«Veslekari»- ekspedisjonen – den private hjelpeekspedisjonen etter Roald Amundsen

av Knut Domaas
(Norges Handels og Sjøfartstidende 25/2 – 1935)

Sommeren 1928 ble det efter initiativ av den norske presse og under dens administrasjon sendt to ekspedisjoner til Nordishavet for å lete efter Roald Amundsen og de andre som hadde fulgt med ham på flyvebåten «Latham». Omkostningene ved disse ekspedisjoner blev dekket av midler innsamlet fra almenheten.

De to ekspedisjoner øvet ingen bedrifter av sådan betydning, at det i og for sig kunde gi grunn til å skrive om dem nu.

Andre, som har vært optatt med å forfatte den del av verdenshistorien som de var med på å skape i Nordishavet den sommer, har imidlertid ikke begrenset sig til sine egne gjerninger, men har også beskjeftiget sig med de to ekspedi­sjoner med «Veslekari» og pressens virksomhet i denne forbindelse. Hvad de har anført utmerker sig ikke særlig ved pålitelighet.

De to mest fremtredende menn innen pressens arbeidsutvalg, nemlig re­daktør Frøis Frøisland og kaptein Otto Sverdrup er avgått ved døden.

Jeg betrakter mig som deres eftermålsmann i denne sak, og kan derfor ikke la en hvilken som helst omtale av deres arbeide uenset.

Roald Amundsen var forsvunnet i polardisen. Mandag den 18. juni 1928, litt over kl. 16 lettet «Latham 47» fra Tromsø. Kl. 18.45 hørte telegrafisten ved Geofysisk Institutt i Tromsø at «Latham» anropte Kings Bay to ganger for å få forbindelse. Så blev det død­sens stille.

Engstelsen vokste fra time til time. Med stigende heftighet kre­vet almenheten, at de ytterste anstrengelser skulde gjøres for å finne Amundsen og hans feller. Deres liv måtte reddes om det stod i menneskelig makt.

Den 26. juni ved 21-tiden ringte telefonen.

«Det er Frøis», lød det. «Kom med engang op i «Aftenposten». Skynd dig». Så brøt han forbindelsen uten å vente på svar.

I redaktør Frøislands kontor var der samlet representanter for Oslo-dagbladene. Dessuten var kaptein Otto Sverdrup, major Tryggve Gran og løytnant Gustav Amundsen der.

«Vi er enige» sa Frøis, «om å befrakte «Veslekari» og sende den op langs østkysten av Svalbard for å lete efter «Latham»-ekspedisjonen. Vi åpner en innsamling i alle aviser imorgen tidlig og går igang så hurtig som mulig.

Deltagerne i dette nattmøte konstituerte sig som komité. Frøisland hadde fått møtet istand og var i det hele den som hadde vært mest aktiv i saken. Han nektet imidlertid bestemt å motta valg som for­mann. «Det er den samlede presse, som skal optre og Pressefor­bundets formann er pliktig til å ta formannsstillingen», sa han. Der­med blev det. Vi nedsatte et arbeidsutvalg. Det bestod av Frøis Frøisland, generalkonsul Arth. H. Mathiesen som rederikyndig og formannen. Roald Amundsens brorsønn, løitnant Gustav Amund­sen, påtok sig hvervet som sekretær. Otto Sverdrup ønsket ikke å være med i arbeidsutvalget, men lovet å bistå med gode råd. En bedre rådgiver for et slikt foretagende kunde ikke opdrives på denne klode.

Initiativet til møtet var tatt av løitnant Amundsen, major Gran og redaktør Frøis Frøisland. Amundsen hadde drøftet spørsmålet med Gran og deretter anmodet Frøisland om ved en offentlig inn­samling å skaffe de nødvendige midler til å sende «Veslekari» til de østlige farvann. Frøisland henvendte sig derefter til de andre aviser.

Følgende oprop til almenheten var besluttet innrykket i morgen­avisene:

Osloavisenes oprop

Over 8 dager er gått siden «Latham» under ledelse av Roald Amundsen og kommandørkaptein Guilbaud forlot Tromsø for å komme Nobile til hjelp. At det er tilstøtt flyvemaskinen noe må nu betraktes som sikkert.

Langs den vestlige rute, som «Latham» kan ha tatt, vil der bli foretatt under­søkelser av «Hobby», som er blitt stillet til regjeringens disposisjon, av «Michael Sars» samt av marinefartøiene «Tordenskjold», «Strassbourg» og «Quentin Roosevelt».

Men av stor betydning vil det også være å undersøke de kyster og øer som «Latham» kan ha fløiet over, om den østlige rute er blitt valgt.

Er en nødlanding foretatt her, er det mulighet for at besetningen kan ha red­det sig i land. Til befaring av dette område er det anledning til å få leiet ishavsfartøiet «Veslekari» under kommando av den kjente ishavsskipper Johan Olsen. Skibet er klar til å starte idag.

I full forvissning om, at det norske folk vil gjøre alt som er mulig for å redde Roald Amundsen og hans feller, har avisene i Oslo besluttet å rette en inntrengen­de henstilling til sine lesere om å yde bidrag, så denne ekspedisjon kan komme avsted.

Det beløp som trenges ligger mellem 60,000 og 80,000 kroner.

Kaptein Otto Sverdrup uttaler, at får man «Veslekari» avsted, har man gjort hvad man kan. Men det haster.

Bidrag kan tegnes i bladets ekspedisjon.

Møtet i «Aftenposten» varte bare en kort stund. Frøis Frøisland ledet med fynd og klem. Han talte tilsynelatende rolig, men med en undertone av fortettet energi, som virket sterkt stimulerende.

*

Jeg hadde vært i Bergen på møter og således utenfor det som var foregått i Oslo.

Søndag den 17. juni kom Roald Amundsen til Bergen med nattoget fra Oslo. På stasjonen var der samlet en mengde folk. Massen hyldet ham med begeistrede hurrarop.

«Bare de vilde la det være til vi kommer hjem og har utrettet noe», sa han utålmodig.

Roald Amundsen var en handleglad mann; men overfor bifallet var han hjelpeløs. Den offentlige hyldest plaget ham åpenbart. En viss skyhet overfor bifallet hadde vært merkbar hos ham også før. Nu var den langt mere fremtredende enn da han kom fra Nordvest­passasjen, fra Sydpolen og fra Teller.

Han rakte mig sin hånd til avskjed og sa: «Takk for alt da».

Om kvelden gikk «Latham 47» op fra Bergens havn. Ti tusener ropte hurra, viftet til den og stirret efter flyet så lenge det kunde sees.

*

Åtte pinlige ventedager var gått siden «Latham 47» gikk fra Tromsø. Ingen melding kom. Det var intet spor. Ikke noen under­retning av noensomhelst art kunde gi den minste antydning om hvor­dan det var gått ekspedisjonen.

Skib var sendt nordover for å lete. Det var mange skib deroppe og underveis: Fiskeriopsynsskibet «Michael Sars», en bergmesterskjøite, panserskibet «Tordenskjold», ishavsdampskibet «Heimland», fiskeopsynsskibet «Quintin Roosevelt», krysseren «Strassbourg» dampskibet «Hobby» m. fl. Noen av disse skib var allerede i ferd med å lete i området Tromsø – Bjørnøya – Svalbard og vestover. De øvrige var bestemt til det samme område. De fleste vilde nå frem i løpet av få dager.

Kaptein Wisting var der, en av verdens mest kyndige ishavsfarere, Roald Amundsens beste venn. Ingen kjente hans tenkemåte og handlesett bedre enn Wisting. Selvsagt foregikk eftersøkningen efter samråd med ham. Ingen sjef vilde gi avkall på en slik stabsoffiser for en sådan opgave, enn for å bytte ham med en yngre mann uten polarerfaring.         

I havet fra Bjørnøya nordover langs vestkysten av Svalbard vilde således sikkert hver krok bli undersøkt. Ganske visst kunde orlogsfartøiene ikke gå inn i isen, men det måtte antas, at de var utrustet med materiell for sledeekspedisjoner. Flyvemaskiner fantes der oppe, også norske maskiner. Krigsskibene kunde gå inn til iskanten og ved hjelp av båter, sledeekspedisjoner og flyvere få hele den siden av øgruppen så grundig undersøkt som det overhode var mulig.

På østsiden av Svalbard var ingen. Det var den tanke som behersket løitnant Amundsen, major Gran og Frøis Frøisland. Roald Amundsens planer var ikke nøiere kjent. Han hadde i sin tid gått i Sydpolen, da folk trodde han var på vei til Nordpolen. Kunde det ikke tenkes han hadde lagt ruten østligere enn antatt for å fly i direkte til Nobiles leir? Det var en mulighet! Det mente løitnant Amundsen og mange med ham. Ekspedisjonen kunde så være forulykket, styrtet ned. Man kunde ha fått maskinskade og måttet nødlande på isen eller iland. Provianten kunde være ødelagt, helt eller delvis. De hadde kanskje reddet sig matløse, sårede og syke! Hvem kunde vite? Nu, otte dager efter, var lite gjort for å undersøke langs den østlige rute til Nobiles leir.

