(Morgenbladet 5/9 1896)
I den siste utgaven av The Times finnes følgende foredrag fra Mr. Aubyn Trevor-Battye, hvor han beskriver bestigningen av Hornsundtinden på Spitsbergen. Beskrivelsen vil i disse dager leses med spesiell interesse her i landet: Hornsundtinden 1431 meter. Når jeg sier dette, mener jeg ikke den absolutte høyden over havflaten, men selve fjellets høyde fra foten til toppen. Det finnes fjell i Grønland som i realiteten har større høyde over havet, men de reiser seg som «nunataker» over den høye innlandsisens vanlige flate. Hornsundtinden er tydelig synlig fra havet i øst og vest for Spitsbergen, og er et klassisk trekk i annalene om arktiske reiser, men det har aldri før blitt sett at noen har nådd frem til det, enn si snakket om at det noen gang er blitt besteget; jeg tror derfor at leserne vil lese med interesse en kort beskrivelse av Hornsundtindens første bestigning.
Da Conway-ekspedisjonens arbeid var avsluttet den 12. august 1896, og vi lå i leir i Adventbukten, klare til å dra bort, hadde den lille damperen «Express», som Vesteraalen-kompaniets turistbåt «Lofoten» hadde sendt hit fra Norge for de turister som ville se isbreene i Sassenbukten, gjort sin siste tur for denne sesongen og lå nå utenfor leiren vår og ventet på endelige ordre. Mr. Garwood, et av medlemmene i vår ekspedisjon, en geolog og erfaren fjellklatrer, hadde lenge hatt et ønske om å bestige Hornsundtinden, og jeg hadde lovet å bli med hvis det ble noen anledning. Tidligere hadde våre plikter som medlemmer av ekspedisjonen hindret dette, men nå så vi at muligheten endelig var der.
Vi to leide derfor «Express», lastet dekket med kull og dampet av gårde mot Hornsund. Vi håpet å komme opp på fjelltoppen og deretter være tilbake når «Lofoten»s gjorde sin siste tilbakereise om et par dager. Vi tok derfor med oss bare litt lett transportabel proviant, i tilfelle vi skulle bli forsinket av storm og dermed ikke rekke «Lofoten», og måtte reise ned igjen til Norge med «Express». Vi tok om bord noe saltet reinkjøtt og skipsbrød.
Det var ikke noen behagelig reise, for det blåste kraftig, og en av de mange bølgene som stadig brøt over vårt lille fartøy, styrtet ned i den bitte lille kahytten og gjennomboret alt som var der. En tur på 16 timer brakte oss imidlertid til innseilingen til Hornsund, hvor vi i tett tåke måtte søke oss vei inn ved hjelp av loddet; da to timer således var gått, hørte vi endelig ekko fra land på et skudd som vi avfyrte, og kastet så endelig anker ved en klippeøy som ikke er merket på kartet. Når tåken av og til lettet litt, så vi foten av en svær isbre, som ifølge kompasset lå i retning av Hornsundtinden, men vi så intet til selve fjellet.
Dagen etter gikk vi i land og tok med oss skipper Johannes Bottolfsen fra Tromsø, samt en matros som bærer. Vi bar mellom oss et lite telt, to ulltepper, noen par sokker, bouillonkaker som annen lett transportabel mat, samt materialene til målinger osv. Garwood og jeg hadde hver vår isøks, og Bottolfsen kunne ikke overtales til å dra uten sitt gevær. Vi satte av gårde oppover den isbreen vi hadde sett. Snart måtte vi imidlertid binde oss sammen, for breen ble snart fulgt av sterke sprekker, og vi kunne bare gå fremover med stor forsiktighet. Ofte syntes sprekkene å være helt umulige å krysse, men vi klarte alltid å finne en overgang; langsomt kom vi frem, uten noe uhell.
Hva som ytterligere forøkte vanskelighetene for oss, var at tåken ble tettere og tettere, så de som gikk foran knapt kunne skjelne de bak. To ganger forsøkte Bottolfsen å få oss til å vende om, og det syntes i sannhet også å være temmelig håpløst å ville kjempe seg frem. Alt vi visste var at vi etter kompasset vandret sør-sørøst over.
Kompasset vandret syd-sydøst over en isbre, et sted ingen mennesker før oss hadde befunnet seg, og det var fullt av farlige sprekker, som ble enda mer risikable av den nyfalne snøen, i tett tåke, håpende på å finne et fjell som ingen av oss hadde sett, og hvis posisjon og avstand fra innsjøen kunne være feilaktig angitt, som tilfelle er med mange punkter i disse regionene. Vi satte oss på snøen og spiste noe av det medbrakte mat. Så dro vi av sted igjen og støtte nå på spor etter rev, som vi visste ville føre oss til en sikrere hvileplass. Og det gjorde de også, men med en betydelig omvei.
Henimot kvelden, da vi med sikkerhet bare visste at vi gikk oppover og før eller senere måtte nå det høyeste punktet – (isbreen var meget vidstrakt, og vi kunne ikke se sidene) – lettet tåken plutselig for et øyeblikk, og der, til venstre for oss, ikke hundre yards fra det stedet der vi stod, så vi foten av et stort fjell som reiste seg mørkt og truende, og hvis topp ble skjult blant skyene. De ville kunne lenke seg til vår glede. Det kunne ikke være noe annet enn Hornsundtinden, og hvis ikke tåken så heldig hadde lettet i det øyeblikk, hadde vi vandret rett forbi det, som man i mørket kan passere sin egen gatedør.
