General Umberto Nobile egen beretning

«Våre hjerter var fyllt av takknemlighet og beundring da vi i den lille radioen vår på isflaket under «ltalia»-tragedien hørte at Roald Amundsen var startet fra Tromsø for å komme oss til undsetning

Amundsen, Riiser-Larsen og jeg

av

Guiseppe Grazzini

Vi Menn nr. 13 1959

«Våre hjerter var fylt av takknemlighet og beundring da vi i den lille radioen vår på isflaket under «Italia»-tragedien hørte at Roald Amundsen var startet fra Tromsø for å komme oss til undsetning.»

– Det er gått over tredve år siden den gang. En lang tid, en alt for lang tid.

Mannen som sitter foran meg rister på hodet. – En lang tid, gjentar han. Jeg betrakter ham i stillhet. Nesten helt siden jeg ble født har jeg hørt denne mannen og hans kamerater bli omtalt som legendariske personligheter, som halvguder. Jeg har også sett tusenvis av bilder av ham i alle verdens aviser. Men personlig har jeg ikke fått møte ham for denne kvelden.

Jeg hadde forestilt meg ham lang og atletisk, men i stedet er han liten, nesten sped. Håret er hvitt og glissent, ansiktet lyst. Øynene har samme eiendommelige farge som umodne druer, og de er innsunkne og urolige. Mens vi snakker sammen ser de langt bort; over mine skuldre, kanskje uten å se meg i det hele tatt – og det finnes en skygge av melankoli i dem. På hans barkede hen­der ser jeg noen brune flekker. Han er over toogsytti år, en gammel mann.

Slik så jeg ham i kveld, Umberto Nobile, man­nen som for vel tredve år siden fikk sitt navn forenet med en av de mest ærerike og dramatiske episoder i menneskehetens historie, og samtidig med en av de bitreste meningsstrider som noen­sinne har kastet sin skygge over en storslagen bragd. Selv i dag blusser striden opp en gang i blant, men det er lenge siden Nobile selv tok del i den.

I fjor forlot han den aktive militærtjeneste og gikk over i reserven, med offisiell rang av general. Han er imidlertid fremdeles aktiv professor i flykonstruksjon, og leder det flytekniske instituttet ved universitetet i Napoli. Han reiser dit en gang i uken, resten av sin tid tilbringer han i Roma, i sitt vakre hjem ved Via Sabotino. Der bor han sammen med sine søstre. Hustruen, Carlotta, mistet han for femogtyve år siden, og deres eneste datter, Maria, er gift og har to barn. Nobiles arbeidsværelse i Roma er et slags museum, der minner fra Norge og Italia, og ekspedisjonene som ble foretatt med de to luftskipene over Nordpolsisen, oppbevares under en kjærlig hands beskyttelse.

Tross sine mange år er Nobile fremdeles et utrolig aktivt   arbeidsmenneske. Vanligvis står han opp ved femtiden på morgenen.

– Men, sier han, – har jeg noe viktig arbeide som det haster med, hender det at jeg står opp klokken fire …! Jeg legger meg ved midnatt, og det holder med en liten lur etter fro­kost for at jeg ikke hele dagen skal gå omkring og føle meg søvnig eller trøtt. Jeg spiser og drikker lite, og røker ikke.

Elsker å rive ned vegger

Om et menneskes hobbyer utgjør nøkkelen til, dets karakter, står Umberto Nobile virkelig i en særstilling. Han samler ikke på frimerker og bygger ikke modeller av gamle skuter, har ikke noen samling av sigarettesker. Det er bare en ting som morer ham, å rive ned vegger.

– Bli ikke forbauset, sier han, – for slik er jeg! Har en vegg stått på samme plass i et par uker, trykker den meg, og det er en befrielse å få revet den ned og gjøre om huset. Det er bare synd at denne hobbyen blir så altfor kostbar, fortsetter han alvorlig, – og at huset allerede har gjennomgått alle tenkelige forandringer. Men til gjengjeld kan jeg ta det forsømte igjen i min datters hus, der jeg nesten får romstere som jeg vil fordi min svigersønn er så begeist­ret for meg.

Innerst inne bærer Nobile på et ønske om å skrive sine memoarer, siden han nå har nådd den åndelige modenhet som gjør at han helt følelsesfritt kan betrakte det som har hendt. Hans to bøker, ”Med Italia mot Nordpolen”, og enda mer ”Jeg kan si sannheten”, har hatt en betydelig fremgang både i Italia og i den øvrige verden. Så sent som for noen få måneder siden gjen­tok et engelsk forlag sitt gamle tilbud til Nobile om å få overta eneretten til memoarene, når han en gang får tid til å ta fatt på verket.

