ettermiddag dukket et eller annet opp i synsranden på styrbords baug. «Sydkapp,” sa en eller annen. Jaså, det var Spitsbergen. Den gang ante jeg vel lite at dette værbitte forrevne landet likesom skulle bli mitt andre fedreland for mange år. Jeg hadde jo sett høyfjell og den skogløse delen av Norge, men dette har var så egenartet, vakkert i sin barske utilnærmelighet. Jeg likte det. Her var strender, fjell, daler og isbroer hvor mannefot sjelden og aldri satte sine spor. Her hadde russere og nordmenn drevet fangst på rev og bjørn i århundrer. Ingen ble vel kakse av slitet på fangst, men det ble til daglig brød for kjerring og ungeflokken hjemme i Hammerfest eller tro. Jeg mintes navn som skipper Karl som, Lomijervi, Bjørgvik, Nøis og de andre av pionerflokken som la et helt liv i sin oppdager- og fangstvirksomhet her oppe.
Jeg mintes også dem av den store flokken som kun fikk et fattig trekors og en frossen grav. Daumannsøyra stod det på kartet. Vinter stormen og bjørnen har feiet vekk de fleste av korsene, og reven gnager på mannebein. Det er skjørbukens rike høst i svunne år. En ensom skjegget fangstmann var hele følget til det siste hvilestedet. Og vinterstormen synger sin salme, småbølger sardin i lyse sommernetter. De hvisker: ”Gå varsomt. Du er på hellig grunn”
Vi dreiet inn Van Mijen Bay og passerte Akseløya. Jeg sto på dekket og så inn mot land. Sannelig vår mor jord måtte engang i tidenes morgen hatt alvorlige fødselsveer. Lagene som på sine steder lå så pent og pyntelig stablet opp på hverandre, hadde på andre steder rotet seg opp i de nest sinnssvake former for så tilslutt å stivne.
Dette hadde jo skapt ser i en tidsperiode millioner av år før vesenet Homo Sapiens reiste seg opp på bakbeina og malte sine figurer i neandertalernes huler i Mellom-Europa.
På Akseløya hadde Volund Smed kjempet en drabelig kamp ned guden Vulkan. Reiser du forbi der i dag kan du ikke unngå å se spor etter det slagsmålet. Tenk om Norsk Rikskringkasting hadde hatt et grammofonopptak av det som foregikk den gangen. Nei, ingen Øksnevad var tilstede med grammofonen da.
Men du kan lese i skiffer og gråstein en interessant historie.
Maskintelegrafen klemtet og til min forbauselse sakket maskinen. Det hadde jeg ikke trodd at den kunne. Og så falt ankeret utenfor neset.
Jeg sto og stirret mot land. Oppe i bakken lå et større og et mindre hus. De så ut som redskapsskur. Og et stykke opp i fjellsiden opp for husene et svart hull. Det var gruva. Et par skjeggete karer kom roende og la til skutesiden. Den enes spøk fortalte meg at hans vugge hadde stått et eller annet sted på Vestlandet. Den andre snakket et malabarisk norsk. Senere fikk jeg vite at hans vugge hadde stått i Strathaven, Lanark, Skottland.
Det var den 2. august 1917 jeg satt foten på Svalbards frosne jord første gang. Huset vi ble innkvartert i var nokså primitivt, oppført av vanlige forskallingsbord. Kjøkkenbrakka lå litt nedenfor i bakken, oppfort på samme måten og avdelt i kjøkken, spisesal og vaskerom. Vi var i alt 28 mann.
Sjefen var forannevnte skotte, James Orwille. En ekte skotte med et uslitelig godt humør. Liten tykkfallen og energisk. Han blåste på sekkepipe og delte sin lille beholdning av Whisky ned oss om søndagskveldene. Bad vi riktig pent om det, tegnet han et kors på barakkegulvet og danset sin skotske sverddans i korset. ”Jeg stammer fra de gode, gamle norske vikingene,» sa han. Om det var dette slektbåndet som gjorde han så avholdt av oss alle vet jeg ikke, men jeg vet at han ble rørt i sin sjel da jeg i slutten av august 1945 besøkte han i Strathaven. Han var blitt gammel da, over 70 år. Skjegget var hvitt, men ryggen rak. Når vi snakket om gamle dager lyste den gamle brann ut av det furete ansiktet hans.
