Tromsø som utgangspunkt for arktiske ekspedisjoner

Av Adolf Hoel

Norsk polartidende nr. 4-5 1952

Under Norges storhetstid i middelalderen hadde vårt folk et utstrakt kjennskap til de nordlige polaregne. De oppdaget og koloniserte både Island og Grønland. De kjente uten tvil til alle øyer og øygrupper som ligger som en merkelig buet rekke fra Grønland over Jan Mayen, Spitsbergen, Kvit­øya, Victoriaøya, Frans Josef Land og Novaja Zemlja til Nord-Russland. Også havet og dyre­livet var vel kjent for de gamle nordmenn. De norske konger utøvet suverenitet over hele dette veldige område, både over landene og havet. Det kunnskapsstoff som forelå om disse land i middel­alderen var samlet i løpet av et halvt årtusen, dels ved rene oppdagelsesreiser og dels ved fangstforetagender både på land og sjø.

Men så kom Norges nedgangstid som begynte i 1300-årene. Vår sjøgående flåte forfalt, den fulgte ikke med i utviklingen, og vår ferdsel på det åpne hav opphørte. Hva nordmenn hadde visst om Is­havet, ble glemt.

Den nordlige del av Norge ligger i sentrum av det europeiske Ishav mellom Grønland og Novaja Zemlja. En kan trygt gå ut fra at folk fra denne del av vårt land, har deltatt i utforskningen og utnyttelsen av Ishavet. Men herom har historien lite å berette. En enkelt ferd kjenner vi dog. Det er nordlendingen Ottars reise til Kvitsjøen i slut­ten av 800-årene. Det var han som oppdaget kystene – Ishavets kyster fra Finnmark til og med Kvitsjøen.

Den norske ferdsel og fangst i Ishavet ble opp­tatt igjen i slutten av 1700-årene. Det var naturlig at Nord-Norge her gikk i spissen, og det var fra vår nordligste by Hammerfest at de første ferder gikk ut. De hadde Svalbard som mål. Fra 1825 ble denne fangstvirksomhet et årvisst foretagende og også andre nord-norske byer kom med i denne bedrift. I 1860–70-årene ble Hammerfest overfløyet av Tromsø som den betydeligste fangstby.

Da ishavsfangsten i ny tid begynte, var kjenn­skapet til de arktiske områder meget mangelfult. Våre fangstfolk ferdes for størstedelen i jomfrue­lige trakter og gjorde på sine fangstreiser iaktta­gelser av den største betydning, ikke alene i opp­klaringen av disse områders geografi, men for nær sagt alle grener av utforskningen av de arktiske egne. Norske og svenske vitenskapsmenn ble oppmerksom på våre fangstmenns oppdagelser og oppmuntret dem til å anstille observasjoner av betydning for den geografiske vitenskap. Vesentlig i 1860-årene og i begynnelsen av 1870-årene fore­tok våre selfangere dristige fremstøt nordover til Frans Josefs Land som de oppdaget i 1865 og øst­over gjennom Karahavet helt hen mot Asias nordspiss. De var pionerer for den senere beseiling av disse nordlige farvann. Deres ferder var grunn­leggende for kjennskapet til isforholdene. De opp­daget og kartla mange ukjente kyster og oppdaget øyer og øygrupper. De aller fleste av disse opp­dagelsesferder ble utført av Tromsø-skuter. De mest kjente skippere var Elling Carlsen, Edvard Holm Johannesen, hans bror Hans, H. C. Mach, Johan Kjeldsen, P. P. Quale og Sivert Tobiesen, som alle var menn med europeisk ry.

I våre dager har Tromsø en betydelig selfangstflåte. Antallet av fartøyer er ikke mindre enn 15. Alle disse starter fra Tromsø. Det samme er til­felle for de fleste selfangere fra Nord-Norge. En kan regne at ca. 50 selfangere utklareres fra Tromsø til de forskjellige selfangstfelter i Østerisen, Nordisen, Vesterisen, Stredet og Newfoundlandsfeltene. De første drar til det sistnevnte felt i begynnelsen av mars og noe senere følger de andre etter til de øvrige felter.

