Print Friendly, PDF & Email

Gjennom Nordøstpassasjen med Roald Amundsen ble en ekspedisjon Emanuel Tønnesen aldri glemmer

av

Knut Sääv (1966)

                                      

       Styrmann Emanuel Tønnesen

    Han gråt av smerte. Kulden rev og slet i ham, og den forfrosne foten banket sylspisser inn i hjernen. Han stønnet og forsøkte å tørke vekk tårene som nå var blitt til isklumper rundt øynene. Dyrehudvotten rev isbitene brutalt av og etterlot såre grimer i øyekrokene.

Han myste fremover. Det var ingenting å se. Bare hvit, skjærende hvit tundra som strakk seg så langt øyet kunne nå. Ikke et tre, ikke en mørk flekk brøt det ensformige, drepende landskapet. Han snublet seg frem i en døs, måtte tvinge øynene fra å falle igjen, skiene gled automatisk. Bare nå og da stoppet han når smerten i foten ble for intens. Han bøyde seg og forsøkte å få vekten over på andre benet. Det var også skjedd noe med lillefingeren på høyre hånd. Han fikk ikke riktig tak rundt skistaven. Han forsøkte å bruke makt, men slapp den brått igjen. Et lite smerteskrik slapp ut av ham.

Han visste hva som hadde skjedd. Den snikende død, kulden, hadde fått tak i en finger, og han visste han måtte i ly, få varme, fort.

Da han avmektig sank ned i tundraens stille hvithet, støter hodet hans mot noe hardt. Hardt? tenkte han sløvt, det er ikke noe hardt her, det er snø. . . snø. Han følte trang til å le, men et hulk presset seg frem i den såre strupen hans. Det var hytta! Han hadde funnet den!

Tundraen dreper!

Arendalsgutten Emanuel Tønnesen slår knokene sine til blods på den rimfrosne døren. Endelig glir den opp, og han kryper inn på alle fire. Det er knapt et døgn siden det ble fyrt, men 50 sibirske kuldegrader slår ut fra veggene og stormer ham grinende i møte.

Han ligger i ørske midt på gulvet. Skinnklærne, hetten og vottene ser bare ut som en haug med snø. Bare små klynk vitner om at det er et menneske som ligger der.

Han kjemper seg ut av søvnens favntak – et favntak som bare døden kan vinne. Med blodsprengte øyne leter han etter den avskårne parafintønnen som tjener som ovn, og tak for tak arbeider han seg mot den. Han finner posen som fyrstikkene er gjemt i, og biter leppene til blods i fortvilelse over stikkene som faller ut av de kraftløse hend­ene hans.

Han legger seg ned, fanger en fyrstikk med tennene. Esken dirrer mellom de blå og kraftløse hendene hans. Han fører svovelet forsiktig mot ripen, lukker øynene og river hodet nedover.

Fyrstikken flammer opp. Ilden svir ham i ansiktet, men det betyr ingenting. Han fører esken opp mot munnen, og med et sviende husj! flammer det opp. De skjelvende hend­ene hans holder et øyeblikk det livgivende, sviende bålet opp mot ansiktet, og kaster det så inn i ovnen. Han bøyer hodet i avmakt, og våger ikke å se før han hører det knitrer i den primitive komfyren.

Han bare sitter der, kaster inn stykke etter stykke av drivved, kjenner hvordan varmen slår imot ham.

Men med varmen kom smerten med fornyet styrke. Den bøyer ham mot gulvet, og han skriker i pine. Foten er som et eneste åpent sår, og når han stikker høyre hånds lille­finger inn i munnen, er det ikke smerten av tennene han kjenner. Støvlene skjærer han av seg, og det er som foten velter frem. Han biter tennene sammen og setter foten nesten oppå den lille rødglødende parafinkannen. Varmen hugger tak i den, og det er som den og kulden driver hver sin kile i foten.

Blemmer slår opp, og da han drar hendene over ansiktet i fortvilelse, føles det som det er sandpapir han stryker med.

Det kan ha gått en time, det kunne ha vært et helt år, han sitter og nesten sprenger det primitive varmeelementet – som en robot legger han i trebit etter trebit. Smerten river fortsatt i ham, men livsånden vender tilbake. Han føler seg sulten, og han husker at de tidligere hadde funnet noe gammelt mel i en krok av hytta. Det må ha vært noe som den gamle pelsjegeren ikke hadde funnet verdt å ta med seg. Det er svart og uappetittlig, men han tar neve etter neve, blander det med smeltet vann, og eter. Melklisset renner nedover haken på ham, han er nær på å brekke seg, han gir seg ikke før han har fått den svarte suppen i seg.

Det er ikke mer, og han går på jakt etter noe annet. Tid­ligere hadde de sett over hytta, men i et fåfengt håp om at de hadde oversett noe, fortsetter han letingen.

Det er tomt. Han ruller seg opp i den rått tilhuggede køyen, kaster et blikk mot den gisne døren hvor snøen bryter inn. Han registrerer at det har blåst opp, men han lukker øynene og døser av. Ligger rolig til de huggende smertene kaster ham opp i en krampaktig bue.

 Han husker Roald Amundsens stadig advarende ord: Tundraen dreper! Og tundraen vil drepe ham. Han bare ven­ter. Og som i en film som blir kjørt for hurtig, raste tankene gjennom hodet hans.

Det er julen 1920, og ute samler naturkreftene seg på den endeløse tundraen, pisker snøen opp som en mur og kaster den med full styrke mot den lille ensomme hytta som ligger som en meningsløs flekk i alt det hvite.

Far, Roald Amundsen vil ha meg!

Det måtte bli noe som hadde med sjøen å gjøre med Emanuel Tønnesen. Født på Lista – ”den bløde kyststriba”

– lå det liksom tradisjon i dette at sønnene skulle til sjøs. Hans bestefar, far, onkler, og selv sønnene hans, seiler. Nå sitter han på det koselige fyret Hellevik på Lepsøy uten­for Ålesund. Og nå, nesten sytti år senere, nevner han med en viss stolthet i stemmen at det var sunnmørspresten Anders Hovden som døpte ham. Han husker det selvsagt ikke, men nevner det med behørig ærefrykt.

Det var de hvite seil som krysset havene den gangen. Clippere, skonnerter, brigger og hva de nå het alle sammen, pløyde usynlige spor på alle hav, og på alle hav og i alle havner, var det norske flagget representert. Da som nå.

