av
Arnulf Johnsen
Lofotposten 20. september 1955
Forhenværende tolloppsynsmann og sjøkyndig besiktigelsesmann i Tromsø, Helmer Hansen, fyller 24. september 85 år. En skal ved denne milepel i Helmer Hansens liv gi en kortfattet historikk om et liv som har vært rikt på begivenheter og hendelser, som ingen nulevedende nordmann kan oppvise maken til.
Helmer Hansen ble født 24. september 1870 i Bjørnskinn ved Risøyhamn (Andøya). Her vokste han opp, og havet ble hans yrkesplass. Bare 12 år gammel ble han første gang med på vinterfiske i Vesterålen. Hans store håp var en dag å komme på skip i utenriksfart, men det var ikke så liketil, da ingen på hans hjemsted hadde skip i utenriksfart. Så ble det igjen å dra på vinterfiske i Lofoten og Finmark.
I 1894 reiser Hansen til Tromsø for å søke jobb på fangst i Ishavet. Kommet dit fikk han plass om bord i jakten «Hvidfisken», og nu ble det fangsttur efter ”bottlenosfisk” og ”hvidfisk” mellom Jan Mayen og Spitsbergen.
I 1896 på selfangst i Ishavet. Da Helmer Hansen efter denne fangsttur kom tilbake til Tromsø, lå «Fram» på Tromsø havn. Nansen og Johansen var også kommet dit. Og nu våknet et veld av nye tanker hos ham. Kanskje han kunne komme med på en slik tur?
*
Om høsten 1896 reiste Helmer Hansen til Kristiansund for å gå på styrmannsskolen og tok i mars 1897 styrmannseksamen.
Så bar det atter nordover og til Ishavet idet han blir hyrt som styrmann på skonnerten «Laura» til en kombinert lysttur og ishavsekspedisjon til Novaja Semlja. Skipet var leid av en rik engelskmann, Mr. Henry J. Pearson.
Dette var en hendelse som ble bestemmende for Helmer Hansens senere liv. Han ble med skipets kaptein til Sandefjord treffer han for første gang Roald Amundsen. Lite ante han den gang at han skulle bli knyttet til Roald Amundsen og hans oppdagelsesreiser i hele 18 år.
Roald Amundsen var i den gang hyrt som styrmann om bord i «Belgica» til en oppdagerferd til Antarktis. Helmer Hansens nysgjerrighet var stor, og han spekulerte på hvordan han skulle få anledning til å bese skuten. På en stor plakat stod nemlig: Adgang forbudt! På spørsmålet om å få bese skuten ble svaret at han måtte henvende seg til en stor og staselig ung mann, Amundsen, som elskverdig viste ham omkring på skuten. Efter omvisningen skiltes Amundsen og Hansen den gang for å møtes igjen i 1902.
Roald Amundsen dro sydover og Helmer Hansen nordover for å seile som styrmann i Vesteraalens Dampskibsselskab. I 1898 fikk Hansen jobb som kaptein på jakten «Elida» på selfangst. Og i 1901 kom han ut på langfart med dampskipet «Leander» av Bergen til Amerika, derfra til England, Svartehavet og til slutt Hamburg. Båten skulle da gå i opplag og Hansen reiset hjem til Tromsø.
*
Nu skulle en kanskje tro at Helmer Hansen hadde fått stilt i bero utferdstrangen, men så var ikke tilfelle. Eventyrlysten var like levende som i guttedagene. Høsten 1902 får Helmer Hansen høre at Roald Amundsen planlegger en ferd til den magnetiske Nordpol og gjennom Roald Amundsens venn i Tromsø, apoteker Zappfe, fikk Hansen en ledig plass om bord. Og nu løsnet skredet. Den ene eventyrlige ferd avløser den annen. Det ble først Nordvestpassasjen deretter Sydpolen og til slutt Nordostpassasjen og da som kaptein på «Maud».
*
Da Helmer Hansen kom til Oslo for å gå om bord i «Gjøa», ble han møtt på stasjonen av selveste Roald Amundsen. I midten av juni mente Amundsen at isforholdene ved Grønland var såpass gunstige at ferden kunne påbegynnes. Natten mellom 16. og 17. juni 1903 forlot «Gjøa» Oslo, og Helmer Hansen på sin første oppdagerferd med Roald Amundsen, som kom til å vare i nærmere fire år, i stedet for som beregnet 2 a 3 år. – Det ble en reise i slit med søvnløse netter, men dog med godt humør. Og efter fire års kamp var Nordvestpassasjen beseiret av nordmenn, efter at hundrede av forsøk tidligere var mislykket med store tap av menneskeliv.
Her skal bare innskytes, at Sir John Franklins ekspedisjons forsøk på å seile gjennom Nord-vestpassasjen i 1845 med to skip og 130 mann ble den største tragedie i polarforskningens historie. Siste gang ekspedisjonen to skip ble sett var den 26. juli 1845 ved inngangen til Lancastersund. I 1847 døde Franklin og i 1848 forlot resten av mannskapet skipene som var innefrosset i isen for å dra sydover. Under denne vandring omkom alle av tretthet og sult. De falt om og døde, som de gikk.
