Halvor Bråten
Ivanna Margrete Ingvaldsen, som hun het som pike, var født 15/1-1893. Hun giftet seg omkring 1915 med Othar Jacobsen som drev en forretning på Kvitnes (Sommarøy?). Othar ble født 15. mars 1891 i Nesseby. De fikk sammen to barn sammen: Bjørkvik (født i 1916) og Alf (f. 1917). Othar ble dessverre revet bort under spanskesyken den 20/10 1918, bare 27 år gammel.
Wanny giftet seg igjen med bakermester Martin Mikal Woldstad (1861-1939) fra Tromsø.
I skattelistene for Tromsø i årene: 1927, 1930 og 1931-32 finner vi følgende opplysninger om Martin og Wanny Woldstads lønn og formue.
1927-28 1930- 31 1931-32
Martin M. W.
Formue: 75800 kr 45000 kr 36500 kr
Inntekt: 0 0 1500 kr
Wanny W.
Formue: 2000 kr 39500 kr 25300 kr
Inntekt: 2000 kr 0 1200 kr
Sammenlikner man Wanny Woldstads lønns- og formuemessige forhold med den øvrige befolkningen i Tromsø, finner vi av tallene at Wanny Woldstad satt økonomisk godt i det før sin første overvintring.
Wanny Woldstad var Tromsøs første kvinnelige drosjesjåfør. Det var igjennom sin sjåførvirksomhet at hun kom i kontakt med fangstfolkene når de kom til Tromsø om sommeren. I sin bok forteller hun om årsaken til at hun reiste på fangst: ”En kvinnelig sjåfør var et nytt innslag i trafikken, så jeg fikk det travelt. Så sant det var tid og anledning når jeg kjørte noen av disse brunbarkede karene, måtte jeg høre litt fra livet deres i villmarken.
Bildet er fra 1916. T.v. Wanny (gravid), Erling Jacobsen, Othar Jacobsen med Bjørvik på fanget.
De beretninger jeg fikk, vakte ikke bare interesse hos meg, men en dyp og inderlig lengsel etter å få leve i og med naturen i dette landet de fortalte om. ”
Vinteren 1932-33 overvintret hun i Hyttevika ved Hornsund sammen med fangstmannen Anders Sæterdal fra Rana. Sæterdal var hennes kompagniong også de påfølgende vintrer.
Overvintringene 1934-34 og 1934-35 var også sønnene hennes Alf og Bjørvik Jacobsen med som fangstmenn.
Vinteren 1935-36 var Wanny og Anders alene som fangstfolk i Hornsund.
Den siste vinteren 1936-37 deltok også Fredrik Sæterdal og Emile Sæterdal.
Etter krigen flyttet Wanny til Lenvik og arbeidet som husmorvikar. Livet som kvinnelig fangstmann på Svalbard fascinerte mange og hun ble etterspurt foredragsholder både i radioen og folkeakademiene i Nord-Norge.
Sønnene Alf og Bjørvik fikk en bra utdannelse. Bjørvik utdannet seg til lærer og bosatte seg i Nord-Reisa. Han overvintret selv på Svalbard etter krigen sammen med Odd Lønø og Knut Bjåen. Han skrev to bøker: Halvmåneøya – en fangstberetning fra Svalbard, og Dramaet i Ishavet. Bjørvik var gift, men ingen barn. Han døde for 4-5 år siden.
Alf ble politimann og bosatte seg på Lillestrøm. Han døde omkring 2004. Alf hadde to barn.
I 1956 gav Wanny Woldstad ut boken: ”Første kvinne som fangstmann på Svalbard”. Boka er en interessant skildring om hverdagen i en fangstmanns liv.
Hun hadde også skrevet ferdig et manusskrift til en ny bok: ”Kvinnen fra havgapet”.
I oktober 1959 var hun på besøk hos sin sønn Bjørvik da hun ble drept i en bilulykke.
*
Wanny foran Ford’en
*
Wanny Woldstad tragiske bortgang
I avisa Nordlys finner vi følgende omtale av Wanny Woldstads tragiske bortgang.
– Den 65 år gamle fru Wanny Woldstad ble påkjørt ved 7-tiden mandag morgen (26/10-1959) i Sørkjosen i Nordreisa, og pådro seg så store skader at livet ikke sto til å redde.
Fru Woldstad skulle krysse vegen foran en buss for å gå inn på postkontoret da en lastebil kom kjørende forbi bussen. Fru Woldstad så ikke bilen og ved påkjørselen ble hun slengt 10-15 meter bortover vegen. Hun pådro seg et alvorlig kraniebrudd og ble straks kjørt til Betesda sykestue. Distriktslege Sverre Larsen beordret henne brakt til sykehuset i Tromsø, men fru Woldstad døde 10 minutter etter ankomsten til sykehuset.
