Print Friendly, PDF & Email

Anders Olsens – polarskuta “Fram”s byggmester

av L. W

(Tiden Tegn 20/5 1936)

Idag innvies Framhuset på Bygdøy. Og tidspunktet er da nettop inne til å minnes det berømte skibsbyggmester med noen ord – så meget mere som de fleste sikkert ikke aner noe om ham. I almindelighet ansees jo Colin Archer som «Fram»s bygg­mester. Og det er på sett og vis riktig, for det var Archer som leverte tegningene og som hadde opsynet med byg­gingen. Men skutens egentlige byggmester var Anders Olsen fra Brunlanes, og det er han som omhandles i neden­stående artikkel.

I disse dager når Framhuset på Bygdøynæs skal innvies, og den merke­lige og berømte skute nu er bevart for etterslekten må det være på sin plass å minnes «Fram»s byggmester. Så vidt undertegnede har kunnet erfare er han ikke blitt nevnt i offentlige med­delelser om «Fram». Og dog burde vel han vært nevnt i forreste rekke. Ikke minst siden Frithjof Nansen bevislig satte ham så høit.

«Fram»s byggmester het Anders Ol­sen. Han var født i Brunlanes 1832. Han var av småkårsfolk som så man­ge av dem, som ved sitt virke har vært med å kaste glans over sitt land. Som Vestfold-gutt elsket Anders Olsen sjøen og skuter fra barnsben av. Tidlig fikk disse hans interesser utløsning. Gan­ske ung fikk han plass som læregutt på Jordfall skibsverft. Det var i hine hårde dager, da selv en læregutt måtte være på kl. 4. ellers var det kott. Og lønnen var nesten ingen ting. Her var han et par år. Men han vilde gjerne lære noe mere enn der var an­ledning til. Trasket han så landeveien fra Brunla til Horten. Der var ikke tog eller buss å ta med den gang. Han vilde inn på marinens verft. Og ham var så heldig å få plass. Her var han også to år. Nu efter 4 års læretid på skibsverft vilde han til sjøs. Fikk hyre på seilskute som skibstømmermann og fór i 7–8 år viden om.

Etter hjemkomsten fikk han an­settelse som skibsbyggmester hos Nils Aall, Ulefoss. Aall hadde store skoger i Telemark og drev utstrakt handel med trelast. Lasten fraktet han til utlandet i egne skuter, der bygdes på Ulefoss. Derfra måtte de gjennem slusene ved Løveid og Skien, så slusekamrene bestemte størrelsen. Her på Ulefoss bygde Anders Olsen en rekke skuter. Flere av dem traff han senere igjen i Vestfold. Da var de blitt fangstskuter i Ishavet. Han bygde solid mesteren på Ulefoss. Da depresjonstiden efter høikonjunkturen i 1870-årene meldte sig, blev der stor inn­skrenkning i driften både her og der. Mange led store tap. Også Nils Aall. I Telemark gikk det endog det rykte at han kom til ”å spela upp”. En jevn, liketil telemarksbonde som kjente ham godt, spurte Aall bent frem om det, Nils Aall svarte lunt: ”Å åleskinnet er nu seigt det da.”

Anders Olsen blev gift her på Ule­foss og fikk sønner og døtre. En av hans smårollinger fikk tidlig gjøre be­kjentskap med vannets farer. Der var tømmerrenne på Ulefoss. En dag var gutten – Anders hette han som far sin – kravlet op på rennen. Men da balansen var hans svake side, stupte ham op i rennen og fikk en rask seilas ned til Norsjø. Heldigvis gikk der ikke tømmer i rennen nettop da. Og en som arbeide like ved, fikk halt poiken til sig med båtshaken i en fart. Gutten slapp fra det så omtrent med bare skrekken. Iallfall tok det ikke mere på enn at han lever i beste vel­gående den dag idag.

Nedgangstiden medførte innskrenk­ning ved verftet. Og Anders Olsen som vilde drive for full speed så sig om efter plass med større virke. Den fikk han på skibsverft i Porsgrund. Mens han var her averterte Knudsen og Herlofsen, Rekevik pr. Larvik, ef­ter skipsbyggmester. Det var i 1875. Olsen søkte og fikk stillingen. Nu var han hjemme igjen. Til å begynne med blev det mest reparasjoner særlig av Ishavsskuter. Blandt disse fant han igjen noen han hadde bygd på Ulefoss. Efter noen år blev verftet solgt til Colin Archer. Han var flink skibstegner og spesialiserte sig især for rednings- og lodsskøiter. Colin Archer tegnet og Anders Olsen bygde. Blandt de mange lodsskøiter som byg­des her var også en til den bekjente Ulalos, Ulabrand. Det var skuter som tålte en tørn.

Når Nansen skulde ha sin polarskute var det derfor naturlig at han henvendte sig til verftet i Rekevik. Colin Archer påtok sig arbeidet og le­verte tegningen. Men Anders Olsen bygde «Fram». Når hans navn ikke er blitt nevnt i forbindelse med «Fram», skriver det sig sikkert fra hans be­skjedenhet. Han lot eieren av verftet få hele glansen for det geniale skibsbygg. Som bevis på den store tillid verftets eier, hadde til sin byggmester skal her kun nevnes, at da Archer kom til Olsen med tegningen og beskrivel­sen til «Fram», og Olsen gjorde ham opmerksom på at «Fram», bygd med de materialdimensjoner som forutsatt, ikke vilde kunne tåle ishavets påkjen­ninger, svarte han kun: ”Bruk de dimensjoner De selv finner mest pas­sende, Olsen!” Så bygde han også en skute som holdt. Der var forme­lig folkevandring til Rekevik i «Fram»s byggetid. Det var jo også en skute som ingen hadde sett maken til hver­ken hvad form eller materialer angikk. Og byggmesteren måtte hver søndag vise omkring og forklare. Så kom dagen da den skulde gå av stabelen. Alt gikk efter beregning. ”Men det var den eneste gang jeg så far noe nervøs”, har en av hans sønner sagt mig. Nansen forstod å verdsette det utførte arbeid. Derfor vilde han hatt byggmesteren med til Kristiania til de festligheter som ventet, da han var innom Larviksfjorden ved hjemkomsten i 1896. Han lot ham da. hente i landauer til et besøk ombord i «Fram». Men Anders Olsen var ikke å formå til å være med. Hans store beskjedenhet tillot det ikke.

Når imidlertid kong Oscar II den 26. september 1896 efter «Fram»s hjem­komst sendte «Fram»s byggmester An­ders Olsen ”medaljen til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull”, så var det sikkert efter Nansens anbefaling.

Når nu «Fram», skuten som førte Nansen over Ishavet 1893–96, Otto Sverdrup 1898–1902 og Roald Amund­sen til Sydpolen 1910–12, skal ver­nes om i Framhuset på Bygdøynæs, må også byggmesteren minnes. Takket være ham blev skuten så sterk at den klarte alle de voldsomme påkjennin­ger den var utsatt for i nord og syd.

Anders Olsen døde i Sandefjord 1899 mens Sverdrup var med «Fram» i Ishavet. I minnetalen ved båren nevnte sognepresten spesielt hans sto­re dyktighet og samvittighetsfullhet som skipsbygger, der også hadde skat­tet ham kong Oscar II’s påskjønnelse.

Passende kan her tilslutt siteres Henrik Ibsens ord i Terje Viken:

”Jeg har det just ei fra hans egen

                                          munn,

            men vel fra hans nærme slekt

           fra dem som stod hos i hans siste

                                         stund

           og lukket hans øde til fredens blund,

           da han døde høit op i de tress.”