– Men jeg har nesten aldri et minutt til overs …. sier han nesten unnskyldende.

For første gang så jeg Riiser-Larsen gråte…

Tiden må ha leget mange sår. Men bitterheten over mangel på forståelse og den fiendskapen han møtte fra så mange kanter, sitter fremdeles igjen.

– Overalt har jeg mange venner som bare vil mitt beste, fortsetter han. – Jeg opprett­holder fremdeles forbindelsen med mine kamera­ter fra Norge, for eksempel kaptein Gottwaldt. Og med professor Hoel. Han var ikke med på «Norge»-ekspedisjonen, men forberedte «Italia»-ferden, og ble senere rådgiver hos russerne på isbryteren «Krassin», det legendariske fartøyet som klarte å nå fram til ”det Røde teltet” og redde de overlevende fra den uheldige ekspedisjonen. Og med tømmermester Arild, en dyktig tekniker som konstruerte hangaren til luftskipet vårt ved Kings Bay på Spitsbergen.

Når jeg får brev fra noen av dem er det som fortid og nutid møtes, og det er som om jeg inni meg hører stemmene til de kamerater jeg har mistet her livet. For en tid siden hendte det meg i England at jeg tok opp en ung bilist som ikke fikk bilen sin i gang – han visste ikke hvem jeg var og jeg forklarte intet om mine polareventyr. Da han gikk ut av bilen, rakte han meg hånden og sa: – Thank you for the trip! (Takk for turen!) Disse enkle ordene gjorde et dypt inntrykk på meg. Det var nemlig de samme ordene som Malmgren, den staute, kjekke, sven­ske vitenskapsmannen, brukte før han dro av sted for å hente hjelp, men omkom underveis. Jeg husker det som det var i går: «Italia» hadde styr­tet ned på isen og stygt skadet lå Malmgren og jeg ved siden av vraket. Da jeg fikk bevisstheten igjen, så jeg på Malmgren og sa: – Det er ingen­ting å gjøre, kjære Malmgren.

– Ingenting, bortsett fra å dø, svarte Malmgren.­ Så reiste han seg opp med en voldsom kraftanstrengelse og sa: – I thank you for the trip! Han sa det som om han skulle ut i byen og gjøre innkjøp. Men så la han til: – Det er bare ett å gjøre og det er å drukne seg. – Og rolig og be­sindig gikk han mot en åpen renne i isen og det lyktes ham å krype helt frem til kanten. Han kunne ikke holde ut tanken på å ligge i isen og kjempe mot døden i gudene vet hvor lang tid.

Men det ble med forsøket denne gang, selv om han gjorde et nytt forsøk senere, da vi fant en revolver i vrakgodset og som gjorde det mulig å få tatt livet av en bjørn og ikke dø av sult. Senere virket Malmgren mer tilfreds, kanskje mest fordi armen hans var blitt bedre. Han ble et redningsanker for oss, fordi han kjente isfor­holdene og fordi han alltid fremsto som den mest kaldblodige når vi følte oss sikre på at døden var den eneste utvei. Da han hadde bestemt seg for å gå og hente hjelp, omfavnet vi hverandre uten å si et eneste ord. Jeg vet ikke hvorfor – men jeg hadde en dyster forutanelse, følte på meg at det var siste gang jeg så den unge svensken som syntes forene sitt folks beste egenskaper. Og jeg fikk aldri se ham igjen – .

Fra Riiser-Larsen har jeg ikke en stund. Jeg vet bare at han ikke lenger bor i Norge, og jeg håper snart å få se ham igjen.

Den kjære, sympatiske Riiser-Larsen! Om jeg så blir tusen år, fortsetter Nobile med en stemme som begynner å skjelve litt, – vil jeg alltid huske vårt møte ombord på «Citta di Milano» etter «Italia»-ekspedisjonens tragiske slutt. Jeg lå til køys i feber; syk i både kropp og sjel etter mange søvnløse netter, da mine i tanker stadig kretset om våre teltkamerater og de andre som var forsvunnet på isen. Da går plutselig døren til lugaren min opp, og jeg hører en kjent røst: ”How do you do, my dear Nobile?”

