av Erik Bergaust
Vi Menn nr. 42 1971
Roald Amundsen var først også over Nordpolen. Det er på tide blir godtatt over hele verden som det faktum den virkelig er sider av polarforskningens historie må skrives om, og jeg mener dette må være en oppgave for Norsk Geografisk Selskap å gi seg i kast med — både med glød og iver og med det formål for øye at Roald Amundsen får den anerkjennelse som tilkommer ham som førstemann på begge poler. Jeg er ikke lenger engstelig for å stå fram med det overveldende bevismateriale jeg har og som tydelig viser at admiral Richard E. Byrd Jr. ikke på langt nær nådde Nordpolen 9. mai 1926, sier Bernt Balchen et eksklusivt intervju med VI MENN.
Byrd tok av fra Kings Bay på Spitsbergen i sin tre-motors Fokker «Josephine Ford» med Floyd Bennett som pilot litt etter midnatt den 9. mai og returnerte 15½ time senere. Han erklærte kategorisk at han hadde nådd Nordpolen og hadde sirklet rundt den i 14 minutter. Han var med ett blitt en verdenshelt. Den sus og dus som fulgte, med parader oppover Broadway, medaljer og forfremmelser, var ubeskrivelig. Dette var den største verdensbegivenhet siden verdenskrigen endte i 1918.
På denne tiden var det mange som mente at admiral Robert E. Peary i sitt forsøk på å nå Nordpolen til fots i april 1909 ikke hadde rukket helt fram. De mest skeptiske hevdet nå at admiral Richard Byrd både var første mann «på polen» og den første til å fly over polen! Admiral Byrd hadde slått Roald Amundsen, som hadde gjort et forsøk på å nå Nordpolen året før, i 1925, med to Dornier-Wal flybåter. Flyene ble tvunget til å nødlande fordi det ene hadde fått motorskade. Det var med nød og neppe Amundsens ekspedisjon greide seg. Den hadde ikke nådd fram til polen, men til en råk i drivisen 87º 43′ nord — 251 kilometer fra polen.
Det følgende år forsøkte Amundsen seg igjen. Denne gang hadde han bestemt seg for å anvende et italienskbygget luftskip som var døpt «Norge». Det ble fløyet til Kings Bay på Spitsbergen, hvorfra Amundsen og hans besetning skulle fly over Ishavet og Nordpolen til Alaska. Bernt Balchen, på permisjon fra Den norske marines flyvåpen, var medlem av ekspedisjonen.
Amundsen og en del av hans mannskap hadde anløpt Kings Bay med forsyningsskipet «Heimdal» i april for å sette i gang med forberedelsene. Luftskipet «Norge» befant seg i Leningrad og var ventet til Kings Bay i løpet av den første uken av mai måned. Men den 29. april kom forsyningsskipet «Chantier» til Kings Bay med kapteinløytnant Richard Evelyn Byrd Jr. og en besetning på femti mann. Skipet hadde dessuten med seg flyet «Josephine Ford», og ble selvsagt ikke lagt skjul på at Byrd hadde til hensikt å fly over Nordpolen fra Spitsbergen.
Hvem kommer først?
Hele verdens øyne var nå rettet mot den kalde øygruppen i Arktis. Det var tydelig at et historisk kappløp var i emning. Hvem ville gå av med seieren og laurbærene? Den 38 år gamle amerikanske marineoffiseren, eller «Den Hvite Ørn» — som Amundsen ble kalt? Han var den 53-år gamle polforsker som hadde vært førstemann til å sette foten på Sydpolen, i 191l, og som hadde mer erfaring enn noen annen oppdagelsesreisende på den tid.
«Norge» kom til Kings Bay med Hjalmar Riiser-Larsen og hans norsk-italienske mannskap mens Richard Byrd gjorde seg startklar med sin Fokker. Han og hans pilot Floyd Bennett forsøkte å komme seg av gårde mens Amundsens ekspedisjon fremdeles befant seg på et forberedende stadium. I virkeligheten hadde Byrd forsøkt å ta av med sin «Josephine Ford» allerede den 3. mai — fire dager før «Norge» nådde fram til Kings Bay. Men Byrds maskin hadde et uhell med understellet. Flyet hadde bl. a. fått ødelagt en av skiene, og det var bare takket være Bernt Balchens velvillighet, hjelp og sakkunnskap at Byrds maskin kunne bli reparert på Kings Bay, slik at amerikanerne endelig kunne ta av den 9. mai. Fokkeren forsvant mot den lyse polarnattens horisont mot nord.