Overvintrende pelsdyrfangere på Svalbard i vekslende antall, 20–30 før krigen, drar av gårde i juni–juli. Nå er denne fangsten nesten opphørt.

Geografiske oppdagelser kan våre fangstfolk ikke nå gjøre, dertil er Arktis for godt kjent, men de yter fremdeles hvert år viktige bidrag til kjennskapet av isforholdene.

Her må også nevnes de store torske- og kveitefiskerier i Arktis i Barentshavet, omkring Bjørn­øya og på vestsiden av Spitsbergen. I de siste 30 år har de fått en stadig stigende betydning og spiller en stor rolle for Tromsø, da både norske og utenlandske fiskefartøyer anløper byen.

Den første vitenskapelige ekspedisjon fra Norge til Arktis ble ledet av professor i geologi ved Uni­versitetet, B. M. Keilhau. Den fant sted i 1827 og gikk ut fra Hammerfest.

I de følgende årtier utgikk ingen vitenskapelige ekspedisjoner nordover fra Norge. Men i 1837 be­gynte svenske vitenskapsmenn å interessere seg for Svalbards utforskning. De foretok en ekspedi­sjon under Sven Løvens ledelse en zoologisk undersøkelsesreise til Spitsbergen. Men først i 1858 be­gynte den systematiske svenske utforskning av Svalbard. Den hadde som mål kartleggning av landet og en bredt anlagt naturvitenskapelig un­dersøkelse av øygruppen. Leder av de fleste av disse ekspedisjoner var A. E. Nordenskiøld, Nord­ostpassasjens berømte oppdager. Ekspedisjoner fant sted i 1858, 1861, 1864, 1868, 1870, 1872 og de kuli­minerte med den store overvintringsekspedisjonen 1872–1873 på nordkysten av Spitsbergen. De to første av disse ekspedisjoner (1837 og 1858) utgikk fra Hammerfest, men alle senere fra Tromsø.

Disse svenske ekspedisjoner viste veien for en vitenskapelig utforskning av Antarktis, og de la grunnlaget for vårt kjennskap til Svalbards kartografi og naturforhold. Resultatene av disse eks­pedisjoner vakte en sterk interesse blant geografer og naturforskere ute i Europa for utforskningen av Arktis og særlig Svalbard. Plassen tillater ikke å gå i detalj med oppregning av alle disse ekspedi­sjoner. De var alle mindre og hadde mere inn­skrenkete arbeidsoppgaver enn de svenske, men utvidet betraktelig vårt kjennskap til naturforhol­dene i Arktis. De fleste hadde Svalbard til arbeids­område. De begynte i slutten av 1860-årene, og det var tyskere og østerrikere som utførte dem. De mest kjente er østerrikerne Carl Weyprecht og Julius Payers ekspedisjon i 1872–1873 som ut­forsket Frans Josefs Land. De regnes alminnelig som oppdagere av dette landet, da den norske opp­dagelse av øygruppen ikke var kjent utenfor Nord-Norge. Alle disse ekspedisjoner hadde Tromsø som utgangspunkt.

De svenske forskningsreiser til de nordpolare egner fortsatte også etter Nordenskiølds store ekspedisjon 1872–1873. Den betydeligste av disse var Nordenskiølds ferd gjennom Nordostpassasjen 1878–1880. Hans Johannesen var skipper på et av ekspedisjonens skip «Lena» som gikk til Lena-munningen. Videre fremover i årene fant sted en rekke mindre ekspedisjoner. Det største foreta­gende var de svensk-russiske gradmålingsekspedisjoner 1898–1902 med et stort oppbud av skip og folk. Hensikten var å måle en meridianbue på Spitsbergen. Videre må nevnes Andrées ballong­ferd i 1897.

