(Nationen 10/8 1928)
Søndag den 1. juli om morgenen drog «Veslekari» nordover fra Ålesund. Seks døgn senere gikk skibet inn i østisen på omtrent 75 gr. 50 min. nordlig bredde og 18 gr. østlig lengde.
Til en begynnelse var isen nokså slakk, men så begynte åpningene mellem flakene å bli mindre og tilslutt måtte Johan Olsen og kaptein Refsdal vise sine kunster for å få «Veslekari» inn mot landråken, som i nordøstlig retning gav himmelen en mørkeblå tone. Det gikk, men nettop som farvannet blev friere, blev luften tettere og før man næsten fikk opfattet det rullet, polartåken tykk og tett inn over skibet. Vi fortsatte allikevel forsiktig nordover og om morgenen den 10. juli forankret vi i Kvalbukten på Svalbards østside. Utpå formiddagen lettnet tåken endel og pr. motorbåt drog nogen av oss iland. Stranden dannedes av morænegrus og der var kilometervis flate strekninger, som uten større bearbeidelse kunde brukes til flyveplass. Mellem stenene rødmet og hvitnet de nydeligste blomstertepper. Her i Kvalbukten fantes der også en hytte, som et «anneksjonskompani» hadde opført til rettferdiggjørelse av sine krav. Efter en rekke timers omflakken i mudder og søle, vendte vi temmelig våte og avkjølede tilbake til skibet. Et polarland, når det stormer og regner og hvis kyst bestrykes av skumsprøit, er ikke nettop det ideelle tilholdssted. Næste dag var været også uværsaktig, men det var nogenlunde siktbart, og så stod «Veslekari» nordover inntil vi nådde Storfjordens ugjennemtrengelige faste is. Da hjalp ingen kunster lenger – nei, vi måtte lytte til «bøigens ord», gå utenom. Og utenom gikk vi – i tusenvis av små siksak østover mot Edgeøya, hvis sydvestspiss vi omsider nådde op til. Her var en nydelig liten havn og inne på en svær ørkenaktig slette stod en medtatt fangsthytte. Atter gikk «Veslekari» til ankers og landet blev befaret.
Vår plan gikk ut på å følge og undersøke en sone som kunde tenkes å innbefatte den kurslinje som «Latham» vilde ha fulgt, ifall Amundsen hadde besluttet sig til en direkte flyvning mot luftskibet «Italia»s strandingssted. Fra dekk var synskretsen snever, men oppe fra tønnen lå den matematiske horisont over to norske mil borte. En svær astronomisk kikkert var anbragt i dette «fuglerede» og ustanselig iakttokes isen, landet og sjøen gjennem det optiske instrument.
Ved vår avreise fra Tromsø blev det av lokalkjente fangstfolk hevdet, at det vilde bli umulig å komme nordenom Edgeøya så tidlig på sommeren. De lokalkjente tok feil. Den 11. juli fant vi Freemansundet åpent og i det herligste solskinnsvær passerte vi gjennem stredet. Omgivelsene var storslagne. Steile, ville fjell rett av sjøen og så innimellem grønnglitrende breer. For baugen lå Olga-stredet, og til vår glede fant vi at der mellem iskossene var svære råker som strakte sig både mot nord og syd. Dessverre, gleden blev ikke langvarig, for før dagen var tilende så lå «Veslekari» klemt mellem uhyggelige ismasser. Et spennende døgn oprant, men så plutselig slaknet isen, og vi fortrakk sydover mot Rekesøyene, hvor vi blev liggende henimot to døgn for tåke. Vår adspredelse i slike uhyggelige stunder var radioen og timevis kunde vi sitte og lytte til sang, musikk og nyheter som sendtes ut fra russiske, finske og svenske stasjoner. Disse Rekesøyene var golde og uhyggelige, men allikevel hadde erfugl i massevis søkt hjemstavn blant stenene og revnene.
Den 15. juli stod vi atter nordover med den hensikt å søke over mot Kong Karls Land. Helt til mandag den 16. gikk det bra, men så med et kom «Veslekari» likesom i en skruestikke. Veldige ismasser tårnet sig rundt skuten og en underlig følelse av maktesløshet snek sig inn i ens indre.
