Polflyvernes mottagelse i Oslo

(Dagbladet 6/7 1925)

Det var et rent kongeinntog som Oslo oplevet igår. Mottagelsen var strålende og stilfull og samtidig preget av en umiddelbar hjertelighet og varme som gjorde det dy­peste inntrykk på polfarerne.

Arkitekt Kr. Langes arrangement på bryggen var enkelt og vakkert. Det var holdt i rødt og gull, i hvitt og blått som nu plutselig viser sig å være byens farver. Særlig var den høie, røde mottagelsespaviljong imponerende.

Alt tidlig på formiddagen be­gynte folkevandringen ned mot Vika hvor Amundsen skulde stige i land. Hele Tordenskjolds plass fylles, men også bryggene om­kring, tak og skråninger. Ute på fjorden er det fullt av motorbåter som ligger som æresvakt mens de lar et bredt løp være åpent for polmaskinen. Det hele er utmerket ordnet av havnefogden.

Spenningen steg eftersom den tid nærmet sig som var fastsatt til an­komsten. Der kom en flyveeskadre seilende inn over byen og folk trod­de at her så polmaskinen Man begynte å rope og vinke. Men det var bare flyvemaskinene fra Kjeller som vilde hilse sin store kollega vel­kommen.

Endelig kommer den store rusk – «N 25» – durende sørfra med marinens flyvebåter i sitt følge. I store buer svinger kjempefuglen inn over byen. Fra den må hele byen se ut som et hav av flagg og viftende lommetørklær.

Et stykke utenfor Huk lander Riiser-Larsen sin maskine.

Den ene propell settes langsomt igang og smått glir den inn mel­lem båtrekkene. På krigsskibene står mannskapene i parade, og da maskinen når «Tordenskjold», bra­ker de 13 velkomstskudd fra dette og Akershus, hvorefter «Curacao» lar sine kanoner tordne med dumpe drønn.

Like utenfor Honnørbrygga går polflyverne og deres damer ombord i en robåt og et snes åretak fører dem inn til bryggetrappen hvor de får en hjertelig mottagelse av dr. Rolf Thommessen, rådmann Samuelsen og hr. Sverre Iver­sen. Og så går ferden gjennem de jublende folkemasser op mot paviljongen hvor en rekke notabiliteter med stortingspresident, bor­germester og ordfører i spissen hil­ser dagens menn.

I sin tale sier ordfører With bl. a. følgende:

Kjære Roald Amundsen.

Kjære Nordpolsfarere.

Jeg bruker denne tiltaleform: kjære, til Eder fordi jeg vet, at der er ingen som hele det norske folk i den siste måneds tid har sendt og fremdeles sender så mange kjærlige tanker som Eder hjemvendte Nordpolsfarere. Og det er så rimelig. Vi er begeist­ret over, at Roald Amundsen, ved sin egen og fellenes tapperhet har føiet et nytt ledd til i sine dristige og verdensberømte forskningsfer­der. Vi forstår alle, at den ut­førte stordåd kaster glans over og er til gagn for land og folk.

Som hovedstadens ordfører fal­ler det i min lodd å ha den ære og glede å bringe Eder alle det første offisielle velkommen hjem. Et velkommen hjem, som vilde bruse mot Eder fra hus og hytter over det hele land hvis alle som ønsker Eder det blev hørt, men ingensteds kanskje hjerteligere enn her i Norges hovedstad, med dens ungdom, begeistret som den er for utferd og idrett.

Rundt om oss ser vi hode ved hode så mange av hovedstadens innbyggere som kunde skaffe sig plass, og sammen med dem de masser av utenbysboende som er strømmet inn til byen idag. Men bakenfor dem igjen står hele det norske folk. Alle er de idag glade og begeistret over hjemkomsten.

Og denne vår glede og begeist­ring utløser vi i et gammelt norsk tre ganger tre hurra for Roald Amundsen og hans kamerater fra siste Nordpolsferd.

Efterat hurraropene er stilnet, griper stortingspresident Lykke ordet og bringer med høi og klar stemme polflyverne fedrelandets takk:

Hovedstadens ordfører har i vak­re ord tolket de følelser, som i disse dager strømmer Dem, Roald Amundsen, og Deres kjekke kame­rater i møte. Som stortingets pre­sident har jeg det ærefulle hverv fra stortinget, regjering og hele det øvrige Norge og ønsker Eder alle et hjertelig velkommen tilbake fra Eders dristige ferd.

