av Andreas Markusson.
(Arbeiderbladet 9/9 1939)
Det mest berømte av alle Norges storslagne natursyn er vel Nordkapp. Og det er sant, det er fantastisk. Til døme å stå der ei klar sommarnatt på kanten av platået og se ned på havflata der ei fiskerskøyte synes som en passelig stor leketøysbåt flere hundre meter rett under en. Som en angst kjenner, en det skjelve gjennom seg dette mystiske suget som vil dra en ut på ytterste kanten og ta et sinnsvakt sprang rett ut i uendeligheten. Heilt uvilkårlig tar en et par skritt tilbake på kanten. Til en igjen får mot til skritt fram på kanten. Det er en sinnsforlystelse av sjeldent rafinemang. Det er ikke som å stå på en tind i en dal eller fjord. Det er alltid noe bortafor. Men her på Nordkapp – her er verdens ende. En blir aldeles besatt av den kjensla at tar en bare spranget, så vil en få vite hva som er utenom, eller om det er noe utenom. Eller en kan stirre på sola som brenner nord i havet i midnattstimene. Og utsynet over hav og vidde og forrevne fjell. Det tar en alt med ei trolsk makt som gjør en svimmel. En kunne kanskje si det slik at enkelte føler Nordkapp mer en de ser det.
En gang i tida stod vel noen mennesker og undra seg over om dette virkelig var verdens ende. Og en dag ble vel suget for sterkt, de vågde spranget, og for fulle seil bar det over havet mot midnattssola for å erfare noe om det som var utafor. Og så synte det seg at verdens ende var nok enda mye lenger unna. For mange dagsreiser nord i isen fant de land. En ny valplass for menns drøm og dåd. Et nytt rike å utforske og gjøre seg til herre over. De kalte landet Svalbard, og her var verdens ende. Og det er det på sett og vis den dag i dag, for det er det nordligste sted på kloden der det bygger og bur folk.
«Det kosta tusen år, i kav frå vår til vår», det er så. Det var mange slags farkost og mange slags ferd nedigjennom tidene. Det var «et folk i krig for livet uavlatelig, med dyre mannefall i kampe uten tall». Heilt til siste vinter da flere skuter gikk ned og ikke en levende sjel kom heim som ennå en gang kunne fortelle hvor farlig dette havet kan være. Sjøl om en står på dekket av en moderne turistbåt, og det er maksvær og fineste sommerdag, synes en at en skjønner noe av det som i alle tider og til denne dag besatte, de folka som søkte eventyr og livberging her opp i Ishavet. En kommer det såpas nær at en skimter velden i deres virke og verk. Det er jo tross alt samme, hav og samme lei. Lufta omkring en toner med sagn og saga om det. Men det er just inga gravsalme. Snarere ei lys folkevise.
– Du snakker om kurs, sier losen, besetningens aller ytterste sagamann. – Det var en kvæn oppe i Hammerfest som hadde fart på Ishavet og tjent noen penger. Så kjøpte han skuta til sønnen og skulle gjøre ham til ishavsskipper. Da det nå skulle bære i vei, ville sønnen vite kurs. – Segl i nord, så treffer du is, segl i sør så treffer du land, det er greit nok, sa faren. Og sønnen segla mot nord, og is fann han, og fangst fikk han. Så la han kursen mot sør, og land fann ham og. De var nå rektignok langt sør på Helgeland, men det gjorde nå ikke så mye. Det hadde vel skrekkes aldri så lite før glunten stakkar. Det var ikke alltid så greit med kursen i den tida.
Nå er det inga sak å komme til Svalbard. Der går fiskeskøyter og store skuter med vitenskapelige ekspedisjoner, kolbåter og flytende hoteller. Jeg har valgt den kombinerte gods-, passasjer- og turistruta som Troms Fylkes Dampskibsselskap har på Svalbard om sommeren. Og med dampskibet «Lyngen» bærer det mot midnattsola og verdens ende.
Ja, slik fortoner det seg faktisk i den klare natta, for sola står jo rett framme i synsranda og ikke oppe på himmelen. Svak bris, og ikke engang ei aning av dønning. Slik kan altså også Ishavet være.
