av Håkon Karlbrink
(Nordlandsposten 6/10 1934)
En visitt i Longyearbyen, de lange vintres og de lyse somres by på Spitsbergen. Russere og nordmenn konkurrerer, men Norge leder på poeng. Bacillene kommer med båten.
Spitsbergen i august 1934.
Vi hadde ankret op på Adventfjorden, en av de små buktene av Isfjorden på Spitsbergen, tidlig om morgenen. Når jeg kikket ut gjennem, koøiet så jeg ett skyhøit fjell av en farve som minnet om et grustak, brungult og mektig, og med nogen eiendommelige ”horn” med jevne mellemrom opefter fjellsiden, et resultat av den ujevne forvitring i de forskjellige berglag. Lenger ned gikk den brungule farven over i olivengrønn. Det var de fattige sommervekstene som maktet å gjøre sig koloristisk bemerket på denne måten. Helt oppe mot toppen lyste her og der hvite snemasser, og i fjorden svømte nogen små isfjell omkring som kom fra en liten bre. Da jeg innså at den vanlige søndagshabitten burde ombyttes med en normal svensk vintersøndags tursportsdrakt, la jeg enda et plagg til de øvrige og forberedte mig på å ta iland iført genser, skjerf, flere par strømper, tykke støvler, hansker og andre vinterfornødenheter. Ti slik er sommeren på Svalbard.
Det var søndag og det kunde godt merkes på Longyearbyen. Den elektriske taugbanen, som fører kullene fra lisiden og bort nogen kilometer til lasteplassen ved åpningen av bukten, var ikke i funksjon. På landgangskaien hadde nogen hundrede søndagskledte grubearbeidere samlet sig for å se på den invasjon som forestod. Det er ikke hver dag der kommer en stor norsk båt på disse kanter. S/S «Stavangerfjord» var derfor av adskillig større betydning for dem enn toget var for en almindelig gjennemsnitts svensk jernbanestasjon.
Solen lyste fra en vinterklar himmel, men jeg lette forgjeves efter et eneste solbrent ansikt. Bleke efter den lange lysfattige vinteren og blasse av det anstrengende arbeide i grubenes kullos virket de alle, og mange av dem gjorde et rent forstemmende inntrykk. Og dette inntrykk forsterkedes i en viss grad ved synet av de klondykeartede husene og den synbare likegyldighet med rensligheten omkring bygningene, av hele den nybygger-gullgraveratmosfære som lå over byen. Men det varte allikevel ikke lenge før dette inntrykk forsvant når man kom det lille samfund inn på livet og fikk kontakt med innbyggerne. Den fornemmelse man hadde hatt av å stå overfor fremmedlegionærer, forsvandt også ganske fort når man fikk arbeiderne i tale og forhørte sig om deres liv her oppe i verdens nordligste ”civilisterte” menneskesamfund. I almindelighet var det kjekke norske gutter som lot til å trives ganske godt og som var fornøiet med å ha sol det ene halvåret og mørke det andre.
Utenfra er Longyearbyen svært lite tiltalende, men når vi kommer inn i husene og har sett hvorledes det efter omstendighetene var og hvorledes man hadde anstrengt sig for å gjøre alt så trivelig som mulig, så innså vi jo at det langt fra var nogen nød tilstede. Men det må være friske og herdete folk som skal gi sig i kast med klimaforholdene. Svalbard er ikke noget land for sveklinger. Såvel grubeselskapet, Det Store Norske Spitsbergen Kullkompani, som den norske stat gjør alt for å øke
tiltrekningen og triveligheten, ikke minst når det gjelder avlønningsvilkårene. Folk her oppe tjener i almindelighet dobbelt så meget som i Norge eller omkring 20 kr. dagen. Av den grunn er det aldri vanskelig å få arbeidskraft hit op. Nogen ensomhetsfølelse kan det jo ikke bli tale om, idet byen har 600 innbyggere fordelt på vel 30 bygninger. Av disse 600 er 50 kvinner og barn. Av de siste rusler nogen små indfødte omkring, lyshåret og norske, foretaksomme og fornøide, som barn er det på alle kanter av jordkloden. Men det er som sagt ikke et land for kvinner og barn og de hustruer som følger sine menn hit op, må nok savne meget av det som nede i civilisasjonen regnes til det mest nødtørftige i livet.
