av Rolf Jahren
Det er få mennesker som kjenner byen Cognac, den ukjente by med det kjente navn, og det er vel ennu færre som vet at her tilbragte vår store landsmann Roald Amundsen ett av sine ungdomsår.
Cognac og omliggende distrikter leverer jo all den vare som hele verden konsumerer under navnet Cognac (konjakk), og byen av samme navn og efter hvilken varen er opkalt, er allikevel meget lite kjent av andre enn dem som arbeider i vinbranchen. Beliggenheten gjør kanskje sitt, da den ligger litt tilside for de store samferdselsveier i det sydvestlige Frankrike, i departementet Charente ca. 120 km. nord for Bordeaux og ca. 85 km. fra havet (La Rochelle). Innbyggerantallet er ca 19,000.
Her i Cognac bodde Roald Amundsen i året 1896 for å perfeksjonere sig i fransk før avreisen med den belgiske sydpolsferd under de Gerlache’s ledelse, da han, som alle vet, var blitt forhyret som styrmann på «Belgica».
Under et flerårig ophold der nede hadde jeg ofte gleden av å være sammen med den svenskfødte grosserer Kjellmann som bodde sammen med Amundsen det nevnte år og således kjente ham meget godt. Hr. Kjellmann fortalte mig enkelte anekdoter fra den store polarforskers liv, og som i høi grad bestyrker den karakteristikk som er gitt av ham, nemlig snild, edelmodig og uselvisk, en helt igjennem god kamerat. Broren Leon, som også bodde der nede på den tid, var ansatt som korrespondent i et Cognacfirma. Roald derimot hadde ingenting å gjøre utenom sine sprogstudier. De var begge medlemmer av den skandinaviske forening som eksisterer den dag i dag, og jeg har selv sett deres navn i den gamle medlemsbok. Leon var også, såvidt jeg husker, foreningens sekretær en stund.
– Roald Amundsen, fortalte hr. Kjellmann, var i de dager dessuten en stor spøkefugl. Han var alltid oplagt til spillopper og moro, og det var en ren fest å være sammen med ham. At han var en god kamerat husker jeg spesielt et godt bevis på.
Det var julaften og Amundsen var buden til en familie han kjente og som bodde ute på landet, ca. en halv mil fra byen. Nu var det et forferdelig vær den kvelden, et vær hvis maken jeg sjelden har oplevet. Regnet strømmet ned og vinden var så sterk at det var rent vanskelig å komme rundt gatehjørnene. Amundsen begav sig allikevel avsted til fots i god tid og kom da endelig frem til bestemmelsesstedet, selvfølgelig helt gjennemvåt. Ved fremkomsten spurte vertskapet om ikke jeg også var med. Da Amundsen svarte benektende, men samtidig spurte om ikke jeg også kunde tilbringe aftenen der, blev der svart at dette var meningen, men at det jo var umulig å gå og hente mig i et sånt vær. Amundsen var imidlertid ikke til å stagge. Vertskapet forsøkte forgjeves å holde ham tilbake, men intet hjalp, og han begav sig på nytt den lange vei inn til byen og hentet mig. Det var utenkelig for ham å slå sig til ro derute og vite at jeg satt alene hjemme på min hybel, men det stod i hans makt å bevirke at jeg også blev delaktig i aftenens gleder. At det blev fest da vi så kom frem er lett forståelig. Jeg tilbragte der en julekveld som jeg aldri glemmer.
Vi var begge medlemmer av Cognac Yacht Club og Amundsen var en meget ivrig sportsmann. Han tok gjerne en rotur hver dag hvis han hadde anledning, og det var ikke alltid småturer han begav sig ut på. Det hendte rett som det var at han tok en tur til Jarnac (en by beliggende ca. 15 km. lengere oppe ved elven Charente), og når man tar i betraktning at der på denne strekning finnes 3 sluser således at man måtte bære de den gang meget tungtbyggede singlescullere flere hundre meter på ryggen, forstår man at en sådan tur krevet sin mann.
