av
M. Fønhus
Vi Menn nr. 41 1964
Tron Gisnås
Det var tre og tredve grader kaldt på Tynset denne morgenen sist i januar, da jeg spente på meg skia utafor hotellet der. Slik hadde kulda holdt seg i halvannen veke nå, sa de; men ingen nevnte dette som noe omframt, slikt var de vante til. Vinteren før hadde de hatt fire og femti grader en gang. Kloakken på Tynset var for frostens skyld lagt tre meter nede i jorda, sa de.
Jeg skulle på en skitur, starte her på Tynset, gå mot vest, gjennom fjellbygda Kvikne, fram til Dovrebanen nord for Oppdal, og så følge Orkdalen ned til Trondheimsfjorden.
Der jeg strøk fra tettbebyggelsen på Tynset og over Glomma like ved, da tok snoen slik langs elveisen at det beit ille i kjakene. Men snart bar landevegen inn gjennom et grunt dalføre med furuskog, landet steig, og da jeg hadde rent et par mil innover, og kom til et sted som hette Nytrøa, så var det der ikke mer enn ti grader kaldt. Ikke noe uvanlig, sa de der. med et slikt forhold mellom Tynset og her – sprengkaldt på Tynset, rimelig temperatur på Nytrøa.
Neste dagen gikk jeg gjennom den tettgrendte, høgtliggende fjellbygda Kvikne. Jeg fulgte Orklas løp, det skulle jeg holde på med helt til elva rann ut i Trondheimsfjorden.
Utpå ettermiddagen nådde jeg fram til Dovrebanen, ved Ulsberg stasjon. Jeg var nå kommet ned i skogsbygd igjen, fra fjellbygda Kvikne. Og her ved Ulsberg bestemte jeg meg for å stanse over en dag, fordi jeg hadde fått greie på at det, en god halvmil eller så lenger sør i dalføret her, bodde en kar som jeg kunne ha hug til å prate med; han skulle ha opplevd eventyrlige ting – for han hadde i åtte år levd som trapper i de urørte villmarkene inn mot Den store slavesjø i det nordvestlige Canada.
Fire brødre dro til Canada
Jeg fant ham morgenen etter, på garden hans. Tron Gisnås hette han, en mann i sine beste år, så brei og grov at han fikk en til å tenke på en jette som var kommet ut av Trollheimen like vestafor. Rolig og hyggelig var han, fortalte om det han hadde opplevd i en tone som om det ikke var noe å gjøre større vesen av. Men jeg ble nå sittende der og høre på det meste av dagen. –
Mange år etter, nå i august, kom jeg på ny til å gjøre en tur til bygda der Tron Gisnås bor. Men da jeg startet denne gangen, var det langt bort imot like hett i været som det var kaldt, i Tynset da jeg startet sist. Og denne gang brukte jeg ikke mine bein for å komme fram, men satt i all makelighet i en bil.
Jevnt, rolig og sikkert sugde vogna milene i seg, oppover langs Mjøsa, gjennom Østre Gausdal, over fjellet til Golå. Bilen seilte ned helingene til Vinstra, suste opp Gudbrandsdalen, tok til fjells igjen ved Dombås, inn over Dovre, med rolige linjer, fjellet illgrønt av små bjørkeskog, med blink av tjenn og vatn, med varmedis ute i synsranderne. Vi kom over vannskillet mot Trøndelag, det bar ned den trange Drivdalen – og mot solefall stanset vi ved garden hans Tron Gisnås, sør for Ulsberg.
Tron Gisnås sto foran den nye og moderne hovedbygningen sin. Men sjøl var han som sist jeg traff ham, brei og grov og kjevesterk.
Som gjester ble vi mottatt av ham og søster hans som stelte for ham.
«Pedersen Brothers»
Ikke mindre enn fire av Gisnås-kara har forøvd livet som trappere i Canadas villmarker. En av dem hadde begynt, men var druknet der, før Tron og broren Even kom. Og da Tron reiste heim til Norge i 1931, ble broren Martin med Even som trapper i fem, seks år. Even holdt på med trapperlivet til 1946. Nå driver ham minkfarm i Canada.
Jeg har lest et sted at mens Tron og Even holdt på med dette fangstlivet sitt der borte, da var de kjent som harde karer. «Pedersen Brothers» ble de kalt. I Canada skreiv de seg nemlig ikke for Gisnås, men for Pedersen; dette var lettere å uttale på engelsk.
Og nedafor kommer det som Tron både sist jeg besøkte ham, og nå, berettet meg om det eventyrlige livet han og broren hadde ført der borte. Men han fortalte som om det hele ikke var noe så omframt. Det kan vel hende at leseren vil mene noe annet.