Fjortenåringen hadde knapt lagt fra seg konfirmasjonsstasen, før han med den nedarvede slengen fikk skipssekken på skulderen og gikk ombord i en bark. I åtte år var han seilskutemann. Trakk liksom foraktelig på skuldrene av de illeluktende, røykspyende steambåtene.

Han lå i Sydney i Australia den gangen i 1911 da Roald Amundsens navn fløy over verden. Han hadde nådd Syd­polen, og i de dagene var det mektig fint å være nordmann. En landsmann av sydpolsfareren kunne regne med gratis øl over hele byen.

En dugendes kar, denne Amundsen, tenkte Tønnesen, men det var nå helst de anonyme sjøfolkene som var med han tenkte på.

Tiden gikk, Tønnesen var blitt skipper, og Så bittert det enn var, måtte de hvite seil se seg distansert av steambåtene. Han bet i det sure eplet – alt er en vanesak – og han var ikke snauere enn han kunne karakterisere en steamer som «en god båt».

Verdenskrigens vanvidd ble sloppet løs, og en bror av Tønnesen omkom. Foreldrene hans ba ham tynt om ikke å reise ut mer, og da han fikk tilbud om å føre en lystyacht fra Arendal til Oslo, måtte han love ikke å ta skipspapirene med seg. Det ville holde ham fra å søke hyre, tenkte de gamle.

Det var en mann i Oslo som hadde jobbet seg opp som eide båten. Tønnesen tok den til «Christiania», og han førte den trutt og ofte mellom Oslo og Drøbak mens fine sel­skaper ble avviklet ombord.

Akkurat i disse dagene lå den tre hundre tonns store skonnerten «Maud» utenfor festningen og tok inn proviant og utstyr. Det var Amundsen som skulle på ny ferd – denne gang for å la seg drive gjennom Nordostpassasjen. Verdens eldste polarkokk, svensken Lindstrøm, hadde vært med Amundsen på alle hans ferder, men var nå blitt skrøpe­lig, og skulle byttes ut med en ny mann.

Denne kokken var for øvrig en rabagast og svært villig til å være med der noe skjedde. Da Amundsen planla denne turen, ville han selvsagt ha med seg sin gamle kokk, og fikk oppsporet ham i Alaska. Der var det gull han var på jakt etter. Det hadde tydeligvis ikke gått så særlig, for da Amundsen sendte telegram og spurte om han ville være med, kom svaret uten dikkedarier! Ja, send penger!

En vidunderlig varm fredagskveld i juni 1918, gikk Tønnesen ombord, traff Amundsen, forklarte han var navigatør, og ble bedt om å komme igjen mandag. Amundsen hadde bruk for navigatør, og en mann med Tønnesens erfaring fra selfangst på Ishavet, men det som telte mest for ham var at Tønnesen var litt av en idrettsmann.

Han fikk noen få dager til å si adjø til familien i Arendal. Faren hadde en mistanke da Emanuel kom hjem for han spurte:

– Du har søkt hyre. forstår jeg – hva slags båt er det?

– Skonnert.

– Skonnert? Det blir dårlige greier. De går nå helst på den triste Nordsjøfarten de. Farlig ubåtfarvann, gutten min. Men reder da, hvem er det?

– Amundsen.

– Og skipper?

– Roald Amundsen.

Og da kunne ikke gutten dy seg lenger: – Far, Roald Amundsen vil ha meg med gjennom Nordostpassasjen!

Og 24-åringen måtte vise frem kontrakten hvor det sto at han hadde forhyrt seg som styrmann i et ikke bestemt tidsrom. Det viktigste var i grunnen passusen om at han forpliktet seg til å hemmeligholde alt om ekspedisjonen i minst tre år etter de var kommet hjem. Under sto det ”Roald Amundsen” med knudret skrift Tønnesen dro om­bord med minst mulig bagasje. Det var en avtale – alt utstyret skulle ekspedisjonen holde, og skuta var lastet til bristepunktet med vitenskapelig utstyr. Privatsaker ville det ikke bli plass til. Bilde av familie og kjæreste kunne Roald Amundsen godta. Kanskje litt skrivesaker, men så var det slutt.

De siste dagene gikk i forrykende fart. Hele Amundsens formue var gått til dette prosjektet, det ble knapt med både tid og penger. I Norge var det rasjonering, så det aller meste av provianten kom den usikre veien over havet fra Amerika. Alle ting ble stuet nøyaktig, avmerket og satt opp på liste. Til slutt kunne den minste ting finnes i blinde.

Klokken fire om morgenen St. Hansaften dro de ut fra den sovende byen, over tre uker forsinket. Det var fare for at isen kunne legge seg, så det gjaldt å komme seg nordover i en fart. Det var bare et fåtall på kaia. Helmer Hansen sto til rors – resten av karene hang over rekka akterut og vinket farvel til sine. Ingen visste hva de gikk til. Alle var erfarne ishavsfolk, men det var likevel to som bukket under og aldri kom h jern. Andre ble skadet og merket for livet under driften i isødet.

«Maud» dro innom Horten og fikk med seg en del utstyr fra Nansens gamle «Fram» som lå der. Og siden gikk det i strålende vær nordover. Tønnesen hadde aldri gått på Norskekysten, og han nøt hver time av turen. Han visste ikke at naturen kunne være så vill, så ubøyelig stolt som disse nordnorske fjellene som liksom uvørent kastet seg i havet.

I Tromsø kom Amundsen ombord. Han hadde reist over land, hadde sitt å tenke på før han forlot landet. De la fort ut, og redde for ubåter, snek de seg langs land opp til Vardø. Her nord var også en russer kommet ombord. Han hadde norsk mor, het Olonkin, og ble til uvurderlig hjelp. Han oversatte de mangelfulle russiske kart, og de utrolig rappe fingrene hans stelte og reparerte på det som var av utstyr og instrumenter. Så vidt Tønnesen vet, lever Olonkin den dag i dag i Tromsø. Disse to er da de eneste gjenlevende av ekspedisjonen.

Så ble kursen satt. Det bar rett inn i Nordishavet. Passerte Grønland bare på kartet, og snek seg langs Novaja Semlja. Det ble et ubendig vær, og «Maud» viste til fulle at den var bygget for isen, og ikke for sjø. Den kastet seg og rullet, og var mer under enn over vannet. En del av lasten på dekk slet seg, og mannskapet gled fra side til side i den sleipe solaroljen som ble spilt.

Polarnatten hang truende over dem der de slet seg frem. En dag ble det panikk ombord. En av mannskapet insisterte på at han hadde sett et periskop i den urolige sjøen. En lang time sto de der ved rekka med hvert sitt livbelte.