Det hastet. Det var åpenbart den mest påtrengende nødvendighet å få ekspedisjonen avsted uopholdelig.

Det var tankeløshet ikke å holde utvalgsmøte samme natt! Vi kunde tatt risikoen på at pengene vilde komme, befraktet skibet og satt Ålesund igang med å gjøre det klart!

Men om utvalget ikke hadde begynt ennu, så arbeidet rotasjonspressene. I de tidlige morgentimer spydde de ut hundretusener av eksemplarer. Fra hver eneste avis lyste opropet til almenheten, flott slått op. Det var kort og fyndig. Det utløste stemnin­gen hos folkets store flertall. Allerede om formiddagen den 27. juni kom det et skredd av bidragsydere. Nu fikk man se hvor populær Roald Amundsen var i alle lag av befolkningen.

Om dette bevis bare var kommet før, mens han gikk ute på Svartskog ensom og følte sig forlatt!

Om morgenen den 27. juni, mens avisene strømmet ut over by og land med sitt krav til almenheten om å støtte, trådte arbeidsut­valget sammen. I møtet deltok foruten arbeidsutvalgets medlem­mer, major Tryggve Gran, løitnant Reistad, ingeniør Leif Lier og kaptein Otto Sverdrup.

Utvalgets medlemmer kjente alle sammen Roald Amundsen per­sonlig, fler hadde stått ham nær. Enkelte hørte til de meget få han i den siste tid ennu regnet til sine venner. Deltagerne i møtet var behersket av en eneste tanke: Finn Roald Amundsen! Finn ham og hans feller fort! Finn dem levende for enhver pris og med enhver risiko!

Rollene blev fordelt. Generalkonsul Mathiesen sammen med sekretæren overtok det rederimessige. Den finansielle side blev overlatt Frøis Frøisland og formannen.

Et telegrafisk tilsagn fra grosserer Fr. Peterson, Paris, om å bidra med resten dersom innsamlingen ikke skulde bringe det nød­vendige beløp og løfte om støtte fra minister Gade satte oss i stand til å handle straks uten finansielle bekymringer.

Vi befraktet «Veslekari» og satte kaptein og rederi igang med dens utrustning. Beslutningene fulgte slag i slag. Major Gran blev ansatt som leder med løitnant Reistad og ingeniør Lier og dr. Kjell Mossige, radiotelegrafistene Odd Falch og Havstad, som deltagere i ekspedisjonen. Det innbyrdes forhold mellem ekspedisjonens leder, major Tryggve Gran, og kaptein Johan Olsen, blev ordnet.

Ingeniør Lehmkuhl og Ingeniørforretningen Atlas lånte oss en trådløs telegrafstasjon med kraftmaskin og kaptein Gottwaldt påtok sig å besørge den opsatt ombord i «Veslekari på veien fra Ålesund til Tromsø.

Ekspedisjonens deltagere drev på med å skaffe tilveie utrustning og utstyr. De trålet byen efter hvad de skulde ha med sig. Det blev skrevet og telefonert. Vi foretok de mest halsbrekkende forsøk på å skaffe tilveie flyvemaskiner. Det blev telegrafert til England, til Sverige og til Tyskland. Vi gjorde henvendelse til hær og flåte, altsammen uten at det lykkedes å skaffe fly. Det blev fortsatt med å søke efter fly også efter at ekspedisjonen var dratt avsted. Nu fikk vi også løfte om maskiner.

Formannen nevnte under en samtale med et medlem av den britiske legasjon at det eneste sted hvor han visste det fantes hen­siktsmessige flyvemaskiner var i den engelske marine. Den neste dag – en søndag – ringte den britiske minister, Sir Francis Lindley, personlig til formannen privat og sa at den britiske regjering hadde stillet til disposisjon to Mothfly av den type som vi trengte. Nu gjaldt det bare å få disse fly over fra England og efter «Veslekari» til Tromsø. Det var samme dag som skuten hadde forladt Ålesund om morgenen. Møte i arbeidsutvalget blev straks sammenkaldt. Vi tilkalte løitnantene Gulliksen og Freng fra Kjeller. De kom villig til stede. Det var ikke den eneste gang de hjalp oss. Vi overfalt admiral Berglund med spørsmål om han ikke kunde sende et krigsfartøi efter flyene.

Statsminister Mowinckel blev anmodet om å be legasjonen i Lon­don om å hjelpe oss. Mowinckel gav oss lov til å forhandle gjennem legasjonen direkte med de britiske myndigheter, altså uten departe­mentets mellemkomst. Dessværre lykkedes det ikke å finne noen utvei til å få flyene transportert til Norge så hurtig at de kunde nå «Veslekari».

Tilbudet er enestående venlig og vidner i høi grad om britisk in­teresse for arbeidet med å finne «Latham»s besetning.

Vi hitsetter den i sakens anledning førte korrespondanse:

Brev fra Sir Frands Lindley til formannen

British Legation Oslo 2nd July 1928.

My dear Editor

In order that your Committee should know exactly how matters stand at present regarding the loan of aeroplanes by the British Air Ministry I think «Italia» would be as well that I should send you copies of the telegrams which I sent off on Saturday and yesterday after having had my two conversations with you on the telephone. I also enclose copy of the telegram which I received front the Air Ministry in reply to my first inquiry.


I am sure that the only practical way of arranging the business is for someone in London, preferably a member of the Norwegian Legation to nego­tiate direct with the Air Ministry. For me to have attempted to do more than  have done would have only led to confusion; and this is the reason why I suggested yesterday that you should enlist the assistance of the Norwegian Ministry for Foreign Affairs. I understand that you have done this and I very much hope that we shall be able to afford your Committee useful assistance.


Your very truly
(sign.) F. Lindley.

Copy of Telegram sent by Sir F. Lindley to the Secretary of State for Air, London, 30. June 1928, 3 p.m.

Private. Committee for Amundsen Relief ask whether your Ministry could lend two small planes with floats which will be replaced with ski here. No British personnel required. If loan is possible, details will be communicated through Norwegian Ministry of Marine.

Copy of Telegram received from the Air Council by Sir F. Lindley, 1st July 1928, 1 am.

Private stop Will willingly send two seaplanes with floates stop Please inform whether single seaters or two sealers are required.

Copy of Telegram sent by Sir F. Lindley to the Secretary of State for Air, lste July, 7.30 pm.

Private stop Committee are most grateful for Air Councils kind offer and will communicate all details through Norwegian Minister in London.

Brev fra arbeidsutvalget til den britiske minister

Sir F. Lindley,

British Legation, Oslo.          Oslo, July 4th 1928

Dear Sir.

On behalf of the committee for the Amundsen relief expedition, I hereby beg to forward our deepest and warmest thanks for your kindness, and the great interest you have taken in our work. It was only with the deepest regret we found out that we could not accept your Governments great ofer to us. But owing to the short space of time we have to our disposition, we found that we did not dare to delay the «Veslekari» any more in waiting for the machines to come all the way round.

May I also trouble you to convey to your Government our most heartfelt thanks and also our deepest regrets? We feel deeply indepted to both you and your Government.

Yours sincerely

Arbeidet for å skaffe brukbare fly blev fortsatt også senere, men uten positivt resultat. Det var jo ikke så lett å skaffe brukbare fly dengang som idag.

Men tilbake til forberedelsene første dag.

Det blev arbeidet under stigende press. Fra avisene kom mel­dinger om at pengene strømmet villig inn og den ene forretning efter den annen henvendte sig til oss med tilbud om å yde gratis fornø­denheter til vår ekspedisjon. Det var åpenbart at publikum var med oss. Det stimulerte godt.

Generalkonsul Mathiesen stillet sitt kontor og sitt personale til rådighet  Her blev arbeidet stille og intenst. Alle var opsatt på å få ekspedisjonen avsted hurtigst. Ikke en time måtte spilles.

Der blev holdt flere møter i dagens løp. Mange spørsmål skulde drøftes og avgjøres. Blandt disse var også hvorvidt det kunde ten­kes at «Latham 47» nu, 8 dager efter starten fra Tromsø, fremdeles drev omkring på havet på rett kjøl med ekspedisjonens deltagere i live, forutsatt at den var kommet uskadt ned. Flyverne mente vi ikke kunde regne med den mulighet. Det hadde vært kuling om for­middagen den 18. juni i strøket om Bjørnøya.

Vi gikk da ut fra, at ekspedisjonens deltagere neppe kunde fin­nes i live hvis de ikke var kommet iland eller inn på isen.

Major Gran fremla et utkast til plan for ekspedisjonen overens­stemmende med opropets forutsetning. Den gikk ut på at man skulde søke langs en rute fra Tromsø til Nobiles leir den dag «La­tham 47» startet fra Tromsø. Ekspedisjonen skulde stå i stadig forbindelse med andre ekspedisjoner og samarbeide med dem i den utstrekning som det var mulig.

