Svalbardveteran Hilmar Nøis

Et intervju med Nøis i Svalbardposten april 1951

                             

Alle som har vært på Svalbard i 24 timer, eller som har snakket med en som har vært her har hørt om fangstmann Hilmar Nøis. De fleste som har vært her en tid, har hilst på ham og sett ham. Han er en av de virkelige svalbardveteraner. Folk i Longyearbyen vet sikkert at Nøis ikke har vært helt frisk i vinter og at han i de siste tre ukene har oppholdt seg på syke­huset her i byen.

Svalbardposten besøkte ham en dag for å få den staute gamlingen til å fortelle litt for våre lesere om livet her oppe tilbake i tidene.

På sykehuset blir vi mottatt av den alltid elskverdige søster Grete som beredvillig stiller be­tjeningens dagligstue til dispo­sisjon og serverer oss kaffe. Midtpunktet for denne lille til­stelningen, veteranen Nøis, tar mot oss elskverdig smilende og beredvillig. Grøndal skal teg­ne og bråker endel for å få Nøis plassert i den riktige stolen, den riktige vegen og med det riktige lyset, men omsider faller det ro over forsamlingen og vi kan be­gynne å prate; eller intervjue om en ønsker å si det høytidelig.

Det første som slår en når en ser på Nøis der han sitter i stolen er at særlig syk ser han ikke ut til å være. Han er rank og spen­stig og har en forfriskende rødmusset ansiktsfarge. Øynene er klare og spiller av liv og munterhet. Han er også et velsignet takknem­lig intervjuobjekt. Fylt av fortellerglede og spekket til randen av dramatiske og morsomme historier fra sitt lange liv som fangst­mann, grubearbeider og skuteskip­per her oppe under Nordpolen. Han er utstyrt med en eventyrlig hukommelse. Data og årstall, navn på personer og steder og skildringer spekket med detaljer fløt i en jevn strøm i de to timene vi satt hos ham. I samtalens løp fortel­ler han at han før krigen hadde skrevet ned endel om sitt liv på Svalbard, men at dette ble borte for ham under evakueringen i 1941. Vi har her sikkert gått glipp av en interessant livsskildring og et verdifullt bidrag til belys­ningen av Svalbardshistorie og geografi.

Det er synd at det er meg som skal gjengi hva Nøis forteller. Hans livfulle beretninger ville sikkert gjort seg bedre i en fargerik nordlandsk språkdrakt.

Det er klart at et to siders intervju i Svalbardposten bare kan gi korte og tilfeldig valgte glimt fra et langt liv i spenning og strabaser.

Det blir en tilfeldig sammensatt rekke av beretninger og opplys­ninger, slik som det falt natur­lig for Nøis å fortelle dem, og slik som vi likte å høre dem.

– Når kom du til Svalbard første gangen?

– Det var i 1909. Jeg var 17 år gammel den gangen, og jeg kom hit som yngste mann sammen med tre onkler. De hadde ligget her oppe på fangst i to sesonger tidligere. Det var vel utferdstrangen som drog. Jeg hadde hørt beretninger om andre fra mitt hjemsted i Ves­terålen som hadde overvintret på Svalbard. Folk hadde stort sett greid seg bra, men en gang, det var vinteren 1904/05 lå en kar som het Peder Nilsen og kona hans her oppe. Utpå våren døde kona av en magehistorie. Hun lig­ger begravet i Skansebukta.

– Er det ikke så at skjørbuk var nokså alminnelig her oppe i den tiden?

– Joda, jeg har aldri hatt det sjøl, men jeg har hørt om mange tilfeller og jeg har sett det og­så. I årene 1900-1901 var det flere som døde av det. Det er en stygg sykdom. Det første en mer­ker det på er at tannkjøttet blir blått og hovner opp. Huden blir flekket og myk slik at når en trykker på den med fingeren så blir det stående igjen et merke. Så får en vondt i ryggen, blir kvalm og får motbydelighet for mat. Og så blir den syke litt rar også. Han gjemmer maten så de andre skal tro han har spist. Men som sagt, sjøl har jeg aldri vært syk her oppe. Ikke før nå.

