Roald Amundsen

Roald Amundsen

av Hjalmar Riiser-Larsen

Aktuell 28. mars 1953

          Hjalmar Riiser-Larsen og Roald Amundsen

Den 18. juni 1928 forsvant Roald Amundsen, Norges største po­larforsker og en av de fremste oppda­gelsesreisende verden har hatt. Han ble bare 56 år gammel, men hadde nådd alle de målene han satte seg i ungdommen fordi han var målbevisst og resolutt, modig og rett­linjet, fordi han planla alt grundig og hadde umåtelig sterk fysikk. Inspirert av Nansens be­drifter bestemte Roald Amundsen seg tidlig for å bli polarforsker. Han studerte medisin en kort tid og dro så i 1894 ut med selfangeren «Magdalena». I årene 1897-99 var han styrmann om­bord på «Belgica», den belgiske Antarktis-ekspedisjonens skip. Etter denne førsteutdannelsen i et hardt yrke planla Roald Amundsen sin før­ste ekspedisjon. Det var å finne og gjennomføre Nordvestpassasjen, sjø­veien fra Atlanterhavet til Stillehavet rundt Nord-Amerika, en opp­gave flere hadde forsøkt, men ikke klart. Forbere­delsene ble gjort med Amundsens vanlige om­hu, blant annet studerte han jordmagnetisme i Norge og Tyskland. I 1901 kjøpte han den ves­le jakta «Gjøa» og fore­tok med den oseanograf­iske undersøkelser i Is­havet. Under «Gjøa»- ekspedisjonen 1903-06 ble alle målene nådd. Nordvestpassasjen ble fullført, en serie betyd­ningsfulle magnetiske observasjoner tatt ved den magnetiske nordpol­en og mye nytt land kart­lagt.

Senere forberedte Ro­ald Amundsen et fram­støt mot Nordpolen med Nansens og Sverdrups gamle skip, «Fram», men da det kom melding om at Peary hadde nådd polpunktet, besluttet Amundsen å forsøke Sydpolen i stedet. Med fire mann og hundespann startet han 19. oktober 1911 fra basen «Framheim» på Rossbarrieren, heiste flagget på Sydpolen 14. desember og kom tilbake til «Framheim» 25. januar 1912 etter en ferd på 3000 km. Også denne ekspedisjonen førte til mange og viktige vitenskapelige re­sultater, men folk var mindre interes­sert i dem enn i det rent sportslige. I 1918 bar det nordover med den ny­bygde «Maud». Denne eks­pedisjonen varte helt til 1925. De vitenskapelige re­sultatene var gode, nordost­passasjen ble gjennomført» men Amundsen var ikke med sjøl hele tida. Da det ble klart at «Maud» ikke kom inn i drivisen som den bur­de, forsøkte han å nå Nordpolen med fly. Roald Amundsen var tidlig blitt klar over flyets muligheter i polar­forskningen og tok flysertifikat alt i 1914. Våren 1923 startet han og Oskar Omdal fra Alaska, men for­søket mislyktes.

To år etter fikk han økonomisk støtte av amerikaneren Lincoln Ellsworth og kjøpte to flybåter. De startet fra Svalbard 21. mai, men måtte gå ned på ca. 88 grader nord. Etter over tre ukers slit for å få i stand en start, plass, fikk man det ene flyet, «N 25», på vingene og kom tilbake til Svalbard. Nå ville Roald Amundsen forsøke med et luftskip. Han regnet med at det var mer pålitelig enn den tids fly, Dessuten ville en med luftskip få bedre høve til å granske det ukjente området mellom Alaska og Polen.

Den 11. mai 1926 startet luftskipet «Norge» fra Svalbard med norsk-italiensk mannskap og amerikane­ren Ellsworth ombord. Polpunktet ble passert dagen etter, og 71 timer etter starten gikk «Nor­ge» ned i Alaska. Noe av gleden over ferden ble ødelagt av en konflikt med italieneren Nobile, som hadde vært med som luftskipets fører.

Men da Nobiles luft­skip «Italia» to år senere havarerte i Ishavet, var Roald Amundsen straks villig til å hjelpe. Den 18. juni 1928 startet han fra Tromsø med den franske flybåten «Latham» sam­men med en av deltaker­ne til 88 grader nord, Leif Dietrichson, og fire franskmenn. Tre timer senere hørte man de siste radiosignalene fra «La­tham». Da var den sør for Bjørnøya.