Edmonton heter en by i provinsen Alberta. Tusen kilometer i nord for denne byen ligger Den store slavesjø. Det går et vassdrag nordover der som heter Athabaska River, til Athabaska Lake – og derfra renner Slave River til Slavesjøen. Et stoppested for flodbåtene på Slave River hette Fitzgerald, stedet ligger omkring sju hundre kilometer nord for Edmonton.
Her fra dette dampbåtstoppestedet var det at Tron Gisnås og Even bror hans dro av sted inn gjennom urskogene i nordaust, når de om hausten skulle frakte vinterutrustningene inn til fangstfeltet, som lå 30–35 norske mil inne. Der hadde de hytte og hovedkvarter. Når de dro fra Fitzgerald og innover, brukte de kano med påhengsmotor for å frakte med seg; de holdt seg etter elver og sjøer; både fire og fem hundre kilo kunne utrustningen veie; bare bensinen til påhengsmotoren gikk opp i hundre kilo.
Tron viser meg en notisbok, der han den gangen hadde notert opp matvareutrustningen for en vinter i øydemarka. Lista er slik (tallene betegner engelske pund, en snau halv kilo): 300 mjøl, 20 ris, 5 byggryn, 8 havregryn, 30 smør, 18 smult, 20 flesk, 10 peanutbutter, 8 te, 5 kaffe, 9 kakao, 10 bakepulver, 1 natron, 4 salt, 16 boksemelk, 10 tørrmelk, 1 løk, 8 tørkete poteter, 3 blandete grønnsaker, 15 ost, 1 honning, ½ pakke gjær, 12 tobakk, 30 rosiner, 10 bær, 5 aprikoser, 3 epler, 6 plommer, og diverse frukt – alt det siste, fra rosiner, tørket vare.
4–6 ukers reise til basen
Men de hadde ikke noe sammenhengende vassdrag å følge når de dro innover; de kunne for eksempel måtte dra fra en elv og over et høgdedrag for å nå en sjø på andre sida av åsen; så var det til å bære utrustningen over, kanskje et par kilometer. Et hardt slit. Men de brukte nå kjørehundene de hadde med, til å hjelpe seg, la kløv på dem. Foran gikk de sjølve med bør, etter kom hundene i rekke, hver av dem med kløv; men fikk hundene øye på et eller annet vilt, så rente de ofte etter, med kløva på seg.
Slik tung frakting over land var det mye av. Og det kunne ta dem fire til seks veker, fra Fitzgerald, å nå inn til fangstfeltet.
Men hadde de først all utrustningen sin framme og i hus, da var det ingen risiko å la den ligge i hytta der uten lås på døra, selv om de gjorde lange turer på fangst bort fra dette hovedkvarteret. Indianerne som fanget og jaktet over dette strøket, de stjal aldri.
Bare én gang i løpet av vinteren var de framme i sivilisasjonen igjen. Dette var ved jul. Da kjørte de ofte med hundespann til Fitzegerald, tok det noen få dager. Ved Fitzgerald var det en del bebyggelse, og noe som kunne kalles et slags hotell.
Om sommeren, da pelsdyrfangstene jo ikke ble drevet, reiste de helt til Edmonton. Til denne turen gledet de seg lenge på forhånd. Men når de hadde vært i byen en måneds tid, så lengtet de nordover til villmarka igjen. Der inne kunne de nok ofte om vinteren kjenne trang etter å høre om hva som gikk for seg ute i verden; men denne trangen ble ikke til noen langvarig uro; for de hadde det så travelt med fangsten, og hver dag var det på sitt vis noe nytt.
Et utpreget villmannsliv
Når de dro så langt bort fra hytta at de måtte overnatte i telt, brukte de edderdunssoveposer, som de ikke frøs i. Enda det kunne være så kaldt over dette strøket at når de om dagen fikk hug på en tobakksrøyk, var det vanskelig nok å ta av seg votten så lenge at de kunne rispe en fyrstikke for å tenne pipa.
For å finne fram i øydemarka under fangstturene, holdt de seg gjerne etter elvedragene. Og ofte var det store sjøer som de tok kompassretning imot.
Hovedkvarteret sitt hadde de i skogen; men lenger nord var tundraen, det svakt bølgende snaufjellet, og innover der dreiv de også fangst, kjørte med hunder. En trapper hadde, når han dro innover til fangstfeltet om hausten, gjerne en fem-seks hunder; men om våren når han kom tilbake, var det kanskje med bare to-tre; de andre hadde han måttet skille seg med fordi det var blitt for lite hundemat.