*
Det går ikke mange årene før Roald Amundsen arbeider med nye planer og i 1910 fikk Helmer Hansen en henvendelse fra Amundsen om å bli med på en tredje «Fram»-ferd til nordpolen, og denne gang som islos. I hemmelighet hadde Amundsen besluttet å gjøre turen til Nordpolen om Sydpolen. Men det var først ved ankomsten til Madeira at ferdens deltakere ble gjort kjent med den endrede plan. Amundsen stilte da sitt mannskap fritt om de ville reise hjem eller bli med på turen til Sydpolen, og alle ville være med.
I marsjen mot selve Sydpolen deltok foruten Amundsen fire av mannskapet og en av disse var Helmer Hansen, som var kjent for å være en fremragende hundekjører. For oss som var med var det å kjøre til Sydpolen med hundespann en lek, sier Hansen, men slett ikke for hundene. De måtte drives og piskes frem skulle turen gå godt, for hver dag måtte vi tilbakelegge en distanse på 27 kilometer. At marsjen mot Sydpolen ikke bare var en lek fremgår tydelig av uttalelser hvor det heter, at de som kjørte hundene alltid hadde en taustropp bundet til sleden, og denne stroppen holdt en med et fast tak i hånden, for det hendte at enten en av dem som kjørte eller hundene falt ned i sprekkene på isen, og da gjaldt det ikke å slippe taket før hjelpen kom. På denne dødsmarsjen gikk alltid Helmer Hansen foran.
Blant Amundsens menn på Sydpol-turen var det tre tromsøværingene og disse var Helmer Hansen, Ludvik Hansen og Andreas Beck, som efter endt tur reiste hjem til Tromsø, hvortil de ankom 12. juli 1912, en strålende sommerdag i midnattsolens tegn – som hilste hurtigruteskipet «Polarlys» med sydpolfarene velkommen hjem. – Om kvelden var det arrangert stor fest på Alfheim, hvor hele byen var samlet for å hylle sydpolfarerne. Det var taler, sang og musikk, en gledens fest i den herlige sommerkvelden.
*
Den tredje av Amundsens berømmelige oppdagelsesferder var Nordostpassasjen med «Maud» og Helmer Hansen som kaptein. Lønnen var 200 kroner pr. måned. Ved hjemkomsten efter denne ferden i 1920 overtok Helmer Hansen atter sin gamle stilling som tollassistent og i 1928 ble han sjøkyndig besiktigelsesmann i Tromsø.
*
Av andre ekspedisjoner som Helmer Hansen har deltatt i skal også nevnes en engelsk ekspedisjon i 1924 (Oxford ekspedisjonen) til Nordaustlandet på Svalbard.
*
Helmer Hansen siste tur til isbaksen var i 1926 med det store tyske filmselskap UFA. Selskapet hadde leiet motorkutteren «Våland» av Tromsøysund. Under denne ekspedisjonen møtte Helmer Hansen Mr. Byrd, som var på retur fra Nordpolen. Under dette møte avslo Helmer Hansen et tilbud fra Byrd om å bli med på hans sydpolferd. Ved avskjeden overrakte kommandør Byrd Helmer Hansen et lite silkeflagg, som han hadde hatt med på Nordpolen. På dette flagg skrev kommandør Byrd og Foyd Bennett sine navn.
*
Da «Våland» kom tilbake til Tromsø i slutte av september, gikk Helmer Hansen i land godt fornøyd med turen. Og siden den gang har han ikke vært i arktiske egne.
*
Når Helmer Hansen den 24. september fyller 85 år vil alle nordmenn minnes denne gjeveste moderne viking i den dypeste takknemlighet for hans innsats i norsk polarforskning og for den glans og heder han samen med sine kamerater har brakt vårt land.
*
Det passer godt å slutte denne fødselsdagshilsen med å sitere siste vers av Casparis dikt ”Koneørnen” om Roald Amundsens siste innsats:
Jeg hilser deg, seiler i hundrede
slag
mot Ishavets skavler og skodder.
Mitt Norge, så reis da ditt rød-
mende flagg
for ørnen som viste alle verden i
dag,
hva Norrønafolket nådde.
Da Fridtjof Nansen og hans menn kom tilbake til Kristiania den 9. september 1896 efter den første «Fram»-ferd, stiftet kong Oscar II «Fram»-medaljen som ble tildelt alle deltagerne på ferden. – Efter den annen «Fram»-ferd under ledelse av Otto Sverdrup ble samtlige deltagere også tildelt «Fram»-medaljen. – Det samme gjentok seg efter den tredje «Fram»-ferd under ledelse av Roald Amundsen. Denne ble imidlertid innstiftet av kong Håkon VII den 20. august 1912 – populært kalt ”Sydpol-medaljen” og tildelt samtlige deltagere i Amundsens Sydpol-ekspedisjon 1910-1912. Av de som den gang var med lever nu bare Helmer Hansen og Olav Bjaaland, den siste fylte 82 år 5. mars i år.
Så lev da vel! Jeg ved, at
ganske glemme
Det Gamle for det Nye de ej kan.
Jeg ved, at stundom hviske vil
en Stemme
om gamle venner på den fjerne
Strand.