Der var intet annet å foreta sig enn å gi sig skjebnen i vold. De følgende dager blev av imponerende skjønnhet. Solen skinnet fra en skyfri himmel bortover den hvite opbrutte ørken. Den 17. juli åpnet der sig en råk et stykke fra skibet og ved hjelp av dynamittsprengninger lyktes det efter meget strev og møie å nå «dammen» mellem isflakene. Dette skritt mot frihet efter fulgtes av flere. «Veslekari» brøitet sig fremover, og onsdag den 18. om eftermiddagen var vi atter i nogenlunde åpent vann under Barentsøyas østkyst. Planen å nå tvers over Olga-stredet måtte opgis, og vår interesse måtte rettes mot et annet felt. Den kveld landsattes løitnant Reistad, Leif Lier, dr. Mossige og jeg, og avsted trasket vi med en velpakket slede på slep. Slik sledeferd ved sommertider på Svalbard hører ikke nettop til det behageligste man kan foreta sig for å strekke sine lemmer. Mudderpytter, bekkeleier og knedype sneslapser må legges akter før man når op til den faste og farbare innlandsis. Allikevel, denne tur blev til tross for slitet et godt minne. Sol, tåke, storm og stille vekslet på vår ferd, og pollandet trådte frem for vårt blikk i sin rette belysning. Vi nådde også våre mål. Heleysund-avsnittet blev avsøkt, men der som overalt ellers kun negative resultater.
På tilbakeveien, da vi lå leiret oppe på innlandsisens høideplatå, hørte vi i nordostlig retning motordur. To dager senere, da vi nådde tilbake til «Veslekari», fikk vi vite, at den svenske flyvemaskin «Uppland» hadde fløiet over Storfjorden og at premierløitnant Lützow-Holm hadde fløiet gjennem Hinlopen-stredet til Heleysundet. Svalbards østkyst var således avsøkt så godt det lot sig gjøre, og kaptein Olsen og jeg bestemte oss derfor til å henlegge vårt virke til strøket om De Tusen Øer. «Veslekari» stod derfor tilbake gjennem Freemansundet og så sydover for full damp. Under denne del av reisen fikk vi øie på to bjørner, hvorav kun den ene blev vårt bytte. Isbjørnstek hørte nu til dagens kost og vel tilberedt smaker det som den beste biff.
Tirsdag den 24. juli blev en spennende og oplevelsesrik dag. Om formiddagen hadde nogen av oss været i land på en av Tusenøyene og der funnet en fangstmanns grav, som helt var blitt ødelagt av isbjørner. Skjelettet av den avdøde lå spredt omkring på den golde holme. Vi tok derfor kraniet med oss ombord for å jordfeste det inne ved hytten på Negerpynten. På veien dit inn kjørte «Veslekari», tross loddskudd og stor forsiktighet, høit på grunn. Situasjonen var ikke hyggelig. Kom drivisen vilde skuten være i fare. Skibets krengning var jo ved lavvann omkring 40 grader. Vi følte oss alle ille tilmote ombord den kveld og der var dem som mente at vi snarest mulig burde komme iland med fangstmannens jordiske rester. Dette blev også gjort, og vår avdøde landsmann fikk en sømmelig grav med ville blomster og grønn mose. Ti timer efter denne ceremoni inntraff høivann. Seil blev satt – maskinen kjørte under full trykk, varpankerne satt ut akter og forskibet lettet for all vekt – men nei – «Veslekari» rokket sig ikke. Vi holdt på å opgi alt håp, da vinden plutselig øket til kuling. Det hjalp. Skibet krenget, tok så til å svaie, for likesom med et rykk å sige akterover.
Skyndsomt fikk vi derpå «Veslekari» ut i rum sjø. Nogen skade hadde skibet tilsynelatende ikke fått ved grunnstøtningen. Kursen blev nu lagt over mot Svalbard-kysten. Denne fulgtes så kloss som mulig, og natt til torsdag rundet vi Sydkapp. Den følgende dag forankret «Veslekari» i Hornsund. Her støtte vi på forfatteren Lars Hansen, som tilbragte sommermånedene med å skjerpe efter mineraler. Den celebre forfatter levet villmannens herlige, men primitive liv. Av Lars Hansen fikk jeg vite, at kaptein Wisting befant sig under kysten av selve Sydkapp, og da jeg av forskjellige grunner ønsket å få hilse på Wisting, dampet «Veslekari» om kvelden sydover. Ut på natten et stykke fikk vi «Bergmesterskøiten» i sikte og en time senere var vi på siden av den. Wisting stod på dekket. Da han fikk se mig, ropte han: «Noget nytt?» «Nei, dessverre,» svarte jeg. Han rystet på hodet og forblev stum. – Så kom Wisting ombord til oss. Jeg oplyste ham om vårt arbeide og spurte ham tilslutt, om han eventuelt var villig til å lede en ny «Veslekari»-ekspedisjon. Kaptein Johan Olsen og jeg kunde ikke reise ut på et nytt tokt. Wisting erklærte sig villig til det. En times tid blev denne Roald Amundsens trofaste venn og ledsager ombord hos oss. Så drog han tilbake til skøiten. Jeg tørnet derpå inn i min køi, og da jeg atter våknet, var «Veslekari» ute på det frie, bølgende hav – kanskje nettop der, hvor de menn vi søkte hadde funnet en sjømanns ærefulle grav. Reisen var i realiteten tilende og i mine tanker takket jeg mine prektige ledsagere for samværet. De hadde gjort sitt yderste, og at ferden blev resultatløs, skyldes ikke dem.