Amundsens folk fortsatte så med å klargjøre sitt eget fartøy — «Norge». Men det ville ta minst tre dager å få luftskipet ferdig. Kappløpet til Nordpolen var tilsynelatende over. Mange av mannskapet var selvsagt bitre, men Amundsen selv la ingen bitterhet for dagen. Han understreket at Byrd var en oppdager-kamerat. Man måtte ikke betrakte dette som noe kappløp, sa Amundsen. Ferden over polen til Alaska skulle gjennomføres som planlagt.
— Byrd kom tilbake etter 15½ time, sier Balchen. — Og det var stor begeistring over at han hadde nådd polen. Han hadde sirklet rundt polen i 13 eller 14 minutter, og det betydde at tur-retur polen bare hadde tatt 15 timer og et kvarter. For oss som var flygere og som visste at Fokkeren hadde en marsjfart på 112 til 113 kilometer i timen så det ut som at Byrd ikke hadde nådd polen. Distansen fra Kings Bay
til Nordpolen er 1235 kilometer. Turretur Kings Bay — Nordpolen, en distanse på 2470 kilometer, skulle ha tatt Fokkeren 21,9 timer hvis vi antar at den gjorde 112 km/t. Men med skiunderstell istedenfor hjul, kunne Fokkeren neppe gjøre mer enn 105 km/t, og dette ville ha betydd en flytid på 23,6 timer.
— Ble ikke dette diskutert med Byrd etter landingen i Kings Bay?
— Vel, vi nordmenn diskuterte det oss i mellom, og den første som hadde mot til offisielt å betvile Byrds påstand om at han hadde nådd polen var Aftenpostens polar- og flymedarbeider, Odd Arnesen. Han sendte et telegram til sin avis umiddelbart etter landingen og sa blant annet følgende: «Flyverne selv insisterer på at de har vært over polen. Men på basis av den tiden de har brukt kan de neppe ha vært der… sannsynligvis ikke lenger nord enn Amundsen» (Amundsens tur med Dornier-Wal-flyene året før). Arnesen hadde vært med til Kings Bay som eneste reporter fra «Norge».
— Men Byrds påstand ble allikevel godtatt?
Ja, Byrd sendte selv telegrafiske meldinger om sin bragd til New York Times. Hele verden stolte tilsynelatende på hans påstander. Vi må ikke glemme at Byrd var en meget innflytelsesrik mann med stor anseelse selv før turen til Spitsbergen. Hans bror var guvernør av staten Virginia, og selveste National Geographic Society, og flere velstående og meget fremtredende folk, stod bak Byrd finansielt. Da den pålitelige New York Times kategorisk slo fast med store overskrifter at Byrd hadde vært på Nordpolen, var det få som hadde lyst til å stå fram og hevde det motsatte.
Og slik ble altså Amundsen slått?
— Roald Amundsen tok av med «Norge» som planlagt, bortsett fra at tre av mannskapet, inklusive meg selv, måtte bli igjen i Kings Bay fordi skipet hadde for stor last om bord. Ekspedisjonen nådde Nordpolen klokken l.25 om morgenen den 12. mai — tre dager etter at Byrd angivelig hadde vært der — og fortsatte til Alaska. Den 12. mai 1926 og navnet Roald Amundsen er derfor de korrekte data som må anerkjennes internasjonalt hva angår oppdagelsen av Nordpolen.
