Print Friendly, PDF & Email

Sysselmann Wolmer Marlow forteller om sin embedssesong 1935-36

I itn b««kje<dne embed

av D. Ørbeck- Legreid

Nordlys 1/8-1936

Det flagger fra sysselmannsgården idag. Det er jo akkurat som hjemme i moderlandet når erklæringen om rikets tilstand skal avgis. – Ja , det er unektelig et tilfelle som ser ut som en tanke, sier sysselmannen leende, da han gjøres opmærksom på den på ganske morsomme ideassosia­sjon; men saken er nu den at det er første riktige sommerda­gen var her oppe iår, og da synes jeg flagget må til topps. Finnes det men noe mer umiddelbart uttrykk for fryd og takknemlighet enn å se flagget vårt smelle i sommerbrisen efter den lange vinternatten? Siden sist oppe i den trange og upraktiske bergmesterbolig, har sysselmannen rykket inn i sin nye enkle, men prektige embedsmannsbolig. Do­minerende som den ligger oppe på bakkekammen ut mot Advent Bay, har den med ett gitt Long­yearbyen et ansikt, samtidig som sysselet har fått tidsmessige og representative lokaler.

– Det arbeide som ble påbe­gynt for et par år siden, begyn­ner sysselmannen sin erklæring, med å inndele fangstom­rådene i passende felter, er nu praktisk talt tilendebragt. Disse felter må der altså søkes konse­sjon på for et år om gangen. Fyller imidlertid innehaveren konsesjonens forutsetninger, er det selvsagt intet i veien for at samme fangstmann får beholde sitt område år efter år. Ved denne reform vil vi forhåpentlig ha ryddet av veie de ikke få kon­troverser som har funnet sted fangstfolkene  innbyrdes. Jeg har vinter foretatt et par ekspedisjoner med hundespann for å inspisere hos fangstfolkene. Vi startet op Longyeardalen, videre over fjellplatået til Hinlopenstredet på sydøstkysten. Herfra bar det sydvestover til Braganza, og derfra videre over fjellet hjem igjen.

Turen ble i enhver henseende vellykket og begunstiget av bra vær, bortsett fra at temperaturen svinget ned under 30 grader minus av og til. Et døgn tilbakela vi 100 km, så De skjønner det gikk strykende. Hos fangstfolkene ble vi selvsagt mottatt på det hjerteligste. Som øvrigheter flest kom vi jo ikke i noen ”skummel” hensikt, for ek­sempel for å pantsette ”gård og grunn”. Tvertimot, vi hadde til hensikt å yde hjelp om mulig og nødvendig. Men heldigvis var ikke dette nødvendig denne gang.

Det stod bra til derute i isødemarken.  Man søkte å gjøre sig tilværelsen så behagelig som mulig. I flere hytter ble vi overra­sket ved å se at de hadde radio og således hver eneste dag var istand til å følge med tiden. Fangsten var det så ymse med. Tildels var det bra resultater, men ofte var det dessverre lite igjen å få for strevet sitt. Det hele er et lotteri og ikke så lite av et eventyr. Det er vel til sy­vende og sist disse egenskaper ved fangstlivet her nord som år efter år holder fangstmannen fast tross primitive kår og stor risiko. En ting ble jeg spesielt opmerksom på under turen, og det var at der langs ferdselsveiene (det høres kanskje rart ut å tale om slike på Svalbards innland, men faktum er at de fin­nes) må bygges flere fjellstuer eller hytter til bruk for dem som befinner sig på reise og plutselig kan bli overveldet av storm og styggevær. De burde for eksempel finnes i en ca. 3 mils av­stand. Slik det nu er, er det for risikabelt å ta ut vintersdag. – På forsommeren var jeg en inspeksjonstur nordover langs kysten med bergmesterskøiten. Samtidig tok vi med oss fangstkvinne fru Berntine Hansen som skulde op til mann og sønner oppe ved Kings Bay. Det viste sig også denne gang hvor uomgjengelig nødvendig det er at sysselet anskaffer sig sitt eget sjø- og isgående fartøi. Ishindringene tvang oss nemlig til å snu hjemover lenge før vår misjon egentlig var tilendebragt. Det er et ytterst bekla­gelig forhold at sysselmannen skal være låst fast i Longyearbyen på den tid av året da det er gunstige arbeidsvilkår for hans administrasjonsarbeid. Og man kan jo aldri vite når omstendigheten her oppe krever øieblikkelig hjelp. Da å stå hjelpeløs av mangel på brukbar far­kost er mildest talt et uverdig forhold. Jeg håper myndighetene hjemme vil innse dette og hurtigst bevilge det nødvendige til sakens realisjon. Men hvad synes sysselmannen om isbryterpørsmålet? –   At vi må ha is­bryter, er det jo bare en mening om. Tenk Dem bare at ennu i begynnelsen av juli er ikke isen gått i det indre av Bellsund, hvor som kjent Sveagruven ligger. Skal det kunne bli tale om kullskibning derfra av betydning må isbryter anskaffes. Jeg synes bare det er så trist at de lærde strides om måten å realisere sa­ken på. Ellers synes jeg ideen med å leie en isbryter for innhøsting av erfaringer har meget for sig.

