Han tror «Latham» er gått ned på åpent vann og sunket
(Nationen, tirsdag 7. august 1928)
Flyveren Babuschkin, der som bekjent deltok i «Malyguin»-ekspedisjonen, er nettop kommet til Moskva. Overfor en representant for Tass har Babuschkin gitt en detaljert beretning om sine rekonoseringsflyvninger.
Da «Malyguin» var kommet inn i isen, forteller han, og det var umulig for den å brøite sig frem og heller ikke kunde komme ut av den, besluttet jeg mig til å starte. Vi befant oss da 225–230 mil fra det sted, hvor man antok at Nobile-gruppen opholdt sig. Det var meget vanskelig for mig å tilbakelegge denne distanse i et trekk uten å foreta mellemlanding, og jeg besluttet derfor å oprette en foreløbig basis på isen i nærheten av Kong Karls land.
Efter å være gått ned ved denne efterlot vi 100 liter bensin i fem kanner. Straks efter at vi hadde gjort oss klar til start for å fly tilbake til «Malyguin», blev det forandring i været. «Malyguin» og Hopen-øen blev innhyllet i tett tåke. Vi installerte oss derfor på et isflak og tilbragte natten der, omkring 40 kilometer fra «Malyguin».
Mekanikeren Grochov, filmfotografen Valentei og jeg selv opholdt oss i kahytten, hvor vi sittende skiftedes om å sove. Det var nødvendig for en å holde vakt, da isbjørnene var usedvanlig nysgjerrige og kom helt borttil og snuste på maskinen.
Tåken varte ved i 28 timer. Den trådløse forbindelse blev avbrutt og vi begynte å bli alvorlig urolige for vår skjebne. Filmfotograf Valentei tok imens nogen billeder av landingsplassen. Tåken trakk sig tilslutt vekk efter de lange og anstrengende timer på isen og vi kunde igjen bestemme, hvor vi var, og startet og fløi tilbake til «Malyguin».
Efter å ha byttet ut motoren ombord på «Malyguin» og efter å ha prøvet den, besluttet jeg mig til å ta fatt på rekognoseringsflyvningene, idet jeg fløi i rett linje mot Foynøya. Men tåken hindret oss påny i å gjennemføre vår plan. Jeg vilde imidlertid ikke vente helt til tåken hadde gitt sig, og startet den 29. juni. På grunn av tåken måtte jeg fly meget lavt, bare så vidt over isen. For å kunne oprettholde radioforbindelsen med «Malyguin», tok jeg med radiotelegrafisten Fominykh.
Men uheldigvis, allerede efter 40 minutters flyvning begynte motoren å fuske. Jeg fløi da meget lavt uten å ha nogen som helst forbindelse med «Malyguin» like over isen. Jeg husket bare på, at Visé hadde lovet at «Malyguin» skulde bane sig vei nordover til Kong Karls land. Tett tåke tvang mig til å gå ned på et isflak, og der blev vi fra 29. juni til 1. juli. Efter mine beregninger, som ikke kunde bli helt nøiaktige, befant isflaket sig 120 kilometer nord for «Malyguin». I løpet av de næste to dager blev været dårligere, og en storm nærmet sig.
Jeg var nødt til å fortsette for ikke å omkomme på isflaket, tiltross for at det var næsten umulig å flyve. Da jeg hadde fløiet en times tid i tåken, kjørte jeg vill og besluttet mig til å gå ned på det første det beste isflak.
Jeg var så heldig å komme meget bra ned, 25–30 kilometer fra Hopen. Imidlertid var stormen blitt meget kraftig, og vi var sloppet op for mat. Lykken smilte imidlertid til oss. En veldig isbjørn nærmet sig snart til flyvemaskinen. Jeg lot den komme ganske nær og drepte den så. Vi skar av den begge lårene og kastet skinnet og resten av kjøttet i en råk for at ikke blodlukten skulde tilkalle andre og sinte bjørner.
Den fjerde dag gav stormen sig litt efter litt. Vi fløi inn i det område, hvor «Malyguin» efter beregningene skulde befinne sig, men så mistet vi retningen. Det var vanskelig å se, og bensinen holdt på å slippe op. Igjen gikk vi ned på det nærmeste isflak og tilbragte natten der.
Om morgenen dagen efter op daget jeg, at vi befant oss på et svært lite isflak og meget tynt, med store revner i. Jeg kan ennu den dag idag ikke forstå, hvorledes jeg har kunnet gå ned der uten å skade maskinen. Det er sannsynlig at skiene har holdt oss igjen. Isflaket var så lite og dårlig, at det ikke engang bar en voksen mann. Radiotelegrafisten Fominykh var gått ut for å ordne med propellen. Straks gikk han gjennem isen. Vi trakk vår stakkars kamerat op fra vannet. Han var da ganske blek og skalv av kulde. Vi hadde ikke klær til bytte, så han måtte sitte i kahytten ganske gjennemvåt hele resten av den tid våre uheld varte. Jeg husker han sa: «Hvis vi ikke finner «Malyguin» igjen, idag, så kommer jeg til å dø her».
Efter uhørte anstrengelser kom vi atter op i luften. Efter 1 time og 40 minutters flyvning var vi allerede ombord på «Malyguin» og vi var reddet.
Babuschkin slutter sin beretning med å uttale sin mening om Amundsens skjebne: «Jeg tror,» sier han, «at Amundsen ikke er i live lenger. Jeg tviler på at han har kunnet gå ned på isen. Jeg tror at motoren har slått klikk over åpent vann. «Latham» er da gått ned på vannet, og da det var kraftig vind, er den sunket.»