Opholdet her oppe er på ingen måte farlig for helsen, selv om det skulde strekke sig utover et helt decennium. Og i almindelighet venner grubearbeideren tilbake med en velforsynt lommebok. Det er jo ikke mange anledninger til å bli kvitt pengene her oppe. Riktignok fastsetter Svalbardtraktaten tollfri innførsel av varer fra utlandet, men de europeiske og amerikanske varehus’ kataloger lokker sjelden til vidløftige innkjøp, de blir vanligvis bare godt likt lesestoff i de mørke vinterdagene. Da Svalbard nu er norsk er også myntsystemet norsk, men grubeselskapet har satt i omløp egne sedler til forskjellig verdi, og disse er, i motsetning til de tyske nødpenger som blev sent ut under krigen, fullgod valuta. Kortspill florerer vilt, hvilket man vel ikke skal undre sig over når man vel ikke skal undre sig over når en tenker på fornøielsesrasjonalisering som denne enslige plassen medfører, cg mange er det som efter et par kraftige partier ser sig nødt til å bli over ytterligere et år for å fylle kassen igjen. Men til trøst for et tigerhjerte må, det jo tilståes at det ikke er fremmede eventyrere som spiller til sig pengene. Under enhver omstendighet blir disse ”innen familien”.
I Longyearbyen bor sysselmannen over Svalbard, d. v. s. fylkesmannen over Vest-Spitsbergen, Nordøstlandet, Barentsland, Edges Land, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya og Bjørnøya. Stedet har kirke, skole, postkontor, radiostasjon, regulær båtforbindelse med hjemlandet om sommeren noen hester og adskillige kobbel store sterke polarhunder. Dessuten har det eget sykehus, men samtidig også verdens sundeste klima, garantert bakteriefritt og om sommeren aldeles ypperlig for sanatoriepatienter. Da det ikke er noen annen befolket plass i hele verden som omgis av så stort område villmark, er stedet nylig blitt undersøkt av en bakteriologisk ekspedisjon. Spitsbergen har forresten bedre klima enn noe annet land på den samme breddegrad. Man må erindre at det når like høit mot nord som det nordligste Grønland, mellem 77 og 81 breddegrad og flere hundrede norske mil nord om Island. Det er den tiltalende Golfstrømmen som har sendt sine følehorn helt hit op til den evige kant av polaris.
Vi besøkte også sykehuset. Dette er lagt slik at man derfra er de første som får se solen om våren og de siste som ser den om vinteren. Om vinteren er det færre sykdomstilfeller enn om sommeren. Om vinteren går riktignok temperaturen ned til 20 – 30 grader under 0, men som er det til gjengjeld et tørrere og behageligere vær. Bacillene er for lengst frosset ihjel. Under de tilstelninger som blir arrangert om vinteren i nordlys og måneskinn skulde man tro at mange vilde bli forkjølte, men selv et vinterbad gjør ingen ting og selv trevirket morkner ikke fordi forråtnelsesbakteriene ikke er tilstede. Men de første båtene kommer om våren efter isløsningen så bryter straks en voldsom influensaepidemi ut blandt innbyggerne, og det kommer ganske enkelt av at de er helt uvant med sykdommer og infeksjoner og deres vev er som jomfruelig mark for de blodtørstige ”baisyklene” som fulle av lengsel er utvandret med båtene. Juli, som er den varmeste måned, har en middeltemperatur på 4 – 5 grader, men på den andre siden andre siden er den ganske tåket og ekkel, som polaregnene i det hele tatt sommers dag. Det fortelles at loppene vantrives her oppe og gjerne vil synge ”Vinteren er leden til ende”, og lappmarkenes og Grønlands mygg er fullstendig borte. Insektverdenen representeres bare av noen ynkelige vesener av helt fredelig natur.
Kullutførslen fra Spitsbergen er ikke mere hvad den var. Nu arbeides der bare på tre plasser mot mere enn ti i glansperioden, nemlig her i Longyearbyen og ved de to russiske grubene, Grumant City og Green Harbour. Når man sammenligner den norske gruben med de to russiske, viser denne tilfelle de skandinaviske folks fortrinn når det gjelder arbeidsprestasjoner og iherdighet. I 1932 blev der fra Longyearbyen utskibet 243 000 tonn og i 1933 275 000 tonn. Russerne hadde bare en brøkdel. Riktignok er det så at man her i Longyearbyen arbeider under heldigere betingelser og har hjelp av nye innførte amerikanske maskiner, men deg er allikevel ledelsen og folkemateriellet som setter sitt stempel på arbeidet og holder arbeidskapasiteten så høi, adskillig høiere enn i de tyske og polske gruber på fastlandet. Det er bare Amerika som kan opvise eksempler på større brytningskvantitet pr. arbeider pr. dag. Selv om foretagende for Norges vedkommende ikke skulde være så regningssvarende som det tidligere gav håp om, så må det tas hensyn til at det er av nasjonaløkonomisk betydning å opretholde bedriften. Det er omstendighetene på verdensmarkedet som gjør at alle kullene som brytes ut finner anvendelse i hjemlandet og at det ikke kan bli tale om eksport.
