Av Odd Arnesen
Adresseavisen 17/1 1931
Roald Amundsen var en mangfoldig mann – allested nærværende og optatt til opover ørene til enhver tid. I sitt 56-årige liv rakk han å erobre Sydpolen, seile over Nordpolen, seile om hele Polarhavet gjennem Nordvest- og Nordostpassagen. Og så alle hans andre reiser! Alltid på reisefot med en enkelt liten pust i bakken hjemme mellem toktene eller reisene. Han bodde faktisk på hotellene og ombord i sine skuter eller på stor-oceanenes hurtigfarere. Et rastløst, jagende liv. Vi treffer ham overalt: i Tokio, Washington, København, Leningrad, i Seattle, Teller, Rom, på Svalbard, på Barrieren ved Sydpolen!
Under toktene og mellem dem har han alltid en sverm av brev og telegrammer som skal besvares: folk som skal ut på en ferd i nord eller syd spør ham om råd, en liten gutt etsteds tigger ham om en sparkstøtting, en ung dame sender ham et hyldningsdikt, 1og en spør om han har sjeldne frimerker fra ferdene i nord eller syd. Verdens mest optatte mann er et uttrykk som passer på ham om det skulde anvendes på nogen. En og annen av sine ytterst få virkelige venner, folk han kan stole på i onde og gode tider, skriver han til hjemmefra ute i Bundefjorden den stakkede tid sera er levnet ham der, eller fra et hotell i Amerika, eller fra det fjerne Seattle. En av disse ytterst få venner var minister F. Herman Gade i Rio de Janeiro – tidligere konsul i Chicago. De to var skolekamerater og har fulgt hverandre gjennem livet i tykt og tyndt, i onde og blide dager. Det blev ikke så få brev polarforskeren skrev til sin venn i den menneskealder de kjente hverandre. Enkelte av disse brev som kan bidra til å kaste lys over enkelte sider ved Roald Amundsen skal gjengis i utdrag nedenfor. Brevene stammer helt fra nyåret 1903 – altså før Amundsen gav sig ivei på Nordvestpassagen med den vesle «Gjøa», og omfatter tiden helt til våren 1928 da han forsvant i Ishavets grønne bølger.
I det første brev i rekken sier Amundsen:
– Jeg takker dig fordi du vil bringe mitt forehavende frem i den amerikanske presse. Jeg tror det vil ha stor betydning for mig for kommende tider. To måneder senere forteller han: Såvel fartøiet som instrumentene er nu snart ferdige. Vi avgår herfra i begynnelsen av mai (fra Oslo).
Brevene bærer preg av den optatte mann, de er korte – gjerne etpar sider, men han får sagt meget på disse sidene. Man kan her lese hans tanker om mangt. Efter Nordvestpassagens gjennemseiling treffer vi ham påny i Oslo. Julekvelden 1906 skriver han: Det har alltid forekommet mig rettest å sende julehilsenen på juleaften, thi det viser, at man virkelig har en i tankene den aften. Amundsen snakker så endel om sine foredragturneer og fortsetter så: Men dette skulde jo være et julebrev og intet almindelig sludder.
Høsten efter støter vi på ham i Amerika, hvor han skriver fra Waldorf Astoria i New York: Jeg vil ikke søke å legge skjul på, at mitt første foredrag her i Carnegie Hall var en komplett fiasko (fiasko understreket av ham selv). 2 a 300 mennesker var alt hvad der var tilstede, og når salen som denne gjør, rummer 2 a 3000 forstår du nok, at det ovenfor brukte uttrykk er korrekt. Jeg har imidlertid det håp at det må bli bedre vestover. Innbydelsen til det geografiske selskap i Chicago har jeg mottatt. Dette kan muligens hjelpe saken noget frem. Skulde mot mitt håp interessen vise sig at være like liten mot vest, må jeg opgi dette foretagende og søke å anvende min tid bedre.
Fra Grand Forks skriver han i desember: Foredragene går nu bra. Fullt hus overalt. Jeg har vært usedvanlig heldig med været og det har hjulpet bra til for å få bøndene fra landet.
3
I januar 1908 forteller han fra turneen – i et brev fra Minneapolis, Minn.: – Reisen hittil har vært en stor suksess og tror jeg nok det fortsetter. En måned senere skriver han fra Davenport, Iowa: Det går smått som du ser, men alltid fremover og da får man la være å klage. (Med brevet sender han 1186,31 dollars i checks, tatt inn på foredragene fra 3. til 18. februar og som skal settes inn i State Bank of Chicago). I april sier han i et brev fra Anaconda, Montana: Jeg orker ikke å reise inn i Nord-Dakota igjen og gi opvisning på loftene – jeg får kvalme, når jeg tenker derpå.