Det var altfor bratt til å klatre oppover, men på den andre siden av breen var det, som vi nå så, en lavere fjellrygg, og her reiste vi vårt telt på en liten flate, som vi ryddet for nedfalne steiner. Om natten klarte tåken opp mot nordvest, og vi kunne se den veien vi var kommet, mens Hornsundet selv lå noe borte. Jeg prøvde å male en skisse, men både malingen og penslene mine var stivfrosne, og jeg måtte nøye meg med en blyanttegning. Så begynte det å falle tett snø, og det blåste opp til en ordentlig storm, så vi forsto at vi måtte utsette vår bestigning av fjellet.
Ved middagstid dagen etter klarte været seg litt opp – fjellet selv var dog fremdeles ikke til å se – og da våre forsyninger var blitt oppbrukt og vårt lille lager av metylsprit også var borte, tilbød de to nordmennene seg å returnere til bukten og hente forsterkninger av våre forsyninger. De dro da av gårde bundet med rep, og kom tilbake uskadd mot kvelden, til tross for at Bottolfsen (som gikk foran) underveis hadde falt i tre sprekker. De medbrakte også informasjon om at «Lofoten» hadde sett etter oss i Hornsundet, men at skipet nå hadde dratt til Norge. Ja – så hadde vi ingen annen utsikt enn å reise tilbake med «Express».
Mens de to var fraværende, la vinden seg plutselig, solen skinte, og i noen få øyeblikk sto hele Hornsundtinden for våre øyne fra foten til dens høye topp. Vi lengtet etter å kunne begynne oppstigningen, men de to mennene hadde tatt med seg vårt eneste rep, og vi så at uten et slikt ville ethvert forsøk være den reneste galskap. Fjellet var nemlig veldig bratt. Det var tantaliserende (plagsomt), men vår tid var imidlertid helt opptatt med å gjøre observasjoner og med å tegne kart over omgivelsene fra forskjellige høye punkter over leiren vår.
Om natten begynte stormen igjen, og snøen drev vilt over vårt platå. Da morgenen kom, så vi at det hadde falt flere tommer dyp snø, og alle spor var utslettet. Kulden var veldig streng, og det tok tre og en halv time å smelte noe snø og lage kaffe. Hvert øyeblikk truet teltet vårt med å blåse omkull og forsvinne til tross for alle de store steinene vi hadde tynget det med.
Henimot kvelden opphørte vinden litt, og en tett tåke la seg over oss. Aldri har en bestigning av fjell blitt forsøkt under mindre lovende omstendigheter; men da våre forsyninger igjen var redusert til litt kaffe og noen stykker sjokolade, måtte det være nå eller aldri. Kort fortalt – så tok vi Bottolfsen med og begynte å klatre opp klippen. Vi kom tilbake til leiren etter ni og en halv timer.
Det var et mye større fjell å bestige. Først var det de lavere skredene av stein som gled av gårde i masse under foten. Så kom den første styrtningen. Her kunne vi krype fremover langs fjellets kant. Under oss var det en truende avgrunn på vel tusen fot eller mer; bunnen kunne vi ikke se på grunn av den tette tåken. De forbannede kalksteins- og marmorklippene, som vi måtte klatre over, var dekket av is og glatte og ga ingen feste for hendene. Vi kunne nå bare komme frem ved å hogge hvert eneste trinn med oksene.
Endelig nådde vi toppen, unntatt en liten vertikal spiss, som under de daværende omstendighetene ville vært vanvidd å forsøke å bestige. De siste femti fot vi hadde tilbakelagt, hadde vist oss dette, for de isbredekkede klippene med den svimlende avgrunnen på hver side var nettopp hva vi klarte. Vi etterlot en skrift – et stykke tre med fjellklatrernes navn:
A. Trevor-Battye, E. I. Garwood, 17.3.96, J. Bottolfsen, Tromsø.
Vi tyngde platen ned med steiner – og så begav vi oss nedover igjen.
Da vi steg ned fra fjellet, fløy en liten alkekonge stadig rundt hodene våre med sine engstelige skrik. Da vi nådde den første skrenten, så vi klar himmel over Hornsundet, og i vannet i bukta skinte solen som en glødende fakkel – det var tidlig om morgenen. Ved foten av fjellet var tåken aldeles tett, og en stund gikk vi oss vill, men til slutt traff vi på sporet vårt, kom over breen hen til leiren vår – «Bastion Leiren» kalte vi den – og etter noen timers søvn gikk vi igjen over «Marmor-Breen», uten annet uhell enn av og til å falle i et hull, – og kom så ombord i «Express» igjen.
Om natten gikk vi tilbake til Tromsø. Det var ingen alvorlig gang, men bølgene var dog svære ute sør for den lille damperen, og da vi ikke kunne tenne ild på kabyssen – bølgene slo nemlig stadig over skipet – måtte vi på turen til oss til tross med kaffe og skipets brød. Den fjerde dagen kom vi inn til Tromsø – akkurat i tide til å unngå en ordentlig nordøststorm. Her fant vi Nansen, S. V. Erdrup, Sir George og Lady Baden-Powell og andre, med hvem vi tilbrakte en overmåte behagelig tid.
Jeg må tilføye at Hornsundtind består av marmor og forvitret kalkstein, noe som i seg selv er overmåte interessant. Men da M. Garwood, når han kommer hjem, vil beskrive dette, vil jeg ikke foregripe hans beretning, men bare si at vi begge to følte at resultatene av vår lille oppdagelsestur var oss fullkommen erstatning for et temmelig vågalt eventyr og nokså besværlig fjellklatring.