Og litt ferdene med «Gjøa» og «Fram».
(Fremskridt 15/8-1930)
Under et besøk i Oslo fornylig hadde jeg anledning til å hilse på et par av «Fram-karene som var med Roald Amundsen sydover fra 1910-12. Det var Jørgen Stubberud som var med på ekspedisjonen østover til Kong Edwards Land og kokken Adolf Lindstrøm. For Stubberuds vedkommende var turen sydover med Amundsen hans første og siste færd i polare egne, men for Lindstrøm er det noe annet. Han var jo med Amundsen på «Gjøa». Senere blev han også med Otto Sverdrup 4 år i isen nord for Grønland – ”Den annen Framferd” og endelig blev han altså med Amundsen sydover i 1910, på ”Den tredje Framferd”.
Å sitte en kveld å høre på Lindstrøm fortelle – det er som å bla i en stor og merkelig eventyrbok, en bok både med lyse og mørke sider, en eventyrbok for voksne barn. Og Adolf Lindstrøm kan fortelle, for han husker alverden, tiltross for at han ikke har vært frisk på mange år – han fikk nemlig slag en vårdag for 12 år siden. Og hvilken vårdag! Jo, det kan nok Lindstrøm fortelle om – det var forresten den eneste gangen han var en smule betruttet i den tiden jeg var hos ham. Ellers pleide han nemlig å kaste sig tilbake i stolen og le så det ljomet.
– Nå, det var altså den våren 1918, jeg tror det var i mars, sier Lindstrøm. Amundsen holdt på med å bygge den nye skuta si – den som han knekte seg på – da han var oppom mig en dag og sa: ”Så nå får du gå om bord i den nye skuta og se hvordan du vil ha det.” All right, jeg skulde gå og satt ennu og spiste frokost like før jeg skulde dra. Men idet samme jeg reiste mig, ble det svart for øienene mine og så datt jeg så lang jeg var. Jeg fikk slag og var lam i høire siden i flere år. Jeg kunde heller ikke snakke den gangen. Så den turen med «Maud» ble jeg altså ikke med på, sier Lindstrøm en smule vemodig. Nu er han svært kjekk å se til, selv om det er vanskelig for ham å gå noe større. Men humøret har han endnu og det i overflod – ”det er det om har redda mig all right ut av polarisen,” sier Lindstrøm.
Det som Lindstrøm selv synes er noe av det morsomste han har opplevd er, den gang han kom hjem fra ”Den tredje Framferd”, den med Amundsen sydover. De kommer hjem sommeren 1912 og leseren tror kanskje at Lindstrøm tenker på folkejubel og stas, men nei da! Han har tydeligvis sin egen form for humor som kan gi sig originale utslag: han kom til Horten med «Fram» og få timer senere hadde han mønstret som stuert om bord i en båt som neste dag stakk til Amerika, vekk fra det hele. Det synes Lindstrøm var så genialt og så uhyre morsomt at han ler så han rister bare ved tanken. Jeg fikk 250 kroner i måneden om bord i den båten, sier han – forsyne mig den beste hyre jeg til dags dato hadde fått!
*
Jeg er sammen med Stubberud den kvelden hos Lindstrøm som jeg forteller om her og det er ganske forunderlig å høre disse to leve opp igjen litt av fortiden.
”Husker du den gangen” Eller: ”Du – husker du den gangen? sier de og blir ivrige.
– Har du sett noe til Rønne? spør Stubberud.
”Han kom til byen fra Byrd for noen dager siden.
Nei – Lindstrøm har ikke sett Rønne. ”Men du”, sier Stubberud. ”Kan du forstå hvorfor Byrd ikke har sett noe til ”huset”. (Det er hans navn på «Fram»-huset som han forresten selv bygde her hjemme før de sendt av gårde.) ”Vi satte jo opp en høi stang på taket og heiste flagget, så jeg mente at de ihverfald måtte få øye på det!”
Men nu blir Lindstrøm ivrig.
– Nei, jeg skal si dig hvilken tur jeg husker best. Den er ikke til å ta feil av.
– Den verste turen De var med på? spør jeg.
– Den værste var de årene med Sverdrup, sier Lindstrøm uten å blunke. Ikke for Sverdrups skyld, han var jo så grei som noen mann kan være. Men fire år i isen! Det er ikke bra skal jeg si deg. Det første året går nu, det andre også men det tredje og det fjerde det hører … nå ja, det er mer enn en har godt av. Hvis en ikke har humør nok da, sier Lindstrøm og lysner.
– «Gjøa»-ferden var vel tøff nok?
– Den? Langt i fra, den var ingenting den! Selvfølgelig var det godt gjort av Amundsen å klare det med den lille jagta. Men på den turen hadde vi jo folk omkring oss rett som det var, sier han. Husker du japanerne. Da dere var østover hadde jeg rett som det var besøk av folk fra den japaneren som lå akterut oss på bukta. De var nokså forundret over å se hvordan vi hadde det og var i det hele nokså interessert.
– Mener De – – – ? spør jeg
– Tja, sier Lindstrøm og slår ut med hånden. Da vi gikk, ble japaneren liggende og vi så jo de var i land på isen.
Den ”japsen”, Lindstrøm nevner er den japanske sydhavs-ekspedisjon som på den tiden var innom Hvalbukta hvor de forresten skjøt en mengde sel, ”som de første pinte noe vederstyggelig,” sier Lindstrøm.
Adolf Lindstrøm er født og oppvokst i Hammerfest – akkurat midt i byen, sier han selv. Han var først kokk og stuert i Haalogaland-selskapet, men da man i tidens fylde lette halve kloden over efter en habil polarkokk, falt valget på Lindstrøm.
Og lykkeligere valg kunde man neppe gjøre.