Men så er den plutselig der den gråsvarte muren framme i nordøst. I neste øyeblikk tømmer den seg omkring oss. Midnattssol og utsyn over blått hav, det er forsvunnet, og alt er bare tett, kald, våt, trist havskodde. Den trenger seg gjennom klærne heilt inn til skinnet, ja somme tider igjennom det også og inn på bare skinnet. Men i lugarer og salonger er der lunt og godt. Og så får en tid til å sove. Det hender litt for sjelden på disse breddegradene. Neste morgen letter skodda litt, såvidt vi får et glimt av Bjørnøya. Men den lukker seg straks og vi damper videre i denne våte ullsekken en dag og ei natt
Andreas Markusson tar oss med en sommertur til Svalbard. Vi reiser med ruteskipet «Lyngen» og hilser på fangstfolket, setter av en ekspedisjon, kikker på gravsteder og dyreliv, og får høre litt om livsvilkåra i denne verdens nordligste buplass. Og det er et underlig fabel-land vi møter . . .
Og endelig med den nye dagen letter skodda, og landet stiger fram. Gråsvarte, taggete fjell, nesten snøbare heilt til topps, og flate strender og låge lange nes. Her og der skyter innlandsbrea armene sine ned gjennom dalene og fjordene der den stiger som en blåkvit mur opp av havet.
Var det slik det så ut? Her er jo så mye bart land og slett ikke det isrike som jeg hadde ei forestilling – eller rettere sagt vrangforestilling – om. Men der syns nesten ikke grønn tone av liv som gror. Og oppe i fjellsida fins der ennå snøflekker, og lufta kjennes kjølig i solskinnet. Det minner om høgfjell – eller tidlig vår.
Vi går inn til Bellsund. Der skal vi sette i land de første fangstfolka. For «Lyngen» er ikke bare turistbåt, ja, den er ikke engang først og fremst det, enda det er den beste turistbåt og har den fineste turistruta på Svalbard, og det går ikke rutebåt på kysten hvor både turister og vanlige passasjerer har bedre stell.
Nei «Lyngen» er ganske enkelt den eneste regulære forbindelse vi har med vår provins i nord. Og ære være selskapet for det! Og ære være statsmyndighetene som har gjort det mulig! Hva det har å si for de menneskene som strever og strir her oppe at denne ruta kommer til bestemte tider med 12 dags mellomrom 6 ganger om sommaren, skjønner en litt av når en har sett det på nært hold. Men heilt ut skjønner bare de det som bur her oppe og det er noe slikt som en 6–7 hundre mennesker (jeg rekner ikke her med folket i den russiske gruvebyen som ikke har noen forbindelse med nordmennene).
Her har altså denne ruta gjort sin stillferdige nasjonale og ikke minst sosiale innsats på ytterste utpost mot nord i mange år uten at de fleste av oss ante noe større om det. Nei, det er så. «Det som er dagligdags, det nevnes ikke nettopp straks.»
Han sier det slik fangstmannen Ole Blomli:
– De skjønner den har mye å si for oss denne ruta «Lyngen». Før måtte vi passe høvet og få være med ei eller anna fangstskute, og det var ofte heilt i det blå når vi kunne komme både oppover og tilbake eller få ny forsyning av proviant, og reisa foregikk nå på mange slag vis ofte. Nå reiser vi til arbeidsfeltet vårt som andre folk. Der er utmerkede passasjerbekvemmeligheter, og vi blir storartet behandla. Det er alltid ei eller anna skute som farer framom om våren så vi kan få sendt telegram til selskapet, og så kan vi rekne ut på dagen hva tid «Lyngen» er her og henter oss.
Blomlis ekspedisjon som vi skal sette på land her i Bellsund, teller tre personer. Det er nå først Blomli sjøl som er fra Målselva og er en mann i førtiårsalderen. Han har vært her oppe i 21 år og fangstmann i 18. Da han reiste nedover til Tromsø med «Lyngen» forrige tur, hadde han vært her i tre år i trekk. Og den andre er tromsømannen Harald Wallum som har vært her i 19, fangstmann i 18 og gruvearbeider i ett. Den tredje er Blomlis forlovede. Hun har vært her i 5 år. De har vært en 12 dags ferie- og forretningstur i Norge, og det er heilt tydelig at de er fornøgd med å være heime igjen. For de er grodd fast i landet og livet her nord, og røsta får en slik underlig varm undertone når de snakker om det. Yrket de driver er ikke noe eventyr som skal gjøre dem rik i ei handvending. Det er ikke derfor de er her. Det er ganske enkelt ærlig strev til et nødtørftig livets opphold.
