(Tromsø 18/10-52)
Bildet viser Oluf Melkild flankert av sine tre sønner fra venstre: Olaf, Leif og Haakon.
Han er ingen ungdom lenger snekker Oluf Melkild, men til tross for sine 74 år er han den dag i dag i full aktivitet borte på sitt verksted i Storgata.
Da Tromsø forleden oppsøkte ham, var han så opptatt med sitt arbeid ved dreibekken at han ikke engang merket at vi kom inn. Med trenet hånd førte han høvelen over sitt emne som føyelig tok den form det skulle ha.
Melkild rettet ryggen, smilte fornøyd i det han mot lyset betraktet trestykket, som han nylig hadde bearbeidet.
Det skal noe til å få skikk på de materialene som man får i dag, sier han. Det er nesten bare kvist og vannkant alt sammen, de er siste sort trematerialer, som blir sendt oss her nord. De gode materialene beholder dem sørafor.
Nei, det var annerledes i gamle dager, da kunne man få bra materialer også her nord for en billig penge.
– Når begynte De snekkerfaget?
Åh, dette arbeidet har jeg holdt på med siden var en neva stor. Det var jo min far som startet verkstedet, og jeg husker godt at jeg hjalp ham med å dra hjulet på dreibenken. Det var temmelig høyt opp, så jeg måtte stå på en kasse. Det var jo ikke maskiner i den tiden som det er nå. Nei da måtte man bruke henda, hvis man skulle få utrettet noe. Det er andre boller i dag. Maskinene har overtatt det meste av arbeidet. Når materialene kommer fram til snekkeren, behøver han bare å sette dem sammen. Det ble lagt for dagen atskillig større flid før i tida. Skulle man komme noen vei, så kunne man ikke nedlegge arbeidet etter en åtte timers dag.
Det var topptønner, hvalbein og blokkverk til skøytene vi var spesialister på. Hver eneste vår når ishavsfolka skulle ut, kom de innom oss for å få reparert eller laget nye deler, og da gikk praten livlig her på verkstedet.
Vi laget endel møbler også, men det var ikke rare greiene. Folk var mer nøysomme. Gud bevare meg, hvor stor forskjell det er på folk nå til dags. Nå kan de ikke få det fint nok. Så snart de har fått et møblement, skifter de det ut med et mer moderne.
Det var imidlertid ikke så meget å gjøre på verkstedet i begynnelsen av dette århundre, vi var tre om beinet, så det ble ikke meget igjen på hver. Både min far og bror hadde jo familie, og dermed var det meg som måtte finne meg arbeid andre steder i sommer- og vinter-månedene. På disse leilighetsjobbene var jeg med å reise Grand Hotell, gamlehjemmet og folkeskolen.
Jeg var også ansatt på Verftet i 16 år, og mens jeg arbeidet der laget jeg ranet til «Gjøa», og mange andre båter som har fart verden rundt. Selv har jeg ikke vært utenfor Tromsø, bortsett fra en tre ukers tur til Gryllefjord, men du verden hvor glad jeg var da jeg kom hjem igjen. Nei, jeg har ikke vært besatt av reiselysten. Dessuten har arbeidslønnen her nord vært like høy som sørafor, så jeg har ikke behøvd å forlate Tromsø.
Etter 16 år ved Skipsverftet overtok jeg min fars verksted, men jeg begynner jo å komme litt opp i åra, og det er mine tre sønner som nå har ledelsen her.
Men har De ikke tenkt å legge opp arbeidet snart?
– Nei, så lenge jeg er frisk, synes jeg det er tøvat å slutte å arbeide. Jeg er så vant til å ha noe å henge fingrene i at hvis jeg plutselig skulle slutte, ville jeg ha vært ferdig temmelig snart.
Hans kone kommer inn i det samme. Hun ryster oppgitt på hodet.
– Ja, han Oluf han har vært makelaus til å arbeide, sier hun. Å, du store tid, hvor mange ganger jeg har måttet bruke munn på ham fordi ham aldri har unnt seg hvile.
Melkild lurer seg bort til høvelbenken igjen, men på en innstendig oppfordring fra sin kone, legger han motvillig redskapen fra seg, og sammen forsvinner de to gamle ut av verkstedet