Det er idisse dager 25 år siden hele verden gikk i spenning og ventet på meldinger fra det italienske luftskip «Italia» og dets nesten 20 mann store bestning under ledelse av general Nobile
av J. Bruce
Lofotposten 113/6-1953
Det er i disse dager 25 år siden hele verden gikk i spenning og ventet på meldinger fra det italienske luftskip «Italia» og dets nesten 20 manns store besetning under ledelse av general Nobile.
Den 3. mai 1928 startet generalen fra Stolp på sin ferd nordover – denne ferden som fikk slik en tragisk utgang, – idet vår berømte polarforsker Roald Amundsen forsvant i isørkenen under leting etter det forsvunne luftskip.
Avisene den gang var selvsagt fylt av meldinger om ferden og ettersøkingen, og ved en gjennomlesning fornemmer man noe av den spenning alle den gang må ha følt.
Den 15. april 1928 melder telegrambyråene at Nobile er startet fra Milano. Allerede fra starten ble ekspedisjonen møtt av uhell, det var regn og snedrev og en tid mistet man radioforbindelsen med skipet. Dagen etter meldes det så at luftskipet er kommet til Stolp i Pommern, og ved fremkosten var mannskapet så utmattet at alle straks la seg til å sove. Den siste del av flyvningen hadde foregått i tordenvær. Samme dag trekkes også Norge inn i bildet, det meldes fra Vadsø at man nu snart er klar til å ta imot «Italia». Soldater fra Vadsø og Kirkenes skal assistere ved mottagelsen.
Så er det stille i avisspaltene om Nobile frem til 2. mai. Da meldes det at starten kan ventes når som helst, men at det for øyeblikket er dårlige værforhold. Disse bedret seg imidlertid og kl. 3.35 natt til 3. mai ble det meldt at «Italia»hadde startet under gunstige værforhold.
Kl. 11.05 passerte luftskipet, fulgt av 5 fly, over Stockholm. – Det fortsatte nordover langs svenskekysten, og meldingene fra Vadsø fortalte at man ventet luftskipet klokken 7 neste morgen.
Det var stor spenning i byen, og gatene var fulle av folk. Litt forsinket nådde Nobile Vadsø klokken 8.30 om morgenen 4 mai.
Oppholdet i Vadsø ble noe lenger enn ventet, først lørdag aften kunne «Italia»« ta fatt på neste etappe, flyvingen til Kings Bay. Hit nådde man søndag klokken 13.
Det italienske skip «Citta de Milano» var også kommet til Svalbard for å assistere luftskipet, her var det matvarer og utstyr forøvrig om bord. – Luftskipets opphold på Svalbard drog ut, den ene motor trengte en grundig reparasjon, og værforholdene var dårlige.
På to-årsdagen for luftskipet «Norge»s start på Nordpolsflyvningen, den 11. mai, tok det en prøvetur, men returnerte snart på grunn av tåke.
Den 15. mai startet så Nobile på en tur som skulle vare et par- tre dager. Det var meningen å utforske polområdet mellom Spitsbergen og Frans Josefs land.
Den 23. mai kom meldingen om at Nobile hadde startet med Nordpolen som mål, og sent natt til den 24. mai kom det telegram om at Nordpolen var passert. Det italienske flagget og Milanos byflagg ble kastet ned over området, og hilsningstelegrammer ble sendt bl.a. til den italienske kongen.
Nu begynte det imidlertid å bli spennende, etter de første meldinger hørte man intet, og i morgenavisene 26. mai, begynner bekymringen å gjøre seg gjeldende. Man tar det imidlertid som en trøst at det er gått 72 timer siden starten, mens Nobile hadde sagt at han kunne være borte i 82 timer.
Men trøsten varte ikke lenge, tirsdag 29. mai er avisene helt preget av de dramatiske begivenhetene i isen. Man hadde intet hørt fra luftskipet, men flere radioamatører hevdet å ha oppfanget nødsignaler. Moderskipet «Citta de Milano» gjorde seg klar til rekognosering i isen, og den italienske regjering ba den norske regjering om å sende en hjelpeekspedisjon.
Marineflyveren Lützow-Holm dro straks nordover i en jager. Forsvarsdepartementet innkalte blant andre Roald Amundsen og Riiser – Larsen, og disse erklærte seg villige til å delta. Det vakte imidlertid stor forbauselse da avisene den 30. kunne fortelle at den italienske regjering likevel ikke ville ha noen norsk hjelp foreløpig. Den takket for bistanden, men ville se situasjonen an. Riiser- Larsen hadde imidlertid sin arbeidsplan klar, og dro nordover for å slutte seg til Lützow- Holm. Også fra Sverige kom tilbud om hjelp og ekspedisjoner. Russland gjorde to isbrytere klare, og nu fikk også den kritikk som enkelte hadde hatt mot ekspedisjonen større plass i avisene. Knud Rasmussen uttalte således at det var tragisk at et eller flere lands dyktigteste polarforskere nu må stå klar til å starte på noe de selv ikke kunne tenkt seg å gi seg ut på.
Riiser-Larsen gav seg på vei mor Svalbard, og andre land var forberedelsene til hjelpeekspedisjoner i full gang.
Den 1. juni opplyste den italienske regjering, at etter det man nu kunne slutte seg til, hendte uhellet med «Italia» 25. mai kl. 10.27. Man regnet med at de to fly med Lützow-Holm og Riiser-Larsen ville ha de beste chanser i ettersøkningen. Mens letningen ble planlagt og diskusjonen gikk høyt, kom det 4. juni en melding fra Russland om at en radioamatør hadde oppfanget en del av et telegram som skulle bevise at Nobile var på Frans Josefs Land.