I årene 1837–1908 ble utsendt i alt 25 svenske ekspedisjoner til Svalbard. Av disse gikk 23 ut fra Tromsø. Hertil kommer flere svenske ekspedi­sjoner som gikk østover og som også anløp Tromsø.

Britiske ekspedisjoner befattet seg lite med ut­forskningen av den østlige del av Arktis. De arbei­det vesentlig i den kanadiske sektor og særlig beskjeftiget seg da med forsøk på å beseile Nord­vestpassasjen. Her skal bare nevnes den engelske tindebestiger Sir Macten Conways breforskning og kartlegging av den indre del av Vestspitsbergen i 1896 og 1897. Dessuten beskjeftiget han seg med studier av Svalbards historie og utga det viktige kildeverk «No Man’s Land». Derimot var det flere britiske rikfolk som foretok jakt og turistreiser til Ishavet. Den mest kjente er skotten James Lamont, som foretok ikke mindre enn syv slike ferder i årene 1858–1873. Men bare en anløp Tromsø, de andre utgikk fra Hammerfest.

Heller ikke franskmennene var aktive i utforsk­ningen av Arktis. Et stort fransk foretagende ble dog utført i årene 1838, 1839 og 1840 under ledelse av Paul Gaimard med skipet «La Recherche». Men disse utgikk fra Hammerfest og hadde Spitsbergen og Island som mål. Her må også nevnes ekspedi­sjoner utrustet og ledet av Fyrst Albert I av Monaco til Ishavet og Spitsbergen i årene 1898, 1899, 1906 og 1907. På de to sistnevnte deltok en norsk gruppe under ledelse av Gunnar Isachsen.

I 1882–1883 hadde man det Internasjonale Polarår med stasjoner på forskjellige steder i Arktis. Svenske, hollandske, danske og østerrisk–ungarske ekspedisjoner anløp Tromsø.

Fem store engelske, amerikanske og italienske ekspedisjoner utforsket Frans Josefs Land 1904–1905.

Fra århundreskiftet øket de vitenskapelige ekspedisjoner til Arktis, og særlig Svalbard sterkt i antall. En rekke land deltok i disse: Norge, Sverige, Finnland, Tyskland, England, Italia, Polen, Amerika. Plassen tillater ikke å regne opp alle disse. Her skal bare omtales amerikaneren Walter Wellmans forsøk på å krysse Polhavet med et styrbart luftskip i 1907 og 1909. Zeppelinstudiekommisjonen i 1910, de engelske ekspedisjoner utsendt av universitetene i Oxford og Cambridge i 1921, 1924, 1933 og 1938.

I 1906 begynte den norske systematiske utforsk­ning av Svalbard og fortsatte med praktisk talt     årvisse  ekspedisjoner   til  Svalbard,  krigsårene 1940–45 unntatt.

Også Nansen med «Fram» (1896), Amundsen med «Maud» og Amundsen-Ellsworth med fly­båter (1925) anløp Tromsø.

Utrustning og ombytte av besetningene på våre arktiske meteorologiske stasjoner på Jan Mayen, Spitsbergen, Bjørnøya og Hopen foregår også fra Tromsø.

En rekke unnsetningsekspedisjoner til Arktis har gått ut fra Tromsø. Den største av disse fore­tagender var ekspedisjonene for å redde Amund­sen og Nobile i 1928.

De store turistferder til Svalbard med flytende hoteller fra en rekke land, og rute- og turistskipet «Lyngen» (1934–1937) startet på sine ferder fra Tromsø. Norske handelsreiser til Sibir likeså.