På turné med ««Josephine Ford»»
Det er for så vidt paradoksalt at Byrd, etter landingen i Kings Bay, og etter at Amundsen var dratt av gårde med «Norge», tilbød Balchen jobb som deltaker i sin neste arktiske ekspedisjon. Balchen fikk permisjon fra marinens flyvåpen og ble sporenstreks med tilbake til USA med «Chantier». Hans bagasje bestod av en marineoffisersuniform, noen polarklær, en Krag-Jørgensen rifle, en Bergans ryggsekk og et par ski. Man hadde fått melding om at Amundsen hadde landet i god behold med «Norge» i Teller i Alaska den 14. mai — etter mange nervepirrende opplevelser. Tilsynelatende var alle mer eller mindre lykkelige og tilfredse, og Balchen tenkte foreløpig ikke noe mer på hvorvidt Byrd hadde vært over Nordpolen og at distansen Kings Bay — Nordpolen og retur hadde vært tilbakelagt på 15½ time i et fly som normalt ville ha brukt mellom 22 og 24 timer på turen. Balchen, som var en ung mann på 28 år, var nå opptatt av det som lå foran ham og ventet i den nye verden.
— Da den verste viraken omkring polflygeren Byrds hjemkomst hadde lagt seg, fortsetter Balchen — ble det Floyd Bennetts og min oppgave å ta «Josephine Ford» på turné rundt om i De forente stater. Det tok ikke lenge før jeg lærte å kjenne denne maskinen ut og inn, og jeg visste utmerket godt hva flyet kunne prestere av hastighet. Jeg fløy «Josephine Ford» sammen med Bennett 100 timer og 55 minutter rundt i Statene, og flyet hadde som regel en marsjfart på 65 knop (120,3 km/t).
Jeg begynte derfor etter hvert å tenke på Byrds polflygning igjen; hvis han hadde tilbakelagt strekningen Kings Bay — Nordpolen — Kings Bay på 15½ time, måtte «Josephine Ford» ha fløyet med en hastighet på 87,2 knop (161,4 km/t).
— Hva sa Floyd Bennett til disse kalkulasjonene?
— Jeg brakte det på bane flere ganger og pekte blant annet på at hvis «Josephine Ford» hadde en marsjfart på 65 knop med hjul kunne maskinen umulig ha gjort stort mer enn et par og seksti knop under polturen, da den var utstyrt med ski: Skiene forårsaket en god del luftmotstand. Bennett var enig i dette, men på dette tidspunkt trakk han bare på skuldrene.
— Kunne det ikke tenkes at «Josephine Ford» hadde anvendt sterkere motorer under Polflygningen enn de motorer som Fokker vanligvis var utstyrt med?
— Nei, flyet hadde hele tiden de originale Whirlwind motorer som det var blitt utstyrt med på fabrikken i Nederland. De ble ikke skiftet ut etter maskinens ankomst i USA.
Vinden — et vesentlig punkt
— Men kan det ikke tenkes at Byrd hadde medvind på turen til Nordpolen?
— Selvsagt — og her er vi i meget vesentlig punkt. Byrd fremholdt at han nådde Nordpolen klokken 9.03 om morgenen den 9. mai. Han landet i Kings Bay klokken 7 minutter over fire om ettermiddagen. Dette er ensbetydende med at Byrd må ha hatt en medvind på 5 knop fra Kings Bay til polen, og at vinden slo om idet han kom til polen og gav ham ikke mindre enn 22 knop medvind på veien tilbake til Kings Bay! En slik stormfull vind burde vi jo ha merket på Spitsbergen. Men vi hadde ingen slik vind. Det bør dessuten bemerkes at den kjente svenske polarmeteorologen, professor Gösta H. Liljequist ved universitetet i Uppsala, offentliggjorde en rapport på flere språk i 1966 vedrørende Byrds polflygning, og at han i denne rapporten med bestemthet hevdet at det ikke fantes nevneverdig nordenvind mellom Spitsbergen og 90º nord den 9. mai 1926. Liljequist hadde gransket værsituasjonen i Arktis på basis av værkart og meteorologiske meldinger fra både Amerika og Skandinavia. Han hadde også nøye gransket «Josephine Ford»s yteevne på basis av de fakta som var tilgjengelige fra fabrikken med hensyn til motorene — av typen Wright Whirlwind J-4B på 200 hestekrefter ved 1800 omdreininger — og flyet selv, av typen F-VII-3m. Liljequist kom til det samme resultat som meg selv vedrørende hastighet, luftmotstand og så videre.
