Print Friendly, PDF & Email

Løytnant Kristian Prestrud forteller

(Varden 31/10- 1912)

Løitnant Kristian Prestrud, som taler her i aften, har overalt på sin foredragsferd hatt fuldt hus, og han er blit hyldet på forskjellig vis, f. eks. på Lillehammer med fakkeltog. Vi håper at billetsalget hittil ikke er noen målestok for interessen her i byen og går ut fra at løitnanten vil møte fulde hus, når han trær frem i Skien for at fortælle om den berømmelige færd, blandt hvor deltagere der var mænd som Bjaaland, Gjertsen, Hjalmar Johansen og Halvardius Kristensen. Indtægten av foredraget går som bekjendt til nordpolsfærden.

 Vi tror ikke at vi svækker interessen for foredraget ved på forhånd at gjengi en samtale om færden til Kong Edwards VII’s Land, som Prestrud har med ”Gudbrandsdølen”. I aften vil man naturligvis få yderligere og endnu mer interessant besked både om denne ekspedition, hvis resultater er mindre kjendt av publikum, og om færden til Sydpolen.

Vi gir hr. Prestrud ordet:

– Kong Edward VII’s Land ligger ca. 300 km fra vort kvarter Framheim. Grunden til at vi overhodet befattet oss med dette polarstrøk var den, at Scott hadde opgitt at han fra sjøen hadde sett fastland der, og vor opgave var nu at bringe på det rene, om det virkelig forholdt sig så. Geologene hadde nemlig stillet sig meget tvilsomme overfor spørsmålet.

Sammen med mine kamerater, Hjalmar Johansen og Stubberud begav vi oss på veien. Vi møtte en del av Scotts ekspedition, det såkaldte østparti, som hadde forsøkt at bestige landet fra sjøsiden uten det lykkedes.

På denne tur godtgjorde vi, at der virkelig fandtes et land, og at Scott havde rett i sine formodninger. Men landet forekom oss meget mer nedsnedd end vi skulde ha grund til at tro efter Scotts beretning. Kun enkelte høie fjeldtopper steg op av ismassen.

Det havde også flere fjeldtopper, som vi besteg, men som dog ikke var høiere end 2-3000 fot. Geologisk sett er ryggraden i denne verdensdel en fortsættelse av Andesbjergene i Amerika. Den går fra Australiakanten til den amerikanske side. Det er kanten av skråningen av denne ryggrad som Kong Edwar VII’s Land utgjør.

– Fandt De noget, som tydet på, at her nogensinde har vært vegetation?

– Det er bevist, at strøket engang i tiden har hatt en halvtropisk vegetation, men vi fandt intet, som tydet derpå. Derimot fandt vi spor av den nuværende vegetation, mose. Siden isbarrieren første gang blev sett, nemlig av kaptein Ross i 1840, har der fundet en stor avisning sted, og denne foregård endnu over det hele strøk. Isbarrieren har i den antydede tid flyttet sig 60-70 km indover.

– Hadde De ikke mange vaskeligheter at kjæmpe med under turen og ved optagelsen av Deres observationer?

– Det, som hindret oss mest, var det rå og tåkete vær, mens derimot våre kamerater, som drog indover mot syd hadde det tørreste og beste vær.

– Hvor lang tid brukte De på Deres ekspedition?

– Færden tok ca. 7 uker, og da hadde vi tilbakelagt ca. 1400 km. Vi gikk på ski med to spand hunder som sedvanlig, og en fortløper. Ja, De kan tro det var bra vi kunde gå på ski, for ellers vilde vi ikke kommet et skridt i den løse sne. Mang en gang var skiene et utmerket redningsmiddel. I isen var der nemlig store sprækker, og over disse kunde vi simpelthen ikke komme uten ski. For hundene var det ikke så farlig. Faldt disse ned i en spræk, holdt spandet igjen, og så vippet vi dem bare opp. Men med oss hadde det vært værrre. Av hundene hadde vi stor nytte, og mang en morsom episode kan fortælles om dem. Jeg husker spesielt en tildragelse. Vi gikk et par dager etter sydpartiet, og da vi kom ut på felten, så vi en liten svart prikk. Vi troede naturligvis, det var folk, men da vi kom nærmere, så vi det var en hund. Den hadde løpt rundt der ute i 12 døgn, da den var kommet væk fra de andre. Det morsomme var, at den hadde levd på den anden hund, som var forsvundet fra oss for en tid siden. Nu hadde den spist hele kameraten; bare ryggraden var igjen. Vi kom således i rette tid. Vi spændte den ind i vårt spand.

– Kunde De arbeide året rundt?

– Nei, tiden oktober – februar var den beste tid vi hadde; da er temperaturen sjelden over – 20 gr. C., og det føles ikke koldt der nede. Derimot resten av året, når der var opp til -50 gr. C. var det ugjørlig at foreta nogen som helst slæde tur. Klærne frøs aldeles stive, og kunde kanskje menneskene klare kulden, var det umulig for dyrene, ubeskyttet som de var.

– Resultatene av ekspeditionen var De vel fornøiet med?

– Vi medbragte en masse geologiske prøver og prøver av den fattige vegetation, vi fandt. Med det vigtigste resultat av turen var de meteorologiske undersøkelser, vi bragte med hjem. Ingen havde vært der før, og disse var jo således aldeles nye for videnskaben.

– Nu skal jo Roald Amundsen til Nordpolen?

– Ja, og vær sikker, han finder den nok.