Tur til Svalbard
Dagbladet 25.1 1929
Direktør Halfdan Behrens, Bergen, fyller lørdag 26. januar 50 år.
Efter å ha gjennemgått handelsskolen blev han ansatt hos skibsrederfirmaet Bergh & Helland, derefter hos shippingfirmaene H. Clarkson & Co., London, Theodor & F. Eimbcke, Hamburg, og Bodewig & Petersen, Antwerpen. Den 20. oktober 1908 overtok han den efter sin far, Joh. D. Behrens, siden 12. september 1877 drevne befraktningsforretning i Bergen. I november 1924 grunnla han sitt Oslo-firma, og han er eneinnehaver av firmaet Behrens & Co., Bergen og Oslo. Hans virksomhet før og under krigen konsentrerte sig hovedsagelig om befraktningsforretninger mellem norske redere og firmaets forbindelser i alle verdensdeler. Firmaet er kjent i alle shipping- og eksportørkretser, hvor det nyter den største anseelse.
Efter krigen blev hr. Behrens overdratt representasjonen Norge for de fleste tyske linjerederier, og som Hamburg – Amerika Linies representant i Norge bringer dette hr. Behrens i nær berøring med det norske og det internasjonale reiseliv, og han har i sin allsidige virksomhet viet dette særlig interesse.
Vi har anmodet hr. Behrens om å fortelle litt fra en av sine mest interessante oplevelser på reiselivets område. Han valgte Svalbard.
– Efterat Svalbard er blitt norsk land, sier hr. Behrens, har den i moderne utvikling ført med sig, at verdens øine har festet sig ved denne polarregionen forpost, hvor et fortsatt forskingsarbeid venter å høste rike resultater. Nordmenn reiser viden om, men spør man en av dem om de også har tatt en tur til Svalbard, vil svaret antagelig bli: ”Nei, det er vanskelig å komme dit op på en bekvem måte.”. Mens turister fra England, Mellem-Europa og Amerika i årevis har besøkt Svalbard – ja, Hamburg–Amerika Linjens «Reliance» går sogar direkte fra New York til Svalbard – finner det norske publikum sjelden veien dit. Og det har forundret mig, for der er alle slags nasjoner samlet i skjønn forening ombord på de store flytende hoteller. Utgiftene er heller ikke større enn hvad man ellers nedlegger en tre ukers tid, hvor reiselivet blomstrer.
Da jeg nylig fulgte Hamburg – Amerika Linjens 20,000-tonner «Reliance», var denne nettop vendt tilbake til Europa efter en fire måneders reise rundt Jorden. Jeg gikk ombord i Odda, hvorfra turen gikk til Molde. Sneen lå lenge i fjellene, og ved innseilingen til Molde var alle fjelltoppene rundt omkring snebedekket – et vidunderlig syn i den solfylte sommerdis som lå over fjorden. Begeistringen ombord var også stor. Officerer og reiseledelse som hadde fulgt med rundt jorden sa, at en slik naturstemning hadde de ikke oplevet på hele jordomseilingen – og ennu hadde vi Svalbard tilgode. Humøret steg også eftersom vi kom lengre nordover.
Litt før vi kommer til Nordkapp stanser skibet kloss innunder fjellsiden av den bekjente Fugleøya og avfyrer kanonskudd for å få tusener og atter tusener av fugl til å fly op fra sine reder og kretse over oss i en uendelighet av hvit dun. Den neste middag passeres Bjørnøya, og dagen efter kastes anker i Kingsbay.
Kingsbays kullfelter, grubebyen og flyveplassene er kjent nok, pressen beskjeftiger sig jo stadig hermed. Hvad der imidlertid virker som en overraskelse er den arktiske naturs farver, prakt og skjønnhet. Jeg måtte uvilkårlig trekke en parallell med en innsjø en sommerdag i Jotunheimen, hvor isflakene glitrende i solen seiler henover vannflaten. Kommer man til Crossbay, møtes man av et lignende syn. Det er bare ikke noen innsjø, men en fredelig bukt av Nordishavet omgitt av breer og klipper, hvor en oceandamper såvidt har kunnet trenge sig inn.
Her i dette ville polarlandskap går passasjerene i båtene med en følelse av spenning. Skibets mannskap har satt istand en provisorisk landgang, og med en følelse som om der lurer en isbjørn bak hver av de store stenblokker, som vi møter på vår vei, undersøkes terrenget.