Så befant jeg meg atter i denne veldige mannens armer; jeg grep om hans hode med hendene, jeg klarte ikke å finne uttrykk i ord for hva jeg følte. Tårene presset seg frem i øynene. En av karene som sto i nærheten og så på, skjønte at han burde la oss få være alene. – ”Kjære, kjære Riiser-Larsen,” klarte jeg endelig å få frem.

Så overveldet følelsene meg helt, og det samme var tilfelle med min gamle kamerat. For første gang så jeg ham gråte. Det var så mye jeg hadde å si ham, men fikk ikke frem et ord. Jeg ville så gjerne ha takket ham, sagt ham at jeg følte at det fantes et uslitelig bånd som forenet alle dem som hadde deltatt på «Norge»-ekspedisjonen, fortalt hvor dypt jeg beklaget alle de misforståelser som hadde oppstått mellom oss, min sorg over hva som hadde hendt Amundsen. . .

Da Nobile hadde kommet så langt, ble hans ansikt formørket som om følelsen av bitterhet helt tok over­hånd.

Jeg har hatt mange fiender

Jeg tok mot til meg og kom inn på den polemikken som ble det skarpeste og mest smertefulle innslaget i det store polardramaet:

– Hvordan ser generalen nå på de årsakene som skapte denne polemik­ken? spurte jeg.

– Det er en lang historie, svarte han, – man må gå tilbake i tiden. Jeg fortalte Dem nettopp at jeg har mange venner. Også i Norge, selv om alt det som hendte den gangen sikkert ikke bidro til å gjøre meg like populær der som for eksempel Roald Amundsen ble det her i landet. Jeg har også hatt mange fiender, de fleste i Italia. De vet kanskje ikke at «Norge»-ekspedisjonen, som skulle skaffe fascistpropagandaen så mye hodebry og som var årsak til alle misforståelsene, ble motarbeidet med alle midler i dette landet? Også de mest smålige.

I nesten et år, fra sommeren 1925 til våren 1926, måtte jeg vente med å sette i gang forberedelsene. Disse ble gjort under mitt personlige opp­syn og under medvirkning av den norske Aeroklubben. Fascistregiment, som sto helt utenfor initiativet, nøyde seg med å selge til Norge det luftskipet jeg hadde pekt ut, og å gi til­latelse til at det ble ombygget så det passet bedre til polarflyvning. Man stilte også de teknikerne og arbei­derne som jeg anså nødvendig for basene og flyvningen til Aeroklubbens disposisjon, men det var under­forstått at bekostningene for dette skulle belastes Norge. Som De for­står, var saken tilrettelagt slik at om ekspedisjonen skulle mislykkes (og det var det store muligheter for, når man tenkte på risikoen og de mange ukjente faktorer som var forbundet med reisen over polen), skulle fascistregimet kunne vaske sine hender og si at det ikke hadde hatt noe med denne ekspedisjonen å gjøre.

Under forberedelsene, fortsatte general Nobile, – hvilte et stort ansvar på meg, og jeg måtte kjempe hardt mot de ulike forsøk som mine fiender, under ledelse av general Valle, gjorde for å forhindre ekspedi­sjonen. Til og med dikteren Gabrielle D’Annunzio blandet seg bort i leken. En dag da jeg befant meg i det arbeidsrommet som ble dispo­nert av byråsjefen i Luftfartsledelsen, så jeg et brev fra poeten på hans skrivebord. Byråsjefen leste det for meg.

D’Annunzio foreslo at man i stedet for «Norge»-ekspedisjonen skulle arrangere en nasjonal ekspedisjon til Nordpolen med en 120 000 m3 zep­peliner. Zeppelineren skulle konstrue­res (hvem vet når, da det i hvert fall den gang var en umulighet) av gene­ral Crocco og Celestino Usuelli, og føres av Valle.

Da byråsjefen leste brevet, som etter hva jeg husker var maskinskre­vet og hadde en stil som nærmest virket platt og langt fra den d’Annunzionske, bemerket han: – ”Av dette blir det intet!” Og det sa han, fordi han som jeg skjønte at noe sånt var teknisk umulig.

Men ifølge Croccos egen beretning ble den versjonen som ble forelagt Mussolini, ikke fremstilt på denne måten. Crocco fortalte at han og Valle i november 1925, etter en sam­tale med d’Annunzio, besøkte Musso­lini for å foreslå ham offisielt at ekspedisjonen skulle sendes avsted.

Il Duce ble straks fyr og flamme: – Ekspedisjonen starter naturligvis fra Rom. Si meg bare hvor mye staten skal betale; hvor mange millioner og hvor mange år det spørsmål om. Jeg er sikker på at det vil lykkes!

