En dag med Roald Amundsen

av Ludvig Saxe

Seattle, Wash., september 1921.

Roald Amundsen steller ømt med de to småpikene: Camilla Carpendale som han har tatt med seg fra Sibir for å skaffe henne litt «hvit» oppdragelse, og den lille mongolske Kakunita som han har adoptert. Og kjærligheten er gjensidig! De to små flyr strålende imot ham når han kommer, og lille Kakunita kaster seg henrykt om halsen på sin nye far. Den store, sterke sjømannen ser helt lykkelig ut i selskap med de to barn.

Jeg har tilbrakt en strålende solskinnsdag med Roald Amundsen. Det ble en fest og en opplevelse.

Man skulle vel ventet å finne en mann som var trykket av tre polarvintres mørke og en rikelig porsjon skuffelser? Og så treffer jeg ham spenstig og kraftig så det er en lyst å se; ganske visst er håret grånet og trekkene markert, men aldri har Roald Amundsen hatt lysere tro på sitt store foretagende enn nettopp nå, og han er munter og glad som en skolegutt.

Når galt skal være og han ikke kan befinne seg langt på vei til polen i sommer, så kunne han heller ikke ønsket noe bedre sted å tilbringe tiden enn her i Seattle. Byen ligger herlig til, i terrasser oppover høydene ved Puget Sound, med vid utsikt ut over fjorden og innover til fjellene. I en stor innsjø som står i forbindelse med havnen ligger «Maud» rolig og trygt, og i en vakker villa som velvillig er stilt til disposisjon av en landsmann, bor Roald Amundsen og tre andre deltagere i ekspedisjonen: kaptein Wisting, dr. Sverdrup og Olonkin.

Amundsen er så menn ikke arbeidsløs, han har mer enn nok å bestille med å skaffe utstyr og proviant og med å ordne hundre andre ting, men han ofrer elskverdig en dag på meg.

«Har De lyst til å være med ombord?» Naturligvis med glede.

Så kommer vi i bilen – jeg har aldri sett så utrolig mange biler som her på vestkysten – og snart etter ruller vi nedover mot den vakre Lake Union som ligger omgitt av hager og villaer. Midt ute ligger «Maud» til ankers, bred og solid. Den har jo vært utsatt for litt av hvert siden den sto ut fra Tromsø for tre år siden, så det er ikke så merkelig om hvitmalingen er slitt av. Skansekledningen er også litt ramponert av isen, men skroget skal være like godt.

«Vov, vov!!» Det kommer iltert ovenfra dekket hvor en hvit eskimohund er vaktmann. Men Amundsen beroliger den, og Wisting og noen unge tsjuktsjer kommer bort til fallrepstrappen. Wisting er jevnlig ombord, for her er stadig noe å stelle med.

Så titter vi inn i salongen og lugarene, i kabyss og laboratorium; plassen er sannelig ikke overdrevet stor, og utstyret er nokså spartansk. I salongen står noen kurvstoler som representerer komforten, og en grammofon som besørger underholdningen. Men den benyttes bare en liten stund hver lørdag kveld for at man ikke skal bli lei av den og kaste den overbord. Et bokskap er fullt av bøker – men nå har vi lest nesten alle sammen, sier Roald Amundsen.

Litt etter sitter vi på dekket i solskinnet hvor de fire tsjuktsjer arbeider, og Amundsen forteller løst og fast. Han forteller om reisen og om kameratene, og særlig Wisting, Sverdrup og Olonkin får de sterkeste lovord.

«Disse tsjuktsjene her ombord, hvor kommer de fra?»

«Vi fikk dem i det siste vinterkvarteret vårt, Serdze-Kamen. Navnet betyr «steinhjerte», og Gud skal vite at det var et hardt og stygt sted. Det bodde noen tsjuktsjer-familier der da vi kom, og vi hjalp dem med proviant og annet, så de ble våre svorne venner. De var villige til å gjøre absolutt alt for oss. En av dem som arbeidet med snøskuffing ombord, sa en dag: «Du kan befale meg hva du vil, jeg skal gjøre det. Men hvis du sier at jeg skal drepe meg selv, så vil jeg spørre: Hva? Han ville høre det to ganger først, men han ville gjøre det!

Vi hyrte seks mann til å være med «Maud» hit ned; fire av dem er ganske unge, mens det var to eldre. Disse to er nettopp reist nordover igjen da det begynte å gå rundt for dem her i storbyen; det var så altfor mange mennesker og hus her. Da de reiste, forlangte den ene av dem som betaling bare perler og en selskinnsrem; disse tingene ville han ofre til elvene hjemme for at isen ikke skulle gå i stykker! Penger har de jo ikke bruk for, men vi gir dem som regel proviant. – Den ene av de fire som nå er ombord, skal bli med på polferden, han heter Kakot og er antagelig et par og tyve år. For øyeblikket holder han på å koke fårikål nede i byssa, han er blitt en ganske brukbar kokk. Og det dufter virkelig liflig ut fra kabyssen, hvor den lille gulbrune mannen tasser omkring og steller med sine gryter. «Men nå tenker jeg vi får reise i land igjen og hilse på småpikene mine.»