Den 5. juni ble det så meddelte at det norske skip «Hobby» var gått nordover til Kings Bay med Lützow-Holm, og at et stort italiensk sjøfly var gått nordover fra Italia for å delta. Dagen etter begynte Lützow-Holm letingen, samtidig som den svenske ekspedisjon var klar til å gå til Svalbard.
Den 9. juni kom en sensasjonell melding om at «Citta de Milano» hadde oppnådd radiokontakt med «Italia»s radiostasjon. Ekspedisjon befant seg på isen nordøst for Nordaustlandet, og det ble bl.a. bestemt at «Hobby» skulle forsere seg så langt frem som mulig, og at hundesleder skulle fortsette frem til Nobile. Spenningen var nu på toppunktet, og meldingen den 11. juni om at hele «Italia»s besetning var i live vakte stor glede. Man forsøkte å nå frem, men de senere meldinger viste at situasjonen for mannskapet var kritisk. De hadde brukket benet og flere led av forfrysninger. Etter de første meldingene hadde man fått vite at Nobiles folk var kommet fra hverandre slik at det nu var tre partier som ikke hadde kontakt med hverandre. 7 mann visste man intet om, og det ble den 13. juni meldt at tre andre, blant dem den svenske meteorolog Malmgren, hadde begitt seg av sted på egen hånd. Det ble ansett for usannsynlig at man ville kunne redde de 7 som var kommet vekk.
Den 13. juni meldtes det også at batteriene snart var oppbrukt, slik at man ikke kunne vente flere radiomeldinger fra Nobile.
Den 15. Ble det meddelt at det var landsatt hundespann på Nordaustlandet for å gå tvers over dette mot Nobile og hans folk. Fra 7-mannspartiet hadde man intet hørt. – Samme dag meldte Frankrike at det stilte en flyger med fly til disposisjon for Roald Amundsen som dagen etter begav seg til Bergen for å møte denne.
Den 17. juni om aftenen startet den franske maskinen «Latham II» fra Bergen med Roald Amundsen og løytnant Dietrichson om bord. Samtidig meldtes at et svensk skip med fly var nådd Tromsø.
Og nu begynte annen akt av dramaet.
Den 20. juni var avisenes første sider preget av uvishet om hvor det blitt av «Latham» med Roald Amundsen. Ennu trodde man ikke det var noen grunn til engstelse, men likevel var man bekymret. Dagen etter var stemningen noe roligere seer det ut til, man hadde intet hørt, men oppmerksomheten rettet seg mot Nobile igjen. De to svenske fly var klare til å delta. I løpet av dagen ble engstelsen for Roald Amundsen s skjebne igjen sterkere, og regjeringen besluttet å sende tre krigsskip nordover for å lete etter ham.
Den 23. juni ble det meldt at forsyninger var kastet ned til Nobile som nu var funnet.
I avisene for den 25. Kan vi finne meddelelsen om den flotte svenske redningsaksjonen, der et fly landet på isen og reddet Nobile og en mann til fra hans gruppe. Da den svenske løytnant Lundberg som utførte redningen skulle lande annen gang, havarerte han imidlertid og slo seg sammen med gruppen.
Onsdag 27. juni ble det klart at det nu var alvorlig fare for at det hadde hendt Roald Amundsen noe, og Oslo-avisene gikk inn for en innsamling til en ettersøkningsekspedisjon. Aksjonen vakte stor gjenklang og pengene strømmet inn. Imens fortsatte ettersøkningen og arbeidet i isen. Den 2. juli ble det meddelt at kommanderende admiral selv hadde overtatt letingen etter «Latham II».
Skipet «Veslekari» som var utrustet for midler som kom inn ved innsamlingen begav seg på vei, og fra russisk hold ble det sterkt kritisert at det var for lite samarbeid mellom de forskjellige ekspedisjonene som søkte etter Nobiles folk.
Den 7. juni ble det meldt at den svenske flyver Lundberg var reddet. Imidlertid hadde man ikke sett noe til 3 mann fra Nobiles ekspedisjon, Malmberg-gruppen som hadde begitt seg på vei alene. Arbeidet ble drevet iherdig, man hadde god kontakt med den ene gruppe, der Nobile hadde vært med, men landing måtte stadig utsettes.
Den 12. ble det meddelt at fly fra den russiske isbryter «Krassin» hadde funnet Malmgren-gruppen.
Den 13. juli ble det meldt at alle de man hadde kontakt med fra «Italia», altså de som hadde holdt sammen med Nobile og Malmgren-gruppen, var reddet. Malmgren var imidlertid død. Det var russerne som reddet dem. Alle disse hadde vært i gondolen på luftskipet, mens resten var fulgt med ballongen som hadde drevet videre etter havariet. Ettersøkningen etter disse og «Latham» fortsatte nu for full kraft hele sommeren. Den 1. september kunne avisene fortelle at man hadde funnet en av «Latham»s flottører utenfor kysten av Troms. Dermed var det temmelig sikkert at Amundsen og hans følge var gått, eller styrtet i sjøen med flyet. Og det ble heller ikke senere funnet flere fra Nobiles ekspedisjon, selv om Nobile så sent som i 1931 deltok i en russisk ekspedisjon for å lete etter spor.
3. september var avisene viet Roald Amundsens minne, alt håp var ute. Men sommerens dramatiske begivenheter beskjeftiget sinnene i lang tid etterpå, og diskusjonene omkring det hele var tildeles meget heftig.