De tok Nansens gamle rute gjennom Vaigasundet i forsøk på å komme så langt øst på Sibirkysten det var mulig. Isbaksen var hard, og det virket dobbelt så hardt fordi sundet var grundt. Som de slet seg gjennom og utnyttet hver minste rift i isen, satt de en dag bommende fast. Det ble tatt målinger, og det viste seg at skuta sto på grunn.

Det ble et blodslit i time etter time, døgn etter døgn. Lasten måtte losses, måtte ned på isen, og mann etter mann gikk ned i rommet og hentet verdifulle pakker, balanserte over det isglatte dekket og firte kassene forsiktig ned på den massive isflaten.

Karahavet samlet sine mektige ressurser for å knuse disse formastelige små menneskekrypene som hadde våget seg inn her hvor vind og storm farer uten å møte en eneste hindring. Naturen målte sine krefter med menneskene – og menneskene vant. De fikk skuta fri, og igjen gikk det sakte fremover.

I mellomtida hadde Harald U. Sverdrup, som var med som vitenskapsmann, gjort sine beregninger og undersøkelser. Han var bare 28 år den gangen, og en solid og gjennom ærlig forsker.

Tønnesen hadde navigasjonen under gange, og det var Sverdrup som hadde kokkejobben. Han var ikke alltid like heldig med den. Han sto i byssa og eksperimenterte seg frem etter Hanna Winsnes’ store kokebok. Når han laget maten, hendte det at han hoppet over noen sider. Men Sverdrup så stort på det, og det gjorde ikke ham noe at man måtte bruke øksen på geleen til sine tider. Matlagingen var så likevel ikke hans felt, og han hevet seg suverent over alle klager.

Roald Amundsen var en fabelaktig leder. Alltid rolig og korrekt i sine avgjørelser, og han ble et støttepunkt for alle. Nå brukte han all sin kunnen om is og isforhold. Han var redd for at isen skulle legge seg konstant, og bare hans urokkelige tro og stedighet fikk dem ut av uføret.

27. august kom de endelig ut i farvann som var noenlunde isfritt. Og uten særlige vanskeligheter nådde de sitt første mål, den russiske telegrafstasjonen på Dicksonøya ved Jantzeifloden, vel fire dager senere.

Her kompletterte de utstyret med atskillige fat olje, og de fikk også ombord 56 halvville, sibirske trekkhunder, Oljefatene og bikkjene ble plassert på dekk, og det var ofte vanskelig å komme seg frem til baugen uten å slå bena av seg mot oljefatene eller miste en bit av leggen i en siklende bikkjekjeft.

Nå hadde de det travelt, og ikke lenge etter sto «Maud» ut fra øya. De gikk på det maskinen kunne tåle og det isen tillot, men langs den forrevne kysten ble forholdene verre og verre. Uendelig langsomt kom de baksende til Cap Tscheljuskin, og her lå isen som en eneste ugjennomtrenge­lig mur. Ikke en tomme videre; isen hadde lagt seg for året, og de måtte se sin første overvintring i øynene.

Inne i en bukt oppdaget de en elv, og her satte de opp kvarter. De regnet med at når elven gikk opp ville den føre isen utover og ta «Maud» med seg. De ble liggende i tretten måneder.

Tiden ble utnyttet til det ytterste. Hver eneste en av be­setningen var med i vitenskapelige undersøkelser, de sendte opp ballonger for å måle lufttrykket, sprengte isen for å undersøke havstrømmene og tidevannet, og de fikk kart­lagt det aller meste av den hittil ukjente Taimyr-halvøya. Det ble kalde og harde jobber, men det aller verste syntes Tønnesen var å hale på ballongene og dragene. De var for­ankret i solide wirer, og ned måtte de – med håndmakt.

Hundene var til uvurderlig hjelp. De dro sleder og mann­skap over svære strekninger, og alle høydedrag, alle bukter ble ivrig notert ned. Materialet bearbeidet så Sverdrup og notatene ble til kart som brukes der nord ennå.

Altmuligmannen Tessem og Tønnesen dro med slede til verdens nordligste fastlandspunkt, og de fant det helt nøy­aktige sted. Nansen og Nordenskiold hadde lett etter stedet, satt opp varder, men ingen av dem sto korrekt.

Varden ble laget, og på toppen ble det satt en globus av kobber, hvor maskinist Sundbeck hadde gravert inn sin hyl­lest til de to tidligere polarforskere. Inne i varden ble det lagt en utførlig beretning, undertegnet av alle mann. Russerne fant varden for noen år siden, og nå ligger beret­ning og globus i en høytidelig glassmonter på Polarmuseet i Moskva.

Tønnesen og Tessem fant andre varder rundt om på halv­øya, antagelig satt opp av Nansen og Nordenskiold, men ingen av dem hadde beretninger – og de var vitenskapelig helt verdiløse.

Amundsen var svært uheldig under oppholdet ved Cap Tscheljuskin. «Maud» ble faktisk bygget helt inn for å skape mest mulig ly for de bitende vinterstormene, og en stormleider hang langs skipssiden for å gi adgang til isen. Polarforskeren var en morgenfugl av de sjeldne, og nå skulle han ned på isen for å foreta sitt morgentoalett.

De fleste bikkjene var bundet nede på isen, men to av dem gikk løse ombord. Det var de to mest årvåkne, og de skulle virke som sikkerhetsventil om det kom bjørn. I det Amundsen slenger bena over rekka for å finne trinnene på leideren, setter en av hundene labben i ryggen på ham. Amundsen mistet taket og falt stygt ned på isen.

De andre hørte et rop, og da de kom løpende til lå Amundsen på isen med ansiktet fortrukket av smerte. Armen var brukket, og det ble Oscar Wisting som måtte spjelke den. Han hadde tatt et raskt og nødtørftig kurs på Riks­hospitalet før de dro, og nå praktiserte han det han hadde lært. Han gikk opp i rollen som doktor med liv og lyst. Og det merkelige var at armen ble fin igjen.

En tid senere var det en binne med to unger som nesten tok knekken på ham. Han gikk fremdeles med armen i bind, og en dag han sto borte på isen og stelte med sitt, hørte han knirk i snøen bak seg. Han trodde først det var hundene, men syntes nok at skrittene ble litt vel tunge. Det var stupende mørkt, og da han snur seg, ser han bare glimtet i en perlerad med huggtenner. Han er så nær at han kjenner den ramme villdyrlukten. Bjørnen sto mellom ham og skutesiden, og Amundsen løp frem og tilbake for å komme forbi den. Samtidig ropte han BJØRN!