Roald Amundsen er ferdig med foredragsturneen for en stund og Nordpolsplanene legges og utarbeides. I juli 1908 skriver han hjemmefra: Efter samråd med Nansen reiser jeg onsdag førstkommende til Bergen for å delta i et havforskningskursus, som vil bli avholdt der fra nu til midten av oktober. Hensikten med min næste ferd er jo nettopp utforskningen av havet der nord, og jeg må derfor benytte enhver leilighet til å studere dette fag. Leilighet dertil gis sjelden, så man må gripe til, når den byr sig.
Vi når frem til den dag da forskeren legger frem sin Nordpolsplan. I slutten av november skriver han fra sitt hjem: Den 10. ds. fremla jeg da planen for min nye ferd i det geografiske selskap. Selvfølgelig forstod ikke en femtepart, hvad jeg snakket om, men likemeget – begeistringen var stor. Kongen og dronningen åpnet den følgende dag almissenes rekke og så glatt er det siden gått, at 2/3 allerede er sikret. Folk er helt ut rørende til å legge sin begeistring for «det store nasjonale foretagende» for dagen. Tilbud om varer strømmer inn i masser. Det regner med tannvann, skokrem og de mest merkverdige artikler i broket uorden. Munnspill og midter mot hårets avfallen ikke (en setning mangler)
4
å forglemme. Jeg sitter mitt op i det, som du forstår.
Næsten et år senere – i midten av okt. 1909 – skriver han om Nordpolsekspedisjonen som (stedet kom til å gå sydpå: Ekspedisjonen går herfra i juli næste år og jeg følger da selv med fartøiet rundt. Vi kommer til å utforske Atlanterhavet på veien og derfor må jeg selv være tilstede. Litt senere heter det: Jeg har et stort arbeide for mig og jeg setter alt inn på at gjøre denne «Fram»-ekspedisjon til en ferd av varig betydning. Efter Sydpolens erobring skriver han ganske kort i telegramstil – i all hast fra Hobart den 8. mars 1912: Første del vel over. Drar avsted igjen i 1913. Kommer innen den tid til Europa – neppe hjem.
I april 1913 finner vi ham i full sving med foredragene om Sydpolstoktet –i Amerika. Fra Great Falls, Mont., skriver han: Her går det vanlig med foredrag Trist vil jeg ikke være, når jeg er ferdig. – –I det hele tatt var Amundsen aldri begeistret eller glad over å skulle opptre offentlig. Han avskydde det og vi har mer enn ett eksempel nå at han flyktet rett og slett fra steder hvor man nærmest ville true ham til å opptre.
Vi befinner oss midt oppi krigen. I juni 1915 – tre år før «Maud»-ferden gjennom Nordostpassagen kom avsted – skriver han betraktninger over krigstidens Norge:
– Forholdene her hjemme er alt annet enn tiltalende. Tidene har skapt merkelig forhold. Mens
5
endel av befolkningen lever i den største overflod og ikke vet, hvilke ekstraordinære fornøielser den skal finne på, lever den annen del i armod og med ruin for øinene. Jeg mener de skibsfartsinteresserte like overfor hele vår bondestand. Mens nemlig fraktene stiger og stiger, synes uår å true landet. Her er tørt som aldri før og markene ganske avsvidd. Alt, hvad heter for er ugjenkaldelig tapt. Akrene kan ennu rette på sig, hvis regn kommer. Disse omstendigheter er farlige og skaper usunde forhold.
Krigen raser utenfor våre vinduer og man skulde tro, det vilde skape alvor blandt tilskuerne. Men nei, dessverre – det synes langt fra i være tilfellet. Misunnelse og trettesyke synes å ha maktbundet folket mer enn nogensinne. Generalstreik står for døren, folkeavstemning om hvorvidt riksmålet eller landsmålet skal benyttes o. s. v. i det uendelige. Tyskerne skyter våre fartøier ned – for manges vedkommende uten varsel og uten ringeste grunn. Vi, representert av vår fredselskende utenriksminister, bukker og uttaler vår sikre overbevisning om deres store og aldri sviktende rettferdighetsfølelse. – – Det hele er en
6
komedie, min kjære venn, men tragedien tar vel snart plassen og spiller stykket tilende. Under dette virvar av umuligheter banker man stadig på min dør og ber mig å holde forsvarsforedrag. Jeg skulde så gjerne gjøre det, men det synes så håpløst. De folk, der ikke lar sig vekke av kanonaden langs vår kyst og forstår der er alvor påferde, de lar sig heller neppe vekke av et tørt foredrag.