De forteller så stillferdig om det:
– Når vi nå kommer oppover, er det først å få provianten i hus. Så er det å sørge for brensel til vinteren. Vi drar ned kol fra haugen som ligger igjen oppe under fjellet fra den tida engelskmennene dreiv kolgruva her. Og i fjæra er det nok av drivtømmer som kommer med straumen fra russekysten. Når det er gjort tar vi til å fange småsel og storkobbe. Sist i september tar vi til å stelle i stand fellene til revefangsten. Temperaturen er avgjørende for fangsten. I de siste åra har det vært milde vintre med lite is, og da finner reven mat nok i fjæra og tar ikke på åtet. Så er det å streife over det milevide terrenget vi har fått anvist som vårt fangstområde av sysselmannen. Det tar ofte flere dager å nå ut til utkantene, der vi har små hytter å overnatte i. En måned den mørkeste tida går vi ikke ut til disse bistasjonene, uten når det er månelyst. Femtende april slutter revefangsten, og så tar sjøfangsten av sel til igjen. Så gjør vi fangsten i stand, og i løpet av juli reiser gjerne en av oss ned til Tromsø og selger den og får ny proviant. Og slik går året.
– Fortjenesten?
– Vi regner en 2000 kroner brutto pr. mann for en god tur. I riktig heldige år kan det jo bli mer, men så kan det jo også bli mindre. I år ble det tap. Utrustinga inklusive reisa kommer på en 800 kroner. Det blir gjerne slik at overskuddet det ene året, dekker underskuddet det andre, slik at en klarer seg.
– Langsamt?
– Nei, vi er jo opptatt med arbeidet vårt. Og så leser vi. Konsul Sæther i Tromsø, en av dem som virkelig forstår Svalbard-forholdene, samler i hop magasiner og aviser og deler på oss. De er jo et år gamle, men gjør samme nytta for det. Og så blir det jul, og vi holder helg som heime i Norge. Humørsjuka merker en nok de første åra. Men jo lenger en er her, dess bedre trivs en. Om sommeren vokser det litt gress der fuglen har gjødsla, og mange slags vakre blomster. Og en mangfoldighet av fugl er jo her ennå, og vilt.
Igjen blir jeg slått av hvorledes ordene liksom tar kjærlig om det alt sammen her oppe. Landet her oppe er slett intet forvisningssted, og livet her oppe ikke noe martyrium.
– Myndighetene, gjør de si skyldighet?
– Jo, da, sysselmannen er utmerket. Det må være orden heller så blir landet ruinert og ingen kan eksistere her oppe. I to år har han leid skute og reist rundt og sett til fangstfolka. Her ene året da Wallum lå inne i en fjord og ikke kunne komme seg ned kom sysselmannen og henta han.
Vi er snart framme, og de skifter og får på seg arbeidsklær. På dekket står stabla utrusting for et heilt, langt år. Jeg får låne proviantlista. Det er ei fortelling om fangstmenns liv det også, derfor gjengir jeg de viktigste postene.
100 kg mjøl, 2/3 fin og 1/3 fin hvete, 30 kg margarin, 18 kg feitt flesk, 8 kg smult, 12 kg kaffe, 25 kg sukker, 5 kg makaroni, 12 kg tyttebærsyltetøy, 100 kg poteter, 5 kg ost, 10 kg grønne erter, 5 kg ris, 5 kg rosiner, kg havregryn, 60 bokser mjølk, 1/3 tønne kavring, 4 flasker saft, 5 bokser sirup, 3–4 kg. pressete sitroner, 4 bokser hermetikk, 1 boks tørrgjær, 12 kg tørret frukt, alt pr. person.
Ferskmat kan de skaffe seg av landets grøde. Kjøtt av sel og fugl, – gås, erfugl, rype, – og nå og da en bjørn, og fisk vår og høst. 200 esker røyketobakk, 1500 sigaretter og 6 helruller skrå gir tilstrekkelig nikotin til tre personer. Dessuten er det lysolje og salt, krydderier og medisin, geværer og ammunisjon, ski, og klær av ull og vindtøy. Alt blir kontrollert av myndighetene i Tromsø, og de sjø blir lægeundersøkt.