Som vanlig bekymret Mussolini seg om alt annet enn spørsmålets tekniske, løsning. Han gikk inn for at zeppelineren skulle starte fra Rom, og dermed basta! Det han ville ha var et førsteklasses reklametrick som kunne brukes i hans partipropaganda, det var det hele. Men heldig­vis satte general Bonanzi i Luftfartsledelsen. en mann med sunt omdømme, seg i mot forslaget, og det falt.

”Nobile er både psykisk og fysisk usikker …”

– Mine fiender ga imidlertid ikke opp, fortsetter Nobile. – De gikk til og med så langt at de gjennom Markis Brichanteau, den italienske ministeren i Oslo, øvde påtrykk på den norske Aeroklubben for å for­søke forhindre at jeg fikk kom­mandoen på luftskipet. Men Amund­sen og Aeroklubben hadde gjort min medvirkning til et uforanderlig vil­kår, og denne småaktige manøvren mislykkes dem. Neste skritt var at mine fiender overfor luftfartsministeren krevde at jeg burde underkas­tes en psykisk-fysisk undersøkelse, idet de fremkastet sin tvil om at jeg åndelig og kroppslig var skik­ket til å ta del i ekspedisjonen. Undersøkelsen fant sted i det psykisk-fysiske institutt i Firenze, og ga ikke det resultat mine motstan­dere hadde håpet på. Da spilte de ut sitt siste kort: De henvendte seg direkte til Mussolini. Men deres ulike argumenter mot at jeg ikke burde få reise, var alt for svake – så hel­ler ikke dette førte frem. Blant annet forsikret de meget høytidelig at under min kommando ville luft­skipet ikke en gang klare å fly fra Italia til Frankrike, som var første etappe av reisen …

– Men overenskomsten med Norge var bindende, forteller Nobile videre, – og derfor ga heller ikke dette eiendommelige forsøket noe resultat. Jeg må poengtere at jeg først og fremst kan takke general Bonzani for dette. Ikke lenge etter måtte han, fordi hans dømmekraft og dyktighet ble trukket i tvil, for­late sin stilling. Etter en tid med enda mer av denne tåkete anti-chambrepolitikken gikk Mussolini bort fra det d’Annunzioske forslaget, og begynte helt å støtte vårt. For å unngå enhver risiko var hans eneste vilkår at om ekspedisjonen ikke lyk­tes, skulle man ikke ha noen anled­ning til å kritisere fascistregjeringen.

Valgt til æresborger i over seksti byer

Og nå hadde vi nådd det stadium der overraskelsene ventet. «Norge»-ekspedisjonen gikk lykkelig i lås, og betegnet en minnerik etappe i de store oppdagelsesreisers historie.

Ruten som Norge fulgte over isen, var den samme som den ameri­kanske undervannsbåten «Nautilus» i fjor brukte under den. Ekspedi­sjonen ledet til oppdagelsen av et polarhav, som inntil da hadde vært ukjent – med alle de konsekvenser som dette har hatt til dags dato, og kanskje enda mer kommer til å få i fremtiden.

Entusiasmen var derfor stor over­alt i verden, særskilt i Amerika, blant de italienske emigrantene og i de store byene. Jeg ble valgt til æresborger både i New York, San Francisco, Boston og en hel rekke andre byer i USA. Fra byer på alle klodens kanter fikk jeg denne hedersbevisning, jeg tror det var over seksti i alt.

Dette ble en ønskechanse for den fascistiske propagandaen: Når alt kom til alt var jo luftskipet blitt bygget i Italia og av en italiener, meg. En italiener, fremdeles meg, hadde ført det. Andre italienere hadde bidradd til ekspedisjonens utrustning og realisering. Det er lett å tenke seg at disse ufravikelige fakta, og slik som situasjonen lå an, gjorde at fascistregimet helt og holdent ville ta hele fortjenesten og æren av ekspedisjonen, som Amundsen, Ellsworth og jeg hadde gjen­nomført i en ånd av full enighet og fellesskap, og sett på som et gjen­sidig foretagende.