Vi var villige til samarbeide med hvem som helst såsant det bare kunde fremme vårt formål.

En automobil i foræring

Sent på kvelden 27. juni ringte en representant for General Motors, Peter Andersen, op og ønsket å tale med arbeidsutvalget. Frøisland og formann møtte ham på Strand i Bærum. General Motors hadde en flytende utstilling her ombord i dampskibet «Hertha Mærsk». Peter Andersen meddelte, at General Motors hovedkontor hadde sendt ham et telegram om, at selskapet ønsket å forære en automobil til pressens innsamling.

Vi sa takk. Frøis Frøisland sørget for utlodning av bilen og den innbragte i alt ca. 45,000 kr. Blandt annet blev det solgt en mengde lodder ombord i «Hertha Mærsk» på dens tur langs kysten.

Disse 45,000 kroner kom, som vi senere skal se, til å gjøre stor nytte.

General Motors Gavetelegram så slik ut:

Peter Andersen,

Hotel Bristol, Oslo

General Motors in common with all norwegian and with all admirers of courage and sportmanship explorers Roald Amundsen is now missing after his gallant achievement in carrying aid to general Nobile in view norwegian efforts to raise funds for rescue expedition you are authorized to make use of floating exhibition for this purpose such as charging entrance fee if you think practicable furthermore you are authorized to donate one car abord say Chevrolet Sporttouring for lottery purpose during exhibition. Ladin,

*

«Veslekari» avsted

Neste dag forløp med samme intense arbeide.

Vi klarte å få ekspedisjonen avsted fra Oslo med aftentoget den 29. juni.

Hvordan var det nu gått i Ålesund?

Generalkonsul Mathiesen hadde satt stor kraft på, men meget skulde gjøres. Skibet måtte befries for en del last. Det skulde be­siktiges, dykkerundersøkes, assureres, forsynes med kull og proviant. Mannskap måtte kanskje forhøres og utrustes. Vi visste at kaptein Johan Olsen var en usedvanlig dyktig mann, og stolte på at han var like så interessert som vi for å komme avsted. Deri tok vi ikke feil. Den 29. juni fikk vi et utålmodig telegram fra ham om at «Veslekari» først vilde være disponibel til overtagelse samme aften og klar til avgang lørdag aften (30. juni). Skuten gikk fra Ålesund søndag den 1. juli kl. 9 om morgenen. Det gikk fremdeles glatt efter program­met. Ekspedisjonen kunde forlate Tromsø den 4. juli kl. 21 med kurs for Sydkapp på Svalbard.

Arbeidsutvalget hadde den hele tid handlet på egen hånd. Først efter at ekspedisjonen var avgått fikk vi tid til å meddele den store komité, Oslo-avisenes representanter, hvad vi hadde foretatt oss. Senere blev der arbeidet på den måte at de store avgjørelser blev fore­lagt avisenes representanter på forhånd. De mindre blev tatt av ar­beidsutvalget, og senere referert i den store komité. Der forekom in­gen større uoverensstemmelser. Alt blev godkjent.

Redaktør Frøis Frøisland drev innsamlingen med fremragende dyktighet og han hadde en suksess av den annen verden. Allerede de 30. juni hadde Oslo-avisene 75,000 kr., 2. juli 100,000 kr. Det var innsamlinger igang utenbys, deriblandt i Bergen, med fabrikkeier Fasmer som leder. Ialt innkom der i sommerens løp 150,000 kr. Det var tilstrekkelig for formålet. Hvis det hadde vært påkrevet vilde det ikke vært noe i veien for å ha fått et større beløp.

Ekspedisjonens opgave var hurtigst mulig å gå op langs østkysten av Svalbard, lengst mulig inn i isen, undersøke om «Latham»-ekspedisjonen skulde være landet på kysten av Svalbard eller andre øyer østenfor. Dette var foretagendets ide. Det var ikke påkrevet å gi noen instruks herom, men det var til overflod fastslått i planen. Heller ikke var det nød­vendig for arbeidsutvalget å si at «Veslekari»-ekspedisjonens leder skulde søke samarbeide med andre ekspedisjoner i den utstrekning som det var mulig under løsningen av «Veslekari»-partiets spesialopgave, men også dette var uttrykkelig fastslått i planen.

På den annen side var det utelukket at ekspedisjonens leder kunde stille sig under noen annen kommando eller påta sig noensomhelst annen opgave enn den som var fastslått i opropet, og som skibet var befraktet og assurert for.

Spørsmålet om å stille «Veslekari»-ekspedisjonen under marinekommando kunde således overhodet ikke komme til å foreligge. Ar­beidsutvalget hadde ingen rett til å overlate til andre å bestemme om dels forpliktelser overfor bidragsyderne skulde bli innfridd. Man kunde heller ikke kaste bort tid på å behandle et så ørkesløst spørs­mål. Hver time gjaldt kanskje liv.

Som bevis på at det var på denne måte man så på «Veslekari»-ekspedisjonens opgave dengang ekspedisjonen blev sendt avsted hitsetter vi en presseuttalelse fra den 27. juni: Roald Amundsen er kanskje død, men det er vel så sannsynlig, at han lever og er stedt i fare. Kanskje befinner han sig nu, syk eller såret, på en øde ishavsstrand, uten tilstrekkelig proviant, uten forbindelse med utenverdenen, uten mulighet for å komme bort.

Men enten det ene eller det annet er tilfellet, så er det en ubetinget forplik­telse for det norske folk, at ingen mulighet for å redde ham lates uforsøkt.

Personlig satte Roald Amundsen alltid alt inn, ikke bare livet, men også pengene. Han har opnådd resultater, som vil leve så lenge der er norsk historie, uovertruffen og uovertreffelig som han er på sitt område.

Så snart Amundsen hørte at General Nobile var i nød, hadde han bare en tanke: å hjelpe. Han visste at det spilte om livet. Ingen forstod bedre enn Roald Amundsen risikoen ved redningsforsøk med flyvemaskin i polarområdet, men det falt ham ikke inn noe som helst annet enn, at han fremfor andre, tross alt, skulde risikere sitt liv for å redde de andre.

Der gjøres i disse dage mange og dyktige forsøk på å finne ham igjen. Den norske regjering har i dette tilfelle optrådt med anerkjennelsesverdig raskhet. Der er ingen grunn til å øve kritikk i så henseende. Men der er tross alle an­strengelser et hull i undersøkelsene. Det er en mulighet for at Amundsen og hans feller kan være landet et steds på østsiden av Svalbard, enten på noen av de småøer, som der finnes, på isen utenfor kysten eller kanskje på fastlandet. Ingen av de fartøier som er sendt der op egner sig særlig til å avsøke dette om­råde. Man må ha et gruntgående ishavsfartøi, som kan gå inn i isen tilstrek­kelig nær land til å få undersøkt strendene.

Imidlertid meddeltes det igår, at «Veslekari», som efter de sakkyndiges me­ning egner sig utmerket, nu kan fåes, hvis man straks kan treffe avgjørelse her. Den føres av en meget erfaren og anerkjent dyktig ishavsskipper.

Under disse omstendigheter henvendte en privat komité sig til Oslo-pressen, som sent i natt besluttet å søke å skaffe de nødvendige penger til ekspedisjonen.

Vi forutsetter at den norske almenhet vil betrakte det som en samvittighets­sak å få denne ekspedisjon startet, og at enhver vil være med å yde sitt bidrag, stort eller litet. Men det må gjøres snart. Det skal ikke kunne sies, at Amundsen, Guilbaud og Dietrichson omkom, fordi man ikke vilde ofre det nødvendigste, for å hjelpe dem. – – –                    

Arbeidsutvalget var på det tidspunkt uten kjenskap til at der eksisterte en sjøstrategisk plan for ettersøkningen, bygget på den hy­potese at «Latham 47» antagelig var gått ned på havet i nærheten av Bjørnøya og derefter var drevet nordvestover mot Grønlandsisen. Vi visste heller ikke at den flåte som befant sig på vestsiden av Svalbard var bestemt til å avpatruljere det åpne hav mellem Svalbard – Bjørn­øya og Tromsø på den ene side og isranden utenfor Grønland på den annen. Det falt oss ikke inn at man manglet skib til å avsøke vestkysten av Svalbard. Om man hadde fortalt oss det vilde vi heller ikke trodd at avsøkningen av Svalbards vestkyst ikke var hovedsak og at man bare forsåvidt leilighet gaves vilde søke i fjordene på vestkysten. Vi vet nu at vi tok feil i dette.

