Styrmann Pavel Burmakin forteller om isbryteren «Malygin»s leting etter Nobile

(Lofotposten 28/12 1968)

Da Nobiles Nordpolsekspedisjon med luftskipet «Italia» havarerte i 1928, var isbryte­ren «Malygin» med i den sov­jetiske unnsetningsekspedisjonen som ble organisert. En av styrmennene på «Maly­gin», Pavel Burmakin, fortel­ler i siste nummer av Sovjetambassadens presseorgan «Sovjet-Nytt», om rednings­aksjonen. Som kjent omkom Roald Amundsen under letin­gen etter Nobile.

Burmakins beretning:

Da Umberto Nobiles polarekspedisjon forulykket i 1928 var jeg styrmann om bord på «Malygin». Den 25. mai sendte luftskipet «Italia» sin siste radiomelding. Deretter ble alt taust. Frykten for at det hadde hendt de uforferdede polarfors­kere og vitenskapsmenn noe, ble etter hvert til visshet. Men hva som hadde hendt, og hvor viss­te man ikke noe om. Alle ra­diostasjoner anropte uavbrutt «Italia». Fra flere land – både Norge, Sverige og Italia – dro skip og fly ut for å lete etter luftskipet.

I Sovjet-Unionen ble det ned­satt en redningskomité som ut­arbeidet planene for en ekspe­disjon, og deretter ledet hele redningsarbeidet. Det ble sendt beskjed til alle stasjoner og småsteder i det nordligste av Sovjet-Samveldet om å gi luftskipets mannskap all mulig hjelp om de skulle dukke opp ved sovjetisk kyst. Radiotele­grafistene trålet eteren om og om igjen i håpet om å oppfange et svakt signal fra «Italia». En­delig – den 7. juni – oppfan­get en russisk radioamatør, Ni­kolai Schmidt, et radiosignal fra Nobile. Meldingen om dette sat­te hele verden i opprør. Den sovjetiske redningskomiteen ga øyeblikkelig ordre til isbryterne «Malygin» og «Krassin» om at de skulle gjøre seg klar til å dra mot Frans Josefs Land, som var nevnt i SOS-signalet.

«Krassin»-ekspedisjonen ble le­det av den fremragende viten­skapsmann og polarforsker Ru­dolf Samoilovitsj, og Boris Tsjukhnovskij ble leder for gruppen av flyvere om bord. Den 15. juni gikk «Krassin» ut fra Leningrad til Bergen, bunk­ret der og satte kursen nord­over.

Sjef for «Malygin»-ekspedisjonen var den kjente polarfors­ker professor Vladimir Wiese som i 1912 var med den berømte polarforskeren Georgi Sedov i hans forsøk på å nå Nordpolen med «St. Foka». Wieses stedfor­treder var hydrografen Lavrov, og ekspedisjonen omfattet dess­uten den erfarne polarflyver Babusjkin samt flyveren Sergejev, maskinistene Grosjev og Kvjatkovskij, to radiotelegrafis­ter, fire journalister, en lege og en filmfotograf. I alt 17 mann.

Så snart beskjeden kom om at isbryteren «Malygin» omgå­ende skulle settes i stand til en ekspedisjon nordover, var hele Arkhangelsk på benene, og det var nesten ikke fred å få for alle de frivillige som gjerne vil­le med.

Isbryteren gikk i dokk for å få den nødvendige overhaling, tok så ombord proviant for åtte måneder, og et fly som det ble laget spesiell plass til.

Fast i isen

Da det ble kjent at luftskipet «Italia» hadde havarert på veien tilbake fra Nordpolen til Spits­bergen, ble kursen lagt for «Malygin»: den skulle gå nord­over gjennom Nordishavet til pakkisgrensen, deretter bryte seg nordover gjennom isen langs østkysten av Spitsbergen. Avgangsdagen var fastsatt til den 12. juni, og enda den sto ut fra havna ved midnattstid, var en veldig folkemengde møtt frem for å se den avsted.

Under hele ferden hadde is­bryterne «Krassin» og «Malygin» regelmessig radioforbindelse seg imellom.

To dager gikk «Malygin» nordover mot Spitsbergen, og så fikk vi fra kommandobroen se en smal hvit stripe i horison­ten, skinnende hvit i solskinnet. Et kaldt vindgufs sto mot oss derfra. Det var pakkisen. Isbry­teren satte farten ned og gikk inn i isen uten noen vanskelig­het. De små isflakene ble lett skjøvet til side. Men snart ble isen tettere og farten ble lang­sommere enda maskinen gikk for høytrykk.

Til slutt måtte vi stanse helt, og vente på vind som kunne drive isstykkene fra hverandre, så vi kunne komme lenger.