Jeg var det springende punktet i denne fremstillingen. Og derfor ble det bare meg som kom i den avskye­lige situasjon å måtte fremstå som den som forsøkte å ta hele æren alene. Det var i denne spente atmos­fære at Amundsens meget omtalte ar­tikkel i ”Word’s Work” ble til, og skapte hetsen, hele den dumme og unødige polemikken som satte mot hverandre to mann, meg og ham, som tvert i mot var skapte til å for­stå og sette pris på hverandre. For øvrig skulle Amundsen gi det vak­reste og mest heltemodige bevis på sin anerkjennelse og generøsitet da han to år senere kom til vår hjelp, og med livet betalte prisen for sin djervhet.

Hans Majestet ønsker et svar snarest

Da Nobile var kommet så langt, tok han en lang pause, og rynken som krysser pannen hans, ble enda dypere. Jeg skjønner at minnet om vennen som ofret livet sitt for å redde ham. ennå er levende og smertefullt som et sår som aldri vil leges. Vi blir sittende lenge i taus­het.

– Men De, sier jeg, – De svarte på artikkelen i skarpe ordelag?

– Visst svarte jeg skarpt på den, da artikkelen inneholdt mange urettferdige uttalelser. Men det fin­nes i den forbindelse en hemmelig­het som jeg til i dag hverken munt­lig eller skriftlig har nevnt for noen . ..

Jeg får en følelse av sterk forvent­ning som kanskje bare en journalist kan forstå. Etter tredve år kommer hovedpersonen i en tragedie, som har skaket og rørt en hel verden, til meg for å avsløre en absolutt ny omstendighet, som jeg forstår er meget viktig, kanskje avgjørende. Jeg har ingen anelse om hva det kan være, og ivrig bøyer jeg meg frem for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

 – Personlig, sier Nobile langsomt og ser på meg. – skulle jeg aldri ha svart på Amundsens artikkel, av den enkle grunn at jeg ikke leste den, og ingen viste den for meg. Jeg husker nå at jeg to dager etter dens offentliggjørelse hadde satt meg fore at jeg rolig og i all venn­skapelighet skulle være den første som skrev til Amundsen for å sette ham inn den motbydelige historien, som mot min vilje var under opp­seiling. Men i det øyeblikket visste jeg ikke at uværet allerede hadde brudt løs.

Mens jeg holdt på å skrive, ble det meldt et besøk. Det var general Cittadini, adjutant hos Hans Maje­stet Kongen. Viktor Emanuel III. – ”Har De lest dette her?” spurte han kort og rakte meg et utklipp fra magasinet med Amundsens artikkel. Jeg rykket til; jeg hadde ingen ting lest, og ante ikke hva det hele dreide seg om. – ”Hans Majestet,” fort­satte han uten å vente på mitt svar, ”ønsker at De svarer snarest. Jeg står til Deres tjeneste og er klar til å gi Dem all den hjelp De kan trenge for å få artikkelen offentlig­gjort, enten i Italia eller i utlandet. Jeg tillater meg å understreke at Hans Majestet er meget spent på Deres svar!”

Fascistenes uhørte frekkhet

– Da generalen hadde gått igjen, satt jeg en lang stund uten å kunne samle tankene, fortsetter Nobile. – Jeg leste visse avsnitt av Amundsens artikkel, men klarte ikke å komme gjennom den i sin helhet – alt for mange slag hadde truffet meg; noen smertelige, andre meget overras­kende. Ut fra et visst synspunkt for­sto jeg at Amundsen i sin forargelse over den publisitet som man bygget opp rundt mitt navn, valgte meg til syndebukk for sin vrede … Og like­vel mintes jeg så mange bevis på hen­givenhet og aktelse fra hans side. Så mange timer og så mange dager som vi tilbrakte sammen, fordypet med samme planer, samme forhåp­ninger, kjempende mot samme van­skeligheter. Jeg mintes at han var den eneste vennen som besluttet seg for å forsvare meg helt til det siste, mot mine italienske fienders uver­dige angrep.

Kunne det være mulig at alt dette var forbi? Og så plutselig? Det var særlig en ting som overrasket meg. Ja, til og med forvirret meg. Selv i dag er jeg ikke blitt klar over hva som hva som egentlig lå bak denne episoden. Og om fascistregimets pressedepartement eller Mussolini selv hadde gitt meg ordre om å svare på Amund­sens artikkel, ville det vært fullt for­ståelig.

Men det er nok å nevne to episo­der blant de mange for å gi forståel­sen av hvordan man på den tid be­handlet sannheten i Italia. Den 15. september 1926 hørte vi bestyrtet hvordan fascistpartiets sekretær, under en høytidelig seremoni til vår ære, sa: – ”Foran Deres storslagne flyferd har De ansøkt om den ære å få kjempe for fascismen.” Ingen hadde noensinne drømt om å be om en slik ”ære”, men hvem kunne på den andre side offentlig motsi par­tiets sekretær under den slags sere­moni.