Det ble en beveget aften i klubben hans, der den norske marinemann satt ved siden av han ved bordet mens han fortalte sine klubbvenner om vinteren på Camp Morton. Loch London ble sunget av rustne gammelmannsstemmer på bussholdeplassen da jeg dro tilbake til Edinburgh. Good by, good by old fellow. Lever du ennå, går du vel rundt i de store stuene dine og ser på trofeene fra Svalbard og Rhodesia, tar deg en tur bort i klubben for en small whisky til å varme opp i en gammel, men frisk kropp.
Sønnen hans ble ørkenrotte, mistet høyre armen ved El Alamain, men greier sin fars sekkepipe med den venstre. Svigersønnen sitter på sin ullsekk i Overhuset.
Etter et par ukers slit i gruva syntes jeg at nå var jeg fullbefaren gruvebus. Jeg hadde meget å lære, og ordet fullbefaren skal om være varsom ned. Det fikk jeg erfare i årene som fulgte.
«Gordon» kreket ser ned til Norge igjen. Nå skulle den ned for å hente vinterhuset vårt og provianten. Lite ante vi vel at det skulle gå både vinter og vår for vi så gamle «Gordon» igjen.
Da det led frem mot september gikk øyet ofte utover fjorden, men ingen Gordon å se. Høsten kom tidlig med sneilinger og langs stranden lå den første tynne isen seg om nettene for så å smelte igjen for en tynn, blek middagssol. Rynkene i mr. Orwilles panne ble dypere dag for dag. Vi var ikke så dårlig utstyrt ned proviant, så det skulle vi nok klare. Det var verre med huset.
Da vi våknet om morgenen den 22. september, så vi av gammel vane utover fjorden. Nei, ingen «Gordon». Men det vi så døyvet smilet i Mr. Orwilles ellers så blide morgenfjes. Et speilblankt dekke av is hadde lagt seg på den stille fjorden og termometeret viste minus 9 grader. Nu levde vi i håpet, men det håpet fikk oss til å gjøre en kjempebommert.
Vegen lå enda åpen frem til Green Harbour og til Longyear City hvor det var radiostasjoner. Et telegram kunne ikke ha hjulpet oss med vinterhus. Men kontoret i Edinburgh kunne ha løftet en tung byrde av mr. Orwilles skuldre ved å beordre en evakuering over til de norske gruveanlegg. Store Norskes motorskøyte «Snadden» hadde tatt hele belegget med provianten på en tur. Slik var det nok også blitt ordnet dersom Edinburgh-kontoret hadde vist hva som kom til å hende på Camp Morton.
I disse septemberdagene ble det mange bekymringer og lite søvn for mr. Orwille. Om nettene tok han turer utover. Jeg fulgte ham ofte på disse turene. Ellers gikk han sjelden alene. En eller annen var bestandig med. Det var en slik natt i slutten av september, mens Orwille var ute, vi holdt krigsråd i brakka. Der hadde kokken en liste over proviantbeholdningen. Ingen kom til å sulte, men poteter og grønnsaker rakk på langt nær frem til våren. Vi hadde nok tørrmelk, safter, te og kaffe, smør, mel, fisk- og kjøtthermetikk. Men huset? En ting var vi enige om. Hva som enn måtte komme på, skulle vi slå ring om vår kjære mr. Orwille.
Sjelden har en sjef hatt et bedre folkemateriell å dele godt og ondt med enn han hadde i de trofaste kjernekarene. Alle som en hjalp ham og støttet ham gjennom vinterens mange motganger.
September gikk og oktober kom. Mr. Orwille skrek i søvne en natt. Da jeg vekket ham, strøk han svetten fra pannen, men han sa ingen ting. Da jeg rakte ham labben klemte han til og den klemmen kommer jeg til å huske.