Amundsen ut fra Tromsø

Den 18. juni mottok radiote­legrafistene en melding om at Roald Amundsen hadde fløyet fra Tromsø for å komme Nobile-ekspedisjonen til hjelp, og at flyvere fra mange land var dratt ut for å lete. Samtidig var mange forskjellige skip på vei dit hvor man antok ekspe­disjonen befant seg.

Mens vi lå fast i isen, kom tåken, og snart ble det umulig å bestemme hvor vi var. Men noen timer senere så vi Hopenøya ikke langt borte, og kunne bestemme vår posisjon. Det blåste opp, isen kom i bevegel­se, og foran oss dannet det seg åpne råker. «Malygin» gikk langsomt nordover, men snart lukket isen seg foran oss, og vi ble låst fast igjen.

Et sted foran oss lå Kong Karls Land, og i en avstand av 180 km fra den, nord for Nordaustlandet, lå Foynøya. Like ved den et sted var det folkene fra luftskipet «Italia» skulle befin­ne seg. Vi fikk melding over ra­dio at det stadig fløy fly fra Kings Bay til Foynøya, men at man ennå ikke hadde kunnet oppdage dem. Selv meddelte No­bile i radio at det flere ganger hadde vært fly over leiren de­res, men at flyverne ikke hadde sett dem. Vi var alle opptatt av en eneste tanke: å komme nord­over fortest mulig. Men isen holdt oss i ens krustikke.

Forviklinger

Lederne av ekspedisjonen – professor Wiese, hydrografen Lavrov og kaptein Tsjertkov – besluttet da å gjøre et forsøk på å redde italienerne med fly. Vi befant oss 400 km. fra havaris­tene – betydelig mer enn flyet kunne tilbakelegge i ett. Det ble derfor besluttet å opprette en mellomlandingsstasjon på Kong Karls Land, og lagre bensin og proviant der.

Men polarisen reiste den ene hindring etter den andre foran oss. Flyets første tur hadde nær blitt en katastrofe. Flyet kom inn i tett tåke, og måtte snu. Da det skulle gå ned, gjorde vi alt for å hjelpe det til å orien­tere seg: Fyrbøterne lot det vel­te svart røyk ut av skorsteinen, og tåkeluren ulte i ett sett. Babusjkin gikk ned med flyet nesten i blinde.

Kort etter fikk vi vite at Amundsen var forsvunnet, at det ikke hadde vært livstegn fra ham på fire dager. Det gjor­de et knugende inntrykk.

«Malygin» lå fortsatt fast i isen og kunne ikke komme frem. Vi gjorde et nytt forsøk med fly. Den 24. juni satte fly­verne kursen for Kong Karls Land, de nådde frem og etterlot seg syv bensindunker der, og vendte så i god behold tilbake. Men før vi kunne foreta oss noe mer, måtte vi bytte ut flymoto­ren, som var blitt ødelagt av det harde presset den hadde ar­beidet under. Den 29. juni var motoren på plass, og flyverne satte straks kursen for Foyn­øya.

Isen presser på

Men igjen spilte polaregnene oss et puss. Mot kvelden blåste det opp til uvær, tette skyer omga oss, og samtidig mistet vi kontakten med flyet. Hvert tiende minutt kalte radiotele­grafisten Totsjilov flyet, men det kom ikke noe svar. At vi var urolige for kameratene vå­re, skulle det være unødvendig å si. De hadde få sjanser til å greie seg slik orkanaktig vind.

Fra Moskva fikk vi beskjed om å foreta ettersøkning etter Amundsen i nordlig, østlig og vestlig retning. Men vi sto fast i isen og kunne ikke komme noen vei, og ingen visste når vi kom oss løs.

På dette tidspunkt meldte is­bryteren «Krassin» at den i god behold hadde nådd Spitsbergens nordlige kyst, og snart ville komme inn i isen.

Den italienske radiostasjonen «Citta di Milano» meldte at No­biles gruppe drev med isen sør­over med en fart av 7 nautiske mil i døgnet. Det betydde at de drev oss i møte.

På «Malygin» ble situasjonen stadig mer prekær. Isen pres­set på. Om morgenen den 2. ju­li begynte det å knake og bra­ke omkring oss. Kjempesvære isblokker tårnet seg opp og vel­tet ned mot isbryteren. Alt som het maling ble slitt av. Men det verste var at båten ble ført ned­over mot de skarpe fjellvegge­ne på Hopen. Denne øya heter på russisk Nadjesjda-øya, eller Håpets øy, og for oss virket dette navnet som en skjebnens ironi. Forøvrig har øya i gamle skildringer navnet «La alt håp fare», og det passet adskillig bedre på vår situasjon.