Kanskje var «Gjøa»-ekspedisjonen Amund­sens største dåd, kanskje Sydpolsferden, men ingen hen­ding var så dra­matisk som fer­den med «N 24» og «N 25», de 24 dagene på isen, den spen­nende starten og hjemkomsten. Ingen som er gamle nok, har glemt den stor­mende jubelen og hyllesten som heie verden hilste de seks mennene med da de kom tilbake.

Hjalmar Riiser-Larsen førte «N 25» og fikk den på vingene igjen fra isen. På de to siste ekspedisjonene var han Amundsens og Ellsworths nestkommanderende.

Her forteller Riiser-Larsen om ferden til 88° nord og om sin venn Roald Amundsen.

Da verden holdt pusten

Da verden pusten. Det er i år 25 år siden Roald Amundsen gikk bort. Jeg sier med hensikt gikk bort, da det er mange mennesker som for sine ven­ner ikke er døde. Jeg har hatt den lykke å ha flere sådanne venner som ved sin rike per­sonlighet, sitt varme vennskap og den beund­ring man nærer for dem, ikke dør. Man kan bare ikke få se dem og trykke dem i hånden. Det kunne lange tider etter Amundsen ble borte hende at jeg sa til meg selv at nå var det lenge siden jeg hadde sett Roald. Da fyltes alltid sinnet av sorg over den kjens­gjerning at man ikke skulle få se ham igjen.

Jeg hadde vært i kontakt med Amundsen et par år da jeg traff i 1923 i anledning av den polarflyving han ville organisere for det følgende år. Han ønsket at jeg skulle bli med som flyver og ekspedisjonens nestkommanderende, og fra da av begynte et intimt samarbeid mellom den erfarne polar­forsker og flyveren. Det var jo noe nytt dette å gjøre fremstøt mot polen gjennom luften. Han fortalte meg at han allerede da han så den første flymaskin i luften, hadde tenkt seg muligheten av at den kunne komme til å være av stor nytte i polarforskingen. Han tenkte da på de møysommelige sledeturer hvor man brukte mange dager, kanskje uker, for å nå over den distanse flymaskinen tilbakela nå en time. Han lot seg selv utdanne flyver og tok sitt sertifikat som en av de første her i Norge. Så kom krigen i 1914, og den maskinen han hadde kjøpt i Frankrike, forærte han til Hærens flyvåpen. Det var en Morris Farman, en todekker med 100 hk motorer. En stund etter krigsutbruddet overlot Hærens flyvåpen en Farman til Marinens flyvåpen, og den ble satt på flottører. På denne Farman lærte jeg å fly i 1915.

Som vanlig ved polarekspedisjoner var øko­nomien et særlig vanskelig punkt. Da de to Dornier Wal flybåter skulle avleveres til oss i 1924, var der ikke tilstrekkelige pengemidler til stede til full betaling av båtene, idet en finansieringsplan som en av Amundsens ven­ner hadde hatt, hadde slått helt feil. Vi fikk derfor ikke båtene, og Amundsen og jeg reiste dypt skuffet hjem fra Italia hvor de var blitt bygget, men han med det faste håp at han ved å reise til De forente stater skulle kunne skaffe det tilstrekkelige beløp for å søke pla­nen gjennomført i 1925.

Det var karakteristisk for Amundsen at han aldri ga opp om det så aldri så mørkt ut. Det var også en tung tid for ham på andre måter. Folk i Norge hadde begynt å miste sin tro på ham. En av Oslos aviser var også meget slem. Han ble bitter, men pågangsmotet var like sterkt. Han reiste til Amerika straks etter hjemkomsten og begynte en foredragsserie. Selv ble jeg beordret til tjeneste på panserskip fra 1. oktober. En av de siste dager av måneden, vi er fremdeles i 1924, fikk jeg følgende telegram: ”85 000 DOLLAR INNSATT PA DIN KONTO I CHRISTIANIA BANK OG KREDITKASSE GO AHEAD HILSEN RO­ALD”. Det tok meg ikke lang tid å få permi­sjon. Tanken på at jeg som ung løytnant hadde en bankkonto på 85 000 dollar, gjorde meg helt svimmel. Løytnant Dietrichson fikk også per­misjon, og vi reiste til Berlin for å bestille maskinene. Dorniers salgskontorer var nem­lig i Berlin, idet den italienske fabrikk i Ma­rina di Pisa var et datterselskap av de store Dornier-verker. Det var, fikk jeg vite senere, Lincoln Ellsworths far som hadde forært Amundsen disse pengene. De var ikke tilstrekkelige for hele ekspedisjonens utgifter, så Roald Amundsen måtte fremdeles slite hardt. Summen var ikke engang tilstrekkelig til å betale de to flybåter. Det manglet atskillig på det, men Tyskland trengte til dollar i det øyeblikket og det at jeg hadde dem i lommen, ga meg en makeløs anledning til å prute prisen ned. Kontrakten ble undertegnet.