«Lyngen» ankrer nedfor Calypsobyen og vi kommer oss i land. Av kolldrifta som engelskmennene en gang i tida hadde her, står bare radiostasjonen med bua og masta forlatt igjen oppe på bakken, og nede i fjæra et par brakker, rester av en skinnegang og vraket av en lekter.
Ja, også hytta der fangstfolka holder til. Der er gang og oppholdsrom. Bevares, det er ikke stort, men så er de nå ikke større husfolket heller, og noen salong for mottaking av mange gjester har de jo strengt tatt ikke bruk for. Rommet er stort nok, og det er lyst og reint og trivelig. Jeg rusler litt omkring. Grunnen er aur med små skarpe steiner som på høgfjellet. Her og der vokser en grastust, noen arktiske valmuer med gulkvite kroner, noen reinroser eller en klunger sildrer med vakre blomster i mange farger.
Nå, noen frodig vegetasjon kan en ikke si det er. Men her oppe blir det en rikdom en står og gler og undrer seg over. Telen er jo intet sted målt mer enn en meter under jordoverflata, og telelaget skal væra noe slikt som 20–30 meter tjukt. Og sjøl sommarvarmen er jo nokså kjølig. Den skal ha vært oppe i 15 grader C., men for det meste er den en 4–6. De som har vært her oppe en mannsalder, forstår forresten at været blir stadig mildere. Det kan en se på breene inne i fjordene og isforholdene om vinteren. Og dengang var jo Svalbard et tropeland, det forteller kollag og fossiler. Hvem veit, kanskje holder kloden vår på å snu seg og Svalbard igjen er på vei mot evig grønne somrer. Jeg hadde så nær sagt det ville være blodig synd, om så var.
Fangstfolka er kommet godt og vel i land med alt sitt. Og da vi reiser står de igjen inne på fjære disse tre. De eneste menneskene i miles omkrets. Her skal de leve et heilt langt år uten å se et fremmed ansikt, uten det minste livstegn fra verden derute.
Men så underlig er vi mennesker, at som jeg står der på dekket og ser dem svinne inn til tre små maur som kraumer omkring inne på den kvite stranda, misunner jeg dem aldri så lite.
Og ferda går videre, langs vestkysten. Vi er innom Longyarbyen og stamper oss i nesesjø forbi Prins Kars Forland, og til Ny-Ålesund. Disse to stedene er nå liksom sentrene på Svalbard, men det får bli ei anna historie.
I ei bukt innafor Norskeøyan nordøst for vestkysten holder en fangstmann (Waldermar Kræmer) til på et sted han har kalt Sallyhavn etter en han nærstående person (Sally Olsen) som overvintrer sammen med ham. Han kommer ut i motorbåt og henter post og parafin. Det er en av de riktig gamle ishavsveteranene, og det formelig drysser med sagn og fortellinger om hans eventyrlige bedrifter både her oppe og på sydligere breddegrader. Og både mannen og den store sjæferen, som skal være klok som et menneske og forstå flere språk, og motorbåten gjør at en tar det for gudsens sanning hvert ord som fortelles. Se nå bare på motorbåten hans med dekk og seil og rigg og alt tilbehør som ei fin skute. Den har han laga her oppe heilt aleine av en islandsdory og en gammel båtmotor. Nå ja, det er jo ikke rar ishavsskuta mot dem han engang eide og dreiv, men hvor er snøen som falt i fjor. Det nytta ikke å snakke om det. Plan tar verden og tilskikkelsene som de kommer, og er han først her oppe, er det inga sak. Her er så mangfoldige muligheter å utnytte og enda flere å utforske. Han tar observasjoner og målinger og får dem godt betalt både av innen- og utenlandske vitenskapelige institusjoner. Det er jo ikke noe rart, for de veit at han kan landet og livet her oppe. Men så har han også drivet Ishavet sia han var 13 år.
– Dette med motorbåt er et svært viktig spørsmål for fangstfolka, sier fangstmannen Hilmar Nøis. – Det som er verst er å komme rundt om våren. Her er jo store avstander. Hvis fangstfolka kunne få rimelig lån til mindre motorfartøyer, ca. 30 fot, ville det være ei stor hjelp. En slik båt ville koste en 7–8000 kroner. Da ville vårfangsten bli mer effektiv og heile næringa mer sikker. Og en slik båt ville en tre-fire mann kunne dra på land med talje.