Kaptein Hovdenak skriver på side 113 i sin bok:

«Der var imidlertid en annen mulighet som burde undersøkes når der blev anledning til det, og det var om «Latham 47» var havnet inne i en av fjordene på Svalbard. Det var vår islos, Holmeslett, som først fremholdt denne mulighet for mig. Han mente at hvis det bare var flyvebåtens radio som hadde klikket da forbindelsen ophørte, så kunde det tenkes at ekspedisjonen hadde fortsatt nordover, men av en eller annen grunn var blitt tvunget til å nødlande senere, og at den da hadde søkt inn på fjordisen, som kunde være egnet til å lande på. Da isen ennu ikke var gått op i de sydlige fjorder, kunde det også tenkes at besetningen holdt til i en eller annen fangsthytte i påvente av at det skulde bli såpass åpent at fangstskutene kom inn, eller den på annen måte kunde komme i forbindelse med folk.»

Kaptein Hovdenak forteller videre at det kunde være av interesse å få et ishavsfartøi til å avsøke fjorder og fangsthytter. Han taler derefter om at «Mi­chael Sars» ikke kunde brukes til dette og at det derfor blev sendt en anmod­ning til «Veslekari» om såvidt mulig å avsøke iskanten nordover mot Isfjorden, hvor «Strassbourg» vilde være å treffe for å konferere.

Søkningen på østsiden av Svalbard skulde efter planen utstå inntil isforholdene hadde bedret sig.

I sommerens løp var det noen ganger tale om «Latham 47»s sann­synlige drift mot Grønland, uten at det blev meddelt noe nærmere om hvad det lå bak og uten at det kunde påvirke våre disposisjoner.

Arbeidsutvalget hadde stått i den tro at kaptein Wisting stod i for­bindelse med ledelsen på vestsiden og hadde ut fra den forutsetning underrettet ham om «Veslekari»s plan og om skibets avgang. Først efter at søkningen var slutt, fikk vi rede på at man hadde ønsket og trengt «Veslekari» til undersøkelse av fjordene på vestkysten av Sval­bard. Vi kunde ikke slutte oss til det. I den flåte som befant sig på vestsiden var der noen fartøier, som var brukbare i is. Selv om vi hadde kjent disse forhold kunde vi ikke sendt «Veslekari» op langs vestkysten således som man på marinehold ønsket. Derimot er det mulig, at «Veslekari»-komitéen med de midler som stod til dens rå­dighet vilde forsøkt å utruste en ekspedisjon for å søke å løse også denne opgave, dersom man hadde visst, at undersøkelsen av fjordene og fangsthyttene på vestsiden var utsatt og betraktedes som en leilighetsopgave.

Søkningen på dette område blev forøvrig utført på den beste måte av kaptein Wisting efterat docent Hoel noe senere hadde overlatt ham bergmesterskøiten.

Stats- og pressetelegrammer

En annen ting vi var ubekjent med ved ekspedisjonens avgang var at «Veslekari-ekspedisjonen av marinemyndighetene blev be­traktet som et reporterforetagende og som sådant blandet op i den «krig», som pågikk mellem representantene for pressen og marine­myndighetene om telegraferingen fra Svalbard. Senere er det kom­met for dagen at de sjømilitære søkere har vært utsatt for store pla­ger fra pressens side. Allerede i Tromsø fikk man føling med en freidig journalist fra «Aftenposten», som begikk den helligbrøde å forsøke å komme med «Strassbourg».

På side 101 i sin bok forteller kaptein Hovdenak følgende:

«Efter at jeg i aftenens løp var blitt ferdig med hvad der gjenstod å gjøre i Tromsø, gikk jeg ombord på «Strassbourg» og til køis. Jeg blev imidlertid straks efter purret ut igjen for å komme op og snakke med en nordmann som var kommet ombord og fortalte vaktsjefen at han skulde være med. Da jeg kom op, møtte jeg en ung mann som påstod at han var kommet fra Paris hvor han hadde opholdt sig en del år, og at det var minister Wedel Jarlsberg som hadde sendt ham op for å være med «Strassbourg» som tolk. Han lot meget forbauset over at jeg ikke hadde fått beskjed om dette, men bad mig allikevel tale hans sak hos admiral Herr. I og for sig hadde jeg gjerne sett at mannen var blitt med, da han lot til å beherske det franske sprog meget godt. Det vilde derfor vært en lettelse å få hjelp til all den oversettelse jeg skjønte der måtte bli. Imidlertid slapp det ut av mannen at han også var fast medarbeider i «Aftenposten», og jeg fikk da mistanke om at dette med Wedel Jarlsberg ikke hang så riktig sammen. Jeg rådet derfor mannen til selv å fremføre sin sak for admiral Herr når han tørnet ut før vi skulde lette. Dette forsøkte han også. Høflig som alltid erklærte admiral Herr at hans historie var meget inter­essant når han bare vilde fremlegge sine legitimasjonspapirer. De manglet selvfølgelig, og admiralen beklaget da ikke å kunne hjelpe ham. Da jeg den følgende vinter var i Paris, fortalte jeg historien til minister Wedel Jarlsberg, som ikke engang kunde erindre å ha truffet vedkommende unge mann».

Historien hørtes temmelig apokryfisk. Redaktør Frøis Frøisland var minister Wedel Jarlsbergs intime venn. Hvis han hadde ønsket ministerens anbefaling for å få en journalist med «Strassbourg», vilde han sikkert fått den.

Jeg henvendte mig derfor til «Aftenposten»s redaksjon og spurte hvad den sanne sammenheng var. Man svarte mig, at redaktør Frøisland hadde hatt en samtale med den franske minister i Oslo og bedt ham telegrafere til admiral Herr og anbefale at en av «Aftenposten»s yngre medarbeidere kunde få følge med «Strassbourg». Dette hadde ministeren lovet, formentlig under forbehold av sin regjerings sam­tykke. Så er journalisten blitt sendt opover. Av en eller annen grunn var ingen telegram fra den franske minister ikke innløpet. Det er altså denne anbefaling journalisten har spurt efter, og denne fore­spørsel har altså hr. Hovdenak misforstått, enten han nu ikke har vært riktig våken – han blev jo purret – eller han ombord i «Strass­bourg» ikke har forstått norsk tilstrekkelig godt.

I hvert fall blev dette angrep avslått. Men dermed var man ikke ferdig med pressen.

Under sommerens kryss var eteren til stadighet fylt av telegram­mer fra journalister tilhørende mange land. De holdt med enorme telegraferingsutgifter en engstelig ventende verden underrettet om hvad der hendte i isen den sommer. De telegraferte om Nobiles ulykke og om hans redning, om Malmgrens død, om ballongpartiet, som aldri kom til rette, om flyvernes heltebedrifter, om Roald Amundsens forsvinnen, om isbryterne som langsomt nærmet sig de forulykkede italienerne osv. osv.

De sendte kort sagt gjennem luften mot fiks kontant betaling til den norske statstelegraf beretningen om en av de største og mest spennende ishavstragedier som noensinne er utspillet.

Så kom også «Veslekari» og vilde blande sin røst inn i det mek­tige kor. Den hadde forbindelse med den norske presse og med ver­denspressen. De orlogsflåter som manøvrerte i Grønlandshavet had­de ikke kunnet få sine rapporter igjennem i konkurranse med pressen.

Orlogsmennene telegraferte gratis og intet menneske utenfor marinekommandoene ofret deres meddelelser en tanke. Enten det gjaldt brendselsforsyningen, deres seilaser til og fra Grønlandsisen, deres proviantturer eller deres gjensidige visitter, så stod verden så tem­melig likegyldig overfor det altsammen. Derfor var det også ordnet slik at det var statstelegrammer de sendte, fortrinsberettiget for pressens lengselsfullt ventede depesjer. Dette var stillingen. Efter at «Veslekari» var kommet op i isen gikk det flere dager uten at det kom noensomhelst underretning fra ekspedisjonen. Vi visste skuten var gått inn i isen. Derefter blev det ganske stille. Hvad var hendt? Var den trådløse telegraf blitt ubrukbar? Eller var det noe værre? Vi visste at ekspedisjonen vilde ta den ytterste risiko for å gjennemføre sitt forehavende. Ingen kunde vite hvad der vilde hende.

 Den 13. juli kl. 5.45, altså hele 9 dager efter avgangen fra Tromsø innløp et telegram fra Tryggve Gran, avsendt 12. juli kl. 13.15, hvori han gjorde opmerksom på at telegraferingen vanskeliggjøres som følge av marinetelegraferingen. Han foreslo at vi skulde gjøre motfor­holdsregler. Det blev nu en stund ganske livlig. Det som hendte fremgår av følgende brev fra komitéens formann til statsminister Mowinckel, datert 13. juli 1928:

Hr. Stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel, her.

«Da der fra «Veslekari ikke var inløpet noe telegram siden lørdag, telegra­ferte jeg som formann i avisenes komité til Tryggve Gran tirsdag formiddag og bad ham telegrafere. Jeg fikk intet svar, og sendte derfor igårmorges et nytt telegram, denne gang adressert til islosen, men da dette heller ikke var besvart i går middag, henvendte jeg mig til trafikksjef Engset i Telegrafstyret og bad ham gjennem Svalbard Radio undersøke om man hadde forbindelse med «Veslekari».

