(Aftenposten 1930)
Den italienske journalist og forfatter Eugenio Giovanetti har utgitt en bok med tittelen: «Min første kjærlighet», hvori han lar praktisk talt alle verdens berømte menn og kvinner fortelle om ”sin første kjærlighet”, hvad enten denne første kjærlighet gjelder personer eller gjenstander. I ett av bokene kapitler berettes der også om Roald Amundsens ”første kjærlighet”. Det skjer på følgende måte:
”Amundsen var foran sin siste store Nordpol-fart med general Nobile i Rom. Jeg traff den store polarforsker nettop som han gik inn i «Concordia», hvor feststemte venner ventet ham til et strålende måltid. Ved kaffen og likøren fortalte han mig beredvillig og elskverdigst følgende om sin første kjærlighet:
– Min første kjærlighet, Amundsen leende, var en postvogn. Jeg var en guttunge, som intet kjente og intet hadde lest. Det lakket mot jul, og jeg gik en ettermiddag gjennem gatene med min lille veninde Helene. Vi vilde se, hvad der var å se i butikkvinduene før jul. Da kom vi til et butikkvindu med leketøi fra Nürnberg. Hvilken prakt! Hvilke paradis! Hundrevis av hus med haver, tårn, hester, hyrder, bjørner, soldater og våben. Da sier Helene plutselig: Se der! Og virkelig, det var et under over alle under – en postvogn med fire hester, en postiljong i strålende uniform, der lå kofferter ovenpå vognens tak og signalklokker var kronen på all denne ufattelige skjønnhet.
Tilslutt våget vi oss inn i butikken og spurte forsiktig efter prisen. Kjøbmannen nevnte et tall, som fikk oss til å bli forskrekket. Da kjøbmannen så, at selv ikke den forlangte sum kjølnet vår kjærlighet til postvognen, satte han vognen i bevegelse, og da vi hørte, at klokkene ringte under farten og at postiljongen musiserte. Det var til å bli gal over.
En måned senere – jeg hadde næsten glemt hele postvognen – reiste Helene til Sverige. I hele to år så vi hinanden ikke. Men i disse to år gjorde jeg veldige fremskridt. Jeg var nemlig begynt å lese, særlig reisebeskrivelser, for det meste om ekspedisjoner til Nord- og Sydpolen. Dag for dag blev min interesse herfor større og større. I min fantasi var jeg dag og natt på is- og sneviddene ved polene.
Det var i den tid, da elektisiteten begynte å bli en religion. I det 19. århundre trodde man, at elektrisiteten kunde fullbringe alle vidunder og åpne alle dører – hvorfor så ikke også de stengte dører til polene? Min ide var den gang å bygge et elektrisk skib, som kunde trenge sig gjennem hvilken som helst is, som fint og elegant, fryktelig og uimotståelig kunde gå gjennem ishavene, ret på polen. I min fantasi konstruerte jeg den gang dette elektriske skib.
Mitt laboratorium, som også kun eksisterte i fantasien, befant sig i et mørkt hjørne i det store, gamle værelse mellem et mektig skap og veggen. Aller helst forestilte jeg mig, at her lå mit elektriske skib for anker. Og jeg beskjeftiget mig med i fantasien å konstruere instrumenter, som var skibet verdig, alt på grunnlag av elektrisiteten.
Julen nærmet sig, og Helene vendte eftet to års fravær tilbake. Jeg må tilstå, at jeg egentlig ikke tenkte mer på henne, jeg hadde ganske andre ting i hodet – jeg var blitt en ”mann” end den, Helene kjente fra før hennes avreise. Jeg beskjeftige mig netop med i min fantasi å konstruere noget uhyre viktig, nemlig et elektrisk gevær, det eneste instrument, som inntil da manglet ombord i mitt elektriske skib. Skibet var jo helt (ihvertfall i min fantasi), det ventet kun på mig.
Tilsist hadde jeg også opfunnet det elektriske gevær og vilde nettop med mitt herlige skib begi mig op til is-ensomheten, jeg lot skib og instrumenter atter engang passere revy for mig – da – da ser jeg plutselig på det sted; mellom skapet og veggen hvor mitt skib (i min fantasi) lå for anker, postvognen med postiljongen og kuffertene
Av mitt herlige skib var der blitt en gammeldags postvogn! En glad latter omkring mig fortalte alt – en overraskelse og gave fra den tilbakevendte Helene. Hun trodde jeg stadig vekk svermet for den umoderne postvogn.
Jeg takket, men med kold høflighet, og om aftenen, da vi satt tilbords, måtte jeg så skånsomt som mulig, bibringe Helene, at jeg nu var blitt en ganske annen mann end for to år siden. Næste morgen kom der et brev fra Helene, hvori hun skrev, at hun nok forstod, hvorfor jeg hadde mottatt gaven så kjølig: ”Du fant ikke klokkene postvognen, slik som den gang for to år siden. Men du behøver ikke å være lei for det, kjøbmannen får nye fra Nürnberg, de skal være ennu større enn de forrige. Nu er du vel tilfreds?”
Og jeg måtte ta mig sammen å si, at jeg var tilfreds. For en kvinde, som glad i en, har dog rett til å få være noget tilbake i utviklingen – i et hvertfall to år..”