— Vil det ha vært mulig for Byrd å kunne bevise at han hadde vært over Nordpolen hvis han hadde fotografert området?
— Han gjorde det — i virkeligheten tok han flere fotografer og påstod at de viste polkalotten og dens omegn. Men slikt materiale er ubrukelig, som bevis på noen som helst måte, fordi polområdet ikke har annet å by på enn drivis. Et hvilket som helst sted litt nord for Spitsbergen og for øvrig ellers i Ishavet ser ut som selve området ved polen. Hele polkalotten består jo ikke av annet enn drivis som stadig er i bevegelse. Byrd hevdet blant annet at han hadde brukt merkepunkter som var notert av admiral Robert Peary 17 år tidligere for triangulering, og at han dermed hadde kunnet bevise at hans påstand om å ha vært over polen var korrekt. Men dette er jo absurd, nettopp fordi isen er i stadig bevegelse. Råker med åpent vann som skifter posisjon, og is som skrur og kaster seg i alle retninger, gjør sitt til å omkalfatre pollandskapet fra uke til uke, mange ganger fra dag til dag.
— Byrd hadde følgelig ikke noe bevismateriale som kunne støtte hans påstand om at han hadde vært over polen?
— Nei, ikke på noen måte. Han overrakte et par kart til National Geographic Society etter hjemkomsten til USA. Han hadde anført noen observasjoner og klokkeslett på disse kartene, og på basis av dette materialet ble hans påstand akseptert av den «kommisjon» som ble nedsatt av National Geographic til å granske det. Etter hva jeg har fått erfare ble disse kartene overlatt til den amerikanske marine da «kommisjonen» var ferdig med dem. Men folk som har spurt U. S. Navy om kartene har fått det svar at de i sin tid ble overlevert landets riksarkiv (National Archives). Denne institusjonen hevder at hvis det er riktig som marinen sier, at kartene ble overlevert riksarkivet, så kan de dessverre ikke forstå hvor det er blitt av dem.
Som sjefflyger for Byrd
Etter turneen med «Josephine Ford» ble Balchen engasjert som testpilot for Anthony Fokker, som nå hadde satt i gang en fabrikk i staten New Jersey.
Han bygget de berømte tremotors flyene på løpende bånd, og Balchen stod for prøveflygningen og testingen av hver eneste maskin, og for levering av flyene til kundene rundt om i USA. Han hadde inntil nå ikke diskutert med Byrd hvorvidt denne hadde nådd Nordpolen, og Byrd satte Balchen høyt. Han ble ansatt av Byrd som mannskap for hans flygning over Atlanteren med «America» og som sjefflyger for Byrds sydpolsekspedisjon.
Ingen kjente Fokker-flyene bedre enn Balchen. I tillegg til jobben som testpilot for fabrikken ble han også utnevnt til «performance engineer» som betød at han fikk ledelsen av det tekniske arbeidet vedrørende flyenes yteevne og videreutvikling. Balchen var nemlig en matematiker av rang. I internasjonale flykretser ble Balchen nå ansett som en av de store — med et navn i toppklasse — sammen med Charles Lindberg, Clarence Chamberlin, Bert Acosta, Lincoln Ellsworth og andre.
Floyd Bennett var selvsagt blant disse. Han og Balchen var blitt gode venner og meget fortrolige med hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Balchen tok med seg Bennett i en Fokker han skulle levere for fabrikken i Winnipeg i mai måned 1928.