– Hvor mange overvintringer har du til sammen?

– Det er 29 det, og hadde ikke krigen kommet så var det nok blitt flere for da var jeg i England i 5 år.

I 1910/11 var jeg gruvearbeider hos amerikanerne i Longyearbyen. Rugaas, som er her enda, var der også den gangen, og i Tromsø bor det ennå to gamlekarer som var her den gangen. Det er han Karl Lindblad. Han er svenske. Og så er det Isak Abrahamsen, svensk-finn. Men ellers er nok de fleste av karene fra den tida borte nå. Jeg husker at den vinteren var det første gangen vi fikk elektrisitet, og det ble brukt kuttmaskin i gruva.

– Hvordan var det med viltbestanden her i den første tiden?

– Å, det var nok heller mindre da enn det er nå, for det var in­gen fredningsbestemmelser, og det ble drevet en stygg rovfangst med ­gift.

– Og fangstmåtene?

– Det er ikke noen forandring på det. Vi brukte feller, sakser, og selvskudd da også. Selvskudd kunne være farlig. Jeg husker fra vinte­ren 1919/20. Da lå den kjente fangstmannen Alfred Johansen, han som døde her oppe i 1948, på fangst sammen med en tromsøværing som het Lind. Lind skulle ut å se et­ter et selvskudd. Det hadde snedd ned og Lind kom bort i utløseren mens han hold på å rote etter det. Skuddet gikk av og traff ham i lå­ret. Benet måtte amputeres.

– Men hvordan var prisene før forrige verdenskrig sammenliknet med nå?

– Vi fikk jo ikke så mange kro­ner for et skinn den gangen, men pengene var så mye mere verdt, så en må nok si at prisene var bedre da enn de er nå. Kvitreven var ikke så godt betalt, 55 kroner for et skinn. Det var blårev folk ville ha og den kunne vi få opp til 120 kroner for, og du vet, den gangen betalte vi 5 kroner for et par sko, så 120 kroner var mange penger. Og så var proviant og ut­styr billigere, så det var nok mere lønnsomt å drive fangst den gangen.

I tida fra 1916 til 1920 var jeg forresten med på en skute som drev ishavsfangst. I den tiden tjente jeg endel penger, men da krakket kom etter krigen, tapte jeg alt sammen.  Det var penger som jeg hadde tenkt å bruke til å kjøpe meg min egen skute for. Jeg har forresten lest artikkelen om Kapp Martin i Svalbardposten fra den tiden. Jeg husker godt alle dødsfallene i Camp Morten, men i den artikkelen står det at det var vinteren 1917/18. Men det må være feil. Jeg husker godt at jeg kom til Svalbard med fangstskute våren 1918, og det var den etterfølgende vinteren dette i Camp Morton hendte.  Samme vinteren lå det forresten en svenske som het Matson og to karer til og fang­stet i Camp Bell som ligger om­trent tre timers veg fra Camp Morten. De hadde en veldig, fin fangst den vinteren.

– Du har vel truffet flere vitenskapsmenn her oppe.

– Jo da, i 1919 var jeg med som kjentmann for en oppmålingsekspedisjon på Sydkapp. Lederen het Hovdenakk. Fra den turen er det to steder som er oppkalt etter meg. Det er Hilmarfjellet like ved Sydkapp og Nøisbåden som lig­ger på nordsida av Torensbrea ved Hornsund. 

– Har du truffet noen av de kjente karene fra Ishavet?

– I 1909 møtte jeg Hjalmar Johansen på Kapp Bohemann. Han var sammen med Fridtjof Nansen på den berømte skiferden fra Fram. Det var en flott kar, god turner og sportsmann, kaptein i hæren. Han lå her oppe sammen med en tysker som het Theodor Lerner. Han ble forresten kalt Tåkefyrsten av Bjørnøya, hvorfor vet jeg ikke. Lerner var journalist og lå her oppe for å skrive en bok om Sval­bard. De skulle kjøre med tre hunder helt opp til Rødebay (Raudefjorden) nord på Håkon den VII Land. Lite mat hadde de også, men de kom seg da både frem og tilbake. Lerner var en stor feit fyr som sikkert lå på sleden det meste av turen.

