(Norges Handels- og sjøfartstidende 27/4 1935)
Eiendommen overrekkes med en kort tale av minister Gade som den der i første rekke har gjort det mulig å bevare «Svartskog» som nasjonaleiendom. Skjøtet vil bli mottatt av statsminister Nygaardsvold, hvorpå Kongen vil erklære huset og dets samlinger for åpnet.
Begge deler blev som bekjent ifjor sommer gjort tilgjengelig for publikum, som ved et stort innrykk allerede har vist å sette pris på å få ferdes på Roald Amundsens enemerker. Ifjor sommer var der henimot 3000 besøkende i den tid eiendommen var tilgjengelig, og ofte innfant de skuelystne sig i så store masser, at de måtte slippes porsjonsvis inn.
Under en samtale vi hadde igår med minister Gade skildret han vakkert Roald Amundsens hengivenhet for silt hjem ute i Svartskog. Her utformet han i detalj alle sine ekspedisjoner efter 1908, og her søkte han tilbake så snart ankret falt i hjemlig havn eller foredragsturneene var avviklet.
Ute på Svartskog hadde, sier ministeren, Roald Amundsen sine største gleder, men også endel av sine sorger. De lykkeligste dager tilbragte han sammen med de adopterte eskimobarn, som gledet han ved å kalle ham bestepappa. Da følte denne mann, som måtte undvære familiehygge, en fars lykke, og han deltok av hjertens lyst i barnas lek.
Selv for Roald Amundsens beste venner var det ikke lett å få ham til å forlate Svartskog, aller minst hvis det gjaldt tilstelninger som tok sikte på å hylde ham. Som den beskjedne og tilbaketrukne natur han var ønsket han hare å få leve i fred på Svartskog mellem ”slagene”. Da han passerie Nordpolen med luftskibet «Norge» gikk hans tanker betegnende nok til Svartskog. Herom vidner et telegram til minister Gade avsendt så nær polen som mulig og hvori Roald Amundsen uttrykte sin glede over at det har lykkes hans venner å gjøre det mulig for ham på ny å ta inn på Svartskog, når ekspedisjonen var over.
Svartskog står idag akkurat slik som da Roald Amundsen forlot det på «Latham»-ferden. Det er et polarmuseum av de sjeldne. Dets samlinger vil forresten bli øket med et par ting som nu er i minister Gades besiddelse. I sin tid forærte Roald Amundsen ham pelsen av den isbjørn som nær var blitt Roald Amundsens banemann under «Maud»-ferden. Det var en svær rusk av en hunnbjørn som en morgen, mens Roald Amundsen tok en liten ispromenade, plutselig stod foran ham og temmelig ublidt la sin tunge forlabb på Roald Amundsens skulder. Vår landsmann gikk øjeblikkelig overende og hadde sikkert ikke reist sig mere om ikke skibets vaktmann vår blitt opmerksom på hvad der foregikk og, som en første foranstaltning, hadde fått pusset hundene på hinnen og hennes unger. Dette skaffet Roald Amundsen et pusterum, så han fikk anledning til å gjøre bruk av sitt gevær. Bjørnepelsen sendte han så til sin venn ministeren, men klimaet på de sydlige breddegrader, hvor minister Gade har opholdt sig har ikke vært heldig for pelsen. Den er blitt morsken og lar sig ikke ”restaurere”. Men hodet er i behold og vil snarest mulig bli innlemmet i samlingen på Svartskog.