Vintertrafikken på Svalbard
av Fred Grønbæk Olsen
Vestfinnmark arbeiderblad 10/12 1926
Hr. redaktør!
Da jeg for en av avisene så at bergenslos har uttalt sig om seilasen på Svalbard i vintertiden, skal jeg, hr. redaktør, få be om spalterum i Deres avis for nedenstående:
Bergenslosen er efter min mening kommet med en meget lettkjøpt uttalelse angående vintertrafikken på Svalbard. Han sier nemlig at den ikke er vanskeligere enn seilasen på Nordsjøen om vinteren. Det skulde derfor efter hans mening ikke være nødvendig å bekoste hverken fyrbelysning eller tåkesignaler på Svalbard. Ti om sommeren er der jo lyst både natt og dag, om vinteren er der tåke til enhver tid, så alle disse foranstaltninger er efter hans mening til ingen nytte. Han anbefaler derfor radiopeilingsstasjoner i stedet. Hvorfor anbefaler han ikke med det samme at samtlige de omkring Nordsjøen liggende fyr- og tåkesignaler nedlegges.
Som gammel ishavsmann – idet jeg har seilet i de farvanne både som skipper og som los – vil jeg si at denne bergenslos, med sine 5–6 års sommerlosning på Svalbard, er vel grønn om nesen til å uttale sig om, hvad der behøves og ikke behøves oppe i Ishavet for å forlenge skibningssesongen år om annet. Forholdene der oppe er nemlig ikke like hvert år. Det er derfor ikke så sikkert at de foranstaltninger man det ene år gjør for å forlenge sesongen, vil passe et annet. Hvis de gamle isår kommer igjen – og de vil nok komme, om alle ikke merker slår feil – så kan det hende at det blir mange år at trafikken på Svalbard må stoppes allerede i september. Som isforholdene har vært de siste åringer, kan man godt si der ingen is har vært ved Svalbard, og da kan det være lett nok for folk der nylig har begynt å seile i de farvanne å snakke om at trafikken der oppe ikke er så vanskelig. Men reis i de farvanne i 40–50 år så antar jeg at også bergenslos vil få full rede på hvad som behøves for en effektiv fart på Svalbard. Han (bergenslosen) vil nok komme til å måtte innse at der behøves både fyrbelysning og tåkesignaler – ja der behøves nok også radio til hjelp skal alt bli bra.
– – –
Om sommeren er der lyst natt og dag oppe på Svalbard, sier bergenslosen. Ja det er riktig. Men om sommeren har man da også tåketiden der oppe, og er det nogen gang man har bruk for tåkesignaler på Svalbard, så er det sommeren. Om vinteren er der ingen tåke – kan hende i bergenslosens fantasi. Som regel slutter tåkeperioden i august. Både jeg og mange andre har kommet hjem fra Ishavet i midten av november – ja sogar engang i siste dagene av november, – med de små seilskuter vi hadde den gang, fikk vi føle hvad Nordishavet har å si en vinterdag. Mange av oss gamle ishavsfolk kan nok si at vi har sett Nordishavet i alle sine tilskikkelser, så vi har nok fått forståelse av hvad der må til, hvis (om det nogensinde lar sig gjøre) man skal få en rasjonell skibsfart istand på Svalbard. Man vil nok få erfare at farten der oppe er litt vanskeligere enn farten på Nordsjøen, selv om den også kan være hård nok.
– – –
Så var det litt om isbryteren «Isbjørn»s mislykkede ferd til Svalbard. Denne ferd er vel et nytt bevis for at Nordishavet på denne tid av året ikke er å spøke med. Mig forekommer det forresten, at det å sende en så liten båt – med den slags overbygg som «Isbjørn» hadde – oppover til Svalbard, på denne årsens tid; var den rene tåpelighet. Man skulde kunne vente at både de marinedyktige så vel som de civile myndigheter måtte forstå at denne båt ikke var skikket for denne tur. Bare det at båten hadde faste rekker skulde være nok til å gjøre myndighetene forståelig med at det å sende den båten op i Nordishavet på denne tid av året, var et eventyr som man ikke burde innlate sig på. En eneste brekksjø var jo nok til å sende hele historien til bunns. Hadde båten hatt åpne rekker hadde det vært en annen sak. Vannet får nemlig ikke anledning til å gjøre den skade på en båt med åpne rekker, som på en båt som har faste rekker, som følge herav har en båt med åpne rekker større chance til å klare sig i brekksjøer, enn en båt med «Isbjørn»s bygning.
