«Latham» var uskikket for ishavsferd

I disse dager er det kommet nye oplysninger frem som også bekrefter påstanden om at «Latham» ikke var skikket til en Ishavsferd

«Latham» var uskikket for ishavsferd

Hva en venn av Rene Guilbaud og Cuverville forteller

av

Odd Arnesen

Aftenposten 14/5 1935

Tiden flyr – det er snart 7 år siden hint ulykkesår i Ishavet da det italienske luftskip «Italia» styr­tet ned og forårsaket så mange menneskers død både direkte og in­direkte. Den ulykkelige begivenhet med den franske flyvebåt «Latham» fanget verdens opmerksomhet i vel så høi grad som selve «Italia»-ulykken. Og siden «Latham» forsvant i Ishavet mandagen den 18. juni 1928, er man ikke kommet løsningen av gåten synderlig nærmere selv om der er gjort et par funn – flottøren og bensintanken fra «Latham» – som forteller noget. Måten hvor­på Roald Amundsen, Leif Dietrichson, Rene Guilbaud, B. de Cuverville, Valette og Brazy omkom, kjenner ingen med sikkerhet og gåten vil vel forbli uløst til evige tider, hvis da ikke nye funn skulde bringe en smule lys i mørket.

Ved avreisen fra Oslo var Roald Amundsen forberedt på at alt kunde hende og til en av sine aller nærmeste og intime venner gav han endel instruksjoner om visse ting, for som han sa: ”Det kan jo hende jeg ikke kommer tilbake.” Om ankom­sten til Tromsø og det korte ophold deroppe forteller Amundsens man­geårige venn, apoteker Fritz G. Zapffe, undertegnede på henvendelse:

– I den beste kondisjon – til­freds med farten hit – tiltross for en søvnløs natt full av iver efter å hjelpe – oplagt som alltid når det gjaldt handling av betydning, kom Roald Amundsen til Tromsø kl. 6 mandag morgen den 18. juni. Solen lyste over topper og tinder, og sundet lå stille og fint som en andedam. Mange mennesker hadde holdt sig våkne den lange natt for å hilse ham velkommen. De vilde se den stolte fugl komme flyvende og slå sig ned her – og så få et blikk av ham som vi alle holdt så me­get av.

Stille og beskjeden som alltid ruslet han på land i sin flyvedrakt og tok som alltid før inn til mig sammen med vår felles venn, Leif Dietrichson. Efter å ha spist frokost, nød han som vanlig sin frokostpipe og efter en kort konfe­ranse med Dietrichson, tok han et bad og hvilte et par timer. Da Dietrichson kom tilbake og meldte at alt var i orden, bensintanken fylt. Franskmennene hadde hver fått 2 timers søvn og starten kunde finne sted når som helst. Mine overtalel­ser om å vente til ut på aftenen, for at alle kunde bli ordentlig uthvilt – var forgjeves. To timers søvn mente de var tilstrekkelig.

Middagen blev inntatt kl. 14 – en røk og så om bord. Alt gikk så hurtig. Det hele syntes så oplagt, alt var ordnet forut. Der var likesom intet å spørre om. Vi visste jo hvad der skulde gjøres. Samtalen dreide sig derfor bare lite om den forestå­ende flukt. De hadde det med som Nobile hadde bedt om, sa han, så jeg fant det ikke nødvendig å gå i detaljer. Endel planker og bord var bl. a. tatt ombord. Så fløy de da – i det herligste solskinn. Vi som i båt fulgte dem sørover sundet, så nok at maskinen var lastet – til overmål syntes det. Uten å være fagmann fyltes jeg av bange anelser, men det kunde jo også være det blikkstille vær som gjorde det vanskelig for den å heve sig, slutter hr. Zapffe.

Det er oplagt at «Latham» var altfor sterkt overbelastet. Flyvebåten som hadde to motorer på hver 500 hestekrefter var 18 meter lang, skroget var bygget av tre, og vin­gene trukket med duk. Vingespennet var hele 25,6 meter. Det sier sig næsten selv at en flyvebåt av «Lathams» type med en lav underving ikke var egnet til ishavsferd. Måtte den gå ned på sjøen av en el­ler annen grunn og det sjøet endel, vilde det ikke vare lenge før bølge­ne gjorde det av med den.

I disse dager er det kommet nye oplysninger frem som også bekrefter påstanden om at «Latham» ikke var skikket til en ishavsferd. Det er dypt beklagelig at Amundsen sommeren 1928 ikke kunde få den Dornierflyvebåt han ønsket fra Tyskland – den vilde sikkert greid overfarten til Svalbard og det videre arbeide.

De oplysninger som nu har sett da­gens lys, stammer fra en venn av Guilbaud og Cuverville, og det kan ha en viss interesse å høre hvad han har å berette. Han forteller føl­gende:

– I 1928 vilde det franske marinedepartement sende en flyvebåt over Atlanteren – ført av Guilbaud og Cuverville. Våren dette år var de to optatt med prøvene av flyet i Caudebec-en-Caux i Normandiet. Da prøvene i juni på det nærmeste var ferdige og flyverne tenkte å starte snarest mulig, var kaptein de Cuverville utsatt for en ulykkelig hendelse. Under en av prøveturene i luften skulde han signalisere til me­kanikeren om et eller annet og fikk da fingrene bort i maskineriet. Tre av flyverens fingrer blev kappet av, men tiltross for smertene og sjok­ket fortsatte han flyvningen inntil prøvene var ferdige.

Da han kom ned, fikk han en telefon fra marineministeriet med be­skjed om at marineminister Leygues ønsket å snakke med ham og hans venn, Guilbaud – straks.

Da de kom til ministeriet, for­talte ministeren de to at den fran­ske regjering hadde besluttet å stille «Latham» til Roald Amund­sens disposisjon – flyet som de to flyvere hadde prøvefløiet. Han håbet at Guilbaud og Cuverville vilde flyve med som førere av «Latham». De måtte da dra avsted straks. De svarte at flyet ikke var skikket til ferden. Det var meget lett – byg­get av aluminium – flyet vilde ikke greie sig i arktiske strøk, mente de to flyvere. «Latham» var bygget for en rask tur over Atlanteren be­stemt til å bære to mann og ingen ekstra vekt utenom disse. (På fer­den over Ishavet var det som kjent seks mann foruten en hel del ut­styr.) De to fremholdt også som sin mening at man burde ha et spesialfly til en slik jobb og at det måtte være skikket til å ta en god del utstyr etc. og flere manns be­setning.

Leygues svarte da at hans for­slag ikke var nogen ordre – det var en misjon, en opgave, og derfor kunde de avslå å dra avsted, hvis de så ønsket, men regjeringen var fast bestemt på å sende flyet, og hvis de ikke ønsket å bli med som flyvere, så vilde man finne to andre førere. Under enhver omstendighet vilde flyet bli sendt den dagen mø­tet med ministeren og de flyvere blev holdt, så de måtte ta sin be­stemmelse straks. Det var ingen vel utenom, syntes de to, og de sa da at de vilde dra avsted.

Og i all hast gjorde de to og de andre de siste forberedelser til den lange flukt som skulde ende et steds i Ishavet.