Bjørnen er uoppmerksom et øyeblikk, den snur seg for å se etter ungene, og Amundsen tar sjansen. Han stormer mot leideren, og får tak i den. Han er nesten oppe da binna kommer hufsende etter ham og med et eneste slag river den opp koften på Amundsen. Han slenger seg panikkslagen over rekka. Det hele har stått på noen få minutter, og nå er Wisting og Sverdrup kommet ut på dekket. Wisting har børsa i neven, slenger den til skulderen og trekker av. Klikk! sa det, og nå var binna kommet seg nesten opp på skansekledningen. Bikkjene ombord og i land halser som gale. Nå er Sverdrup kommet i posisjon, og med et eneste velrettet skudd faller binna ned på isen med et stygt gaul. Stendød.

Et stykke fra «Maud» hadde Amundsen satt opp et telt til forskjellige målinger. For å hindre instrumentene i å bli ødelagt i den strenge kulden, og også for å få lys, brant det stadig en parafinlampe i teltet.

Den evige polarnatten lå knugende rundt dem, og alle hadde sitt å gjøre. Sverdrup drev med sine karter og notater, og Wisting, Tessem og Tønnesen gjorde seg klare til å dra ut med hundespann. De skulle kartlegge det indre av Taimyrhalvøya. Borte på isen så de skyggen av Amundsen gjennom teltduken. Han satt ivrig opptatt med instrument­ene sine. Alt er som vanlig, de bare stopper arbeidet av og til for å lytte ut i natten. I den senere tid hadde det lusket flere isbjørner enn de likte rundt båten. Bikkjene går også stadig mot lysskjæret som virker så hjemmekoselig der borte på isen.

To som reiste.

Plutselig ser de at Amundsen sitter i en sammenkrøket stilling. Han rører seg ikke, og flammen virker mye høyere enn for en stund siden.

De stormer bort til teltet og får dratt Amundsen ut fra teltet som er tett av kullos. Lampen hadde begynt å ose, og polarforskeren var for opptatt med sine arbeider til å merke det. De fikk ham ut i siste øyeblikk, men Amundsen ble ikke den samme etter denne dagen.

Før fikk han ikke kaffen sterk nok. Nå vinket han bare avvergende om noen bød ham. De tre ukentlige lyspunktene, dram til middag onsdag og søndag, pluss en liten pjolter lørdagskvelden, ga han også avkall på. Hjertet hans hadde fått en belastning han aldri senere kom helt over.

Det var gått tretten ensomme, lange måneder, og nå virket det som de endelig skulle greie å komme seg ut. Isen løsnet ikke slik de hadde håpet, men de sprengte seg ut. Dynamitt fantes ikke ombord, men de fikk laget noen effektive bomber av krutt og geværammunisjon.

Like før de kom seg ut samlet Amundsen alle mann akterut. Han mente det ville være av uvurderlig betydning å få de vitenskapelige rapportene han hadde samlet frem til folk, og han ba om to frivillige til den 600 kilometer lange turen tilbake til Dicksonøya.

Han hadde knapt snakket ut før Tessem, Knutsen og Tønnesen sto på linje, ett skritt frem. Amundsen ville nødig gi slipp på Tønnesen som var navigatør, men han hadde ingen betenkeligheter med å slippe Knutsen og Tessem av gårde.

Begge var erfarne ishavsfolk, vel vant til farer og til å kunne greie seg i en håndvending. Det var mange elver å passere, og de fikk med seg en båt som var liten nok til å få plass på sleden, men stor nok til å hjelpe dem over vanskelige elver. Dessuten hadde Knutsen vært her oppe før på en ekspedisjon, og han kjente til flere depoter som var lagt ut. Begge var meget sikre på å klare å gjennomføre turen da de la ut. (Knutsens ekspedisjon hadde vært å lete etter noen russere som var savnet. Her i polarnatten er den minste ting av betydning og til hjelp, og selv om rus­serne ikke ble funnet ved den anledningen, ble det lagt ut depoter med mat til hjelp for senere ekspedisjoner i isødet.)

Disse skulle komme godt med nå. Ellers hadde de med seg proviant for et helt år i tilfelle de ble stengt inne og måtte slå vinterleir.

Like før de dro fikk hver mann anledning til å skrive et lite brev til familien hjemme, og Tønnesen satte seg ned i lugaren og formet polarnattens øde ord til familien hjemme i Arendal.

Drama uten vitner.

Brevet skulle ikke komme til å glede og berolige Tønnesens familie. Han var den første som fikk det – tre år etter han kom hjem!

De to karene vinket farvel, huiet på de seks bikkjene, og ble snart skjult for de åtte mennene som sto igjen ombord. De så sledesporene som begynte like under skutesiden, de forsvant ut i natten, og en liten stund hørte de bare bikkjenes elleville hvin over å være i fart, og Knutsen og Tessems oppmuntrende rop til dem.

Det var det siste de så av kameratene sine, det siste de hørte av dem.

Tre år senere fant en russisk ekspedisjon liket av Tessem. Han lå bare en dagsreise fra stasjonen på Dicksonøya. Kulden hadde bevart legemet, og da russerne fant ham var han hulkinnet og radmager. Polarrevene hadde herjet stygt med bena og armene hans. Han lå nesegrus, det var ingen proviant å finne hos ham, men aluminiumsboksen som inne­holdt papirene, knuget han fremdeles i armene sine.

Enda lenger vekk, flere dagsreiser unna fant samme ekspedisjon noen svartbrente knokler av et menneske. Ingen vet med sikkerhet, men man trodde at da Knutsen ikke greidde mer, ba han Tessem brenne seg. Kanskje han visste han skulle dø og, som gammel polarmann visste han også hvordan rev og bjørn ville herje med et dødt legeme.

Ingen vet med sikkerhet hvordan dette dramaet utspilte seg. Sleden, båten og hundene var forsvunnet. Det er aldri funnet rester, og bare den dystre naturen og polarnatten vet om de rystende skjebnene.

En kan bare tenke seg de to ensomme menneskene som slet seg frem over tundraens uendelige hvithet, stavre seg fremover til de sank i kne og til slutt ikke orket mer.

Kanskje de hadde mistet hundene, kanskje de hadde falt i en elv og frosset stive i løpet av noen få minutter. Ingen vet og ingen får noen gang vite hva de to ulykkelige hadde vært utsatt for.