Den 4. oktober kom Svensås inn i brakka med hjertet i halsen: ”Eg såg sånn rar lysning ute i fjorden. Det såg ut som en grønn rakett,” sa han. Ut på formiddagen, da vi sto klare til å dra utover, røk det opp med storm og snefokk så en knapt fikk øynene opp. Om kvelden var vinden oppe i orkan. Dagen etter var søndag. Stormen hadde gitt seg en del.
Ved fem-tiden om ettermiddagen syntes flere av oss at vi hørte et skudd, men vi var ikke sikre. Det kunne jo være fjordisen som nå var 9 tommer tykk inne ved neset. Stormen hadde slått huller i isen midtfjords og rotet den opp i skrugarder som var fylt med fokksne og skjulte foræderiske hull og sprekker.
Om kvelden rigget vi oss til, og 4 mann dro avsted med en hesteslede i tau etter oss. Det ble et fælt slit over de avblåste rabbene. Neste morgen røk stormen opp igjen verre enn noensinne. Det var en herjet og dødstrett tropp som etter nesten et døgn nådde frem til brakka.
Her var det skjedd forandringer. En mann gikk til kjøkkenbrakka for å fylle en kanne bensin som lå utenfor veggen. Stormen hadde slengt fatet langt av gårde. Han fikk to mann med seg for å legge opp et nytt. Kort tid etter hørtes et forferdelig smell og en flammesøyle stod høyt opp mot den stormmørke nattehimmel. Brennende olje fløt inn under brakkegulvet og i den rasende stormen laget den et lite helvete.
Reddes hva som reddes kunne. I flammer, storm og snefokk sprang 21 mann, lempet ut av det brennende huset alt av proviant. Merkelig nok ble nesten alt berget, men alt kjøkkenutstyret vårt strøk med.
En mann lå drept ca. 20 meter borte fra huset. De to andre var fryktelig forbrente. Den natten gråt mr. Orwille.
Neste søndag sto tre likkister oppe i gruvesmia. Da svor jeg og flere med meg en dyr ed: Ulykker kan komme, men vi skal trosse så lenge det er pust i oss. Den eden skammer jeg meg ikke over for den ble holdt av hver eneste en av oss.
Vi kjeftet vel som folk flest gjør såfremt de ikke er laget av graut, men stol på at vi ga igjen og var venner. Jeg har aldri følt meg så kry som hin sommerdag i 1918 da mr. Orwille sa til oss: Blir jeg fordømt når jeg dør, så vil jeg ha nordmenn med meg til helvete, så skal vi lage det om til et så trivelig sted at Lusifer skal flytte ut.”
Slutten av oktober kom med korte dager, men fint vær. Vi tok ut med hestesleden igjen og nu var lykken med oss. En oppreist råvedstang med noen tafser på var satt opp på nordsiden av Akseløya. Der var et proviantdepot nedlagt. I en tomboks merket St. Bruno tobakk, fant vi et sammenlagt brev: To Hr. Orwille, Camp Morton Spitsbergen, frem Capt. J. Lowson, s/s «Gordon», 5.oktober 1917. Dessuten var det en del post pakket inn i en oljetrøye.
Vi lastet sleden med hermetiske poteter, grønnsaker, tørret og frossen fisk. Og da vi på hjemturen bare et par kilometer fra brakka, skjøt en feit rein, ble det storkallas til middag, med fridag over hele linja.
Vi dekket hele brakka mod et snølag på over en meter, og det lunet godt. Komfyren fra kjøkkenbrakka ble fikset og stelt med som en reveunge, og gjorde utmerket tjeneste resten av vinteren. Vi laget tallerkener av fortinnet blikk, 12 stykker, så det ble å spise i puljer, pulje 1 første dag og pulje 2 byttet om som først til bordet den neste, der forekom aldri krangel om denne ordningen.
Kokekar berget vi en del av, og ble det for lite, satte vi kjøttet under et teppe mens potetene koktes i samme kokekar.
Den eneste drammen vi tok, var den dagen da solen viste seg for første gang i februar, skålen ble drukket i Jamaicarum, det var en liten skvett igjen nå flaska da skålen var drukket, den sto i vinduet. Ingen rørte den, men mr. Orwille fikk den på sin fødselsdag i mars.