— Det var da jeg fikk den virkelige bekreftelse vedrørende de faktiske forhold med hensyn til Byrds nordpolsflygning, forteller Balchen. — Bennett var på det rene med at jeg hadde ført en meget nøyaktig loggbok over hver eneste tur vi hadde tatt sammen på turneen med «Josephine Ford». Han visste at jeg hadde alle detaljer utregnet til sekunders nøyaktighet med hensyn til flyets yteevne, og han var klar over at jeg tok godt vare på alle notater og at jeg holdt dem samlet i en mappe. Han var sikkert klar over at jeg fortsatt ikke trodde på polflygningen. På vei til Winnipeg overnattet vi i Chicago, og da vi hadde tatt inn på Congress Hotel, begynte han selv å snakke om polflygningen igjen utpå kvelden. Her er ordrett hva han sa: «Bernt, jeg vil gjerne fortelle deg en ting som har plaget meg i lengre tid. Du er selvsagt klar over at Byrd og jeg aldri nådde Nordpolen. Du vet jo dette fordi du har så godt kjennskap til «Josephine Ford»s yteevne etter all den flygningen vi hadde under turneen. Men jeg kan fortelle deg nøyaktig hvor langt vi kom under polflygningen. Vi var bare kommet et stykke nord for Spitsbergen da kommandøren (Bennett kalte alltid Byrd for «kommandøren») oppdaget at vi hadde en oljelekkasje. Han ble ganske urolig og beordret meg til å fly tilbake til den nordlige kysten av Spitsbergen — en 20-30 kilometer unna. Vi fløy fram og tilbake en stund, og lekkasjen stoppet. Vi diskuterte muligheten av å fly over til Østgrønland, men han gav meg til slutt ordre om å fly fram og tilbake, og dette gjorde vi inntil han endelig bad meg om å returnere til Kings Bay. Vi fløy fram og tilbake i fjorten timer.»
—Jeg må medgi at jeg satt med en klump i halsen etter at Bennett hadde fortalt meg sannheten. Han fortalte meg ikke hvorvidt Byrd hadde bedt ham å tie stille vedrørende flyvningen eller om Byrd hadde bedt ham om å bekrefte påstanden om at de hadde vært over polen. Han sa i det hele tatt ikke noe mer. Og jeg kunne av en eller annen grunn ikke få meg til å stille ham noen spørsmål heller.
— Og sannheten ble ikke fortalt videre?
— Nei, jeg følte det som en plikt å være lojal. Bennett var en av mine mest fortrolige venner. Han hadde fortalt meg sannheten av egen fri vilje. Jeg trodde dessuten at andre, utenforstående eksperter før eller senere ville avsløre Byrd.
Byrd ble rasende
Balchen hadde dessuten hendene fulle med planleggingen av Byrds flygning over Atlanteren. Som kjent var det Balchens rent ut fenomenale flygning — da han foretok en vellykket nødlanding med «America» ved den franske kyst — som reddet Byrds liv. Ikke så svært lenge etter denne hendelsen døde den 37-år gamle Floyd Bennett som følge av lungebetennelse.
— Jeg er sikker på at Bennett også hadde fortalt sin hustru sannheten om Byrds flygning til Nordpolen, fortsetter Balchen. — Jeg traff henne på Hotel Biltmore i New York etter begravelsen i Washingtons Arlington Cemetary (krigskirkegården), og jeg beklaget at han ikke kunne få oppleve vår planlagte tur med Byrd til Sydpolen. «Jeg kommer til å savne ham meget,» sa jeg. «Og jeg vet dette er et stort tap for kommandør Byrd.» Men Cora Bennett svarte: «Hvordan kan du si noe slikt, Bernt? Dette er det heldigste som kunne ha hendt for Byrd … » Vi sa ikke noe mer til hverandre. Men jeg tolket dette som at hun visste om falskneriet og at Bennett må ha båret en tung byrde.
— Fikk admiral Byrd noensinne mistanke om at det i det hele tatt fantes noen som ikke aksepterte hans påstand om at han hadde vært på polen?
— Det tror jeg sikkert. Blant annet må han ha hatt mistanke til meg. For det første ble han mer og mer sjalu på meg, og en dag i Antarktis «knep» han meg på fersk gjerning da jeg satt med mine notater og for tusende gang syslet med regnestykket om de 15 timene og nordpolsflygningen. Han ble rasende, og kort tid etter ble det ikke mer flygning for mitt vedkommende for admiral Byrd.
—Var dette hans siste krampetrekning i så henseende? — Nei, jeg traff ham noen år senere ved en tilstelning ved Kitty Hawk, der brødrene Wright fløy for første gang i 1903. Han tok meg til side og sa at hvis jeg fremdeles «tøyset» med den ideen at han ikke hadde fløyet over Nordpolen så skulle han lage alvorlige vanskeligheter for meg.