Så var det igjen til med forberedelser, og en god del av disse måtte gjøres pr. brev mel­lom Amundsen og meg. Hans brev var da jeg fikk de første, temmelig tungleste. Han hadde sin egen rettskrivning. Han bokstaverte hvert eneste ord slik som han uttalte det. Jeg måtte derfor lese ord for ord og brevet flere ganger før jeg var sikker på meningen. Siden gikk det lettere.

Ut på det nye året kom han til Norge og hadde med seg Lincoln Ellsworth. Vi hadde nå to førere og to navigatører og skulle også ha to mekanikere. Som meka­niker og altmuligmann på en eks­pedisjon visste jeg at ingen kun­ne slå Oskar Omdal. Han hadde derfor denne vinteren arbeidet hos Rolls Royce. Vi hadde dette firmas motorer. Som den annen mekaniker hadde vi valgt en tys­ker ved navn Feucht. Som reserveflyver i tilfelle Dietrichson eller jeg skulle bli syk før avgang fra Spitsbergen, hadde vi med løytnant Emil Horgen.

Etter Amundsens hjemkomst ble forberedelsene enda mer hek­tiske, men det ble også tid til litt adspredelse som foregikk på føl­gende måte: Vi som hadde anled­ning til det, lå i en stadig trening for å komme i form. Selv hadde jeg om vinteren en time på skøy­ter på Frogner hver eneste kveld. Men da snøen gikk og bakken ble bar på Svartskog, skulle Amund­sen prøve vår form og satte i gang en springmarsj med seg selv i spissen opp gjennom sko­gen over stubber og stein og i en veldig fart. At denne mannen på grunn av sine ekspedisjoner og deres lykkelige gjennomførelse hadde holdt seg i fin form helt fra unge dager, var ikke vanske­lig å forstå. Vi med våre 36 år hadde vanskelig for å følge ham også når det hendte at han etter springmarsjen tilbake til Svart­skog satte kurs for springbrette på badehuset og stupte til sjø fullt påkledd, en gang med et kostbart armbåndsur på seg.

Omsider hadde vi fått flyene til Narvik og lastet dem ombord i M/S «Hobby». Neste havn var Tromsø hvor vi møtte Amundsen og de øvrige deltagere i ferden; ikke bare besetningen, men også de som skulle være behjelpelige med stasjonen i Kings Bay. Ma­rinen hadde stillet til disposisjon sitt transportskip «Farm». Jeg husker så godt fra debatten i Stortinget om dekningen av ut­giftene for dette at Johan Ludwig Mowinckel uttalte: «Dette skal være Stortingets håndslag til Roald Amundsen før ferden,» og pengene ble enstemmig bevilget.

Vi gikk sent en kveld fra Tromsø med «Farm» i spissen. Jeg var gått til køys utslitt, men ble vekket med beskjed om at der semaforertes fra «Farm». Jeg var i en fart oppe på taket på rorhuset på «Hobby», men kunne imidlertid ikke tyde semaforsignalet og slo selv «R» for repe­ter. Dette ble misoppfattet på «Farm» som trodde jeg hadde forstått og øyeblikkelig la kursen om inn i et sund. Jeg mente det riktigst å fortsette på kursen. Vi var nå ute i havkanten, og vi så ikke mer til «Farm». Dette ble en engstelig tid for Roald Amund­sen, og jeg tenkte meget på ham under overfarten. Vi hadde styggvær hele tiden, riktig styggvær med svær sjø og ingen radio ombord på «Hobby». De veldige kassene med bæreflatene lå tvers over rekkene og stakk langt utenfor skutesidene på begge kanter. Som gammel sjømann ville Amundsen vite at vi hadde det vanskelig med en slik last i det været, og han har sikkert tenkt at det kunne gå galt. Så ville det mislykkes for ham også dette år. At han gikk med disse tanker, bekymret i særlig grad meg, men endelig en dag kunne vi runde Forlandet og sto inn Kings Bay. Etterpå fikk jeg vite om den jubel som utløstes ombord i «Farm» da man fikk se «Hobby» ute i fjorden, skipet og bærekassene i behold. Amundsen stod ved iskanten og vinket og smilte da vi la til, og jeg kunne si ”en fæl tur, men alt vel her om bord”. Det ble litt av en kveld.