Og mange år senere kom papirene til Norge, sendt hjem av den russiske ekspedisjonen som bare kort og konsist meldte fra om funnet.

Det var mange såre tanker som gikk gjennom Tønnesen da han sto med sitt eget brev i hånden, stemplet av ham selv ombord i «Maud» for mange år siden. Han visste bare at to prektige kamerater ikke var mer, to som hadde ofret alt for å fullføre et oppdrag. . .

Reinjegere og fangeleirer.

Ombord i «Maud» var alt klart til å sette ut. Den siste hindringen ble sprengt vekk, og de kom inn i Nordenskiold-havet. Her var det uhorvelig med hvalross, men de hadde ikke behov for å skyte. Riggen så ut som et fuglefjell. I løpet av de 13 månedene hadde de skutt enormt med grågås og nå hang de i riggen som et kjempestort kjøleskap. For en stund var det Lenafjorden som holdt havet noenlunde isfritt der de gikk. Men da de forserte lenger nord og kom inn i pakkisen, sto de bommende fast. De var ikke i den rette posisjonen for driften, en posisjon de hadde beregnet å ta parallelt med den drift «Jeanette» og «Fram» hadde tatt.

Trådløs og ekkolodd fantes ikke ombord, men ellers var skonnerten som et flytende laboratorium. Men det hjalp ikke, havet ble grunnere og grunnere for hver dag, og isen sto faktisk som en mur opp fra bunnen. Navigeringen var dristig, men de kom ikke videre og det var fare for ny overvintring. I dette farvannet ville en overvintring bety den visse død – isen ville brekke dem ned i løpet av kort tid.

Med uendelig slit og tålmodighet greidde de å presse skuta tilbake og de kom seg i ly av Ayonøya og Sibirkysten. Her måtte de gjøre klart til en ny hard vinter.

På innsiden av øya, på fastlandet, holdt en innfødt stamme reinjegere til. De kaltes Tsjuktsjere og var driftige fangst­folk. En så stor skute som «Maud» hadde stammen aldri sett før, og det ble en livlig trafikk til og fra.

I begynnelsen inviterte Amundsen og karene hans stam­men på te og tobakk, men trafikken ble så stor at de måtte bryte av gjestebudet. Ellers hadde te- og tobakkbeholdningen gått med i løpet av en måned.

Under hele det året ekspedisjonen ble liggende fast her, ble de primitive stammene grundig studert. Likeså land­skapet, og sin vane tro, satt Sverdrup natt etter natt og tegnet karter. Det ble foretatt dags- og ukelange turer med hundespann over isen og inn i landet, og hver ujevnhet, hver ny kuldegrad, hver vindforandring ble nøyaktig notert.

På en av turene kom Tønnesen over en fangeleir et stykke inne i landet. Det var annerledes tenkende som var deportert hit av tsaren, og de fleste hadde vært her i mange, mange år. De hadde vært her så lenge at da revolusjonen kom, og de kunne få vende hjem, foretrakk de fleste å bli der de var sammen med sine innfødte kvinner og menn.

Roald Amundsen forteller i sin bok fra ferden om den gangen han fikk Tønnesen med seg for å lure de andre l. april. De hadde ligget lenge; lenge hadde de bare sett hverandre, og samværet ombord i en liten båt krevde smidighet. En liten avveksling skapte samtaleemner for uker fremover.

Mot Amadyr – 1300 km på ski.

De satt ved frokostbordet da Tønnesen kom stormende ned i salongen. Bjørn! Bjørn! ropte han. Alle listet seg ut, liksom værende ut i luften. Samtlige hadde hodet godt trukket ned mellom skuldrene. Geværet samlet de opp ved trappen til dekket. Her skulle det bli jakt!

Under dekk nøt Amundsen og Tønnesen frokosten i ro og mak. Da Amundsen syntes det hadde gått en passende tid, blunket han til Tønnesen:

– Skal vi si jakten er over nå? Tønnesen stakk hodet opp trappen og ropte ertende til de bolde karene på dekk:

– Aprilsnarr!

Karene kom småhutrende og ikke så lite ergerlige ned, men snart måtte de trekke på smilebåndet. Tenk å bli så grundig lurt! Resten av frokosten ble inntatt under meget munterhet. Denne l. april ga en atspredelse de lenge koste seg med.

Mange måneder av dette overvintringsåret bodde Sverdrup sammen med de innfødte stammene, han bodde i teltet sam­men med dem, jaktet med dem og spiste med dem. Senere skrev han en glimrende bok om sine opplevelser sammen med de mongolske jegerne.

Nå dukket det nye vansker opp for den hardt hjemsøkte ekspedisjonen. Alle reservepropellene var ødelagt av is og drivtømmer, og ammunisjon var det også lite av. De hadde brukt opp hele lageret til å sprenge seg vei ut av isen.

Ammunisjon var de nødt til å ha, og det var heller ikke greit å sette seg i drift i storisen uten propeller. Det ble enighet om at Hansen, Wisting og Tønnesen skulle legge ut på den 1300 km lange turen over Beringstredet til Amadyr.

Enden av kvikksølvstangen i gradestokken sto på streken 50 da de tre karene lastet ferdig sleden med proviant og utstyr. Det var l. desember, og kulden sto som en hard mur bortover isflaten og tundraen.

De satte kursen rett inn mot land, overnattet hos de inn­fødte, men fra 2. desember til julaften så de ikke et eneste menneske, bare uendelig hvit snø og mørke. De gikk på ski bak sleden, og forsøkte å holde den farten de måtte ha for å leve. Ikke for fort så de måtte hive den kalde luften ned i lungene – å svette T denne temperaturen betydde død, og de visste det. De måtte heller ikke gå for sakte. Kulden er snikende.

Sleden ble lettere etter hvert som de overnattet. Maten gikk fort, og det var ikke et levende liv å jakte på. De måtte rasjonere og de tok harde dagsmarsjer bare på 14 kjeks og en kopp te. Pemmikan bevilget de seg av og til.

Selveste julaften så det hele svart ut. Men plutselig brøler Hansen: – Se der, karer!

Og like foran dem i alt det hvite ligger en del av et parafinfat. De graver ivrig i snøen, og kommer til en ussel liten hytte, nødtørftig satt opp av drivtømmer. De under­søker hytta og forstår at den har vært et krypinn for en russisk pelsjeger for mange år siden.