Nøis hadde ellers ikke noe annet å klage over enn at proviantkontrollen var for dyr. 45 kroner, 30 kroner til kontrollørene og 15 kroner til overlosen var for mye for en fangstmann å betale.
Nøis er en stor kraftig vesteråling i femtiårene. Han har vært her i 23 år. Han bur inne i Sassenfjorden sammen med kona si og en vaksen sønn. Der bur også to av brørne hans. Den ene er gift og har kona med, så der er det ei heil lita grend. Nå er kvinnfolka heime i Norge på ferie, og han og sønnen er på vei til en av bistasjonene på nordkysten der de skal ligge til ut på høsten.
Og der er mange andre fangstfolk en kommer i kontakt med ombord i denne Svalbards og fangstfolkets eneste kystrute. Nettopp derfor er den også den beste turistruta på Svalbard. Vi er med dem på land, gransker boligene deres, som over alt er lune og lyse, og eksemplarisk reine, vi får demonstrert feller og selvskudd og mange slags rare innretninger. Det kan ikke nytte engang å prøve å skrive om det alt sammen.
Men et nytt trekk ved fangstlivet her oppe slår en. Det blir stadig mer alminnelig at kvinnene følger mennene sine hitopp, og bygger en fangstheim sammen med dem. Dermed holder det på å forsvinne, det som var den mørkeste sida ved fangstlivet, ensomheten på så mange vis. Et såre vanskelig mentalhygienisk spørsmål i fangstyrket holder på å løses. Hva det er som har gjort det. Blant anna «Lyngen»s rute som gjør det mulig for kvinnene og komme trygt og godt fram til fangstheimen, eller å ta en ferietur heim til Norge om sommeren.
Arthur Oxaas og frue har vært her i tre år i trekk. Han har fanget og bereidd skinn, og hun har sydd vesker og andre småting. Så har de solt skinn og sjøllaga suvenir ombord i turistbåtene om somrene.
I sommer har de ligget i Magdalenafjorden, for her skal alle turistbåter innom. For det første er det nå en av de vakreste fjordene på Svalbard med steile fjell og blå breer. Men for det annet har en her et av de mange minnene fra den tida Nordishavet var fullt av kval, og hollenderne hadde fangststasjoner her oppe med ei tallrik befolkning, ja, det er nevnt noe slikt som en 30,000 mennesker. Men sjøl om en regner med ishavsfantasien og trekker dugelig fra, er det sikkert nok at det både her og på Amsterdamøya var store fangststasjoner. I Smeerenburg var der mangfoldige spekk-kokerier, der var kjerke og festning, offentlige piger og vin og sang. Nå er det bare graver og døde bein igjen. Bare på Amsterdamøya skal det være telt over 1000 graver.
Og det er en temmelig stor kjerkegård den her i Magdalenafjorden også. På et nes som strekker seg rett ut i fjorden ligger de tett i tett de avlange steinrøysene. For her oppe der telen ligger kloss opp i dagen kan det ikke bli snakk om å grave ned et menneskes jordiske levninger. Det blir bare så vidt et hol til kista, og så får en røyse den ned så ikke reven skal komme til. Her og der ligger kistefjøler og bein opp i klare dagen. Og på høgste haugen har den norske stat reist en enkel minnestein over Svalbard-folka 1600–1750.
Men tross alt, det er en kjerkegård med forestillinger om likfølge og prest og salmesang og – av jorden skal du igjen oppstå – og heile ritualet. Da er ei enkelt slik steinrøis en kan råke på i nærheta av ei fangsthytte verre å komme fra. Var det noen hos ham på det siste? Eller fann andre ham da de kom. Jeg låner Øverlands ord:
En vår skal endog det fattigste
hjerte eie.
En stjerne skal våke over de
mørkeste veie.
En drøm skal senke seg over det
usleste leie.
Og engang kommer den hellige
natt,
da evighetens sordiner
forvandlet den bitreste kval du
har hatt
til handrede fioliner.
– – –
Og ferda går stadig videre langs dette underlige fabellandet, der alt er så heilt annerleis enn en hadde tenkt. Det bærer stadig mot nord. Og en dag er ikke landet lenger, og det er igjen åpent hav. Til vi møter iskanten og ikke kommer lenger. Men enda vi må snu her, veit vi en kan komme lenger. En kan lette seg på store vinger å fly over isørkenen. Men en verden hvor menneskene kan bu er det ikke. Svalbard er likevel verdens ende.