Professor Samoilovitch forteller om «Krassin»s hjelpeekspedisjon

(1ste mai 28/8 1928)

Et mektig bifall hilste professor Samoilovitch da han igår kveld viste sig på talerstolen i Bethania. Den store salen og alle de veldige galleriene var ganske overfylt. Sjel­den har en så lydhør forsamling lyttet til en foredragsholders ord som det igår var tilfelle.

Foredraget var også av mer enn almindelig interesse. Det blev holdt av den mann som har planlagt og ledet hele hjelpeekspedisjonen på «Krassin» og begivenhete­ne blev fortalt med den friskhet som bare den kan gjøre som selv har oplevet dem.

Som i de tidligere taler profes­soren har holdt her, var ordene enkle og likefremme, uten høistemt skryt og overflødige fraser. Det eneste rent personlige som professoren la i sitt foredrag, var den umiddelbare glede over at «Krassin»s redningsarbeid hadde lyktes.

Men nettop i de enkle ord han brukte merket man den begeistring for opgaven som alle ombord på «Krassin» er besjelet av.

Samoilovitch blev introdusert for forsamlingen av formannen i Norsk-Tysk forening, rektor Olden, som også fungerte som tolk, idet professoren talte på tysk.

Efter at ingeniør Rasmussen, som en tid har vært i Russland, hadde holdt en kort hilsningstale på russisk, begynte foredragsholde­ren.

Jeg kan ikke finne ord for å ut­trykke den begeistring som vi alle på «Krassin» føler over den store ære og sympati som er vist oss. Dessverre kan jeg ikke tale godt tysk. Men jeg er av den mening at når to folk har sympati for hverandre, så er forbindelsen alle­rede til stede.

Når jeg nu i korte ord skal for­telle om hvorledes «Krassin» ar­beidet, så kan jeg ikke fortelle om de videnskapelige resultater. Men ett resultat kjenner dere allerede. Det var redningen av de forulykke­de mennesker der oppe i det høie nord.

«Krassin» blev utrustet i Le­ningrad i løpet av 3 dager. Denne korte tid blev, bare mulig fordi vi fra Sovjetregjeringen fikk den be­ste hjelp til vår ekspedisjon.

Kryssene er posisjonsbetegnelser den dag Zappi-gruppen (Malmgren-gruppen) ble sett av Chucknowski. Da var «Krassin» nord for Kap Platen, Zappi-gruppen lenger øst, syd for Karl den XII’s øy og Viglieri-gruppen nord for Storøya.

Taleren viste nu på et kart den rute som «Krassin» hadde tatt. Kartet er meget smussig, sa han. Men det kommer sig av at det er blitt flittig brukt. Det er et meget godt norsk kart, det eneste vi had­de å gå efter.

Fra Leningrad kom vi til Ber­gen hvor skibet blev helt fylt med kull. Derfra gikk vi direkte op til pakkisen. 

Allerede ved Sydkapp traff vi på is. Men det var ikke noen vanskelighet for «Krassin» å komme frem på tross av at de an­dre skib ikke kunde klare den. Drivisen var optil 10 meter tykk. Men når der var åpent vann imel­lom, kunde «Krassin» gå fremover med en fart av 6 mil i timen.

Nobile-gruppen skulde være ved nord-østkysten av Nord-Ostlandet, og vi drog da først op forbi Nord­-Ostlandet. Men ved Sjuøyene traff vi på tykk vinteris uten sprekker så «Krassin» bare med stor van­skelighet kunde gå fremover. Det kunde hende at vi i løpet av en time måtte gå 40 ganger bakover og så slå full fart forover igjen. På denne måten trengte vi 12 ti­mer for å komme 100 meter frem. Vi kunde derfor ikke bli her, men måtte søke efter en annen vei. Vi tok så kursen nordenfor Sjuøyene hvor isen var lett å passere til å begynne med.

Men snart kom vi også her inn i så tett pakkis at vi ikke klarte å komme videre.