I 1898 begynte private okkupasjoner av kullførende områder på Svalbard. De fortsatte til 1919 og medførte en livlig trafikk. Det var norske, svenske, tyske, engelske, hollandske og amerikan­ske enkeltpersoner og selskaper som på denne må­te sikret seg eiendommer på Svalbard. Også flere selskaper som på basis av disse okkupasjoner drev kullutvinning hadde avdelingskontorer på Tromsø og båten som fraktet kull anløp oftest denne by. Fra 1919 har imidlertid Harstad overtatt Tromsøs rolle som sete for kullselskapenes avde­lingskontorer og dermed som anløpssted for opp- og nedgående kulltransportskip.

Om våren i slutten av juni og begynnelsen av juli dro alle disse ekspedisjoner av gårde og i slut­ten av august eller begynnelsen av august kom de tilbake. Det var i denne tid et yrende liv på Tromsø. Innkjøp skulle gjøres, skutene gjøres seil­klare, folk hyres, de fleste skuter måtte gjennom skipskontrollens nåløye og brever og telegrammer sendes. Det var ved avreisens stund ikke så få sjøfolk som tok en tår over tørsten, og dette førte ofte til mange slags scener. Turister fra de store båter invaderte byen for å bese seg og kjøpe souvenirer.

To ganger tiltrakk Tromsø seg hele verdens opp­merksomhet som sentrum for polare dramaer. Første gang var i 1928. Det var den gang Nobiles luftskip «Italia» forulykket nord for Svalbard og Roald Amundsen satte livet til for å redde sin kamerat fra ferden med «Norge» over Polhavet to år i forveien. Det største foretagende som noengang er satt inn på å redde menneskeliv, ble da satt igang. I ettersøkningen deltok ikke mindre enn 10 skip og mange fly av norsk, svensk, fransk, italiensk og amerikansk nasjonalitet. Tromsø var det naturlige utgangspunkt for alle disse foreta­gender.

Annen gang var i 1931, da en ekspedisjon med «Bratvaag» utsendt av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, under ledelse av Gunnar Horn hadde funnet Andrées leir på Kvitøya og med­bragte likene av deltagerne og en rekke gjenstan­der til Tromsø. Straks det i begynnelsen av august ble kjent at funnet var gjort, strømmet et inter­nasjonalt selskap av journalister fra de ledende verdensaviser og pressebyråer, i alt ca. 50 mann, til Tromsø som ble midtpunktet for en vill sensa­sjons jakt og hvor det i et par uker utfoldet seg et hektisk liv uten sidestykke i byens historie. På hotellene ble installert telefoner overalt. Samtaler med Oslo, Stockholm, København, Berlin, Paris, London og andre byer førtes ustanselig. Det var ikke fred å få hverken natt eller dag. Flere fikk nervøse sammenbrudd og måtte sendes hjem. Jeg selv sto midt oppe i begivenhetene og var utsatt for mange ubehageligheter fordi «Aftenposten» hadde fått enerett til å offentliggjøre den første beretning om ekspedisjonen. Disse sensasjonsjegerne skydde ikke noe middel for å slå sine kon­kurrenter. Det er betegnende for situasjonen og for de store økonomiske interesser som sto på spill at en svensk redaktør tilbød meg 40.000 kroner for å få et intervju med kapteinen på «Bratvaag». Da det så ble kjent at «Bratvaag» hadde anløpet Skjervøy, opprant noen lukrative dager for alle eiere av motorbåter i Tromsø og omegn. Journalis­tene kom helt i opprør, og det ble et vilt kappløp om å komme først der opp. Alt hva der fantes av motorbåter i Tromsø og omegn ble leid ut.

Skjønt det kanskje faller litt utenfor rammen av nærværende artikkel skal allikevel nevnes noen ord om norske fangstfolks og norske skips delta­gelse i utenlandske vitenskapelige polarferder.