–Du har sikket vært oppe i mange spennende og farefulle situasjoner i den tiden du har vært her. Vil du fortelle oss litt om det?

– Joda, en gang ble jeg tatt av et sneskredd. Det var i 1921. Vi var tre mann i følge borte ved Kapp Thorsen for å se etter fel­ler. På veg opp mot husene kom et kraftig sneskred dundrende ned mot oss fra fjellet. Den ene av karene gikk 50-60 meter foran. Han ble tatt av skredet og sto fast i sneen til opp på lårene. Jeg kom bak han med hundespannet og kom mitt opp i elendigheten.  Hundene fikk kastet seg unda, men sleden og jeg ble helt begravet. Tredjemannen som kom bak ble ikke rammet av skredet. Hundene markerte stedet hvor jeg lå og de to andre karene begynte å grave som besatt. Jeg hadde bare ene lille­fingeren over snemassene. Det tok et kvarter før jeg fikk ansiktet fram av snøen og da var jeg nokså medtatt, blodsmak i munnen og kvelningsfornemmelser. Etterpå hadde jeg frysninger over ryggen og svettetokter.

Vi tok oss fram til hollenderne i Camp Bohemann og der ble jeg liggende en dag. Vi fikk en flaske genever, og det var fine saker.

 Når en ligger slik ute på fangst skal en være forsiktig med å drik­ke opp alt brennevinet. Det kan komme godt med å ha en flaske stå­ende.

En annen gang kom vi to mann over isen i Trygghavn, en liten fjord ytterst i Isfjorden. Isen var ik­ke særlig fylde, og da vi var midt ute på fjorden kalvet breen innerst i Trygghavn. Den laget store bølger og isen vi gikk på ble slått oppi en masse små isflak. Det så stygt ut, men vi berget oss på den måten at vi sto med skiene på flere småflak og kom oss til land Det var en høy kant opp på land, men vi fikk hevet oss opp og fikk skiene med oss.

Så var det en gang en kar til og jeg skulle gå på ski over isen mellom Kapp Selma og Kapp Erdmann. Til å begynne med var isen tykk og trygg, men etter hvert ble den tynnere. Til slutt var den så dårlig at stavene gikk gjennom til trinsene for hvert tak. Til slutt gikk kameraten igjennom og ble hengende på et flak i vann til livet. Jeg fikk ham opp igjen. Det var bitende kalt og klærne hans frøs til et ispanser på et blunk. Han måtte skifte klær på isen, og han var nokså medtatt og forfrossen. Vi hadde omtrent fem timers marsj før vi kom frem til folk, hos hol­lenderne på Kapp Bohemann. Det ble en slitsom tur. Kameraten ville stadig vekk gi opp og legge se i sneen, men jeg skrønte for han og sa at nå var det bare en time igjen. Da vi omsider kom frem i mørket, var vi nok temmelig ukjennelige – rimet og med is i skjegget. En vaktmann kom mot oss med revolver. Jeg tror han trodde det var isbjørn som var ute og gikk. Vi måtte gå i dekning og rope til han at vi var folk. Da var alt i orden, og vi fikk slippe inn og fikk meget pen behandling. Dette hendte like før jul. Vi ble hos hollen­derne hele jula og hadde det fint med god mat sigarer og genever. Tredje juledag dro vi hjem igjen.

– Mens vi snakker om lange og slitsomme turer, hva mener du om Aam og Løwøs tur-retur Kings Bay?