Ombord hadde vi imidlertid en stor 3-motors flyvemaskin med vår venn Chucknowsky som måtte tjene som øie for oss. Vi fant et isflak som var 2 – 3 kvadratkmeter stort og dette blev en ideell startplass (aerodrom). Her blev flyvemaskinen bragt op og motorene satt i stand for at Chucknowsky kunde opsøke italienergruppen.

Da flyvemaskinen var ferdig, skulde Chucknowsky og hans ven­ner gjøre et flyveforsøk. Dette var meget nær blitt en ulykke.

Aeroplanet var forsynt med ski og mens maskinen var i luften, løs­net den ene skien så den hang loddrett stilling. Flyveren kunde ikke selv se hvad som var hendt, men de fikk vite det gjennem radi­oen. De vil forstå at vi som stod og så på dette, var svært urolige for hvad som vilde hende. Læge og medikamenter av alle slag blev øieblikkelig bragt ned på isen. Men Chucknowsky er en utmerket fly­ver. Han lot maskinen lande på den ene skien og fikk samtidig bragt den annen ski i rett stilling. Man må tro at vi var lykkelige over at det var lyktes våre venner å komme godt ned igjen.

Den ene skien var naturligvis kaputt, men allerede dagen efter, den 10. juli var en annen ski satt på og Chucknowsky fløi avsted. Det var en klar dag til å begynne med. Men på Svalbard kan man ikke stole mer på været enn på damene. (Munterhet). En time efter at Chucknowsky hadde fløiet, var tåken kommet. 

Flyverne hadde radio ombord i maskinen og Oras og jeg gikk til radiotelegrafisten for å høre hvad Chucknowsky vilde fortelle. De forstår at vi var svært nysgjerri­ge efter å høre hvad han vilde si. Chucknowsky fortalte at han var kommet til Kap Leigh Smith. Han vilde opsøke Viglieri-gruppen først, men det var tåket og han kunde ikke se gruppen. Han vilde derfor vende tilbake til «Krassin».

Vi ventet så en halv times tid og hørte da ett eneste ord – Malmgren.

Senere hørte vi ikke ett eneste ord. Imens fløi Chucknowsky til­bake og fra «Krassin» blev det sendt op raketter og røkskyer for å vise flyverne veien til startplassen. Vi hørte motordur, men ingen radiomeldinger og Chuck­nowsky kom ikke.

Det gikk 1 time, 2 timer, 3 timer. Vi satt alle ved radioapparatet og ventet, men hørte ikke noe.

Men plutselig ga radiotelegraf­isten: Jo, nu hører jeg Chuck­nowsky». Vi holdt på å omfavne telegrafisten da han bragte så gode nyheter. Chucknowsky meddelte at han ikke kunde finne «Kras­sin» igjen. Han hadde derfor gått til Kap Wrede og landet på isen. Herunder gikk understellet i styk­ker, men alle ombord var kommet uskadt fra det og var friske. Chucknowsky fortalte at han had­de sett Malmgren-gruppen. Det var 3 mann på isen. 2 viftet med flagg og en 3. lå på isen. Vi er friske og har proviant for 2 uker, sa Chucknowsky. Gå fremad og søk efter Malmgren-gruppen og den annen gruppe. Vi svarte Chucknowsky: Du er en kjekk kar og vi skal gjøre som du sier.

På denne tid hadde vinden blåst op. Det dannet sig store sprekker i isen, og «Krassin» kunde gå på for full damp. Vi hadde et lite havari som dere kjenner til i Stav­anger, men det var ikke verre enn at vi kom respektabelt frem.

Den 11te juli om morgenen så styrmannen Zappi-gruppen.

Det var ca. 5 mil fra det sted som Chucknowsky hadde angitt, men det var klart vær, så vi kun­de finne dem. Isflaket som de to befant sig på, var bare 10 X 8 meter.

De kan forestille dem hvor gla­de disse menneskene var da de så denne koloss like i nærheten.