Småpikene ja! Dem har jeg naturligvis hørt om, og jeg er spent på å få se de små rariteter.

Så biler vi igjen, mellom parkanlegg og hager og villaer i det vakreste strøk av byen – hele tiden med utsikt over sjøer og fjell, og så stopper vi hos en familie hvor de to små fremmede fugler holder til.

Og der kommer de flagrende! Strålende i lyserøde kjoler og med sløyfer i håret. Camilla er 12 år, datter av pelshandler Carpendale ved Østkap; hun har hvit far og tsjuktsjisk mor, og faren har bedt Amundsen ta henne med for å skaffe henne skolegang og utdannelse.

Lille Kakunita er bare 4–5 år (noen dåpsattest har hun nok ikke å vise fram!); hun er datter av Kakot som går og steller i byssa på «Maud», men hennes mor er død, og nå har faren overgitt henne til Amundsen som har adoptert henne som sin egen datter.

Den lille, buttede ungen er fullstendig mongolsk med et bredt fjes og skjeve øyne; i det samme hun ser Amundsen kommer hun styrtende imot ham og slår armene om halsen på ham. Og det later til at kjærligheten er gjensidig! Den sterke sjømann steller med sine små så ømt og varsomt som noen mor kunne gjøre det, og han ser helt lykkelig ut i selskap med dem. Samtalen går på tsjuktsjisk, engelsk og norsk; de små damer har lært atskillig engelsk på de måneder de har vært i Seattle, men det er vanskeligere med norsken. De er søte og snille og morsomme begge to, men Camilla lengter litt hjem.

«Skal vi så kaste et blikk også på mitt eget paulun?» spør Amundsen. «Jeg bor like i nærheten.»

Og vi kjører av sted mens Kakunita står ivrig og smilende og kaster slengkyss til sin nye pappa.

Det er en ønskebolig Roald Amundsen og hans kamerater har fått her borte, rommelig og vakker og med en herlig utsikt. Fru Wisting er nylig kommet over til dem fra Norge.

Vi sitter på verandaen og ser utover.

«Er det en gammel idé hos Dem å ville dra til Nordpolen?» – «Ja, det er det. Allerede som skolegutt satte jeg meg det målet. Nansen var mitt store ideal, og Eivind Astrups eksempel ansporte meg også. Nordvestpassasjen var i grunnen bare en generalprøve, den krevde jo mindre utstyr. Og sydpolsferden var en plutselig innskytelse som jeg fikk da Peary snappet Nordpolen vekk fra meg.»

«Har De noensinne vært motløs og fristet til å oppgi det hele?» – Amundsen ryster smilende på hodet. «Nei, det har jeg ikke. Skjønt jeg neppe er optimist av naturen. Snarere fatalist. Men jeg har nå satt alt inn på dette. Og jeg har jo ikke noe annet som binder meg, ikke hjem eller familie.»

«Man får vel god tid til å filosofere der oppe i isen?» – «Å nei da, hele dagen fylles av arbeid. Arbeidet blir en vane og en glede, så vi driver på selv om søndagene. Tiden faller i grunnen ikke lang. Det eneste kan være at man har lite å snakke om, særlig ved frokosten. Men personlig har jeg en lykkelig sans for det komiske, jeg kan more meg over småting, og det lyser godt opp. Og mine kamerater er alltid ivrige og tjenestevillige.»

«Men De savner vel likevel noen av sivilisasjonens goder?» – «Det ville ikke gå hvis man skulle føle slike savn. Man venner seg til å unnvære. Man innstilles på å være henvist til seg selv en tid, og så glemmer man det som er utenfor.»

Roald Amundsen sitter og ser utover en liten stund, så sier han: «Sivilisasjonen, – synes De forresten at den gir seg så tiltalende utslag? Det første vi møttes av da vi kom hit ned, var å se hele Amerika i opprør i anledning av Carpentier og Dempsey – to menn som slo hverandre i ansiktet. Og da vi fikk norske aviser, så var disse også fulle av det samme brølet. Er det dette som er sivilisasjon? Vi følte oss nesten fristet til å sette kursen nordover igjen med det samme!»

Roald Amundsen ser helt indignert ut. Det fryder min sjel å høre disse ord fra den store idrettsmanns munn, og jeg får enda høyere tanker enn før om Roald Amundsen som menneske.

«Får jeg lov til å spørre hva som har vært Deres største glede som oppdager – Nordvestpassasjen eller Sydpolen?» – «Å, De vet det er så rart med den første gang. «Gjøa» er jeg nå glad i da!»

«Og så til slutt: Hva vil De ta Dem til når det ikke er flere poler å kartlegge?»

Roald Amundsen ler: «Det skal jeg fortelle Dem neste gang vi møtes. På gjensyn i Kristiania!»