Idag kl. 6 mottok jeg følgende høist forbløffende telegram fra major Gran:

«Våre pressetelegrammer vanskeliggjøres ved marineautoritetenes inngripen. Søk motforholdsregler, ellers isolert. «Veslekari» gir «Strassbourg» daglig rapport. Alt vel. Gran».

Jeg vet i dette øieblikk ikke hvem der har gitt ordre til eller med hvilken rett man har stanset telegrammene fra «Veslekari», men da det åpenbart er krefter i bevegelse, som kan gripe inn i ekspedisjonens arbeide for å redde Roald Amundsen, tillater jeg mig herved å anmode Dem, hr. statsminister om å sørge for, at telegrammer fra «Veslekari» befordres som statstelegrammer, altså med fortrinsrett, så der ingen misforståelser kan være om, at de skal befordres.

Hvis den kongelige regjering ikke skulde se sig istand til å imøtekomme dette ærbødige andragende, vil jeg se mig nødt til å henvende mig til den franske regjering og be den om villigst å besørge «Veslekari»s telegrammer over «Strassbourg», som jeg ser står i daglig forbindelse med major Gran.»

Brevet var kanskje litt pågående i tonen, men det var også en deilig situasjon vi var oppe i. Ekspedisjonen arbeidet under forhold, hvor alt kunde hende. Kanskje kunde den selv komme til å trenge hjelp. Muligens fant den «Latham»-ekspedisjonen i en sådan tilstand, at det gjaldt hurtig å tilkalde mere hjelp av en eller annen art. Vi kunde risikere at det hendte de mest skjebnesvangre ting i forbindelse med ekspedisjonen uten at vi blev underrettet, fordi telegrafen var optatt med en etler annen militær rapport. Våre telegrammer var blitt stoppet dag efter dag og behandlet som foraktelige pressetelegrammer, fordi der skulde sendes utførlige rapporter om orlogsfartøienes eskadrebevegeser i åpent hav mellem Svalbard og Grønlandsisen. Vi var avskåret fra forbindelse under hvilke som helst omstendigheter.

Statsminister Mowinckel svarte øieblikkelig elskverdig i telefonen at han personlig hadde gitt ordre til at «Veslekari»s telegrammer skul­de behandles som statstelegrammer.

Det ordnet sig således med telegrammene. Vi hadde imidlertid uten å ane det brudt inn i en verdenshistorisk plan og foregrepet be­givenhetenes gang. Men så optatt var vi alle mann av den tanke at det hastet å finne «Latham»-ekspedisjonen, mens det ennu kunde være håp om at dens medlemmer var levende, at det ikke hadde gjort noen forskjell, om vi hadde kjent alverdens sjøstrategiske hemmeligheter.

Noe stort avbrekk i orlogsmanøvrene gjorde det jo heller ikke. Eskadreseilasene i åpent farvann blev drevet i alt vesentlig uforstyr­ret. Havet mellem Tromsø – Svalbard og Grønlandsisen blev i uker og måneder avpatruljert. Hvis «Latham»-ekspedisjonen hadde gitt sig til å farte omkring der ute, så vilde den sikkert blitt arrestert. Mere tvilsomt er det om den vilde blitt opbragt, dersom den hadde for stuk­ket sig i Grønlandsisen. Det falt sig så at orlogsskibenes brenselsbeholdning ikke strakk til stort mere enn til tilbaketuren, når de kom under iskanten for ikke å tale om at de ikke kunde gå inn i isen. Det blev således for det meste å dampe vestover Grønlandshavet til iskanten og så tilbake igjen.

Østsiden fikk man jo også avsøkt efter planen lenger ut på sommeren, da mere is var smeltet. Utsiktene til å finne ekspedisjonens deltagere levende var da blitt mindre enn i juli; men man kunde endog operere med «Veslekari» som enhet i den samlede flåte.

Den første «Veslekari»-ekspedisjon fant dessverre ikke noe spor efter «Latham». Jeg hitsetter efter major Tryggve Grans rapport til komitéen en kort omtale av selve turen.

Major Grans beretning lyder sådan:

«Søndag den 1. juli om morgenen drog «Veslekari» nordover fra Ålesund. Seks dager senere gikk skibet inn i østisen på omtrent 75 gr. 50 n. br. og 18 gr. østlig lengde. Til en begynnelse var isen nokså slakk men så begynte åpningene mellem flakene å bli mindre og tilslutt måtte Johan Olsen og kap­tein Refsdal vise sine kunster for å få «Veslekari» inn mot landråken som i nordøstlig retning gav himmelen en mørkeblå tone. Det gikk, men nettop som farvannet blev friere, blev luften tettere og før man nesten fikk opfattet det, rullet polartåken tykk og tett inn over skibet. Vi fortsatte allikevel forsiktig nordover og om morgenen den 10. juli forankret vi i Kvalbukta på Svalbards østside. Ut på formiddagen lettet tåken endel og pr. motorbåt drog noen av oss land. Stranden dannedes av morenegrus og der var kilometers flate strekninger som uten større bearbeidelse kunde brukes til flyveplasser. Mel­lem stenene rødmet og kretset de nydeligste blomstertopper. Her i Kvalbukta fantes der også en hytte som et «anneksjonskompani» hadde opført til rett­ferdiggjørelse av sine krav. Efter en rekke timers omflakken i mudder og søle vendte vi temmelig våte og avkjølede tilbake til skibet. Et polarland når det stormer og regner og hvis kyst bestrykes av skumsprøit, er ikke nettop det ideelle tilholdssted. Neste dag var været også uværsaktig, men det var noen­lunde siktbart og så stod «Veslekari» nordover inntil vi nådde Storfjordens ugjennemtrengelige faste is. Da hjalp ingen kunster lenger – nei vi måtte lytte til «bøigens ord» gå utenom. Og utenom gikk vi – i tusenvis av små siksak østover mot Edgøya hvis sydvest spiss vi omsider nådde optil. Her var en nydelig liten havn og inne på en svær ørkenaktig slette stod en med­tatt fangsthytte. Atter gikk «Veslekari» til ankers og landet blev befaret. –

– – –

Vår plan gikk som før nevnt ut på å følge og undersøke en sone som kunde tenkes å innbefatte den kurslinje som «Latham» vilde ha fulgt ifall Amundsen hadde besluttet sig til en direkte flyvning mot luftskibet «Italia»s strandingssted. Fra dekk var synskretsen snever, men oppe fra tønnen lå den matematiske horisont over to norske mil borte. En svær astronomisk kikkert var anbragt i dette «fuglerede» og ustanselig iakttokes isen landet og sjøen gjennem det optiske instrument.

Ved vår avreise fra Tromsø blev det av lokalkjente fangstfolk hevdet at det vilde bli umulig å komme nordenom Edgøya så tidlig på sommeren. De lokalkjente tok feil. Den 11. juli fant vi Freemansundet åpent og i det her­ligste solskinsvær passerte vi gjennem stredet. Omgivelsene var storslagne. Steile – ville fjell rett av sjøen og så innimellom grønglitrende breer. For baugen lå Olgastredet og til vår glede fant vi at der mellom iskossene var svære råker som strakte sig både mot nord og syd. Dessverre gleden blev ikke langvarig, for før dagen var tilende, lå «Veslekari» klemt mellem uhyg­gelige ismasser. Et spennende døgn oprant, men så plutselig slakket isen og vi fortrakk sydover mot Rekesøyene, hvor vi blev liggende henimot to døgn for tåke. Vår adspredelse i slike uhyggelige stunder var radioen og timevis kunde vi sitte og lytte til sang, musikk og nyheter som sendtes ut fra russiske, finske og svenske stasjoner. Disse Rekesøyer var golde og uhyggelige, men allikevel hadde erfugl i massevis søkt hjemstavn blandt steinene og i revnene.