–Jo, det var en flott prestasjon av guttene, men jeg tror jeg ville valgt en litt annen rute på hjem­turen. Jeg ville tatt meg over Kongevegen nederst ved Kings Bay og så ville jeg gått forbi Tre Kroner og fulgt Selfströmbrea som kommer ned lenger inne i Ekmanfjorden. Jeg tror Selfströmbrea er penere å gå og så hadde jeg unngått både Kongsvegen og Sveabrea, men flott gjort var det av karene å klare den turen på så kort tid.

– Kan du fortelle oss litt om noen langturer son du selv har gjort?

–Vinteren 1909/10 gikk jeg fra Kapp Heer, opp Russelvdalen og ned til Bellsund for å se til noen sakser, derfra gikk jeg hjem til Sassen. Alt jeg hadde med var en flaske vann Jeg var borte i 24 timer, og jeg antar at jeg gikk omtrent 12 mil til sammen det døgnet.

Vinteren 1920/21 gikk jeg fra Festningen i Grønnfjorden til Sas­sen rundt alle fjordene på ski. Jeg hadde en temmelig tung bør med ammunisjon å bære på. Bort­sett fra at jeg tok en pust og spiste middag i Longyearbyen, gikk jeg hele turen i ett og brukte ca. 30 timer. Det er vel noe sånt som 15 mil å gå.

– Har du en liten morsom historie å fortelle oss fra ditt lange liv på Svalbard?

– Tja. En gang kom en kar til og jeg til Pyramiden i Billefjor­den.  Grubene der var svensk eiendom den gangen, men de ble ikke drevet.  Det lå bare en svenske der sammen med en tromsøværing som het Hegge Nilsen.  De var vakter.  Disse to hadde ikke sagt et ord til hverandre på tre uker. Svensken kom ut da vi kom, men han gikk inn igjen uten å si et ord.  Så kommer Nilsen ut og ber oss komme inn.  Han disker opp med det som huset formår.  Vi pra­ter og hygger oss. Da sier sven­sken:

«Nisse, kom utanför» jag vil tala med dig.»

Nisse: «Ja, ka det va?

Svensken: Det her är svensk hus og svensk proviant och ja är svenska. :

Jo, det viste Nilsen, men i Norge var det skikk og bruk at når det kom folk til gards så skulle de trakteres.

Svensken: ”Då måste Norge väre et luffarnas paradis. Gäst fria ska man väre, men den får inte över­drivast.

–Hva mener du selv om framtidsutsiktene for en fangstmann på Svalbard?

–Nææi, det er ikke noe yrke å anbefale ungdomen. Det er alt for dårlige priser. Utstyret er dyrt og utbyttet lite. En må ha kapital. Hvis en kunne skaffe seg en skikkelig skute og helst bygge sitt eget kokeri slik at en kunne drive kombinert kobbe og pelsdyrfangst, da ville det muligens være lønnsomt.

–Men, når du selv mener at du har så lite igjen for det, hvorfor blir du liggende er da?

–Å, du vet en lever i håpet, tror at det skal bli bedre, at en skal gjøre et storkupp en dag. Og så er det et herlig fritt og fint liv. En er uavhengig og det byr på spenning og fin sport.

–Men nå er du 60 år og har lig­get her oppe 29 vintre, har du ik­ke tenkt a legge opp nå?

–Næhæi. Jeg har så smått tenkt på å få meg en skute og drive ned kobbefangst.

–Ikke for det at en kan se det på deg, men de sier jo at du er syk. Mener du at du vil bli helt kjekk igjen?

–Ja, jeg regner da ned det. Rik­tignok har jeg vært temmelig skral i vinter. Jeg har travet og gått så nye, men da jeg skulle inn til Longyearbyen denne gangen, så måtte det nok bli å kjøre. Men jeg tror nok at jeg skal gå tilbake til Sassen igjen, og jeg håper at det ikke skal bli så lenge til heller.

Det samme håper vi som har besøkt han og sikkert alle andre som kjen­ner Nøis. Håper at han skal bli frisk og kjekk og ennå i år fram­over tumle omkring i sitt rike.  Han er blitt ett ned Svalbard. Han hører til her. Lykke til.

                                                                                       Vf