Amundsen arbeider stadig videre på sin nye ferd, alltid mens krigen raser videre og i mars 1916 skriver han:
– Hvis krigen er over til sommeren 1917, forsvinner jeg for nogen år. Her slåss og kives således, at jeg skal føle det som en lettelse den dag jeg vender alt og alle ryggen. Tidspunktet for fortsettelsen av mitt arbeide er det beste. Personlig har jeg aldri følt mig friskere og mere oplagt til å ta fatt enn nettop nu.
Dertil kommer at jeg ved heldig anbringelse av mine penger har forøket min kapital således, at jeg er helt uavhengig og istand til å bekoste det hele selv. Kan du forstå den tilfredstillend det gir? Neppe – thi du kan ikke se det fra tiggerens synspunkt. I et brev i juni sier Amundsen: Jeg reiser næste år og håper å være hjemme engang i 19?? Det blev først 1918 han kom avsted og da ikke veien om San Francisco som han først hadde tenkt sig, men gjennem Nordvestpassagen – så tok han den med det samme!
Brevene fra krigstiden bærer den velkjente papirlapp med «Opned by Censor påstemplet. I et brev mars 1917 er Amundsen påny inne på de hjemlige forhold og skriver: Her hjemme skurer og knaker det i alle ledd. Maskinen føres ikke av en dyktig maskinist og stopper snart om ingen forandring skjer. Det synes å skulle et mirakel til for å bli kvitt disse dumppapper kvitt og få dyktige folk istedet. I et brev skrevet i april samme år, sier han: Hvordan har I det så i det krigførende Amerika? Her skytes våre skib ned daglig i store masser og liv ødes, og hvad gjør vi? Jo, vi bukker og sier, at han har rett til det. Herre Gud, at vi ikke har et eneste mannfolk blandt de styrende, som kan løfte hodet og si, at nu må det være slutt eller vi slår løs med det lille vi har, men det er mannfolk vi mangler. Vi regjeres av høner!
Utpå sommeren 1917 – i juni – går «Maud” av stabelen og om dette forteller Amundsen: Mitt fartøi går av stabelen imorgen (7. juni) og får med dronningens samtykke navnet Maud. Jeg gjør så alt i min makt for å få satt det istand og komme avgårde i november til S. Frisco for så å fortsette derfra i juni 1918. – – Som nevnt blev det altså Nordostpassagen istedet, en reise Amundsen hadde god lyst på, men den bød som man vil huske på mange forsinkelser.
I et litt senere brev – 10. juli – må han opgi håpet om å komme avsted høsten 1917: Jeg hadde håpet muligens å komme avsted allerede nu ihøst og da over San Francisco, men det lar sig ikke gjøre. Jeg må derfor søke å holde alt klart til å starte herfra og direkte nordover til næste sommer – 1918.
Mens Amundsen forbereder sin nye ferd, tar han sig en tur til Amerika, hvor han holder forsvarsforedrag blandt sine landsmenn, en tjeneste som blir ille lønnet. Fra Chicago skriver han 4. april 1918: Nu er jeg igjen på min vei mot øst efter å ha vært helt vest til Omaha. Jeg har holdt krigsforedrag for å stramme mine landsmenn her en smule opp. Skal jeg dømme efter de overfylte hus og de tusener av mennesker som måtte sendes bort er visstnok min misjon lykkes. Jeg er næsten glad, du ikke var her, thi du vilde neppe ha vært i stand til å overholde ordren fra legasjonen i Washington ”ikke å se eller befatte dig med Amundsen, sålenge han er her i landet.» Ja, min venn, således går det ofte her i verden – en dag løftes man til skyene, en annen dag eksisterer man ikke. Jeg er nu betraktet som en pestbyld og den norske regjering ønsker å skjære den bort. Men det generer mig virkelig ikke, thi jeg er sikker på at jeg har 90 % av det norske folk bak mig. Sjømannsstanden har jeg samlet som én mann med mig, og da gir jeg en god dag i hvad de få spredte kujoner har å si.