Holdt på å bli knust

Ved middagstid lettet tåken, og vi så øya fem nautiske mil borte. Svarte fjellvegger raget ende opp av vannet, enkelte ste­der lå det is fra fjelltoppene nedover i sprekkene nesten helt ned til vannet. Situasjonen ble farligere for hvert øyeblikk som gikk. Det var helt innlysende at «Malygin» snart ville bli pres­set inn mot fjellveggene og knust.

Den eneste sjanse vi hadde til kanskje å unngå denne skjeb­nen, var å prøve å bane oss vei gjennom isen. Maskinene ble satt i gang og arbeidet snart under høytrykk, hele båten dir­ret av anspennelse. Men alt virket forgjeves. En halvtime gikk, og vi hadde ikke kommet av flekken. Men etter hvert be­gynte isen ganske langsomt å gi etter, og isbryteren presset seg rent desperat gjennom pakkisen, fra råk til råk, lengst mulig vekk fra øyas farlige na­boskap. Propellen pisket opp hele isstykker, og døde fisk fløt opp i råken bak oss.

Snart etter ble vi igjen låst fast i isen, og ved åttetiden om kvelden blåste det opp en kraf­tig nordavind, og skipet drev langsomt sørover – langsmed Hopen, utenfor fare. Men snart møtte vi en ny fare – isfjell. Tårnhøye og truende nærmet de seg, skipet så ut som en dverg ved siden av dem. Alle mann kom på dekk, parat til det som kunne komme.

«Flyet kommer»

Mellom to av isfjellene var det et smalt sund, og her ble ismassen som båten lå fastklemt i, suget inn. Vi passerte kloss opptil et av isfjellene. Men så snart vi var gjennom, ble det stille og rolig i ly av isfjellene. Vi var på nytt reddet. Men hu­møret var likevel på nullpunk­tet hos alle. Vi hadde fortsatt ikke hørt livstegn fra kamerat­ene våre på flyet. Over tre døgn var det siden de forsvant.

I to dager lå vi bak isfjelle­ne, beskyttet av dem mot pakk­isen. Om morgenen den 4. juli, da mannskapet ennå sov, og ba­re kaptein og styrmann sto på broen, dukket en liten svart prikk opp over øya. Kapteinen som ellers alltid var den perso­nifiserte uforstyrrelighet, stor­met ned og ropte så det runget over hele skipet:

– Flyet kommer!

På et blunk var alle mann på dekk, slik de sto og gikk, noen trakk tøyet på mens de løp. Det var virkelig vårt fly. Vi hoppet ned på isen, ropte og vinket. Da det kom nærmere, prøvde vi spent å skjelne hvor mange mann det var ombord. Var alle med?

Alle tre var i live, og vi pus­tet lettet.

Isflak som flyplass

Endelig landet flyet, og flyverne kom seg ut. De så herjet og dradd ut i ansiktet av ut­mattelse, og svartbarkede av vinden. De hadde kommet inn i tåke alt to timer etter starten, og Babusjkin hadde gått ned på et isflak. Om natten var det blitt storm, og kantene av isfla­ket ble brukket i stykker. Hele tiden hadde de måttet flytte len­ger og lenger vekk fra kanten, skjønt de nesten ikke så noe i tåken. Slik gikk tre døgn.

Da tåken lettet, viste det seg at flyverne befant seg ikke langt fra Hopens nordspiss. Men på dette tidspunkt var «Malygin» alt drevet øst for Hopen. Da flyverne lettet og fløy tilbake til skipets tidligere posisjon, fant de det ikke, og vendte tilbake til Hopen. Der oppdaget de en hvit isblokk av en merkelig form, og opp av den steg det røyk. Slik så «Malygin» ut på avstand

Flyverne hadde ikke fått blund på øynene alle de døgnene de hadde vært på isflaket. De måt­te være på vakt hele tiden, for­di isen brakk. Det gikk så galt at isen slo sprekker under selve flyet, og radiotelegrafisten Fominikh havnet i vannet. Hadde de ikke funnet «Malygin» så snart etter dette, ville han nok ha frosset ihjel i det våte tøy­et. De hadde også stadig hatt besøk av isbjørner som kom nes­ten helt hen til flyet, og det var bare bra, for hadde de ikke fått skutt en, ville de ha sluppet opp for mat lenge før.

Stadige uhell

Denne turen viste at det ville bli umulig å nå frem til Nobiles gruppe med fly over slik av­stand. Tåken var en konstant hindring. Det ble så besluttet at vi heller skulle prøve å ta oss frem sørover til vi nådde åpent vann, og så legge kursen øst­lig og nordlig til Foyn-øya. Den 5. juli dro vi sørover i tykk tåke

Da kom det et gledelig radiotelegram om at Nobile var tatt opp av svenske flyvere. Og den 7. juli fikk vi melding om at svenske fly var på vei for å redde de øvrige, og at den sov­jetiske isbryteren «Krassin» sam­tidig holdt på å gjøre flyet sitt klart til start.