Enhver kan tenke seg hvordan forholdene måtte bli i brakka. Vi skulle vaske oss – sove – spise og koke maten i samme rom. Disiplinen vi frivillig underkastet oss var hard, enhver var enig om at den måtte til og det forekom ikke brudd på den. Parti eller klikk som så ofte oppstår i større og bedre forhold plaget ikke oss. Vi hjalp der hjelp trengtes og så fram til den dag vi skulle komme hjem med rent rulleblad.
Avvikende meninger og oppfatninger ble respektert. Gjorde man en bommert, så visste vi at den ikke var tilsiktet. Så vårt lille samfunn dog var med folk fra de forskjelligste kanter av landet. Når jeg senere blandt folk har møtt småskårenhet eller intoleranse, for ikke å snakke om snerpethet, tenker jeg bestandig på den flokken av lurvete mannfolk der et realt mannfolkhjerte banker under vesten. Mangen ramsalt ed og forbannelse fikk både jeg og andre slengt rett i synet. Men aldri i ryggen. En hadde full anledning til å gi igjen uten at det ble opptatt galt. Hadde en sagt det en hadde på hjertet eller hadde lusingen smelt og var kvittert var saken opp og avgjort. Senere kunne tvistemålet bli diskutert med en hjertelig latter over hvor forbannet en kunne bli.
Jeg sender videre og anbefaler denne framgangsmåte for å kurere den dagelige surhet hos folk som kanskje lever i rommelig og bedre forhold enn det vi gjorde.
Livet og vinteren gikk videre.
En dag måtte vi rydde vekk snøen som huset var gjemt i. Det ble for varmt innendørs.
Et ras i gruva tok to mann. Det hendte i mars. I april døde en mann av blodforgiftning etter et gnagsår på foten. Samtidig lå to mann til køys med hoste og blodspytting. Disse døde omtrent samtidig først i mai, etter flere blodbrekninger.
Åtte lik lå nå i gruve smia.
Vi gjorde to turer til i løpet av vinteren utover til proviantlageret. Vi snakket ofte om en tur til Green Harbour, men fant det for risikabelt med det utstyret vi hadde.
Som innendørs underholdning hadde vi svensken Brobergs enraders trekkspill, som han var en ren virtuos på. Det klang ikke så verst når han, etter en del øvelse, kunne spille sammen med Orwille på sekkepipe. Dessuten spilte vi kort. Tjueett var favorittspillet vårt.
Belysningen, både innendørs og i gruva, var vanlige talglys etter at oljen vår gikk opp i røyk. Lysene måtte vi spare på om de skulle vare til ny forsyning ankom.
Etter kl. 9 var det å krype til køys. Lørdag var fast badedag. En stor avskjæring med varmt vann måtte rekke til 12 mann, senere til 10. Køyene var plassert to og to over hverandre. De som lå underst og øverst oppe i de bortre hjørnene, klaget ofte over nattekulden. Pipa var frosset om morgenen, på hylla over køya.
Kokken, som var fra Volda på Vestlandet, var en flittig maur. Tre dager i uka fikk han hjelp til husvask. Avfallsdyngen var ca. 100 meter fra huset. Nåde den som kastet fra seg den minste ting på gulvet eller utenfor døra. Bøtta sto utenfor døra, slik at den som måtte frem om natten, kunne rekke den uten å gå ut. Den måtte tømmes før frokost, og tømmingen gikk på omgang. Avtrede utendørs var et skjul reist opp av rekved, så langt fra huset at det var litt av en jobb å gå dit på stormdager. Gule merker i snøen utenfor veggen ble ikke tålt og ble straffet med en ukes brakkevask. Vi hadde våre egne uskrevne lover, som ble strengt overholdt. Overtredelse av disse forekom ikke så vidt jeg husker.
Vi hadde en bra forsyning av medisin og forbindingssaker. Orwille hadde nøkkelen. De to flaskene med 96 % sprit ble ikke benyttet til andre ting enn det de var bestemt for. Av våpen hadde vi en Krag med ca. 200 skudd, samt en gammel Remington enkeltlader, kaliber 24 haglegevær med 60 skudd.