Fru Woldstad skulle tidlig om morgenen dra med bussen og hadde bedt bussjåføren vente fordi hun hadde et ærend på postkontoret. Sjåføren ba henne være snar, og idet hun skulle krysse vegen skjedde ulykken. Det var vanskelig for Woldstad å høre lastebilen fordi bussen hadde motoren i gang. Det var tale å få ambulansefly til Sørkjosen, men været var for dårlig til det. Hun ble kjørt i drosje til Tromsø og turen tok fire timer.
Wanny Woldstad – et minneord
av Thoralv Lund
Budskapet om at fru Wanny Woldstad var død, kom så brått og uventet. Hun som var Norges første kvinnelige fangstmann, hadde en så rik tid foran seg. Akkurat nå da hun var i ferd med å gi ut sin nye bok, ”Kvinnen fra havgapet”, og da det samme dag var kommet beskjed fra Polen om at hennes bok ville bli antatt og oversatt til polsk. Fru Woldstad skulle starte på en lengre foredragsturne for folkeakademiene i Nord-Norge for å fortelle og vise bilder fra sine 5 år som fangstkvinne på Svalbard.
Fru Wanny Woldstad var en dyktig og iherdig kvinne og var alt kjent som forfatterinne, foredragsholder og radiokåsør. Denne lille spede kvinnen har gitt oss en sjelden interessant beretning om sine fem år som fangskvinne, lunt og humørfylt skildret hun; dette livet som hun var blitt så glad i og gjerne ville ha fortsatt med. Hun så hverdagen i fangstmannens liv slik bare en skarp og interessert kvinne kunne gjøre det. Derfor ble denne kvinnelige skildringen noe nytt og uvant for oss, men vi ble fortrolig med den når vi tenkte oss om.
På Arktisk Forenings polarfest sist lørdag skulle hun ha vært til stede, men hun sendte dagen før avbud – hun var da hjemme og besøkte sin sønn og hans familie i Sørkjosen. Hun sendte i stedet sine beste hilsener til alle som var med på festen og spesielt til de gamle veteranene som hun skulle ha vært sammen med.
I de senere årene var hun ansatt som husmorvikar i Lenvik, men hun hadde tenkt å slutte der, flytte til Tromsø og helt ofre seg for å skrive og fortelle folk om det hun selv hadde lært og erfart fra sine år der nord. Hun var en god talsmann for fangstfolkene og landet med de kalde kyster.
For oss som kjente henne, vil savnet av en god arktisk venn aldri bli glemt. Hun var så lun, gjestfri og hyggelig at vi måtte trives i hennes selskap.
Innen familien og vennekretsen vil savnet etter denne foregangskvinnen bli stort, men de mange gode og lyse minner vi har igjen vil vi alltid bevare.
Fred med Wanny Woldstads minne.
Thoralv Lund
Dødsannonsen
Wanny Woldstad
Vår kjære, kjære mor, svigermor og bestemor, ble i dag revet bort fra oss ved en trafikkulykke, 65 år gammel.
Sørkjosen, Lillestrøm. 26. oktober 1958
Bjørvik Inger
Alf Randi
Barn Svigerbarn
Barnebarn
Bisettes fra Troms og Tromsø sykehus fredag 30/10 kl. 18.
Begraves fra Kapellet, Tromsø Gravlund, lørdag 31/10 kl.12
Gravferden
Wanny Woldstad ble begravet fra kapellet lørdag. Eketrekisten var pent pyntet med familiekranser, mens det omkring lå kranser fra venner og bekjente. Sigurd Holm og fru Hoff Andersen åpnet minnestunden med Ole Bulls ”I ensomme stunder” for cello og orgel. Forsamlingen sang: ”Å leva det er å elska”. Hjelpeprest Jausken forrettet og sa bl.a. at det er et trist budskap for dere at mor var gått bort, men dere har mange gode minner etter henne. Helt fra dere var små og hun var både mor og far for dere. Dere takker henne i dag for alt hun har vært for dere og hva hun har betydd for hver enkelt av dere, og vi ber til Herren at han vil lære oss å telle våre dager så vi får visdom i hjertet. Gud signe hennes minne.
Etter salmen ”Kjærlighet fra Gud” var sunget, la presten krans på båren fra hennes barn, svigerbarn og barnebarn med takk til avdøde for alt godt i et langt liv. Signet være minnet.
Fra Arktisk Forening la formannen; Fritz Øien, en krans med takk til fru Woldstad for den interesse hun har vist foreningen og fangstmennene hun hadde møtt. Takk og farvel.
Redaksjonssekretær Lars Normann Sørensen brakte på vegne av de fire arktiske vennene, Henry Rudi, Arthur Oxaas, Fritz Øien og Thoralv Lund, en takkens krans. Det ble tomt etter fru Woldstad i blant oss. Til slutt takket Kornelius Bratsberg på vegne av gamle venner for den tiden da de var unge. Det var så betegnende for henne at denne dagen var solfyldt og strålende.
Til Chopins Largo ble så fru Woldstad av venner og en sønn båret ut og fulgt til sitt siste hvilested.
Ved graven bød presten på vegne av de pårørende samtlige deltakere til kaffe i Arbeiderforeningens restaurant til en minnesammenkomst.
* * *