– et minneord
Nordlys 25/5-1955
Budskapet om at forhendværende fyrvokter Ludvig Anton Hansen, Tromsø, var død natt til tirsdag, ble mottatt med sorg. Ludvig Hansen var en kjent og avholdt mann av ”staden”. Han var sønn av blikkenslager Lars Hansen og bror til ishavsforfatteren med samme navn.
Ludvig Hansen ble gift med Laura Marie Zachariassen, datter av den kjente ishavsskipperen Søren Zachariassen. Alt som gutt nærte han stor interesse for sjøen, og som 17 års gutt, la han ut på ishavsfart. Senere ble det utenriksfart i årene 1890-96, og han fortsatte så å reise på Ishavet igjen fra 1987 til 1913. I to av dissa årene var han med «Fram»s ekspedisjon til Sydpolen, nemlig i 1910-1911.
I 1916 ble han ansatt i Fyrvesenet og var fyrvokter på Torsvåg fyr til han i 1940 gikk av. I de senere årene var han vaktmester i NRK.s studio.
Ludvig Hansen var levende interessert i byens ve og vel og han var særlig opptatt av alt som hadde med Arktis å gjøre. Han kunne også kunsten å fortelle om gamle Tromsø, om sine mange opplevelser som sjømann, fangstmann og fyrvokter, – og han var flere ganger nyttet i Kringkastinga.
Med Ludvig Hansens bortgang er en av våre eldste ishavsfarere og et stykke av vår byhistorie borte, men minnet om denne humørfylte og trauste karen vil leve.
Ludvig Hansen ble 84 år.
*
Dypt beveget holdt Helmer Hansen i går over Tromsøs kringkaster følgende minnetale over sin gamle venn og kamerat fra isødet:
Det er med vemod og sorg at jeg i da sitter ved mikrofonen for å prøve å si noen minneord om min gamle venn og «Fram»-kamerat Ludvig-Hansen.
Jeg lærte å kjenne Ludvig fra gamle dager, den tid vi begge var på Ishavet. Vi var aldri sammen på Ishavet, men alle ishavsfolk kjente hverandre. Og jeg visste at han var en meget dyktig mann.
Våre veger skiltes. Han drev på Ishavet noen år. Så gikk han i kystfart. Og endelig seilte han ut. I 1893 gikk han i tjeneste i den amerikanske marine og var borte fra landet i 3 år. Da han så kom igjen, bar det på Ishavet igjen, og hans rike erfaringer ble ennå rikere.
Men vårt samvær tok for alvor til da vi møttes ombord i «Fram» i Oslo i mai 1910. Det var for meg hyggelig å møte ham igjen her. For jeg visste at også her hadde Amundsen valgt den rette mannen. For Ludvig var nå ikke bare en fremragende sjømann, men også en meget erfaren mann i ishavsseilas.
Han fylte sin plass på «Fram» fullt ut. Aldri rådløs, alltid i et meget godt humør, tjenestevillig og pålitelig. Alle hans skibskamerater, fra sjefen og nedover satte den største pris på ham.
Ludvig Hansen var født i Tromsø den 16. april 1871. Når han nå har avsluttet sitt liv, så er det et rikt liv, et eventyr. Det er vel få som har faret så vide som Ludvig i verden, få som har opplevd så mye. Han fikk alltid noe ut av livet. Selv i de stille årene som fyrvokter på Bakfjord fyr i Finnmark og på Torsvåg fyr i Troms, var han i sin ferd en eventyrskikkelse, et menneske som alltid hadde noe å gi.
Så sier vi Ludvig Hansen takk for samvær og samarbeid, hans minne vil leve lenge blant osa.
Fred med Ludvig Hansens minne