Forresten tror jeg ikke – og har aldri trodd – noget på at en isbryter vil komme til å gjøre den nytte oppe ved Svalbard som mange mener. Når pakkisen kommer og blokkerer kysten, så isen ligger som en helstøpt masse fra landet og optil en 80–90 ja 100 nautiske mil av kysten, hvad vil og kan da en isbryter gjøre. Det kan enhver der vil bruke litt eftertanke lett regne ut. En isbryter vil – enten den er stor eller liten i beste fall kunne bryte isen såpass at den får litt kjølvann for sig selv, men at det vil bli nogen hjelp før en eventuell damper, som skal følge efter den, tror jeg ikke noget på. Man skal huske på at strømforholdene oppe ved Svalbard er meget hårde. Man regner med at strømmen der oppe går med en fart av 3–4 mil. Med disse strømforhold vil en isbryter ikke være kommet langt inn i isen, før der er like fullpakket med is bak den som fremom den. Og hvordan vilde det gå i et tilfelle hvor man var kommet et stykke inn i isen, og det pludselig stoppet op for isbryteren, så den blev nødt til å slå akter overfor å få ny fart til å gå på isen igjen. Hvorledes vilde det gå det skib som i et slikt tilfelle befant sig kloss bak bryteren. Hvor skulde det gjøre av sig i det øieblikk isbryteren slo akter over, når den råk som man hadde fått op, på grunn av strømsetningen, var blitt tettpakket av isen. Man kan lett tenke sig til hvilken skade begge skibe i et slikt øieblikk vil komme til å få. Jeg tror derfor at skal man få en isbryter der tilnærmelsesvis skal kunne holde farvannene der oppe åpne først på vinteren, vil det bli en så kostbar affære at vinningen vill gå op i spinningen.
– – –
For få år siden var jeg der oppe med isbryteren «Pasvik», kaptein Hansen. Vi brøt is både i Isfjorden og i Bellsund, for at båtene som det år skulde op og hente kull, kunde komme inn til lastekaiene. I Bellsund brøt vi isen på en distanse av 34 kilometer. Isens tykkelse var der 80 – 90 cm. I Isfjorden var isen noget tynnere, fra 50–60 cm. La mig også i samme forbindelse få tilføie at «Pasvik» var bedre skikket som sjøbåt enn «Isbjørn»; og kaptein Hansen, tør jeg påstå er en sjømann i ordets fulleste betydning. En mann som aldri svikter der hvor det gjaldt. Vi hadde den gang nokså stygt vær over sjøen, og det hendte rett som det var at båten satte forskibet under helt til broen, men på grunn av at skibet var forsynt med gitterrekverk, fikk vannet ingen makt til å gjøre brekkasje.
– – –
Jeg vil dog ikke med denne artikkel ha påstått at en passende isbryter ved Svalbard er til ingen nytte. I åringer hvor pakkisen ikke er til vesentlig hinder utenfor kysten, kan en isbryter være til nytte ved å holde råken oppe til de forskjellige lasteplasser.
Likeledes kan man også få stor hjelp av en isbryter ved eventuelle ulykkestilfeller. Men da må isbryteren stasjonere der oppe det hele år. For å sende en bryter opover senhøstes eller tidlig på våren er det rene tull. Jeg tror forresten at selv om man la an på å bryte ut det flerdobbelte av kull enn hittil, skulde der ikke være vanskelig å få utskibet i den tid på året trafikken på Svalbard er mulig. Her er da skibstonnasje nok i Norge både store og små baster. Og det vil være mere økonomisk å sette flere skibe inn i trafikken på Svalbard i skibningssesongen, enn alt dette tullet med å sende isbryter op, for ved dennes å forsøke å forlenge tiden.