Alle norske ishavsekspedisjoner har hatt ishavsfolk med seg. Men også utenlandske ekspedisjoner har i stor utstrekning benyttet seg av våre dyktige ishavsfolk, og de har leid mange av våre selfangstskuter for sine ferder. Dels har disse polar­forskere leid norske fartøyer med norsk besetning, og dels har de for sine egne fartøyer, hvorav man­ge er blitt kjøpt inn i Norge, hyret nordmenn som mannskap, førere, isloser eller kjentmenn. Av folk fra Nord-Norge som kom med på disse ferder var det overveiende antall fra Tromsø. Her skal bare nevnes tre navn: Elling Carlsen var islos med Payer og Weyprechts ekspedisjon til Frans Josefs Land, Hans Johannesen var skipper på Nordenskiølds «Lena» under beseilingen av Nordostpassasjen, og Helmer Hansen, vel en av de for polarferder mest skikkede menn som Norge har hatt, var Amund­sens verdifulle medarbeider på de viktigste av hans ekspedisjoner.

Våre ishavsfolk har fått de sterkeste lovord av de tallrike polarforskere som har hatt dem i sin tjeneste. At det kanskje var noen få som ikke forstod deres mentalitet eller som traff på noen min­dre kultiverte representanter for standen er vel så.

Norske skip leid av utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner.

1827–1939.

Arktiske

Svenske

Tyske Østerrikske

Engelske

Australske

Kanadiske

Franske og 1 fra Monaco |

Danske

Amerik.

Italienske

Finske

Tsjekkosl.

Polske

Russiske

Romanske

Hollandske

Belgiske

Sum

*N **S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N       S

19   –

22 1

35  1

7   2

–   2

11  5

5   3

2 –

2 –

4 –

– –

–   1

1 –

– –

108  15

19

  23

   36

    9

  2

  16

  8

Ant

  2

a r k

2

tiske

 4

   –

   1

  1

   –

123

2   –

2  –

4

Total: N: 112 = 88%   

  «      S:    15 = 12 %

Norske fangstfolk som deltagere i fremmede lands vitenskapelige ekspedisjoner, som ikke har beyttet norske skip.

1838–1939. Arktiske.

Svenske

Tyske Østerrikske

Engelske

Australske

Kanadiske

Franske og fra Modaco

Danske

Amerik.

Italienske

Finske

Tsjekkosl.

Polske

Russiske

Romanske

Hollandske

Belgiske

Sum

*N**S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N   S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N  S

N     S

78     4

36 3

64 4

51 9

3   5

8 43

22 4

– –

1   –

– –

32 100

– – 

– –

– –

295 181

   82

39

67

70

8

51

26

  –

1

–

132

  –

  –

  –

476

A n t a r k t

iske.

5     6

6   –

5  14

37 34

–   5

53   59

11

6

19

71   |

5

112

                                                                                                              Total: N: 348 = 59 %

                                                                                                                         S:  240 = 41 %

*N: Norske deltagere heimehørende nord for Trondheim.      

**S: Norske deltagere heimehørende i Trondheim og sønnenfor.      

Ovenfor er satt opp to statistiske tabeller over den norske medvirken ved utenlandske ekspedi­sjoner.

Som man vil se av ovenstående utredning, har Tromsø som utfallsport mot Arktis spilt en helt dominerende rolle. Ingen annen by i verden har tilnærmelsesvis vært i slik nær og sterk kontakt med polaregnene. Dette skyldes naturligvis i første rekke byens beliggenhet midt imot det sentralarktiske område mellom Grønland og Novaja Zemlja. Til dette område er knyttet betydelige økonomiske interesser: Fangst av hval, sel, rev og bjørn, store fiskerier og kullutvinning på Svalbard. Hertil kommer byens ypperlige havn og relativt store og rike oppland, som kan forsyne ekspedisjo­nene med landbruksprodukter. Enn videre byens og omegnens erfarne og fortreffelige ishavsfolk og en fremsynt initiativrik og dyktig forretnings­stand som har forstått å utnytte de økonomiske muligheter i de nordpolare egner.