Det var ikke rare greiene, men for de tre slitne og sultne karene virker det som et helt slott. Og så ble det en slags julaften på dem! Mange tusen kilometer fra sine kjære, mens det nok var forskjellige tanker de gjorde seg der de gumlet på kjeksen. Et bål flammet i den primitive ovnen laget av et parafinfat, og de syntes at de ikke hadde det så aller verst.

Om natten ble det et forrykende uvær. Det var uråd å stikke nesen utenfor, og de kom seg ikke av gårde før to dager etter. Da var stormen løyet såpass at Hansen, som leder, fant det forsvarlig å fortsette.

Hundene var uthvilte, og Tønnesen skulle starte først. Hansen og Wisting mente at de friske hundene ville ta igjen Tønnesen i løpet av to timer. Han la i vei mens de to andre stuet sleden forsvarlig. Det var ikke så mye de hadde igjen, men nok til at det betydde skillet mellom det å oppholde livet eller ikke.

Alene på tundraen!

Tønnesen la kursen etter den stående avtalen de hadde: Stadig følge iskanten mellom hav og land. Men etter en times tid kom han til en landtunge, og han regnet med å spare flere mil om han gikk rett over. Riktignok husket han avtalen, men han regnet med at bikkjene ville følge sporet hans. Han var forholdsvis lett kledd, regnet med å gå slik at han holdt varmen, og så ville det jo heller ikke være vanskelig å få tak i klærne på sleden.

Men det skulle ikke gå slik. Egentlig var det et gammelt sledespor han fulgte, og rett nok: Han kom til havkanten på andre siden av tungen.

Det begynte å blåse opp igjen. Langt bak ham pisket Hansen og Wisting på hundene for å ta igjen Tønnesen. I dette snøkavet kunne de dra forbi hverandre på noen meters avstand uten å se. Sporet var blåst igjen, men de fulgte iskanten hele tiden. Akkurat der hvor Tønnesen hadde tatt av, fikk hundene ferten av ham, de ville følge, men Hansen pisket hundene inn på veien langs land.

På andre siden, mange mil unna, står Tønnesen uviss i stormen. Han hverken hører eller ser noen ting, og han går en mil eller to tilbake, stopper og lytter igjen. Nei, bare huingen av vinden og piskingen av snøen mot ansiktet. Han frøs bitterlig, og i ren selvoppholdelsesdrift begynte han å gå. Hvor visste han ikke, han bare gikk. Han var klar over at han var gått seg vill, men håpet at han ville treffe de to andre om ikke så lenge. Han sendte en tanke til pelsen som lå på sleden.

Han slet seg frem fot for fot, det var som om skiene fulgte et usynlig spor, og etter mange fall og mange timer, snublet han over den usle fangsthytta.

Han ble liggende i en døs mens tankene gikk i brutte bilder tilbake i tiden. Frostsmertene rev i ham, og varmen fikk skadene til å slå ut i åpne, væskende blemmer. Han sovnet, men straks fikk smertene i benet ham til å hive kroppen opp i en krampaktig bue mens han skrek i hjelpeløshet.

Skal jeg dø nå? tenkte han. Tanken gikk også til de to andre, men han orket ikke å forfølge tanken videre.

Det var julen 1920, og ute samlet naturkreftene seg på den endeløse tundraen, pisket snøen opp som en mur og kastet den med full styrke mot den lille ensomme hytta som lå som en meningsløs flekk i alt det hvite. . .

Reddet – og etterlatt.

Langt, langt borte, kjørte de to andre med fortvilelsens styrke gjennom stormen for å lete etter kameraten. De kjørte i alle kompassets retninger, skyter og lytter, blusser med tøystykker dyppet i parafin, men det er ingen ting som overdøver stormen. De våger ikke å legge seg ned, de vet ikke om de orker å stå opp igjen.

De sirkler rundt og rundt i to døgn. Øynene er såre og røde av tretthet og av å myse mot storm og snø, og de har ikke annet å gjøre enn å forsøke å finne igjen den gamle fangsthytta. De må hvile, må. . .

I hytta velter Tønnesen seg ut av køya, skriker med det samme den vonde foten tar gulvet, men sulten driver ham videre. Han kravler på alle fire rundt i et fåfengt håp om å finne mat.

Han må ut. Kanskje det er en rev, kanskje et rensdyr han kan få tak i, bare det er noe å spise. Han bruker kniven og skjærer av et stykke av skinnvottene sine og stapper i munnen. Det smaker harskt, men han tygger og tygger, får brekningsanfall, men beholder skinnstykket og tygger desperat videre.

Føttene var hovnet voldsomt opp og han maktet ikke å få støvlene på seg. Han tullet bena inn i det han hadde, og som i svime raver han ut døren. Han stavre! seg videre med øyne som ikke så, og noen få hundre meter lenger unna falt han overende og maktet ikke å reise seg igjen.

Hansen og Wisting er like ved hytta da hundene kaster seg brått til side. Det er Tønnesen som ligger der, urørlig.

De får ham inn og gjør hva de kan for ham, men benet og fingeren har en stygg blåfarge, og det har begynt å lukte. De fryktet koldbrann, og til tross for sin egen utmattede håpløshet måtte de videre, stadig videre. Et eller annet sted måtte det finnes folk, en stamme de kunne søke hjelp hos.

Tønnesen ble liggende som en død på sleden i tre døgn før de fant en liten samling telt i en bukt. Han var klar over at han bare ville hindre og sinke de to andre og han ba dem dra videre til Amadyr. De hadde ansvar for de andre ombord i «Maud».

– Dra videre, jeg skal nok greie meg nå, sa Tønnesen, men han følte seg svært liten da de to andre etter noen dagers hvil spente for sleden for å nå Amadyr. Han sto midt inne i en flokk med vilt utseende mongoler og så de to andre dra av gårde.

Nå var han alene. Bare innfødte rundt seg, og det var flere hundre kilometer til de nærmeste hvite mennesker.

De innfødte hadde sine gamle tradisjoner – og de hadde sine medisinmenn. Med mystiske ting kastet inn i flammene av et bål, med ukjente urter og eldgamle besvergelser, red­det medisinmennene den forfrosne foten hans. Fingeren fikk de også skikk på, selv om det kostet en halv negl.

Langt, langt borte slet Hansen og Wisting seg frem. De hadde brukt lang tid, og de visste at Amundsen og de som var igjen ombord i «Maud» ventet på ammunisjon og reservepropell. De kjørte på i harde dagsmarsjer, ga alt det både de og hundene kunne gi.

