byen med en «yk kamerat
av Torolf Vogt
Tiden Tegn ¾-26
Her skal dere få se bilder av noen av de barn som bor lengst mot nord på jorden. Det er fire norske søsken som har sitt hjem på Spitsbergen, på Hotellneset i Adventfjorden, ved skibningsplassen for de norske kullgrubene der oppe.
Den egentlige kullbyen ligger en fjerdingsvei lenger inn i fjorden og heter Longyearbyen. Når en ser det navnet, skulde en tro det var meningen at de fant årene særlig lange der oppe, men byen er nok bare oppkalt efter en amerikaner som het Longyear. Barna heter Alfhild, 11 år, Bernhoff, 10 år, Jorun, 9 år og Torbjørn som bare er 5 år gammel, og efternavnet er Aune.
Vesle Torbjørn er født på Spitsbergen og har levd nesten hele sitt liv der oppe, undtagen en stund han var i Norge da han var ett år gammel, så det er riktig en ”polargutt”. Han var den første som ble døpt i kirken der oppe også. På bildene har han på sig en anorakk av vindtøi, et plagg som er bra mot vind og kulde og som både voksne og barn bruker meget der oppe. Han ser just ikke ut til å vantrives! De andre tre har også vært der oppe de siste årene både sommer og vinter, men de er født i Norge. Når en ser disse ualmindelig kjekke barna, må en komme til å tenke på at det går an for nordmennene å leve og trives langt mot nord, og det kan jo komme vel med efter at Svalbard er blitt norsk. Det er mange som liker sig så godt der oppe at de blir der år efter år. Det er jo ikke så svært varmt akkurat, men dere må ikke tro at barna er noen stuegriser for det. De flyr ute nesten hele dagen når det er noenlunde rimelig vær, og det er det nesten alltid. Jeg tror aldri jeg har truffet noen barn som er så trenet i å leke sisten, og det må en jo forresten også si er en lek som passer bra til klimaet. Ellers har de minst to haver med valmuer og andre arktiske planter, og som lekekamerat har de en svær og ragete sledehund som er efterkommer efter to av Amundsens sydpol-hunder. Siste sommer fikk de sig en lekestue også, og det gikk så til.
Det var en stor kullbåt, den het forresten «Flint», som fikk knust akterstellet på en av livbåtene sine imellem skutesiden og kaien, og da ble båten hivd opp i fjæren som vrak. Så var det en hjelpsom og snild mann som fikk trukket denne båten opp til den beste lekeplassen, en fin flat grusslette litt ovenfor husene, og her snudde han den opp ned og la den oppå noen kasser for at barna skulde få litt ly for været. Litt efter litt bygget han vegger på den også, eftersom de fant vrakbord som var drevet i land i fjæren, og alle var naturligvis ivrige med å lete. Det driver så meget omkring i sjøen, og at en kan finne meget rart i fjæren, vet nok alle som bor ved havet. Men en dør til stua manglet de enda. Så var det en dag at mannen kunde fortelle at ”i dag er vi blitt velsignet med en dør også”, for det var drevet i land en virkelig dør, hel og holden, og da ble det naturligvis jubel. Døren var litt for stor som rimelig kan være, men det var bare å sage litt av den, og snart var ”villaen” ferdig, med vindu og alt mulig.
På bildet kan dere se barna foran huset sitt, som de eier helt alene. Jeg tror til og med at de har det skriftlig med en høitidelig kontrakt. Inni er det riktig fint også. Der er benker på enden og et bord i midten. I den ene enden er det hyller med kokestell og på veggene er det fullt av bilder. Borti det ene hjørnet er det en liten ovn til kullfyring, for kull har de nok av. Taket er morsomt med alle de krumme spantene som ligger tett inn på hinannen som de pleier hos livbåter, men det er nok ikke fritt for at det drypper litt av det enda når det regner eller snør.
Jeg kjenner godt til denne husbåten, for vi kom til Adventfjorden efter en ekspedisjon i sommer, og da fikk mine kamerater og jeg låne den til skrive- og lesestue, mens vi ventet noen dager på den dampbåten som skulde føre oss til Norge. Før vi kom hadde barna lånt den ut til to skipbrudne menn, som hadde bodd der i mange uker.
Det var i begynnelsen av september vi var der, og da var det blitt såpass mørkt om kveldene at vi fikk installert en hengelampe også. Så forlot vi våre små venner, men ut på høsten fik en av mine kamerater et brev fra dem, og litt av det lyder således: ”I går kveld var Bernhoff, Jorun og jeg på kino, der var det morosamt, nu har vi sne, nu renner vi på ski og kjelke, det er morosamt, snart er mørkt både dag og natt, nu går siste båten i morgen.” Det var i oktober, men når den første båten kommer til våren, så kanskje det er noen som har lyst til å skrive til dem for å høre hvorledes de har hatt det i vinter?