Det var ikke billig å kjøpe nye hunder, de måtte betales med tredve, førti dollar stykket om sommeren. Men ble en nødt til å skaffe seg en ny hund om vinteren, og var der hvor en kunne få tak i en slik, da kunne prisen dra seg opp i hundre dollar.
Hundene var for trapperen ikke bare nødvendige for å kunne ta seg fram med det han hadde, under passet av fangstredskapene, men de betydde også mye som kamerater i ensomheten.
Mang slags vilt
Det var ikke bare til hundene at det kunne bli for lite mat; men det hendte også at trapperen, mer tilfeldig, ble nødt til å greie seg en to, tre dager uten å få noe innom tanngarden; slikt hendte helst inne på tundraen. En gang dro Tron innpå der, hadde tenkt være borte bare en enkelt dag. Men han fikk snøstorm over seg, måtte legge seg til i teltet. Sju dager ble han da værfast der inne på de helt skogsnaue viddene – uten annen mat enn den nista han hadde hatt med for én dag. En stor del av tida sov han bort.
Men uvanlig erfarne, omtenksomme sterke må «Pedersen brothers» ha vært; for ikke en eneste gang holdt de på å omkomme. Selv om hver vinter gjerne endte galt med en eller annen trapper.
Tron forteller om dyra de fanget på tundraen var det jo vesenlig kvitreven, og han minnes ikke den fangsten med særlig glede – aller minst den måten de drepte dyre på. De tok kvitreven i ganske små sakser, ikke større enn røyskattsakser. Og så troskyldige og fredsommelige var disse dyra, at når fangeren kom til en rev som satt i saks, da kunne han bare ta dyret i fanget og knekke nakken på det.
Noen større kunst å fange kvitrev var det ikke, den har fått svært lite av den sluheten som den raue frenden dens i skogene er kjent for. Det kunne ofte hende de narret kvitreven til saksa uten å bruke åte engang. På en haug rotet de i hop en ganske liten kuv av snø, la saksa på denne, og en stor skarefille over saksa igjen, slik at saksa ikke synte. Så stakk de en pinne i toppen av snøkuven, og denne pinnen var nok til å gjøre kvitreven nysgjerrig, den kom og skulle undersøke hva dette var for noe, og dermed trådde den i saksa.
Når fangsten av kvitrev gikk på sitt beste, da kunne en enkelt trapper ta noe slikt som 100 på en vinter. – Å få se en kvitrev på tundraen var imidlertid vanskelig, samme om det fantes aldri så mye av den.
Leiren nedbrent
Men en bestemt vinter opplevde «Pedersen brothers» noe som satte dem på så hard en prøve som de aldri hadde vært ute for, og heller ikke kom til å bli ute for oftere.
Det hadde seg slik at et år fraktet de ikke vinterutrustningen fra flodbåtstoppestedet og inn til fangstfeltet om hausten, med kano; men de i førte utrustningen innover på skareføre om våren, med sleder, til et sted som lå omkring fem og tredve norske mil inne, og lagret det hele der.
Da de så kom tilbake dit igjen om hausten og skulle legge seg til for vinteren, så hadde det vært skogbrann, og mat og rifler og ammunisjon de hadde hatt liggende der, det var brent alt sammen.
Det de nå hadde å greie seg med var en eneste rifle og åtti patroner, som de hadde hatt med seg nå på turen innover.
Likevel ga de ikke opp, og snudde attende til sivilisasjonen igjen. De bestemte seg for å prøve, berge seg med fisking, og ved å skyte rein med de åtti patronene de hadde. Slik mente de å holde ut i alle fall til jul; da ville de dra ned til et sivilisert sted som heter Fort Reliance ved Slavesjøen, der de kunne få forsyninger.
De hadde litt mjøl, men ikke mer enn det som var nødvendig som «medisin». Og de byttet til seg litt te av indianerne. Fisk tok de mye av, og det var denne både de og hundene vesentlig kom til å leve av de første månedene. Men det de ventet på var villreinen, som først på vinteren brukte trekke nord fra tundraen og ut i skogene, der det var tomt for slike dyr før dette store trekket fra nord kom.
Men nå ble det så ille at det varte og rakk uten at villreintrekket kom sørover til dem. Og nå ble det ikke greit for «Pedersen brothers». Ryper fantes det mengder av; men det kjøttet var jo nokså tørt, og med bare åtti patroner, så måtte de spare på dem, en rein ga noe ganske annet som matutbytte for skottet. Men de ventet stadig forgjeves på at villreintrekket skulle komme.