Den 15. juli stod vi atter nordover med den hensikt å søke over mot Kong Karls Land. Helt til middag den 16. gikk det bra, men så med ett kom «Vesle­kari» likesom i en skruestikke. Veldige ismasser tårnet sig rundt skuten, og en underlig følelse av maktesløshet snek sig inn i ens indre. Her var intet annet å foreta sig enn å gi sig skjebnen ivold. De følgende dager blev av imponerende skjønnhet. Solen skjen fra en skyfri himmel bortover den hvite ubrutte ørken. Den 17. juli åpnet der sig en råk et stykke fra skibet og ved hjelp av dynamittsprengninger lykkedes det efter meget strev og møie å nå «dammen» mellem isflakene. Dette skritt mot frihet efterfulgtes av flere. «Veslekari» brøitet sig fremover, og onsdag den 18. juli om eftermiddagen var vi atter i noenlunde åpent vann under Barentsøyas østkyst. Planen å nå tvers over Olgastredet måtte opgis og vår interesse måtte rettes mot et annet felt. Den kveld landsattes løitnant Reistad, Leif Lier, dr. Mossige og jeg og avsted trasket vi med en velpakket slede på slep. Slik sledeferd ved sommertider på Svalbard hører ikke nettop til de behageligste man kan foreta sig for å strekke sine lemmer. Mudderpytter – bekkeleier og knedyp sneslaps må legges akter før man når op til den faste og farbare innlandsis. Allikevel – denne tur blev til tross for slitet et godt minne. Sol – tåke – storm og stille vekslet på vår ferd og pollandet trådte frem for vårt blikk i sin rette belysning. Vi nådde også våre mål. Helbysund-avsnittet blev avsøkt, men der som overalt ellers kun negative resultater. På tilbakeveien da vi lå leiret oppe på innlandsisens hvite platå, hørte vi i nordvestlig retning motordur. To dager senere da vi nådde tilbake til «Veslekari», fikk vi vite at den svenske flyvemaskin Uppland hadde fløiet nedover Storfjorden og at premierløitnant Lützow-Holm hadde fløiet gjennem Hinlopenstredet til Helby Sundet. Svalbards østkyst var således avsøkt så godt det lot sig gjøre og kaptein Johan Olsen og jeg be­stemte oss derfor til å henlegge vårt virke til strøket om De Tusinde øer. «Veslekari» stod derfor tilbake gjennem Freemansundet og så sydover for full damp.

Torsdag den 24. juli blev en spennende og oplevelsesrik dag. Om formiddagen hadde noen av oss vært i land på en av Tusindøene og der funnet en fangstmanns grav som helt var blitt ødelagt av isbjørner. Skjelettet av den avdøde lå spredt omkring på de golde holmer. Vi tok derfor kraniet med oss ombord for å jordfeste det inne ved hytten på Negerpynten. På veien dit inn kjørte «Veslekari» tross loddskudd og stor forsiktighet høit på grunn. Situasjonen var ikke hyggelig. Kom drivisen vilde skuten være i fare. Skibets krengning var jo ved lavvann omkring 40 gr. Vi følte oss alle ille tilmåte ombord den kveld og der var dem som mente at vi snarest mulig burde komme iland med fangstmannens jordiske rester. Dette blev også gjort og vår avdøde landsmann fikk en sømmelig grav med ville blomster og grønn mose. Ti timer efter denne ceremoni inntraff høivann. Seil blev satt. Maskinen kjørt under full trykk, varpankere satt ut akter og forskibet lettet for all vekt – men nei, «Veslekari» rikket sig ikke. Vi holdt på å opgi alt håp da vinden plutselig øket til kuling. Det hjalp. Skibet krenget, tok så til å svaie for likesom med et rykk å sige akterover.

En vidunderlig fornemmelse – – –      

Skyndsomt fikk vi derpå «Veslekari» ut i rum sjø. Noen skade hadde ski­bet tilsynelatende ikke fått ved grunnstøtningen. Kursen blev nu lagt over mot Svalbardkysten. Denne fulgtes så kloss som mulig og natt til torsdag rundet vi Sydkapp. Den følgende dag forankret «Veslekari» i Hornsund. Her støtte vi på forfatteren Lars Hansen som tilbragte sommermånedene med å skjerpe efter mineraler. Den celebre forfatter levet villmannens herlige, men primitive liv. Av Lars Hansen fikk jeg vite at kaptein Wisting befant sig under kysten av selve Sydkapp, og da jeg av forskjellige grunner ønsket å få hilse på Wisting, dampet «Veslekari» om kvelden sydover. Utpå natten et stykke fikk vi «Bergmester»-skuten i sikte og en time senere var vi på siden av den. Wisting stod på dekket. Da han fikk se mig, ropte han «noe nytt!» Nei dessverre, svarte jeg. Han rystet på hode og forblev stum. Så kom Wisting ombord til oss. Jeg oplyste ham om vårt arbeide og spurte ham tilslutt om han eventuelt var villig til å lede en ny «Veslekari»-ekspedisjon. Kaptein Johan Olsen og jeg kunde ikke reise ut på nytt tokt. Wisting er­klærte sig villig til det. En times tid blev denne Roald Amundsens trofaste venn og ledsager ombord hos oss. Så drog han tilbake til skøiten. Jeg tørnet derpå inn i min køie og da jeg atter våknet var «Veslekari» ute på det frie bølgende hav – kanskje nettop der hvor de menn vi søkte hadde funnet en sjømanns ærefulle grav. Reisen var i realiteten tilende og i mine tanker takket jeg mine prektige ledsagere for samværet. De hadde gjort sitt ytterste og at ferden blev resultatløs skyldtes ikke dem. – – – –

Den annen ekspedisjon forberedes

Kaptein Olsen skulde på hvalfangst. Major Gran og ingeniør Lier ønsket også å fratræ. Det samme gjaldt løitnant Reistad og radiotelegrafisten Haffstad. Dr. Kjell Mossige blev stående om­bord og varetok på en utmerket måte komitéens interesser inntil kaptein Wisting kom ned fra Svalbard.

Det var på dette tidspunkt tvil om det kunde være til noen nytte å fortsette å lete. Efter grundig overveielse kom man til det resultat at søkningen skulde pågå så lenge det var det ringeste håp for å finne spor efter «Latham». Ingen mulighet skulde lates uforsøkt. De fleste var dog på dette tidspunkt klar over at utsik­tene til å finne «Latham»-ekspedisjonens deltagere levende, var meget små.

Saken blev grundig debattert i et møte i den store komité den 28. juli. Blandt det som vakte visse betenkeligheter var risikoen for at skuten kunde fryse inne under den påtenkte tur til Franz Josephs Land. En overvintring der var jo en alvorlig sak. Otto Sverdrup anbefalte, at man om det var mulig skulde benytte en is­bryter istedenfor «Veslekari». En brukbar isbryter var dog ikke lett å få fatt i. Det endte med at man blev enig om å sende en ny ekspedisjon til farvannet omkring Franz Josephs Land.

Det neste spørsmål som måtte avgjøres var om «Veslekari» skulde re-befraktes eller man skulde søke å få et annet fartøi. Arbeidsutvalget blev tilbudt flere ishavsskuter, men de var alle min­dre brukbare enn «Veslekari». Det blev forhandlet mellem ar­beidsutvalget og skibets redere, og det lykkedes å få betraktningen iorden på gunstige vilkår. Den 30. juli telegraferte vi til Wisting, at «Veslekari» var re-chartret og skulde avgå i slutten av uken fra Tromsø eller Harstad.

Det var dog meget som skulde gjøres først. Skibet hadde vært på grunn og måtte i den anledning underkastes dykkerundersøkel­se m. v. Dets utrustning, proviantering og kullbeholdning skulde kompletteres. Assuransen måtte ordnes. Kort sagt skuten skulde utrustes påny. Det verste var, at den trådløse telegraf måtte for­nyes. Som leder av denne ekspedisjon var vi så heldig å få kap­tein Wisting.

Allerede den 27. juli hadde Tryggve Gran i et trådløst tele­gram meddelt, at kaptein Wisting var villig til å gå ombord i «Veslekari» som leder av en ny ekspedisjon. Komitéen mottok meddelelsen med begeistring.

Den 30. juli sendtes telegrafisk forespørsel til kaptein Wisting for å få bekreftet, at han var villig til å overta ledelsen av den nye ekspedisjon. Dagen efter forelå Wistings svar, han mottok tilbudet og meddelte, at han vilde avgå fra Longyearbyen med «Heimland» til Tromsø så snart skibet hadde fylt kull og vann.

Den 2. august gikk et brev fra arbeidsutvalget til kaptein Wisting, hvori man takket ham for at han vilde stille sig som le­der av turen til Franz Josephs Land og gav ham de nødvendige meddelelser. I begynnelsen av brevet heter det:

«Hvad ettersøkningen angår, har De helt frie hender til å dis­ponere som De selv synes er best og mest forsvarlig under hensyn­tagen til skibets sikkerhet og et godt resultat».

Det blev deretter gitt Wisting meddelelse om innsamlingens forutsetning, skibets befraktning, assuranse og en rekke andre for­hold. Kaptein Wisting har således allerede 2. august fått helt frie hender med hensyn til ekspedisjonens ledelse innenfor den ramme som var optrukket ved selve formålet. Dette skjedde før kaptein Wistings ankomst til Tromsø. Spørsmålet om formen for sam­arbeide med andre ekspedisjoner var i det hele tatt ikke drøftet med kaptein Wisting. Det tidsbefraktede fartøi kunde ikke anven­des anderledes enn til det formål det var leiet og assurert for. Lederne av såvel den siste som den første ekspedisjon hadde for øvrig full anledning til å samarbeide med hvem som helst på den måte han selv fant best, forsåvidt det kunde forenes med ekspedi­sjonens formål.