Hansen var den mest hardføre av dem, Wisting brøt sammen under presset. Han orket ikke mer. Sulten, kulden og slitet tok knekken på ham.

Hansen kunne ikke vente, og Wisting ble etterlatt hos en stamme, og alene fullførte Helmer Hansen turen til Amadyr. Han fikk det han ba om, hvilte bare noen dager, og satte så kursen over Beringstredet mot «Maud» igjen. På til­baketuren hentet han Wisting, som nå var fullstendig resti­tuert, og de nådde vinterleiren like før isen gikk opp.

«Maud» fullførte driften gjennom Nordostpassasjen. Sverdrup dro oppover igjen – Amundsen reiste hjem og ofret seg for fly. Dette var eneste gang Amundsen mistet folk på sine turer. Kanskje bortsett fra en mann som døde en naturlig død under Sydpolsferden. Senere kom jo både Roald Amundsen og hans menn bort under hjelpeaksjonen etter general Nobile.

Langs Sibirkysten.

Alt dette var ukjent for Tønnesen som samlet krefter i teltet på Sibirkysten. Stammen gjorde det de kunne for ham, og han kom gradvis i sin gamle fysiske form.

De innfødte hjalp ham i hundespann og båter nedover kysten, overlot ham til andre, som igjen fikk ham videre. Tønnesen forsøkte å gjøre gjengjeld med gaver han fant i den lille syposen sin, og det var mer enn de innfødte kunne stå for. Selv hadde de nåler av ben, og et lite vidunder av en synål med hull i enden, fikk dem i ekstase.

Etter dager, uker og måneders ferd langs den ugjestmilde og forrevne kysten, nådde Tønnesen en russisk pelshandler. Han ga det siste han hadde til de to som hadde ført ham dit, og med et hauk til bikkjene dro de tilbake inn i isødet og sitt karrige liv. Tønnesen så ingen av dem mer, men han glemmer dem aldri. Det var et folk som krever respekt, og han fikk venner der oppe i tundraen som han den dag i dag minnes med glede.

Den russiske pelshandleren levde kummerlig. Han hadde et lager av nyttige og unyttige gjenstander som han ga til de innfødte og fikk skinn igjen.

På et forunderlig kaudervelsk fikk han forklart Tønnesen at han snart ventet en pelsskute som skulle over stredet til Nome i Alaska. Skuta hadde dradd langs kysten og samlet opp så vel skinn som utenlandske pelsjegere som kommu­nistene nå så på som uønsket i Sibir.

Skuta kom. En illeluktende, skitten liten skonnert på seksti tonn kastet anker ute i bukten, og Tønnesen ble brakt ombord. Her fant han pelsjegere og gullgravere av alle nasjonaliteter. Eder på alle språk svirret rundt ørene, flere av karene hadde måttet etterlate seg skinn fra flere års fangst. Noen hadde også mistet gullbeholdningen de møy­sommelig hadde gravd ut fra en karrig jord.

Skipperen ombord hadde vært utsatt for et uhell, og den russiske pelshandleren ba Tønnesen navigere båten over stredet.

Det ble en forferdelig tur. Is og storm kjempet om over­taket for å bryte båten ned, og den gikk mer under enn over vannet.

De kom inn i tett drivis, og en ukrainer ble satt i baugen med en båtshake for å presse de verste flakene unna. For å få riktig godt tak, stilte ukraineren seg utenfor rekken mens han liksom tvinnet bena rundt rekkverket.

Et kjempeflak la seg tungt og illevarslende inn fil skutesiden, og det knaket truende i treverket. Ukraineren hogg tak i flaket og presset på det han kunne. Uendelig langsomt fikk han overtaket, og flaket gled langs siden av baugen.

Plutselig hørte de den andre mannen skrike, og de ser at haken har satt seg fast. Det går så fort at ukraineren glem­mer å slippe taket, og med et plask og et redselsskrik for­svinner han ned i det iskalde Beringstredet. Han kommer gulpende opp igjen.

Stort kaldere kunne ikke isbaderen få det. De fikk slengt en line ut over siden, og en pelsjeger klatret lettvindt ned og fikk slått tampen rundt ukraineren.

Alt mens han var i luften, på vei opp, frøs skinnklærne til is, og nede i lugaren måtte pelsen bankes av ham. Et par timer senere var ukraineren på plass i baugen igjen.

Møte med gullrushets skaper.

Endelig klappet de til kaien i Nome. Da hadde Tønnesen vært seks måneder underveis, seks lange måneder siden han hadde vinket farvel og på gjensyn til Hansen og Wisting et sted på Sibirkysten.

Nome var ikke som i de store dagene, men fremdeles var det stedet der menn var menn. Fremdeles ble uoverensstem­melser avgjort med harde mannfolknever mot like harde mannfolkkjever, og at en full gullgraver tømte pistolen sin etter en uvenn var heller ikke så uvanlig. Å jo, Nome var fremdeles en tøff by.

En tromsøværing, som Tønnesen for sitt bare liv ikke lenger kan huske navnet på, var den som skapte gullrusjet. Han var blitt sendt over til Alaska av den norske stat med tamrein, og han skulle være reingjeter til reinstammen hadde slått seg til ro, og til beboerne i Nome hadde lært å passe dem.

Under en av sine mange turer med reinflokken fant han noe gult i et fjell. Prøver viste at det var omtrent rent gull, og han tok ut en claim. Ikke lenge etter var landskapet overstrødd med claims, og mord og overfall hørte til dagens orden. Tromsøværingen greide seg, og da Tønnesen kom til Nome, var den tidligere reingjeter mineeier og en av Nome8 store menn.

Han fattet interesse for sin landsmann og han overlot ham sin faste lugar ombord i «Pasific». Syv dager senere kom han til Seattle.

Pressefolk hadde fått nyss om Tønnesen, og han måtte gå i dekning hos konsulen. Men det var likevel ingen ting mot journalistene i New York. De hadde allerede utropt ham som den første i verden som hadde kommet fra Europa til New York via Nordostpassasjen. Det var nå ikke helt korrekt, men like fullt – uten å ha snakket med en journa­list, sto det svære intervjuer med Tønnesen i amerikanske aviser.

Da han kom med toget til New York, løp pressefolk frem og tilbake langs togsettet og ropte:

– Mister Tonnesen, Mister Tønnesen,

En mann lot seg ikke lure. Det var korrespondenten for Norges Handels og Sjøfartstidende, og han tok ut Tønnesen med en gang, slo ham på skulderen og sa:

– God dag, Tønnesen, og velkommen!