Det å kjenne Amundsen var å holde av ham. Hele hans mandighet virket sterkt på en, han var flott av skikkelse, hadde stålfjærer i kroppen som Knut Hamsun har sagt om han. Den som hadde den lykke å kjenne ham, som fikk anledning til å granske hans indre, vil evig bære minnet om ham i sitt hjerte. Virkelige venner hadde han ytterst få av. Jeg regner ikke med alle dem som var hans venner når seierens triumfer drysset nedover ham. Nei, de som stolte på ham i motgangens storm, de som holdt på ham når de svikefulle opptrådte og forsøkte å tvinge ham i støvet. Om sine venner sier han i et brev: Jeg har så få venner – har aldri brydd mig om å ha mange – at jeg setter høilig pris på et ord fra dem. – – Videre heter det i dette brevet datert Nome – Seattle 2. juli 1921: Fikk ifjor ikke tid til å besvare noget brev. Gjorde bare mine forretninger opp i en fart og så avsted igjen. Men – som du ser – hastverk er lastverk og her er jeg igjen. Propellen brakk straks vi kom inn i isen og tvang oss til å slå oss tilbake. – Har søkt stortinget om et bidrag til fortsettelse. Får jeg de, er det godt, får jeg dem ikke, vel, så er det ikke noe annet å gjøre enn å selge «Maud», kjøpe et mindre fartøi og gå inn med et mere beskjedent utstyr. Med de 3 mann jeg forlot Nome med ifjor – Wisting, dr. Sverdrup og Olonkin skal jeg navigere til hvilken som helst plett på jorden når forholdene ikke er for ugunstige.
Sommeren 1923 tenker Amundsen å gjøre fluktforsøket fra Alaska til Svalbard. I slutten av mars skriver han fra Nome: Vi (Amundsen og Omdal) flyr i slutten av juni. Kommer vi godt fra det, sees vi forhåpentligvis snart. Men det er stor sannsynlighet for at vi legger våre ben deroppe. Vi skal nå gjøre hvad vi kan.
Flyet var som bekjent ikke så solid som det var garantert og starten mislyktes. Næste sommer vil han gjøre et nytt forsøk, men en dansk-amerikaner har sølt med pengene til flyvebåtene og flukten går i vasken det år også. I juli dette år skriver han: Jeg må stå op mot alle ulvene, som nu nærmer sig. (Amundsen måtte ta sig av alle de forunderlige kontrakter dansk-amerikaneren har sluttet i hans navn). Deres antall er legio og den ene griskere enn den annen. – Men – kan man se dem i øinene uten å blunke, vet du, de trekker sig tilbake.
Det blir svarte dager for vår venn, folk som aldri har våget noget for en ide kaster sig over ham, de kritikksyke fråtser i hans uhell. Og midt oppi dette må han la sig slå til konkurs da en kreditor vil forsøke å undra de andre kreditorer deres tilgodehavender.
I august 1924 skriver Amundsen om sin konkurs, som gjorde hans siste leveår bitre og hårde: Min konkurs er ikke følge av høit levnet og store spekulasjoner, men en følge av ærlig om enn lite lønnende arbeide. Men året
efter lysner det efter flukten til 88 grader nord. Fra Youngstown skriver han efter flukten – høsten 1925: Nettop brev hjemmefra som sier, at boken om polflukten kom på markedet kl. 8 om morgenen 8. oktober – i 10,000 ekspl. og var utsolgt og i trykk igjen kl. 2 eftermiddag. Det må vel være en rekord. Visste det vilde glede dig likeså mye som mig, derfor disse få ord.
Efter «Norge»-flukten våren 1926, avslutningen på Amundsens forskergjerning, to år før han satte livet til for å redde den mann som hadde æreskjelt ham på det verste, oppholder han sig i Japan, hvor hen blir feiret fyrstelig. I juni 1927 skriver han: Japanerne er såre hyggelige. Du vet ikke hvad godt skal gjøre mig. Mat, drikke og presanger til alle tider. Jeg må visst leie en dampbåt for å få det alt hjem. – – – Og i august samme år skriver han hjemme fra Svartskog i Bundefjorden:
–Oppholdet i Japan var en strålende suksess. Man gav mig presanger i tusener og vilde tilslutt dekorere mig med storkors av den oppgående sol. Dette var så uhørt – det er jo Japans høieste utmerkelse – at alle de derværende ambassadører sprang rundt og ropte – Umulig! Men – det umulige var plutselig gjort mulig og en borger av en liten nasjon tilbudt denne orden. Imidlertid beroliget jeg alle de herrer ambassadører ved avstå fra den. Men dermed ble skriket ennå høiere: Hva for noe – The Grand Cross of the Rising Sun? Umulig! – Men – atter var det umulige blitt mulig. Prinsippmessig avslår jeg nu alle dekorasjoner. Jeg finner det å være den eneste utvei for å dekke over mine landsmenns utrolige smålighet.
Kjedet til det norske storkors blev som bekjent nektet Amundsen.
Helt til sin siste stund husket Amundsen sine oppriktige venner. Ved starten fra Tromsø med «Latham» bad han hilse dem alle – de som bodde i Norge, de ute i verden, de oppå Svalbard. Og han glemte dem sikkert heller ikke i det sekund da «Latham» lik en meteor styrtet i Ishavets grønnblå bølger.