Når vi idag ser Dem, Roald Amundsen, iblandt oss igjen, går tankene tilbake i tiden.

Vi minnes den dag da De satte ut på Deres ferd med det lille fartøi «Gjøa». 20 år er gått si­den «Gjøa» gikk gjennem Nordvestpassagen. De store resultater fra denne 3 års ferd bragte arktisk forskning et betydelig skritt frem­over.

Så kom «Fram»-ekspedisjonen. Vi minnes jubelen og stolthetsfølelsen, da budskapet kom om at Roald Amundsen den 14. desember 1911 hadde plantet det norske flagg på Sydpolen.

Vi fulgte Dem forventningsfullt videre. Der kom en tid, da det synes som om Polhavets enda visiter hadde sammensvoret sig mot Dem.

Så skinnet solen atter over De­res gjerning, og øieblikket kom, da De og Deres kamerater steg tilværs deroppe på Svalbard og drog ut på Eders stolte flukt fulgt av en verden i spenning og håp.

Efter å ha overskuet et veldig område av polbassenget og flyttet grensepelen for arktisk forskning i de trakter, efter ukelange stra­baser står I atter på norsk grunn hilset av et begeistret folk.

Til vår velkomsthilsen vil vi knytte en hjertelig takk for hvad hver især av Eder har bidradd til det gode resultat av ferden, men vi sender også dem en hilsen og takk, som trofast holder vakt på «Maud» deroppe i Ishavet.

Vi takker for det lysende eksempel på manndoms mot og mann­doms kraft som I har satt. Måtte det stålsette den norske ungdom og føre den ut av den selvopgivelse og motløshet som har så lett for å bre sig i våre dager.

Jeg slutter min velkomsthilsen med et inderlig ønske om at Norge alltid må ha sønner som Roald Amundsen og hans kamerater, og med å utbringe et leve for dem.

Roald Amundsen er under presi­dentens tale meget beveget og kan knapt holde sitt furede, værbitte ansikt i tømme. Men da turen kom­mer til ham lyder hans stemme sterk og rolig ut over folkemassen:

Jeg ønsker i ganske korte ord å takke stortingspresident Lykke og ordfører With på mine kamera­ters og egne vegne for den hjerte­lige velkomst. Ordføreren nevnte, at om vi kunde se alle dem, som hadde ønsket å være tilstede her idag, så vilde de ha vært utallige. Vi har sett disse mange, vi har møtt dem hver dag og hver time, fra vi første gang så Norges kyst langt nord og til vi idag oplever dette vidunderlige skue. Ord er så altfor fattige ved en anled­ning som denne, det er umulig å finne uttrykk. Kunde jeg bare fin­ne uttrykk for det, jeg nu føler! Leve vårt kjære fedreland, det som vi har lengtet så tilbake til! Tre ganger tre hurra for Norge!

Like så strålende som motta­gelsen ved Honnørbrygga er fer­den opover Tordenskjoldsgata og Karl Johan. Gatene er festlig smykket – private og offentlige vesner hadde kappedes om å gjø­re sitt beste. Fra vinduer i alle etasjer drysset blomster ned over dagens helter. En smart forret­ningsmann i silkeverdenen har latt forferdige en hel del små silkefallskjermer med blomster som i alle regnbuens farver daler ned over vognene. Og triumftoget går videre – opover Karl Johan. Alle får sin del av den hjerte­lige hyldest, Amundsen og Ells­worth vifter som takk med sine blomsterbuketter, Riiser-Larsen og Dietrichson svinger sine uniformluer, Omdal hilser militært med hånden til luen, Feucht sitter helt urørlig, bare smiler. Fra sangerne runger de tre korte, skarpe sangerhurraer, og idrettsmennene lar de to kjempeflagg som de har plan­tet ved slottsbakkens fot, svinge over polflyvernes hoder.

Under Nordpolsflyvernes audi­ens på slottet igår ønsket kon­gen dem velkommen tilbake og overrakte Roald Amundsen borgerdådsmedaljen i gull for hans innsats for Nordpolsflyvningen. Samtidig overrakte kongen Ellsworth, Riiser-Larsen og Dietrichson insigniene som kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden og Omdal Feucht ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden for fremragen­de medvirkning til gjennemførelsen av Roald Amundsens polflyvning.