Det tok omtrent pippen ut av Tønnesen, men mannen ble til uvurderlig hjelp for ham. Tønnesen ville dementere intervjuene, men journalisten fikk forklart ham at det kunne like godt være et trick for å lokke ham frem i lyset.

Han følte seg bundet av kontrakten om taushet, men da han hørte at Tessem og Knutsen ikke var kommet frem til sitt bestemmelsessted, utøste han seg for Sjøfartstidendes korrespondent. I fellesskap fikk de to utvirket at hjelpeekspedisjoner ble satt i gang. Men det var for sent. Den som gikk fra Sandefjord, ble frosset inne i isen, og det ble altså russerne som fant de to omkomne.

Ettersøkt av US Navy!

Det var litt av en overgang å komme fra isødets stillhet og til infernoet i New York. Men nå, i 20-årenes spede be­gynnelse, var det gode tider, og Tønnesen som hadde tilbud fra Kirkedepartementet om gratis hjemreise, tok heller hyre på amerikanske kystbåter og taubåter.

Etter en tid skrev han kontrakt med den amerikanske marinen på to års tjeneste. Det var den hurtigste og mest lettvinte måten å få statsborgerskap på.

Tønnesen ble sendt ombord i de hurtigseilende kystvaktkuttere, og det ble nye ferder til isen. Is skulle avmerkes og is skulle sprenges. Tønnesen syntes han hadde hatt nok is for en stund, og da samtidig borgerskapstiden ble satt til fem år, sa han takk for seg.

En lørdagskveld de lå i New York ba han om landlov og dro rett til Brooklyn og skiftet til sivil. Mandagen gikk han opp til konsulen og spurte om tilbudet fra Kirkedeparte­mentet fremdeles sto ved makt. Og det gjorde det. Konsulen hadde ikke fått noen kontraordre.

Han kunne få bli med «Stavangerfjord» som gikk om ettermiddagen, men først måtte papirene stemples. På passkontoret var det lang kø, men fem dollar til vaktmannen fikk ham prompte til å skyve Tønnesen først inn. Inn i en drosje, og bilen hadde knapt stoppet på kaien før Tønnesen kastet seg over landgangen like før den ble tatt.

Han ble etterlyst som rømling fra den amerikanske ma­rinen, men det hele skjedde så fort at «Stavangerfjord» var langt ute i rom sjø før myndighetene oppdaget det. Siden våget ikke Tønnesen seg ombord i båter som han visste skulle til USA!

Det ble stas og mange tårevåte klemmer da han kom til Arendal! Han hadde vært borte lang tid, og de harde årene hadde satt sine merker på ham. Når samtalen kom inn på ferden, kunne han få noe drømmende, men likevel hardt i blikket. Han hadde mistet gode kamerater – og ble sam­talen for spørrende, trakk han seg tilbake.

Men havet fanger, og Emanuel Tønnesen dro ut igjen. Han seilte som styrmann og skipper, men ikke så villig som før. Han hadde giftet seg, og han hadde ikke lenger ungdommens uro og utferdstrang. Han seilte til 1929. Da satte depresjonen inn, og båt etter båt ble fortøyd i bøyene, mange for å bli liggende i årevis.

Det bød seg en mulighet for å komme inn i staten, og han valgte fyrvesenet. Og kona har fulgt ham trofast fra fyr til fyr i alle disse årene, født barna hans – og er lykkelig!

Det første fyret han fikk var Ryvingen utenfor Mandal. Her var de i fem år. Det vil si, det manglet ti dager, og det var nok til at staten ikke ville refundere flytteutgiftene. Reglementet sier fem år, og da må det være fem år – ikke ti dager under!

Men Katland fyr utenfor Farsund var likevel det verste. Her holdt de ut i femten år, i storm og stille, sommeren og vinteren. Stormen i 1937 som førte til at tre hundre men­nesker omkom, for hardt med Katland.

Under et av de verste stormkastene satt de og spiste fro­kost. Tønnesen hadde akkurat slukket lykten, og familien var samlet rundt bordet. Ute gikk havet i et eneste rokk, Og bølgene slo hardt mot rutene, flere meter over havflaten. Fru Tønnesen satt med minstebarnet på fanget, og holdt det i armen da hun hentet kaffekjelen borte på komfyren.

Akkurat idet hun flytter seg fosser Nordsjøen inn i kjøkkenet, knuser stolen der hun satt, og farer brølende videre gjennom rommene.

Etterpå viste det seg at vannet var kommet helt opp til toppen av fyret, tretten meter over havflaten. Jernrørene som gikk rundt toppen av tårnet, var vridd som korke­trekkere i stormens raseri.

Men gi seg? Tønnesens likte fyrlivet, likte ensomheten. Det var da barna kom, det kunne bli litt problematisk til sine tider. Fem barn ble født på Katland fyr. Den yngste i storm. Båten med jordmoren lå utenfor fyret og det syntes umulig å få henne i land. Med kløktig sjømannskap gikk det, og en ny sønn kom til verden – bare halvtimen etter at jordmoren, våt og forpjusket, var kommet seg velberget inn på fyret.

Mange av de små hverdagens dramaer utspilte seg her. Men barna lærte å ta vare på seg selv – de kunne knapt gå før de lå i robåten ute på havet og fisket. Å fore dem med boklig lærdom var verre. Fyrvoktere med barn” kysten rundt måtte greie seg med guvernanter, og de holdt ikke ut lenge om gangen. Var det storm og de ikke kunne komme seg til dansen på fastlandet en lørdagskveld, ble det gråt og tenners gnissel. Å, de var så ensomme, det var så trist på fyret, og det verste var at de ikke fikk danse. . . Det ble til at de reiste når været ga seg. De reiste og kom ikke igjen. Og så var det samme slitet for å få tak i en ny. En av guttene hadde elleve guvernanter før han kom seg gjen­nom folkeskolens pensum.

– Rart at det i det hele tatt er blitt noe av dem, sier Tønnesen. Nå sitter han trygt forankret på Hellevik fyr på Lepsøya utenfor Ålesund, og synes dette er det rene rekreasjonshjemmet.

Men det har gått bra med barna. De sitter i gode stillinger, og tradisjonen tro er det tre av dem som seiler til sjøs. Tønnesen hadde også litt av basillen sittende igjen de første årene, men nå er han glad for at han har holdt seg hjemme.

– Det har vært nok av opplevelser til sjøs, sier han. – Jeg behøver ikke mer nå.