Vi fastlo vår posisjon – det lå nå 200 kilometer mellom oss og Foyn-øya. Den strekning­en kunne flyet greie uten mel­lomlanding, og vi fikk i all hast flyet ned på isen for å ha det startklart til tåken lettet. Men det skjedde først den 11. juli. Da tok flyet straks av.

Men uhellet forfulgte oss: Et­ter to timer måtte flyet snu, for­di tåken da sto som en mur om det. Og som om det ikke var nok, brakk skiene da flyet skul­le lande…

Vi var selvfølgelig dypt ned­trykt over våre uhell. Men sam­tidig gledet vi oss over at de andre redningsmennene greide det bedre.

Italienerne blir funnet

Isbryteren «Krassin» hadde sendt flyet sitt avsted, og den 10. juli hadde flyveren Tsjukhnovskij funnet italienerne Zappi og Mariano av Malmgrens grup­pe. «Krassin»s mannskap fortal­te oss senere hvordan det gikk for seg.

«Krassin» gikk gjennom isen til det stedet hvor man regnet med å finne italienerne. Alle ombord stirret spent innover i isødet.

– Et menneske – lød plut­selig ropet fra utkikksmannen. Den glede og begeistring som grep alle ombord, kan vanske­lig beskrives.

Det var bare to mennesker på isen. Den ene hoppet og sprang fra isblokk til isblokk og viftet med armene, mens den andre lå på isen og med megen møye løftet hodet litt opp, og lot det falle igjen. Han var ty­deligvis helt avkreftet. Den førs­te satte en kikkert for øynene og ropte: «Krassin! Welcome».

Ved hjelp av stiger og plan­ker kom noen av «Krassin»-folkene seg over på isflaket, som ikke målte mer enn 8 ganger 10 me­ter. Den avkreftede, som viste seg å være Mariano, ble lagt på båre og bragt ombord, mens Zappi kunne gå selv. De hadde da ikke smakt mat på 13 døgn.

– Men ikke alle

Malmgren som de hadde vært sammen med da de forlot Nobile-folkenes hovedleir for å prø­ve å finne frem til folk, var død for en måned siden. Sjefen for «Krassin»-ekspedisjonen, Rudolf Samilovitsj, sendte et telegram til Umberto Nobile som alt tid­ligere var blitt reddet, og med­delte at Zappi og Mariano nå var funnet, og at «Krassin» fortsat­te til hovedgruppen som Viglieri var leder for. «Krassin» mottok Nobiles lykkeønskninger og fikk oppgitt Viglieri-gruppens posisjon og fortsatte ettersøkningen. Det var tung pakkis, men også en­del åpne råker i isen, og om­bord hadde man godt håp om snart å finne hovedleiren.

Den 12. juli kl. 12.15 oppda­get man røyk, og snart var «Krassin» ved målet.

Den siste av ekspedisjonsdeltagerne som gikk ombord, var radiotelegrafisten. Før han forlot isflaket, sendte han et radiotelegram: «Vi er reddet av den sovjetiske isbryter «Finita».

Slik endte den sovjetiske unnsetningsekspedisjonen.

Etter dette fikk «Malygin» be­skjed om å dra mot Spitsberg­en for å lete etter Roald Amundsen, som var forsvunnet den 18. juni. Sysselmannen på Svalbard meddelte på vår forespørsel alle nærmere enkeltheter: hvilken retning Amundsen hadde fløyet, i hva slags fly han hadde, hvem som var flyvere, og når forbin­delsen ble brutt. Det viste seg at forbindelsen med ham ble av­brutt etter to og en halv time. Han skulle da etter beregningene ha nådd frem til den sørlige del av Spitsbergen, og man bur­de begynne letingen der.

Forgjeves

I flere dager søkte vi omhyg­gelig for å finne spor etter Amundsens fly, men uten resul­tat, skjønt vi undersøkte om­rådet sør for Spitsbergen på kryss og tvers. Alle brente av iver etter å finne den berømte norske polarforskeren, og vi gjorde alt som sto i vår makt. Men alt var forgjeves. Den 21. juli satte «Malygin» kurs for åpent farvann. Samme kveld kom det ut i en voldsom storm. Tolv meter høye bølger veltet inn over fartøyet, og skipet sprang lekk.

Helt inn til Kvitsjøen var «Malygin» forfulgt av storm. Sam­tidig holdt kullbeholdningen på å slippe opp. Endelig den 24. juli om morgenen fikk vi se land, og morgenen etter ble vi møtt av losbåten. Kl. 6 om mor­genen la vi til i Arkangelsk, hvor folk ikke ventet oss og sov ennå. «Malygin» hadde da vært ute i 44 dager, derav 33 i tett is.