Jeg husker også en annen episode i forbindelse med roklubben. Utenfor klubbhuset lå der dengang en avrundet, meget tung sten. Nu fortaltes der at en herboende kjøbmann, Monsieur B., som for lengst er død, men som dengang var viden om bekjent for sin styrke, hadde løftet denne stenen. Da Amundsen hørte det, vilde han også forsøke. Han klarte imidlertid bare å rugge den. Vi andre greide ikke engang det. Nu la vi merke til at hver gang han var i roklubben siden den dag var han borte og tok et tak i stenen, og vi forstod at han hadde god lyst til å løfte den, men stadig forgjeves. Sådan gikk det en 4-5 måneder. Så var det en dag vi plutselig hører Amundsen rope: «Hei, gutter!» Og sandelig stod han ikke der med stenen løftet helt op til knærne. Dette var betegnende for ham. Han hadde bestemt seg for å løfte den, og han hadde trenet både hårdt og lenge før han klarte det. Men han greide det også. Og disse karakteregenskaper som viljestyrke og utholdenhet kom ham vel til nytte senere i livet. Uten et stort overmål av disse hadde han sikkert ikke kunnet gjennemføre de oppaver han satt sig på en sådant måte som han gjorde, når man tar i betraktning de store vanskeligheter han hadde å kjempe med.
At Amundsen allerede dengang var levende interessert i utforskning viser følgende: Fra det gamle slott, château François Ier, hvor kong François den første er født og hvor han ofte bodde under sin regjeringstid, og som ligger i utkanten av Cognac, skulde der, efter hvad folk fortalte, gå en underjordisk gang som skulde strekke sig under elven Charente og helt til den andre siden. Gangen måtte således være flere hundre meter lang, og skulde visstnok være blitt benyttet som nødutgang i tilfelle av fiendtlig angrep på slottet. Ingen hadde imidlertid brydd sig om å undersøke om hvorvidt gangen fantes eller ei. Dette var en ting som i høi grad interesserte den unge Amundsen. Av firmaet Otard Dupuy & Co. som eier slottet siden år 1750 og benytter det som lager, fikk han tillatelse til å foreta undersøkelser så meget han vilde. Slottet er en ren labyrint av murede og underjordiske ganger og portaler, men han fant dog efter en tids søken en nedgang som visstnok er den rette, og som førte til en meget dyp og mørk underjordisk gang som strakte sig nogen og tredve meter i retning av elven. Her var den imidlertid avstengt ved en stenmur, og da Amundsen hverken hadde råd eller anledning til å foreta sådanne vidtløftige utgravninger som en videre utforskning krevet, måtte han meget mot sin vilje opgi sitt forsøk. Han gjennemstreifet også bydelen på den annen side av elven for om mulig å finne en eventuell opgang, men her hadde han ikke hell med sig.
Ved et besøk jeg for et par år siden avla i det nevnte firma, blev jeg av en av funksjonærene vist omkring på dette gamle interessante slott, og han viste mig også nedgangen til nevnte tunnel som for øvrig ikke innbød til nærmere betraktning fra min side. Nedgangen var riktignok nu forsynt med elektrisk lys, men straks man kom et stykke inn i gangen hvor Ingen lyspærer fantes, slo en kold, klam luft mig i møte, fra tak og vegger dryppet der vann og det var så mørkt at man ikke kunde se en meter foran sig. En viss uhyggestemning grep mig så jeg straks avstod fra en mer dyptgående undersøkelse og skyndte mig op i de lysere regioner igjen. Men nu er jeg heller ikke i besiddelse av de samme karakteregenskaper som vår store landsmann, dessverre.
Amundsen glemte aldri sin tid i Cognac. Da hr. Kjellmann på en reise tilfeldigvis møtte Amundsen 30 år senere, var det denne som gjenkjente ungdomsvennen. – Og det var forbausende å høre, fortalte hr. Kjellmann, hvor godt han husket stedet og sine venner fra den tid.