Men så høres også virkelig forskrekkede rop: «Ein Eisbär».
En amerikansk miss fekter ivrig med en liten lommerevolver, og sannelig, der ser man et isbjørnhode bevege sig rolig og verdig, og man skimter noe hvitt som rører sig. Der lyder nye rop, men denne gang med betydelig lettere klang i stemmen: «aber er spricht deutsch». Det er nok skibets barber, iklædt hvit barberkåpe og isbjørnhode som er mester for denne skøierstrek, som fikk en for tidlig avslutning. Skremt av lommerevolveren fant han det rådeligst å berolige den krigerske amerikanske miss på et sprog som ikke stammet fra polarlandet.
I Crossbay settes passasjerene i land på en landtunge, hvor der befinner sig en ensom fangsthytte. Og jegeren har nok sin mening med å slå sig ned her. Like i nærheten er der et vann yrende fullt av sel, – og polarreven og annet vilt kjenner han sikkert også til. Opholdet her blir kort, dessverre. Der var nok mange, særlig blandt de yngre, som gjerne hadde stanset her noen dager, hvis fangstmannens primitive hjem hadde vært en turisthytte, slik som vi har dem i vårt hjemlige Jotunheimen, og mannen selv kunde vært vår fører over bre og fjell, eller om han kunde tatt oss med i et lite motorfartøi på ensomme, ukjente tokter. Et par stenkast fra land har vi riktignok vårt eget flytende hotell ventende på oss med en komfort som i Europas og New Yorks mest moderne hoteller; men ikke desto mindre kan vi vanskelig komme bort fra tankene om et hytteliv et par sommermåneder i dette eventyrrike.
Den neste formiddag er vi nådd helt nord til Magdalenabukten. Passasjerene blev landsatt på den meget omtalte Daumandsøir, hvor der likesom i Virgohavn og Smeerensburgbukten finnes utallige begravelsesplasser. Beretninger fra 200 år tilbake forteller om tusener av hollandske hvalfangere som fisket her. Der var også russiske fangstmenn i overflod. Gravene vidner vel om at mange ikke tålte overvintringens strabaser, eller falt som offer for en altfor stor stridslyst.
Magdalenabukten er nu blitt til den reneste strandpromenade med 3–400 turister på vei mot Gullybreen. Det bærer opover mot høiden, og enkelte gjør
forsøk på å bestige den nærliggende fjelltopp, mens fuglene kretser om dem som nærmer sig de steder hvor de har sine reder. Herfra har man et vidunderlig utsyn over polarlandskapets evige is og det skinnende blå på den lysende bre.
Skibsfløiten gir signal til avgang. Vi passerer Danskeøya, og litt lenger nord rundes Amsterdamøyas nordspiss. Øya består av nakne, kolde klippemasser med litt sne på toppen. Alt liv synes utdødd her, hvor den hollandske hvalfangst engang blomstret og hvor der samtidig skal ha vært ikke mindre enn 2–300 skib med over 12,000 hvalfangere.
Vi hilser på Smeerensburg og Virgohavn, hvormed vi sier Svalbard farvel, og ute på det store åpne polarhav passerer vi 80 graders nordlig bredde. Først ved 81 grader når vi helt frem til pakkisen og stanses av ugjennemtrengelige ismasser.
Tilbakereisen begynner med et par dagers fart over Nordishavet. Tiden benyttes til allslags spill med efterfølgende turneringer, og premieutdeling og aftenen før vi kommer til Lofoten feires avskjeden med et karneval. Vi besøker Vestlandets fjorder: Merok, Gudvangen, Balholm etc. for tilslutt å havne i Bergen, hvor endel av passasjerene forlater skibet for å ta videre med Bergensbanen.
Til sommeren går passasjerbåtene atter til Svalbard med luksusturer og billigturer. Enkelte av båtene har kanskje en flyvemaskin med, hvorfra man kan få full oversikt over Norges nyerhvervede naturpark. Efterhvert som denne blir kjent og skattet i vårt land vil der forhåpentlig finnes midler og veier til å nå dit op, ikke bare for reisende på et flytende hotell, men også for sportsinteresserte, som ønsker å utforske Svalbards natur på egen hånd.