Klesvask ble gjort hver onsdag om vinteren, når det var vanskeligst å skaffe vann. Seks mann kunne vaske ad gangen, etter tur. Tørkerom var det ikke å tenke på, så vi måtte la klærne henge til de ble tørre. Innendørs tørking var ikke tillatt.
Arbeidet i gruven foregikk fra kl. 8 om morgenen til kl. 16 på ettermiddagen. Akkord per vogn. Hvert lag hadde sin selvvalgte arbeidsformann eller bas, som rapporterte dagens produksjon til sjefen. Ellers hadde vi ingen stiger eller formann. Som regel tok Orwille seg daglig en tur i gruva. Kullene ble sendt pr. løpestreng ned til lagringsplassen. Drivemåten var «room and pillar»-drift. Kullene hadde skifferbånd og ble skjeidet av lasteren. Skoft var sjelden i begynnelsen, men forekom hyppigere utover våren. Søndagsarbeid forekom ikke.
Jeg tror det var i slutten av oktober jeg sang «Gumman på Temopolium» for første gang. Senere måtte jeg synge den hver søndag kl. 17.00, etter ettermiddagskaffen. Jeg prøvde meg flere ganger med en annen sang, som for eksempel «Kjerringa med staven», «Kong Kristian stod ved høien mast» og til og med «Gud som har oss småbarn kjær». Men nei, «Gumman» var og ble favoritten. Da det led utpå vinteren, og jeg fikk både sekkepipe og trekkspill med, ble «Gumman» rene konserten. Løselig anslått sang jeg den innpå tusen ganger, mange ganger med da capo.
Siste gangen den ble sunget med full orkesterledsagelse var på Grand Hotell i Tromsø. Denne gangen ble den etterfulgt av «Drukk ur ditt glass». Da gråt Broberg. Om det var av rørelse eller for mye vått innabords, det vet ikke jeg.
Mai kom, snøspurven kvitret på de første nakne tuene, og saksifragaen begynte å titte frem. Oppe i fjellet var det svare leven av tromsøværinger, som hadde det så travelt med å finne seg sommeroppholdssted. Måsen sloss på avfallsdyngen om hver lekkerbisken de grov frem. Havhesten strøk i lydløs flukt over neset.
Svenske Johans barberkniv gikk på omgang. Den ble slipt lynskarp på belteremmen for hvert vinterskjegg som gikk i komfyren. Da siste mann var ferdig med klipp og barbering, satt vi og glodde på hverandre og så oss i speilet. «Er dette virkelig deg? Og er dette meg?» Forandringen var så iøynefallende at vi var både forbauset og litt sjenerte. Men vi var hengslete i kroppen og tynne i fjeset.
Det var en søndagsettermiddag i slutten av mai. Orwille ba oss med på en tur ut. Vi hadde snakket oss imellom om turen i et par uker, men ingenting var nevnt for ham. Langsomt gikk vi utover bakkene.
Vi stanset på en liten bakkekam ned ut sikt utover fjorden og fjordisen. «Her må det vel bli». Neste dag sto to mann og grov. Temmelig nøyaktig 30 år etter reiste jeg forbi der på tur Svea. Korsene sto der. Vær og vind har vel slitt bort navnene. Vinterstormene har sunget sin salme sin salme over gravene. Sol har tryllet fram saksifraga over dem. Noen kors har falt ned.
Få døyr, Frendar døyr, sjølv døyr ein og
Eg veit ein ting som aldri døyr
Domen over daudan mann.
Hammerklangen mot ambolten i gruvesmia som var deres kirkeklokker har forlengst opphørt. Brakka er borte gruvesmia likeså. Der er kommet nye hus. Stedet er forlatt. Rypemor plukker de tørre grasstråene rundt gravene – en storøyet rein løfter på hodet og stirrer på korsene, og gresser videre. Årene går. Sov-sov, Lars – Johan – Augus – Småander; sov, sov. Sov alle dere. Den lurvede flokken som la dere der og innerst inne sendte det siste takk for godt utført jobb, gikk så fattige hjem til brakka da siste skuffen med jord, ble kastet på graven deres.