Det er berettiget å understreke dette fordi det er kommet ut det rykte om at «Veslekari» blev liggende i Tromsø forsinket, mens det pågikk en strid mellem hr. Wisting og komitéen om hvorvidt man skulde stille «Veslekari» under marinekommando. Grunn­laget for dette rykte er sannsynligvis følgende episode:

Da kaptein Wisting ankom til Tromsø den 5. august, var den trådløse telegraf ombord i «Veslekari» ubrukelig. Dr. Kjell Mossige hadde telegrafert efter reservedeler og der var korrespondert om saken. Det var gått noe galt. Stasjonen var ikke iorden. Kap­tein Wisting var så forarget som den mann i det hele kan bli over at fartøiet ikke var seilklart og han av den grunn ikke kunde komme avsted. Komitéens formann var sint fordi ekspedisjo­nen blev forsinket. Så røk de sammen i telefonen. Begge ut­talte sig meget tydelig, men det blev ikke noe ordentlig skjenneri allikevel. Jeg gikk dessverre glipp av den sjeldne oplevelse å ha hatt en ordstrid med kaptein Wisting. Tromsø kunde ikke høres i Oslo og Oslo ikke i Tromsø. Kraftsatsene måtte gjentas av telefonistinnen i Trondheim. Det var en dame med en ren englestemme. Hun gjengav nøiaktig, smukt og elskverdig våre uttalelser ord for ord. Virkningen av denne gjentagelse var i høi grad ko­misk. Kraftuttrykkene hadde ikke på noen måte den effekt, som uttalelsene vilde hatt om de var kommet frem som direkte treffere. Det blev snart enighet om at Wisting skulde skaffe en ny trådløs stasjon, ombord så hurtig som mulig uten smålige hensyn til om­kostningene.

En eller annen må ha lyttet ved døren under den hissige tele­fonsamtale, enten det nu var i Oslo eller på Tromsø. Derfra skri­ver sig antagelig fabelen om at det var en strid mellem komitéen og Wisting om kommandoforholdet.

Det var i det hele tatt aldri noen strid eller noe motsetnings­forhold mellem komitéen og kaptein Wisting utover den nettop om­talte ordveksling som i egenskap av strid var høist mislykket. Kap­tein Wisting har bekreftet at dette er riktig i et brev til en av ko­mitéens medlemmer.

Historien om stridigheter mellem Wisting og arbeidsutvalget er også gått over i kaptein Hovdenaks bok, «Roald Amundsens siste ferd».

Side 141 forteller Hovdenak følgende:

«Før avreisen fra Tromsø hadde major Gran lovet å forsøke å bevege «Veslekari-komitéen i Oslo til å la Wisting få ledelsen og la fartøiet gå inn som ledd i den almindelige avsøkning østover. Imidlertid varte det nokså lenge før det kom til forståelse. Komitéen var nok mere enn villig til å la kaptein Wisting få ledelsen, men derimot vilde den ikke ha noe å gjøre hver­ken med kommanderende admiral eller med «Strassbourg». Det var nok «Strassbourg»s mangel på sympati for pressens telegrammer som hadde satt komi­téen i harnisk. Som før nevnt var vi alt annet enn gunstig stemt overfor sådanne telegrammer, men det er på den annen side ingen tvil om at komi­téen gav «Strassbourg» skylden for den blokkering av radiotelegrafen som var forårsaket såvel av den norske presse som av pressens utenlandske kolleger. Faktum var jo at forbindelsen mellem «Strassbourg» og «Veslekari» også i lange tider hadde vært hindret. «Strasbourg» hadde forsøkt å formidle de første pressetelegrammer fra «Veslekari», og de korte meldinger vi senere fikk fra den, blev videresendt den regulære vei gjennem kommanderende admiral. Men komitéen mistenkte oss som sagt med urette for å ha hindret dens forbindelser.

Kaptein Wisting var selvfølgelig fullt klar over nødvendigheten av samarbeide hvis der skulde bli system i eftersøkningen, og forlangte derfor at komitéen skulde gå med på dette hvis han skulde ha ledelsen. Overfor Roald Amundsens mangeårige, trofaste medarbeider var der ikke annet å gjøre enn å gi sig.»

Før kaptein Hovdenak skrev dette vås hadde han satt sig i be­siddelse av «Veslekari»-komitéens dokumenter.

I disse fantes overveldende bevis for at Wisting allerede mens han var på Svalbard var engagert som leder av den annen «Veslekari»-ekspedisjon og hadde fått frie hender til å samarbeide med hvem som helst, så langt komitéen selv hadde anledning til å gå i så henseende. Den uriktige fremstilling kan således ikke skyldes mangel på faktisk oplysning. Det viste sig da også at de grenser for Wistings handlefrihet som innsamlingsbetingelsene satte ikke dannet noen hindring for samarbeidet under den annen «Veslekari»-ekspedisjon. Kaptein Wistings syn på søkningen efter den østlige rute fremgår av følgende uttalelse i hans bok «16 år med Roald Amundsen», side 201:

«Majoriteten mente man burde søke på vestsiden (av Svalbard) mens en minoritet holdt på, at også de østlige farvann burde gjennemsøkes – ingen mulighet måtte lates uforsøkt. De offentlige hjelpeekspedisjoner konsentrerte alt sitt arbeide på vestsiden og nedla et fortjenstfullt arbeide der, men minoriteten gav sig heldig­vis ikke og arbeidet iherdig videre.»

Den 6. august mottok komitéen et telegram fra kaptein Wisting, hvori det heter:

«Efter min mening er det mest sannsynlig at Amundsen om landing eller marsj foretatt østenfor nordostlandet har søkt mot Gilles ø eller Victoria ø da det ikke er ualmindelig at disse øer også avsøkes av fangstfartøier, stop foreslår derfor at «Veslekari» først foretar avsøkning i dette farvann, stop denne min plan om «Veslekari»s avsøkning av ovennevnte område bifalles også av admiral Strassbourg da allerede Hobby såvel som fangstskuter underveis Franz Josephs.»

Samme dag telegraferte komitéen til Wisting:

«Telegram mottatt. Bekrefter telefonsamtale hvoretter De har frie hender lede eftersøkningen innenfor befraktningskontrakten. Aksepterer Deres plan.»

«Veslekari»s telegrafstasjon voldte mange vanskeligheter og for­sinket ekspedisjonen i 2 døgn. Men endelig den 9. august kunde Wisting telegrafere til komitéen:

«Kort- og langbølge iorden. Avgår kl. 20.»

I et brev om saken heter det, at man hadde måttet kjøpe og låne gniststasjon, kortbølgestasjon osv. fra Tromsø og omliggende distrikter og hatt tre mann i arbeide med monteringen. Dyrt blev det og et merkelig anlegg var det, mon det gjorde tjenesten.

I et møte i arbeidsutvalget den 4. august 1928, hvor major Gran og løitnant Reistad var tilstede, blev atter spørsmålet om flyvemaskiner optatt. Både gjennem Utenriksdepartementet og gjennem direktør Gulliksen var det gjort undersøkelser om det var mulig å skaffe maskiner i Sverige. Spørsmålet blev inngående drøftet, men man stod fremdeles overfor den vanskelighet ikke å kunne få passende maskiner. På direkte spørsmål fra formannen til major Gran om hvordan han anskuet chancene for å finne «Latham» i Franz Josephs Lands område, svarte major Gran føl­gende:

«Efter de undersøkelser han hadde foretatt i Tromsø var det overveiende sannsynlig at «Latham»-ekspedisjonen er styrtet ned eller er blitt tvunget ned efter 3 – 4 timers flyvning og at besetnin­gen er omkommet. Man antok at overhetede motorer var årsaken».

Ved betraktningen av «Veslekari» tilbød rederiet å slå leien ned vesentlig på betingelse av at der kunde drives fangst. Dette spørsmål voldte en hel del diskusjon og blev bl. a. drøftet i oven­nevnte møte. Det blev overlatt til kapt. Wisting å bestemme i hvil­ken utstrekning «Veslekari» på sin tur til Franz Josephs Land skulde drive fangst.

Om den annen «Veslekari»-ekspedisjon beretter kaptein Wisting i sin bok «16 år med Roald Amundsen». Efter å ha omtalt de forutgående begivenheter, sin ankomst til Svalbard og organisa­sjonen av «Veslekari»-ekspedisjonene og ventetiden på Svalbard, forteller kapteinen først om sin deltagelse i ettersøkningen på vest­siden av Svalbard. Vi gjengir det her, fordi det gir inntrykk av hvilken stilling Roald Amundsens venn inntok under sommerens ettersøkninger. Han skriver:

«Jeg på min side følte trang til å delta i ettersøkningen. Allerede på turen over fra Norge til Svalbard hadde vi jo hørt hvad som var passert, så jeg var meget nedfor der jeg gikk uten å kunne foreta mig noe. Heldigvis kom mari­nens fartøi «Michael Sars» innom Advent Bay, og da jeg blev spurt om jeg vilde gå med den ut en kortere tur som islos, slo jeg til med det samme.