Men dette er ikke alt. Sekretæren, som hadde lagt merke til vår for­legenhet, økte øyeblikkelig dosen:

– ”Han har sagt,” fortsatte han med uhørt frekkhet, – ”at fascis­men vil monopolisere det italienske folks heltemot og berømmelse. På det kan vi svare, at den dagen De kommer tilbake, kan De rope fra balkongen på Palazzo Chigi: – Alt har vært mulig, fordi II Duce og fascismen ønsket det.”

Kanskje folk nå vil forstå meg …

Naturligvis var også dette en blank løgn, akkurat som det forrige. Og jeg kunne fortelle om tusener av lignende tilfeller. Men for å vende tilbake til det vi snakket om, ville jeg ikke blitt forbauset om jeg hadde fått en ordre fra fascismens side. Nasjonalismen er stadig på jakt etter anledninger der den kan gi seg ut for å være offer for det uten­landske, og søker stadig å få frem og piske opp det hatet som er selve grunnen til dens eksistens og frem­gang.

Men at det var kongen som ga meg denne ordre, og i en så brysk form, har jeg aldri kunne forstå. Victor Emanuel III hadde da alltid vært meget vennlig mot meg. Jeg hadde truffet ham flere ganger, vi hadde diskutert så mangt, naturlig­vis også mine planer. Han hadde med stor interesse gitt sitt bifall til ekspedisjonen, men jeg må inn­rømme at jeg trodde at det bak denne interessen lå hensyn til de vitenskapelige fremskritt, og ikke bare vanlig nasjonal selvgodhet.

Denne gang hadde han av en eller annen ubegripelig grunn reagert annerledes, han hadde faktisk over­gått Mussolini.

– Kanskje for å vise at han befant seg på den nye fascistiske siden? avbrøt jeg Nobile.

Dette spørsmålet mitt var hen­synsløst, påtrengende, ondskapsfullt, men ga kanskje en løsning på pro­blemet.

Men Nobile bekrefter ikke det jeg hadde antatt.

– Jeg vet ikke hva jeg skal svare, sa han. – Jeg bare gjentar at denne hendelsen, som jeg aldri før har for­talt til noen. er og blir et myste­rium for meg. Og jeg vil gjerne be Dem gjengi den slik jeg har fortalt den. Da kommer mange til å forstå i hvert fall en del. I Norge, i Italia, i hele verden…

Om jeg bare hadde fått møte Amund­sen igjen …

Tiden har gått fort, det er blitt meget sent på kveld, men ennå har jeg ikke lyst til å gå min vei. Hvor mye mer har han vel ikke å fortelle, denne litt trette, sørgmodige gamle mannen, som synes så ensom?

– Om jeg hadde fått chansen til å treffe ham. sier han plutselig etter en lang stund i taushet, og stille. som om han snakket for seg selv, – skulle jeg ha sagt ham sannheten, slik at alt var blitt oppklart oss imellom.

– Men jeg fikk aldri se ham mer. Den 18. juni 1928, da vi alle alle­rede i 23 døgn hadde vært isolert i pakkisen etter ««Italia»s undergang, var Amundsen en av de første som skyndte seg avstod for å hjelpe oss. Den lille radioen, som ved et under var blitt reddet ut av vraket etter luftskipet, lot oss tydelig høre en rekke stasjoner. Av en av disse fikk vi vite at Amundsen hadde gått opp fra Tromsø med et fransk hydro­plan, av typen Latham 47. Ombord var det fem mann til, nordmannen Dietrichson og fire franskmenn. I time etter time kunne vi følge hans ferd gjennom radioen, men ikke sende noe til ham. Våre hjerter snørte seg sammen av bevegelse, i blant var det som om jeg ventet på ham bare for å få sagt ham min takk og beundring, og ikke fordi hans ankomst ville bli vår redning.

Nobile tier igjen, fordyper seg i seg selv.

– Men han kom aldri. Flere måneder fant man restene etter hydroplanets pongtonger. Riiser-Larsen kjente dem igjen. Det var alt som ble funnet, man kommer aldri til å finne noe mer.

Nobile ser på meg og rister på hodet:

– Men De er kanskje for ung til virkelig å forstå hva som menes med aldri mer…

Og han rekker meg hånden til avskjed.