Der ligger du Stor Gerhart. Han var en kjempe. Stor, grovlemmet og godmodig, Ansiktsfargen lys, lyst hår og skjegg. Når han en sjelden gang åpnet det store gapet for å si noe, kom det langsomt og betenkt, med stopp og lange pauser, måtte liksom få tid til å tenke seg om. Røsten var som rumling i en stor tomtønne. Sterk som en bjørn. Han visste sikkert ikke selv hvor sterk han er. Han ville helst ha baken mot noe fjellfast før han tok i, for det var nå liksom disse føttene vet du, de var ikke noe særlig å stole på. Stø og rolig. Alles venn og fredsmegler om sjøen kruset seg litt innen eller utenfor vårt lille samfunn. Takk for hva du var, Gud, du fikk jobben som St. Peters assistent hinsides.
Og du Johan. Det var ikke så greit å være deg. Håret svart og stritt, litt langt ned pannen. Brei i ansiktet, brune øyne, sparsomt skjegg. Det var som om to nasjonaliteter kjempet om overtaket. Den samiske og den norske. Uendelig, redd for at noen skulle få kikk på den samiske delen. En uopphørlig, kamp for å hevde den norske del av deg selv. Lettsårlig av innbilte forurettelser. Sterkt overdreven æresfølelse. Valgte deg som regel en skytspatron som du fulgte tro som gull. Sorgen over din bortgang var like ekte som over de andres. Måtte du finne fred for sjel og sinn der over på den andre siden.
Kornelius. Liten, tykkfallen, og med et humør og et pågangsmot som en ni måneders terrier. Flittig, oppfinnsom, intelligent, smarteste kar i hele gjengen; men så eitrende sinna når noe gikk på tverke, eller han følte seg forurettet. Det var ikke svik i ditt hjerte, og du tro dele alltid det beste om dine medmennesker. Det var derfor du føk opp som stukket av en hveps hvis du forsto at noen sparket bein under din tro på det gode i hver eneste levende sjel. Er det derfor at saksifraga og andre blomster trives så godt på din grav. Taskinnhuva av karer, for der ligger han.
Små-Anders. Velsigne deg der du ligger. Litt av en filosof, med hang til dyp tenking over livets små og store problem, og en fast kullsviertro på et bedre liv hinsides med det strålende håp at det var mulig etter døden å komme i forbindelse med oss gjenlevende. Jeg har drømt om deg av og til skjønt nå er det lenge siden sist. Kanskje du har glemt meg. Vi slet som udyr i tauet hver gang vi dro til Akseløya etter mere til livets opphold. Bare skade at du ikke fikk dele de siste sigarettene med meg. Jeg er sikker på at du nå er kommet til større klarhet over liv og død, og greier deg fint uten kveldspipa di. Velsigne deg kor go du var.
Siste dagene av juni brøytet gamle «Gordon» seg veg gjennom den råtne fjordisen og inn til neset. Karene som kom i land, ble lange i ansiktet da de så oss og hvordan vi hadde det. Men gapskratten satte fast i halsen da de tok folketelling og fikk 8 mann mindre enn i fjor høst og på forespørsel fikk man en svart pekefinger som pekte på trekorsene der de sto skarpt avtegnet mot en solblank vesthimmel.
Krigen var ikke slutt ennå, det var en skuffelse. Vi hadde håpet så sterkt. Da posten var lest og vi køyet den kvelden, sa Orwille: «Jeg blir å reise ned med båten.» Da reiser pinadø vi også, sa vi som med en kjeft. 6 mann gikk i land 20 ombord. Alle sto vi på dekket til siste flekk av Camp Morton forvant i horisonten. Flagget vaiet på halv stang, det var den siste honnør til dere som ble igjen. Grønt bjørkelauv og sommer. Nydresset og fine. Avskjedsfest på Grand. Taler av konsulen, den det verste sto igjen. Å så fattige vi følte oss der vi sto på kaia og så Orwille vinke til oss fra dekket på hurtigruten.
Vi dunstet liksom bort fra Tromsø. Det ble vel en liten rangel før vi dro. En tok lokalen, en annen en skøyte. Andre av oss reiste storkar på 1 ste plass på hurtigruta.
Men der oppe i Nordishavet lå en dragning som trakk og trakk. Jeg strittet imot i et år, så ga jeg opp og fant frem gruvelompen.