Russerne har jeg også gjestet i embeds medfør i vinterens løp. Som alltid ble jeg møtt med stor elskverdighet. Russerne har i det hele tatt vist sig ytterst lo­jale og meget behagelig å sam­arbeide med. De saker vi har hatt til avgjørelse er ved gjensidig forståelse løst på en måte vårt land kan være vel tjent med. Fra sine gruver i Barentsburg og Grumant City regner de iår med å få skibet 450000 tonn, og alt tyder på at det vil lykkes. I Barentsburg lå der således forleden hele 12 kullbåter for lasting eller tørn. Russernes anlegg er i utmerket forfatning, og arbeidet går såvidt en utenforstående kan se det, raskt fra hånden. Ved siden av selve gruvedriften utføres også et intenst videnskapelig arbeide på forskjellige fel­ter, i første rekke meteorologiske observasjoner. Jeg kan ikke la være å. rose russerne for alt det som gjøres for arbeidernes trivsel i retning av sosiale og kulturelle  foranstaltninger.  Der forefinnes nu førsteklasses sykehus, utmerkede badeinnretninger, forsamlingslokaler med biblioteker, kino og teatersal. Mellem russerne og nordmennene er det et livlig gjensidig samkvem som begge parter utvilsomt har nytte og glede av. De nor­ske som har vært derute er alle som en enige om at maken til gjestevennlighet skal en lete lenge efter. Hvad byr De nu for eksempel for å bli underholdt av et amatørorkester på nærmere hundre mann? Og slike amatører!

*

Her i Longyearbyen holder vi nu på å bygge posthus. Det skal også gjøre tjeneste som bolig for telegrafbestyreren foruten postmesteren. Dette var på høi tid, men det er bedrøvelig at vi enda ikke fått skolehus. Skoleunderviningen foregår nu i et lite rom opp i kirken. Dette er alt annet enn skikket til for­målet, trangt og trekkfull som de er. De barn som sitter nærmest ovnen holder på å bli stekt, og de lengst bortesittende risikerer å fryse fordervet, Jeg er ingen tilhenger av sterke ord, men dette vil jeg karakterisere som en skamplett. Den bør fjernes jo før jo heller.

Ellers vil jeg si, slutter sysselmannen, at jeg befinner mig utmerket hos Svalbard-folket. De er i alminnelighet lette å komme til forståelse med. Det er meget gledelig å se hvordan sansen for sunde adspredelser økes når det er mulig, eller også turnøvelser o. lign. Jeg vilde De skulde være tilstede under skistevnene vi arrangerer om vinteren. Da tar de på ski alle som kan gå, fra 4-5åringen til de nærmere de 70! Og jeg skal hilse og si de kan sine saker.

*

Om kulldriften her i Longyear­byen er kort å si, at Store Norske fortsetter fremgangen fra de senere år. Produksjonen blir visstnok endel mindre enn fjor­årets, men det kommer av at man er iferd med å omlegge driften  endel. “Toergruben” holder nemlig på å ”tømmes”. Man har derfor slått inn et tverrslag fra denne og lenger innover Longyeardalen, hvor der nu er anlagt nytt innslag. Det skal der nu også anlegges taugbane. For­tjenesten for arbeiderne har vært meget god for manges ved­kommende. Mange har opnådd en gjennemsnittsfortjeneste av omkring 25 kroner skiftet! Ellers ligger vel fortjenesten omkring 14-16 kroner. Men her kan en sannelig tale m at arbeiderne er sin lønn verd!