Utenfor ”regjeringsbygningen”, hvor det norske flagg vaier i solskinnet, hang der en opslagstavle som blant annet inneholdt kunngjørelser om valget. Det var nok så underlig å tenke sig noen valginteresse her oppe, men at det virkelig fantes blev vi overbevist av en rekke personer. Selvfølgelig måtte en sterk politisk interesse være tilstede i et så utpreget grubesamfund. At den røde propagandaen skjøt sig i forgrunnen er jo ikke noe underlig og overalt i messen, i forstuer og hvor som helst mulighet fantes og tillatelse gas, så man et syndikalistisk eller et annet rødt oprop. Så mange røde knyttnever som de som lyser fra veggene her, ser man ellers sjelden. Men det kan jo være at det er nødvendig for å holde arbeiderstammen fast i den eneste saliggjørende tro, ti forholdene forøvrig i det lille samfund er ikke egnet til å skape renhårige kommunister. Dertil er lønningene alt for høie og evnene alt for små. Og dessuten har mange av arbeiderne vært borte i de russiske anleggene og sett hvorledes det ser ut der. Disse utferder i motorbåt, som visselig ikke forekommer alt for ofte, er fullt tilstrekkelig til å fjerne en del av den røde knyttneves suggestive evne. Den norske arbeider som reiser til Spitsbergen tenker i almindelighet økonomisk sundt og han regner snart ut om han tjener på arbeidet eller ikke. Han vet også hvor landet ligger for kullgrubedriften og hvad unødige irritasjonsmomenter vil kunne medføre i dette øieblikk. Og alt dette får sterkere relief ved å bli sammenlignet med de russiske nabofelter.
Vi ofret oss nu for studiet av dyrelivet således som det artet sig i hundegården. Riktignok hadde vi forsøkt å gi en sukkerbit til en av hestene, men det var bare noen sinte beister. Og hundene i hundegården var sannelig ikke et hår bedre. Der var omtrent, ti store udyr av grønlandsrase, sterke, senete, strihårete, med spisse ører og skjeve øine, argsinte og med et målføre som syntes å komme fra mavens mørkeste mørke. Det var ganske interessant å se på det overmot den sterkeste hunden viste de andre. Den innbyrdes styrkeskala er for lenge siden bragt på det rene på millimeteren og hver hund vet nøiaktig hvilke hunder han kan våge sig på, og hvilke han får bank av. Like overlegen som han er mot de svakere like feig og sytende blir han overfor sine overmenn. Den aller sterkeste, selve basen, går omkring med seierstolt blottet huggtann, tar kjøttstykkene fra de andre, kaster dem overende og står knurrende over dem til de ligger stille og på rygg med optrukne poter. For riktig å vise sin makt legger han kjøttstykket fremfor nesen på reddharen. Denne ser overhodet ikke på kjøttstykket, men opfører sig om han tenkte å kikke i skyene og plystre op liten slått. Noen engstelige øiekast bort på basen viser imidlertid at ban bare venter på hs. kgl. mjsts. nådige tillatelse til å reise på sig for å få rystet, sig litt. Et skikkelig slagsmål i hundegården lyder som om alle helvetes djevle skulde være sluppet løs på en gang og hadde satt igang en konsert. Tanngardene smeller sammen, hårdottene fyker og hele hundegården bølger. Et hundeslagsmål på disse breddegrader slutter sjelden uten at en av partene tar billett til de evige jaktmarker hvor saftige kjøttben dufter herlig og hvor ingen isnåler fester sig i pelsen, såfremt ikke hunderøkteren når å gå imellem med pisken. Det av imidlertid ganske vanskelig for et menneske å stifte fred mellem to firbente fiender. Det hender han får et bit eller to og da bruker sykestuen å vinke forlokkende.