Før polflyverne forlot slottet måtte de ut på slottsbalkongen for å motta mengdens hyldest, mens musikken spilte Ja, vi elsker.

Tilbaketuren til Grand, hvor polflyverne er tatt inn, blev meget begivenhetsrik. Folkemassene var utrettelige.

Utenfor universitetet blev der en liten stans. Her hadde Oslo sangerforbud tatt opstilling under, Eyvind Alnæs’ ledelse. «Norges beste, vern og feste» blev sunget med en glød og begeistring som bare en slik dag kan skape.

Efter et nytt leve for polfarerne blev «Ja, vi elsker» sunget, og Ro­ald Amundsen måtte påny ut og takke, særlig vilde han takke for fedrelandssangen. Dere kan tro, vi har lengtet efter å høre; den, sa han, Gud velsigne landet vårt.

Utenfor Grand var der sort av folk, da man omsider hadde frem og man gav sig ikke før polfarerne kom frem på balkongen; hvor de påny blev mottatt med «Ja, vi elsker».

Efterat Roald Amundsen og hans kamerater var kommet ned i Grand Hotel efter audiensen på slottet holdt Norsk Luftseiladsforening i hotellets Røde sal en lunch av privat art for dem.

Dr. Thommessen takket i etpar ord Amundsen og hans kamerater fordi Luftseiladsforeningen hadde fått anledning til å gi dem en håndsrekning ved ekspedisjonens gjennemførelse.

Roald Amundsen takket i en praktfullt fremført tale sine fem kamerater for flyvningen og reserveflyveren løitnant Horgen og sin gamle venn apoteker Zapffe for den hjelp de hadde gitt ham. Han fremhevet videre den store innsats Norsk Luftseiladsforening og særlig dens formann dr. Thommessen og arbeidsutvalg, dr. Ræstad og major Sverre, hadde gjort.

Der blev også holdt endel an­dre taler før Roald Amundsen ved ½ 6-tiden måtte bryte op og dra til arbeiderstevnet på Hovedøen.

Speilsalen og Marmorhallen var overfylt under lunchen igår, og da de seks gikk gjennem dem for å nå sine værelser blev de hjer­telig hyldet av publikum.

Ettermiddagen benyttet Amund­sen til å avlegge et besøk på Hovedøya, hvor Arbeiderpartiet hadde arrangert et stort sommerstevne.

Amundsen blev mottatt med stor begeistring, hurra- og leverop. Han holdt her sin første tale efter hjemkomsten og fortalte om reisen og de besværligheter han og hans kamerater hadde utstått. Han uttrykte gleden over å være kom­met tilbake og sin takknemmelighet for den hjertelige mottagelse.

Talen som varte et kvarters tid, blev mottatt med begeistring og Amundsen blev på gullstol båret med til båten igjen.

Til kongens og dronningens mid­dag på slottet igår aftes var innbudt Roald Amundsen og hans kamerater fra Nordpolsferden, stortingets presidentskap, regjerin­gens medlemmer og statssekretæren, høiesteretts justitiarius, uni­versitetets rektor, Oslo fylkesmann og ordfører m. fl. Ialt deltok der 59 personer. Mr. Ellsworth, hvis far som bekjent for kort tid siden er avgått ved døden, var ikke tilstede.

Ved middagen holdt kongen føl­gende tale:

Når dronningen og jeg har inn­budt Dem, kaptein Amundsen, og Deres feller så snart efter Deres hjemkomst, så er det fordi vi øn­sket å være blandt de første til å ønske Dem velkommen hjem og fordi jeg ønsket på landets vegne å bringe Dem og Deres ledsagere en varm og hjertelig takk for De­res innsats i utforskningen av polaregnene.

Vi har fulgt Deres ferd med spent opmerksomhet, og fordi De denne gang brukte et så moderne befordringsmiddel som flyvemaskin, så mente mange så å si, at man skulde høre nytt om Dem på dagen.

Efter meddelelsene vi har fått fra Dem efterat De var vendt tilbake til Kings Bay, så synes De å være blitt forundret over all den hyldest og uttrykk for glede over det vellykkede fremstøt mot polen, som De mottok. Men årsaken ligger nokså nær. Vi her hjemme var allerede innstillet på, at det lette kunde vare et år, in­nen vi hørte fra Dem. Derfor blev gleden, da vi på tre-ukersdagen for Deres start fikk underretning om, at De og alle ledsagerne var ankommet til utgangspunktet i god behold, så stor at hyldesten blev en utløsning av den spenning som hadde grepet oss alle.