Kjepper i hjulene
Selv om ikke Balchen «tøyset» med tanken om at Byrd ikke hadde fløyet over Nordpolen, og selv om Balchen aldri kom med slike påstander mens Byrd var i live, gjorde Byrd alvor av sin trussel. Etter admiralens død i 1957 fortsatte den innflytelsesrike familien Byrd, under ledelse av senator Harry Byrd (tidligere guvernør i Virginia) å lage vanskeligheter for Balchen. Selv ikke USAs høyeste flygeneraler, de verdensberømte Carl Spaatz, Doolittie og Ira Eaker, maktet å få Balchen forfremmet fra oberst til general. I løpet av en periode etter verdenskrigen på 20 år ble dette forsøkt 7 ganger, men forgjeves. Innstillingen om forfremmelse ble kvalt hver gang av senator Harry Byrd, formann i den innflytelsesrike militærkomiteen for Senatet. To innstillinger om å tildele Balchen Kongressens Æresmedalje (Medal of Honor) ble stoppet på samme måte. Det sies at senator Byrd stillet seg på bakbena av «personlige og spesielle grunner».
I en bok som nylig er utgitt i USA, «Oceans, Poles and Airmen», skriver forfatteren Richard Montague at Byrdfamilien forsøkte å stoppe utgivelsen av Balchens selvbiografi og forlangte å sensurere boken. Dette oppnådde de i fullt monn, og da Balchens bok endelig utkom i 1958 under tittelen «Come North With Me», var den så utvannet at bokens egentlige budskap — sannheten om Byrd som polforsker og navigatør — var blitt borte i omkalfatringen. Før sensuren, som ble foretatt av Byrd-familiens advokater, la Balchen til side tre sett med korrekturavtrykk av den opprinnelige boken. I sin bok «Oceans, Poles and Airmen» har Richard Montague møysommelig foretatt en sammenlikning av 11 større avsnitt i Balchens original og den sensurerte utgaven. Ett sett korrekturavtrykk sendte Balchen til VI MENNs tidligere redaktør, nå avdøde Herlof Harstad, og VI MENN har dette settet i sitt kartotek.
Trussel om deportasjon
Balchen kan også bekrefte at Byrd-familien truet ham med at de ville sørge for at han mistet sitt statsborgerskap og ble deportert. Men Balchen ble USA-borger ved en egen lov som ble laget spesielt for ham av den amerikanske Kongressen.
— Men jeg bryr meg ikke lenger om disse truslene, sier Balchen. — De vanskeligheter Byrd-familien har lagt i veien for meg hører fortiden til. Jeg har personlig ikke noe å tjene på at Byrd blir avslørt som en løgner. Det var ikke jeg som fløy over polen den gang. Det jeg er interessert i er at Roald Amundsen får den anerkjennelse som tilkommer ham. Jeg synes dette er en stor og viktig sak for «Norge», og siden det er min bestemte overbevisning at Arktis kommer til å få en uvurderlig betydning for menneskeheten i fremtiden, bør all verdens historiebøker, leksika, skolebøker og oppslagsbøker fortelle sannheten om hvem det var som virkelig var den første forsker som nådde begge poler.
— Og hvordan kan så denne miseren bli korrigert?
— Jeg mener bestemt at Norsk Geografisk Selskap må ta saken opp på bred basis. Jeg kan bistå med materiale fra Fokker-fabrikken; jeg har fremdeles «Josephine Fords» loggbok og mine andre utregninger og kalkulasjoner. Jeg kan avlegge ed på at Floyd Bennett sa det jeg har sitert fra samtalen på Congress Hotel i Chicago, og sist, men ikke minst, professor Liljequist har alle faktiske data vedrørende været i polområdet den 9. mai 1926. Liljequist har selv skrevet i sin rapport at han anbefaler at en internasjonal granskningskommisjon bør ta opp saken. På denne måten vil sannheten komme for dagen. Admiral Richard E. Byrd Jr. fløy aldri over Nordpolen.