Fra forsvarsministeren hadde jeg mottatt følgende telegram: «Forsvars­ministeren forespør om De kjenner noe til Roald Amundsens flyverute og i tilfelle bedes dette meddelt omgående hertil». Jeg svarte, at Roald Amundsen overfor mig hadde uttalt, at meningen var å fly direkte fra Tromsø til Kings Bay, men noe mere visste jeg heller ikke. Roald Amundsen har jo alltid vært en overraskelsens mann så det kunde jo naturligvis tenkes, at han hadde satt kursen like mot Nobiles leir – men ingen av oss visste jo noe sikkert.

Jeg var ute med «Michael Sars» i åtte dager, men måtte vende tilbake til Advent Bay med uforrettet sak. Jeg skulde vært ule ennu en tur med fartøiet, men efter konferanse med admiral Herr på den franske krysser «Strassbourg» blev det bestemt, at jeg skulde få bergmesterens skøite for med den å foreta en avsøkning av kysten fra Bellsund rundt Sydkapp til Davis Harbour med undersøkelse av de på denne strekning værende hus og hytter, samt av drivisen i farvannet rundt omkring.

Docent Hoel som i grunnen disponerte skøiten for en opmålingstur, stillet sig øieblikkelig imøtekommende og overlot mig den, ja ikke nok med det, jeg fikk til og med lov til å disponere hans folk. Den 18. juli la vi ut og tilbragte tiden til den 28. med å løse denne opgave, men det var intet spor å finne efter «Latham». Den 27. møtte vi «Veslekari» som da lå ute på sin første tur, og jeg var en tur ombord. Major Gran som ledet denne tur, spurte mig om jeg vilde overta efter ham, da han skulde reise hjem. «Veslekari» hadde vært på grunn og måtte til Tromsø for eftersyn. Jeg var så nedfor og så mørkt på situasjonen, at jeg ikke kunde svare med det samme. Lysten var nok der, men –.

Den 30. juli mottok jeg imidlertid følgende telegram fra løitnant Amund­sen:

«Vil du eventuelt gå ut med «Veslekari» som leder ekspedisjonen Franz Josephs Land. Kan du komme Tromsø eller skal «Veslekari» hente dig Svalbard. Telegrafer Domaas Sjøfart.»

De andre hadde altså ikke opgitt håpet, men hang ennu i, så hvorfor skulde så også ikke jeg være med til siste sekund? Jeg svarte derfor øieblikkelig løitnant Amundsen:

«Når du vil, går jeg med «Veslekari». Telegram fra admiralen «Strassbourg». «Heimland» tar mig til Tromsø.»

Den 5. august kom jeg til Tromsø. «Strassbourg» og «Veslekari» lå da på havnen.

I konferanse med admiral Herr blev det den følgende dag bestemt, at vi på vårt neste tokt med «Veslekari» skulde avsøke et område beliggende mellem to linjer som man tenkte sig trukket fra Victoriaøen i S.O.-lig retning – og fra Kap Mohn på Nordostlandet til Kong Karls Land i S.O.-lig retning.

Den 9. om aftenen kom vi oss avgårde og den 12. passerte vi Hopen på øst­siden. Samme dags aften nådde vi iskanten på 77 gr. N. br. og 26 gr. lgd. O. Vi arbeidet oss nu frem gjennem isen et stykke, men måtte snu og ty ut i åpent vann igjen. Flere fangstskuter praiet vi og spurte efter «Latham», men ingen hadde sett noe. Langsomt drev vi til sine tider viljeløst med isen for atter til andre tider å kunne få klort oss et stykke frem. Den 30. lå vi oppe under østkysten av Storøya, som vi inspiserte meget nøie med kikkert. Vi fikk da se en mast som var reist inne på øya. Vi gjorde båten klar under stor spenning. Hadde vi allikevel vært heldige? Skulde vi viere så lykkelige å møte dem vi lette efter? Allehånde gjetninger blev fremsatt på veien inn mot land, men dessverre. Det viste sig å være et depot, samt karter nedlagt av D/S «Braganza» som var leiet til eftersøkningsarbeide av italienerne. Det var be­stemt for «Italian»s ballongparti og «Latham»s folk.

Herfra gikk vi over mot Gilles land. Her kom vi oss ikke i land for isbaksen kom settende mot oss, så vi forstod at skulde vi ikke løpe den risiko enten å bli skrudd ned eller fryse inne og bli tvunget til overvintring, måtte vi se å komme oss vekk og det litt brennfort. Særlig den siste utsikt var ikke noe tiltalende med en besetning på 18 mann uten vinterutstyr og med en mi­nimal kull- og proviantbeholdning. Vi valgte derfor å trekke oss tilbake sam­me vei vi var kommet og søkte mot Kong Karls land. Imidlertid mottok vi den 4. september ordre fra «Veslekari»-komitéen om å avsøke sydkysten av Sydostlandet–Edgeøen, da fangstfolk hadde rapportert, at de hadde sett røksøiler i land. Underveis ditt møtte vi to fangstskuter og fikk skipperen om­bord til oss, og merkelig nok så var dette de selvsamme folk som mente at de hadde observert røken, så her fikk vi da i hvert fall førstehåndsinformasjon. De opgav oss nøiaktig stedet de hadde sett røken, men sa samtidig, at de had­de vært meget langt av.

Den 7. kom vi i tindrende sol op mot Stone Foreland. Vi kunde se alt ganske tydelig. Langs land var der landråk som var bred og dyp nok for fartøiet. Kysten blev befart meget nøie av tre mann i land, samt av motorbåten langs stranden. Dessuten kunde utkikken fra tønnen se langt innover land og isbreen, men der fantes ingen spor av ildsteder eller folk.

Herfra arbeidet vi oss nedover mot Svalbards østkyst, idet vi hadde tenkt oss en tur op i Storfjorden, men blev stoppet der av svær is så vi i stedet for­søkte å gå mot Sydkapp.

Den 11. fikk vi ordre fra komitéen om å avsøke havet mellom Hopen og Sydkapp og så senere ned mot Bjørnøya, og endelig den 13. fikk vi telegram om å avslutte eftersøkningen og gå til Tromsø, hvortil vi ankom den 15.

Hele arbeidet hadde vært resultatløst. Under hele turen – i åpent vann, i isen og langs land, blev der aldri spart på hverken skute eller folk. Skibet var ypperlig. Jeg lurte mange ganger på hvordan et så lite fartøi kunde tåle alle de hårde trykk og voldsomme støt det blev utsatt for – men holdt gjorde det, selv om det mangen gang knaket temmelig stygt.

Var skuten god, så var mannskapet det ikke mindre. Det var som om her mann følte det store ansvar som lå på hans skuldrer. Like fra kaptein Rekdal og ned til yngste mann ombord. Vi var sendt ut for innsamlede mid­ler det var så å si den norske nasjons private hjelpeekspedisjon efter Roald Amundsen.

Værforholdene hadde vært ytterst slette den hele tid. Vi hadde således, fra «Veslekari» kom inn i isen, til hun forlot Svalbard, bare tre klarværsdager, og det er ikke meget.  

Ettersøkningen bragte ikke det resultat som alle hadde håpet på, men vi år alle resignere og slå oss til tåls med, at vi har gjort hvad der stod i vår makt, like fra den lille pike som tømte sin sparebøsse i en avisekspedisjon for være med å bidra til «Veslekari»-ekspedisjonen, til oss som lå ute i isen og til dem som ledet det hele i Oslo.»

Mens kaptein Wisting var ute på sin tur med «Veslekari» innløp meddelelse om funnet av flottøren.

Mens kaptein Wisting var ute på sin tur med «Veslekari» inn­løp meddelelse om funnet av flottøren, som nedenfor skal nærmere omtales. I den anledning opstod spørsmålet om etterforskningen skulde avsluttes, eller «Veslekari» fremdeles skulde fortsette. Fartøiet befant sig da ved Gilles Land. Man hadde telegrafert til Wisting og meddelt ham funnet av flottøren, og samtidig sagt, at han vilde motta forholdsordre fra Oslo. Saken blev inngående drøf­tet i et møte den 4. september av den store komité. Det blev så telegrafert til ham at «Veslekari» skulde fortsette å lete.

Den 10. september holdtes et nytt møte hvori bl. a. meddeltes, at «Veslekari» ifølge telegram fra Wisting hadde fått en mindre propellskade.

Den fungerende formann, redaktør Frøisland, hadde telegra­fert og spurt om kaptein Wistings mening om å fortsette og denne hadde svart, at etterforskningen ansåes nytteløs, såvel på grunn av den fremskredne årstid som de tiltagende vanskelige isforhold. Man besluttet å telegrafere lit kaptein Wisting, at man var enig med ham i at det ansåes håpløst å drive ettersøkningen lenger, men at man vilde anse det ønskelig om han gikk langsomt sydover i zik-zak kurser.