Av Deres beretning har vi fått inntrykket av, at de naturvanskeligheter De møtte der oppe var større enn De hadde tenkt Dem under planleggelsen av turen. Man får et inntrykk av hvad der krevedes av dem der oppe i polisen, når man hører at det tok løitnant Dietrichson og mr. Ellsworth en tur på syv timer for å forsøke på å nå «N 25» og efter den tid måtte gi op og gå tilbake, eller at De antok det vilde ta to dager å få flyttet Deres flyvemaskin 800 meter.

Jeg mener vi skal sende «Maud» en tanke i denne stund.

Det er nokså rart å tenke på, at mens vi nu er her og gleder oss over atter å ha Dem alle raske hjemme igjen, så ligger «Maud» et eller annet sted i isen på sin langsomme drift uten kanskje en­gang å vite at det er lykkes Dem å gjøre Deres fremstøt mot po­len. Vet Deres kjekke kamerater på «Maud» om Deres bedrift, så er jeg sikker på at ingen gleder sig mer enn disse over det lykke­lige resultat.

De og Deres ledsagere har ut­ført en dåd, som på den vakre­ste måte har gjort Norges navn kjent over hele den civiliserte ver­den, og for hvilken jeg herved bringer Dem alle den hjerteligste takk fra det norske folk.

Jeg utbringer en skål for kap­tein Amundsen og hans feller.

Efter kongens tale spilte musik­ken fedrelandssangen. Derefter reiste Amundsen sig og uttalte føl­gende:

På mine kameraters og egne vegne takker jeg for de vakre velkomstord, som Deres Majestet idag har rettet til oss. Når De­res Majestet sa at vi sannsynlig­vis ikke kjente forholdene i de eg­ner hvor vi kom hen, men traff på større vanskeligheter enn jeg hadde ventet, er det ganske riktig.

Vi dro ut under forutsetning av at vi kunde lande. Men det viste viste sig å være feilaktig. Vi kunde ikke komme ned, og når vi så kom ned skyldtes det bare et til­felle.

Vi blev derfor nødt til å slå oss ned i en av maskinene. Heldigvis var vi seks mann isammen, så vi kunde forene alle våre krefter. Opholdet i maskinene var ikke udelt behagelig. Tempera­turen gikk ned i ca. 15 grader un­der null, og i en metallmaskin som «N 25» var, føltes det ikke særlig bra. Jeg kan huske hvordan vi mangen morgen kom ut, hutret og frøs og sa: Uf nei, jeg har ikke sovet.

Under disse forhold var det vi ofte drømte om landet der syd som vi hadde forlatt. Våre tanker gikk tilbake hit til hjemmet. Det var fagre drømme, men selv den fagreste drøm bleknet for virkelig­heten. Da vi kom hjem og møtte hele folket i fest, da fikk vi rike­lig belønning for alle våre an­strengelser.

Deres Majestet har i formiddag skjenket oss belønninger for det arbeid vi har gjort. Vi stod alle målløse overfor dette. Det kom så helt uventet over oss. Vi gjorde, hvad vi kunde deroppe, og da vi ikke kunde gjøre mer, sa jeg – jeg er ikke redd for å tilstå det –: Nu har vi gjort hvad vi kan, nu får Gud gjøre resten.

Jeg føler mig overbevist om, at den Gud som hjalp oss frem så tydelig og klart deroppe, han vil også opfylle vår bønn om å be­vare vår konge, vår dronning, vår kronprins og vårt kjære fe­dreland.

Efter talen fulgte fedrelandssan­gen.

Før man gikk fra bordet holdt kongen en liten munter tale for fruene Dietrichson og Riiser-Larsen, som hadde vært så tapre, mens deres menn var ute på den farefulle ferd og utbragte under forsamlingens livlige tilslutning en skål for de to fruer.

Efter middagen servertes kaffe i Den røde sal og kongen og dron­ningen underholdt sig livlig med gjestene.

Ved sin tilbakekomst til Grand hotell blev Amundsen hjertelig hyldet. Til langt på natt var der begeistring og hurrarop på Karl Johan.