Når jeg skriver om fest, så kan jeg kanskje her gjøre et lite sidesprang og omtale Amundsen, jeg vil heller si utnyttelse enn benyttelse av alkohol på sine ekspedisjoner. Han var selv meget nøktern og forlangte det samme av alle sine folk. Nå er det imidlertid så på ekspedisjoner hvor man i lange tider er de samme mennesker ombord i samme skip eller i samme overvintringsbrakke, at det er meget nødvendig å holde et fast arbeidsprogram fra tidlig morgen slik at man går trøtt til køys, og klokkeslettene må følges nøyaktig. Ved en leilighet var stuerten begynt å bli doven og hadde vondt for å komme ut av køyen om morgenen. Amundsen gikk da i byssa og an­rettet en deilig frokost på et brett som han satte bort til stuertens køye. Han behøvde aldri å gjenta det.

Men tilbake til alkoholspørsmålet. Det er under slike forhold som jeg har nevnt, ikke til å unngå gnidninger mellom enkelte per­soner. Et enkelt ord fra en kan misoppfattes av en annen. Han går og grubler og tenker på dette ord eller ordene som har vært sagt, og de vokser og synes stadig verre for ham slik at uvennskap kan inntreffe. Amundsen hadde som regel på lørdag aften å servere til­målt kvantum toddy, nettopp så meget at folkene ble i godt humør uten å kunne bli be­ruset. De satt rundt bordet og nippet til sine glass og røkte, og så fant de ut i andre hadde sagt, i grunnen ikke betydde noe, og så var alle sammen like gode venner som da ekspedisjonen begynte.

Om selve ekspedisjonen i 1925 da vi landet på 88º nord med et ganske spennende og slitsomt 24 dagers opphold på isen, er det skrevet så meget, og jeg skal derfor innskrenke meg til å nevne noen karakteristiske trekk av Amundsen som leder av polarekspedisjoner.

Det finnes ledere som når man er i en meget vanskelig situasjon, og skal finne en utvei, gir direkte ordre om hva der skal gjøres. Mislykkes forsøket, vil det alltid være noen som om de ikke sier det, tenker: «Det er klart at dette gikk galt. Vi skulle heller gjort det sånn og sånn.» Slike tanker er meget farlige for moralen og viljen til å gjøre sitt ytterste. Roald Amundsen kalte oss derimot sammen. Med mitt kjennskap til karene visste jeg at vi ikke var enige om måten å utføre forsøket på, men Amundsen som også forstod dette, snakket oss sammen slik at vi alle var enige om hva vi burde forsøke. Flere mislyktes før vi endelig kom i luften, men på grunn av Amundsens fremgangsmåte, var det aldri noen som ble mismodige over at man ikke hadde gjort hva de hadde sagt eller tenkt.

Denne Amundsens egenskap ville imidlertid ha stått på en hard prøve den 15. juni hvis vi ikke var kommet i luften. Straks etter landingen der oppe satte han oss på meget små matrasjoner. Også tobakken ble ra­sjonert. Vi var alle piperøkere. Ra­sjonene bestod av en kopp sjokolade og tre små havrekjeks til frokost og aften, til middag 80 gram pemmikan utrørt i vann som en suppe. Jeg kan se for meg alle seks der vi satt om morgenen etter å ha hoppet ut av soveposene med den varme emaljekoppen med sjokolade. Vi lukket hendene om koppen for å få litt var­me i dem. Sjokoladen var en gudedrikk i kulden, og vi svor alle på at vi aldri skulle drikke kaffe mer. Ra­sjonene ville rekke, regnet vi ut, til den 15. juni pluss 14 dager med enda snauere rasjoner. Vi tok derfor den beslutning at den 15. juni måtte vi treffe avgjørelse hvis vi inntil da ikke var kommet i luften, om vi skulle vente ytterligere på startmuligheter, eller begynne å gå mot Kapp Columbia vestenfor Grønland hvor Godfred Hansen i sin tid hadde lagt ned et depot. Vi hadde for øvrig med oss ombord fiskesaker, da det på de kanter er vann med mye ørret.