De hadde jo ikke radio og visste ikke at «Krassin» var på vei, så det er ikke å undres på at de blev litt rare her oppe (professoren pe­ker på pannen) med det samme.

Isbryteren gikk fremover til den var 50 – 60 meter fra isflaket. Zappi begynte å bli nervøs og vinket med hendene. For guds skyld kom ikke så nær, ellers er det forbi med oss. Vi forstod hvad han men­te, men forstod også hvad vi måtte gjøre.

Vi så nu følgende billede:

Zappi var helt frisk. Den an­nen lå på isen. Men han var så glad at han stadig forsøkte å stå op for å vinke til oss. Der var ik­ke noen tredjemann. Det som fly­veren trodde var den tredje, var med respekt å melde et par polarbukser.

Vi spurte naturligvis hvor den tredje var. Zappi sa: «Han er død.»

Han kunde ikke gå, men bad Mariano og mig gå videre og blev selv igjen». Zappi fortalte at de ikke hadde spist på 12 dager.

Vi hadde jo et godt kjøkken om­bord, men vår læge sa at de ikke kunde få spise all slags mat.

Hvad for noe, sa de. Dere har reddet oss, og så vil dere ikke gi oss mat.

Nå, de fikk jo noe te og kjeks og efter noen dagers forløp gikk det ganske godt. Zappi var helt frisk, mens Mariano hadde forfrosset et ben og var sterkt avkreftet. Vår læge mente at han bare kunde ha levet 10 timer til hvis han ikke da var blitt reddet.

Vi gikk så videre for å søke efter Viglieri-gruppen. 12 timer efter så vi ved Foynøya en gruppe som vi ikke visste noe om. Det var italieneren kaptein Sora og hol­lenderen van Dongen. Vi signali­serte til dem at vi først vilde gå til Viglieri-grupen og senere hente dem.

Om en stund fant vi Viglieri-gruppen. «Krassin» fløitet uavladelig med sirenen og professor Behounek sa siden at dette var den beste musikk de hadde hørt.

Båten gikk direkte op til isflaket som var et par hundre meter langt og tok alle ombord. Vi tok også ombord de forskjellige ting som lå på isen, restene av «Italia»s gondol, Lundborgs flyvemaskin osv.

Nu var det blitt så tåket at vi ikke kunde komme frem. Vi tele­graferte til italienerne og bad dem sende et stort hydroplan for å sø­ke efter den bortkomne gruppe og Amundsen. «Krassin» kunde så vente på flyvemaskinen og senere fortsette sitt arbeid. Den italienske regjering telegraferte imidlertid at den for øieblikket ikke så sig i stand til å fortsette dette arbeid. Man bad «Krassin» bringe de reddede ita­lienere til Kings Bay. Det var da ikke noe annet å gjøre enn å ven­de tilbake, fordi vårt hydroplan var ødelagt. Det kom meddelelse om at kaptein Sora og van Dongen var tatt op av et svensk og et finsk aoroplan og bragt til Hinlopenstredet. Da vi kom til Kap Platen, blev vi meget forundret. Foruten Chuck­nowsky og hans to ledsagere fant vi også  nordmannen Nøis og 3 an­dre som var gått ut for å undsette Chucknowsky. Alle sammen blev tatt ombord.

Jeg har ikke ord for å fortelle hvor glade italienerne var og hvor lykkelige vi følte oss ved å ha red­det disse mennesker og med hvil­ke følelser vi overleverte de 7 red­dede til sine landsmenn.

Amundsen er på Nord-Ostlandet, mener professoren.

Vi skulde så begynne å lete ef­ter Amundsen som efter min me­ning må antas å befinne sig et sted på nord-østkanten av Nord-­Ostlandet. Men vårt skib var så alvorlig skadet at vi ikke kunde fortsette. Vi måtte først i dokk for å bli reparert. Chucknowsky blev forlatt i King Bay og vi gikk til Stavanger. Den første del av vårt eftersøkelsesarbeid var til endbragt.