Litt av en julegave
Julefta’n hadde Tron satt opp teltet sitt i en skogkrull inne på tundraen, ville overnatte der, og så juledagen dra mot skogen igjen; han hadde tre dagers marsj til bror sin; hos ham var det fisk nok; men Tron hadde nå fisk bare til seg sjøl, ingenting til hundene. Reinskjøtt hadde de ennå ikke smakt, ikke sett et dyr hele vinteren.
Teltet sto i kanten av en liten sjø. Det lidde mot skumring denne julefta’n. Han satt inne i teltet, da han hørte at hundene utafor ble urolige; så tittet han ut og ble vár seks rein ute på isen; de svingte mot en odde, Tron fortet seg ut på denne odden, kom slik på fint. hold av dyra, og fikk skutt alle seks.
Dette var vel en julegave! – Æ hadde itj blitt meir glad om æ hadde fått heile verda! sier Tron. Og den julekvelden åt de seg mette, både han og hundene.
Fra jul og utover kom reintrekket nå jevnt. Og med de åtti patronene de hadde skjøt de omtrent hundre rein; det hendte, at de fikk to dyr i ett skott. Reinskjøtt var nå det eneste både Tron og broren og hundene levde av. Indianerne, som fanget og skjøt i dette strøket, kom inn til dem, og de hadde sett at de hadde så mye reinskjøtt; indianerne beskyldte dem da for å drive rovjakt, indianerne var uforskammete og sinte; da tok Tron og broren og kasta dem ut.
Fire trappere sultet i hjel
«Pedersen brothers» greidde seg vinteren over, med den ene rifla og de åtti patronene.
Men fire andre trappere svalt i hjel den vinteren. De hadde vågd seg for langt inne på tundraen. Gisnås-kara derimot, de dro ikke lenger innover enn at de noenlunde lett kunne nå tilbake til skogen; der hadde de i alle fall fisk å leve av.
Men disse som omkom hadde altså vært for uvørne til å fjerne seg fra den logne skogen; de var dradd helt inn til den store floden Thelon, som flyter over tundraen mot nord, helt til Hudsonbukten; langt innover langs denne floden var de trukket, en gammelkjent trapper som hette Hornby, og to engelskmenn, som var nybegynnere. De hadde gått ut ifra at de skulle kunne leve vesentlig av reinen, når trekket kom. Men reinstrekket kom ikke. Og smått om senn svalt de i hjel, Hornby først. De hadde ett opp skinn av noen pelsdyr de hadde fanget først på vinteren. De hadde ett mokasinene sine. De hadde til og med ett opp de skinnreimene som gikk på kryss og tvers over ramma i snøskoa. En av dem hadde levd til i mars.
Dette var altså tre som svalt i hjel.
Men Tron og broren fant en fjerde trapper, som det var gått likeens med. Han hadde også trukket for sagt inn på tundraen; men hadde likevel greidd å komme seg inn til kanten av skogstrøket. Tron og broren fant ham i mars, på den måten at de ble vár teltet hans, som ennu sto. Karen hadde ført dagbok, og, så vidt Tron husker, var det i desember at det sist var skrevet i den. Mannen hadde slaktet hundene sine, og ett dem. – Ikke var dette noen nybegynner og uerfaren kar, men en øvd trapper. –
Dobbeltmordet
Tron Gisnås finner fram to fotografier. På begge bildene ser jeg en liten haug av stokker, og på det ene bildet to kors ved stokkehaugen. Dette er grava til to trappere, en svenske og en danske, forteller Tron. De trappet langt nordmed Thelon, lå i en hytte der. Mens de lå og sov, hadde en eskimo, som var flyktet fra sine egne og noen dager hadde holdt til i hytta hos dem – Kan hadde kløyvd hodene på dem med en øks – bare for å få tak i patronene deres til rifla si!
Mounted police fant de to, og begrov dem under denne stokkehaugen en ser på bildet, la stokker over dem fordi jorda var så telen at det var vanskelig å få opp en riktig grav.
Da en annen svensk trapper, som levde ensom på tundraen, fikk høre om dette, måtte det ha gått helt rundt for ham – kanskje lidde han av en psykisk svakhet. I alle fall gikk den uhyggelige nyheta om de to myrdete så innpå ham at han skjøt seg. Og det andre bildet Tron viser meg er av stokkehaugen som ble lagt over hans lik – i landet opp mot Ishavet, der jorda var så hard av frost, og der det ingen prest var til å lese Fadervår over den døde.