Under oppholdet på isen diskuterte vi hvilken avgjørelse vi burde treffe den 15. Noen ville gå, andre ville bli igjen i håp om at isen skulle åpne seg til en råk av tilstrekkelig lengde for start på vannet. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg ville gjøre. Bortsett fra den råken vi lan­det i og som tryktes sammen i løpet av kort tid, hadde vi ikke sett noen annen råk. Fant vi da ikke et isflak stort nok til start, ville vi bli liggende der til den siste kjeks og det siste stykke pemmikan var blitt spist opp. Man kan så selv tenke seg hva det videre ville skjedd. På de bredde­grader finnes det ikke sel. Det kan man vente seg når man nærmer seg 85º nord. Min tanke var derfor at vi burde begynne å gå sydover den 15. juni og anstrenge oss så lite som mulig under marsjen for at vi skulle kunne greie oss på rasjonene som var ytterst redusert. Vi hadde ski, med, men det ville bli mange skru­garder å klatre over. Vi hadde da håp om å kunne nå fram til sel og ville ha proviant nok for å komme fram til Kapp Columbia. Skulle dette håp om å finne mat klikke, så er det en lettere død å legge seg ned og sovne i snøen når man er utslitt av marsj og klatring. Amundsen deltok selv ikke i disse diskusjonene. Han innså selvfølgelig hvor galt det ville være om vi splittet oss, og ville vente med å snakke oss sammen til en en­stemmig avgjørelse når dagen en gang kom. Dette ble da heller ikke nødvendig, da del nettopp var den 15. juni vi kom i luften.

Jeg nevnte ovenfor at vi også ra­sjonerte tobakken. Det var tydelig å se at Amundsen var den som satte mest pris på en røyk av oss alle sammen. Det ble jo alltid igjen i bunnen av pipen når vi forsiktig hadde kar­ret ut asken, litt tobakk som var så gjennomsur at den ikke ville brenne. Uten å fortelle Amundsen det hadde vi fem andre samlet denne tobakken i en blikkboks. Da det ikke var mer tobakk igjen, og vi satt der uten røyk, kom boksen fram, og den ble høytidelig forært Amundsen som en æresgave til ham som den der skulle få nyde den siste pipe. Han smilte og stappet hvert eneste sure strå ned i pipen sin, tente den og røkte med velbehagelige lange drag og så på oss som ikke hadde noen. Vi kunne nå heller ikke ha røkt nå heller ikke ha røkt den tobakken, for så oljeholdig som den var, ville den ha kunnet slå en hest i svime.

Det var betraktelige mengder med store isstykker vi måtte bryte i stykker med kniv bundet til våre staver for å få åpning bred nok i skrugarden så vi kunne føre båten fra flak til flak. Også på dette om råde slo Amundsen oss yngre idet han visste fra hvilken side isstykket skulle angripes. Med et lett støt av kniven hogg han store stykker mens vi andre hogg og hogg og ikke fikk av mer enn det kunne gå i et vannglass av gangen. Etter hvert lærte vi det. Derimot var Dietrichson og jeg bedre enn ham til å skuffe snø. Vi så at han ikke likte å ligge etter. Dietrich­son og jeg blunket til hverandre og tok en liten hevn over springmarsjen nede på Svartskog.

Etter hjemkomsten satte han hele sin energi inn på å skaffe penger til en luftskipsekspedisjon som vi hadde planlagt på Spitsbergen før starten til 88° nord. Han var ustanselig på foredragsreise og fikk inn betydelige pengebeløp.

Turen fra Spitsbergen over Nord­polen til Alaska med luftskipet var ikke uten spennende situasjoner. En tid ble isstykker fra propellene som nedistes, slengt inn gjennom hylsteret. Amundsen som tok sin tørn ved sideroret og ellers gjorde no­tater hele veien, bevarte roen.

Jeg vil slutte disse mine ord med noe kaptein Wisting en gang sa til meg om ham: ”Skulle vi en gang komme i den situasjon at Amundsen sa: «En av oss må gå vekk om der skal bli mat nok på små rasjoner til oss andre, ville jeg med glede gjøre dette for ham – gå bort og legge meg ned i snøen.”