«Krassin» var allerede kommet på høide med Sydkapp da vi fikk signaler fra den store tyske turistdamper, «Monte Cervantes» som var i havsnød. Den var i Bellsund og hadde 1500 passasjerer og 300 manns besetning ombord. Mens vi før bare hadde reddet enkelte, kom det nu tusenvis som skulde reddes. (Munterhet).

«Monte Cervantes» blev hjulpet og befinner sig nu allerede i Tysk­land. Men vi hadde dessverre tapt 6 dager.

Vi har her i Stavanger arbeidet dag og natt for så snart som mulig å gjøre «Krassin» ferdig. Imorgen kveld (altså idag: onsdag) håper vi å være ferdige og går så direkte til Bergen og videre til Svalbard. I Kings Bay får vi ombord Chuck­nowsky og begir oss så ut for å lete efter Amundsen-gruppen.

Vi begir oss sannsynligvis til Sjuøyene for å velge en basis hvorfra Chuck­nowsky kan flyve videre og videre. Hvis han finner gruppen henter vi dem op. Hvis det ikke lykkes, går vi antagelig videre til Nord-Ost­landet og i sydøstlig retning mot Frantz Josefs land.

Vi vil gjøre alt mulig for å fin­ne den tredje gruppe og Roald Amundsen som ikke bare tilhører Norge, men også tilhører oss. (Sterkt og langvarig bifall).

Professoren viste nu frem en del av de billeder som er tatt under «Krassin»s ferd. Billedene har aldri vært offentliggjort før og blev sett med likeså stor interesse som foredraget var fulgt. Billedene var overmåte klare og viste på en glimrende måte. Hvordan forholdene var der oppe? Vi så de kolossale ismasser som hadde hopet sig op på nordkysten av Nord-Ost­landet. Ofte lå pakkisen 10 – 12, optil 20 meter tykk oppå den faste is som igjen var omkring 10 me­ter tykk. Man fikk se forskjellige situasjonsbilleder ombord, flyver­ne, mannskapet, isbryteren i ar­beid i isen. Ett av billedene var tatt fra båten da den stanset op ved Zappi-gruppen. 50 – 60 me­ter borte så man Zappi stående og Mariano halvt opreist. Midtveis var en hel del av mannskapet som var gått for å hjelpe italienerne om­bord. Et annet billede viste Zappi da han støttet til sine rednings­menn gikk bortover mot båten. Vi­dere fikk man se det isflak hvor Viglieri-gruppen hadde opholdt sig så lenge, gruppen samlet og om­gitt av «Krassin»-mennene. Et bil­lede viste de sørgelige rester av svensken Lunborgs maskin. Den hadde ganske kapseist og lå på bæreplanet med resten av under­stellet op. Det var et rent under at Lundhorg slapp fra det med livet, fortalte Samoilovitch. Der var også endel billeder fra undsetningen av «Monte Cervantes» og fra «Citta di Milano» og «Braganza» i havn. På ett av dem ser man hvor­ledes Mariano blev heist ombord i «Citta» ved hjelp av en stor tre­plate og en heisekran.

Som man vil forstå overmåte in­teressante billeder.

Efter at lyset på ny var satt på, rettet professor Samoilovitch en hjertelig takk til Stavanger be­folkning for den sympati som var vist «Krassin» og dens besetning. Man vilde gjøre alt for å finne Ro­ald Amundsen og bringe ham hjem. På ny bruste bifallet, kraf­tig og lenge så rektor Olden til slutt måtte slå ut med hånden for å få oversatt ordene for de få som ikke hadde forstått dem. Rektor Olden rettet en hjertelig takk til professoren og hans kolleger, idet han uttalte at Stavanger og hele Norges befolkning med den største interesse fulgte «Krassin»s ferd og alle følte sig overbevist om at redningsarbeidet var lagt i de rette hender.