Svalbardsbefolkning tvangsekvakueres
Svalbardsbefolkning tvangsevakueres
Et intervju med gruvearbeider Halvorsen som flyktet fra engelskmennene
Fritt Folk 23/2-1942
Kringkastingen bragte i går kveld et intervju med den eneste nordmann, gruvearbeider A. Halvorsen, som var så heldig å komme sig unna, da britene i fjor høst overfalt Svalbard, tok med seg alt som hadde noen verdi, og så – etter å ha ødelagt alt som for øvrig kunde ødelegges – tvang befolkningen på øya, både barn, kvinner og menn, om bord i engelske krigsskip og førte dem over til England. På en enkel og liketil måte fortalte han om overfallsmennenes brutale opførsel og sine egne spennende oplevelser.
Halvorsen meddelte til å begynne med noe som hittil har vært ukjent: at engelskmenne først ødela de russiske gruvene og tok de russiske arbeidere og funksjonærer om bord og bragte dem til Russland. Så kom transportskipet – 25000 tonneren «Empress of Canada» – tilbake, og nordmennene fikk ordre om å ta med seg det aller nødvendigste og møtte op på bryggene. Bevæpnede trålere fór så som andre røvere rundt hele øya og samlet op folk, både fangstmenn og gruvearbeidere. Således var de på Kings Bay, Braganza, og i Advent Bay. Denne menneskejakten rundt hele øya tok mange dager, og imens drev nordmennene og pakket, demonterte noen av kraftstasjonene, og forsøkte å redde det som reddes kunde i gruvene.
Halvorsen presiserte videre meget sterkt at britene gav et absolutt påbud om å bli med. Det var derfor stor forbitrelse blant arbeiderne, særlig blant dem som hadde sin egen heim der oppe, og hadde sine familier med seg. Til å begynne med hadde engelskmenne aller nådigst gitt direktøren tillatelse til å ha en vakt igjen på en 20-30 mann, men i siste øieblikk ble også disse tvunget til gå i båtene.
– Sa engelskmennene noe om hva dere skulde i England? spør intervjueren.
– Det ble gjennem opslag kunngjort at alle menn som var under 55 år skulde være med i den såkalte ”norske” hær i England. Det hersket derfor ikke tvil hos noen av oss om hva vi gikk til. Jeg har imidlertid på grunn av mitt religiøse syn alltid har vært mot krig. Jeg bestemte også av den grunn å forsøke komme unda.
Meget dramatisk fortalte så Halvorsen om hvordan det lyktes ham å unnslippe fra de engelske piratene og beachcombere.
– Tirsdag den 2. september hadde alle fått ordre om å møte på kaia. To bevæpnede trålere skulde sette dem om bord i «Empress of Canada». Nordmennene fikk ordre om å gå om bord – i alfabetisk orden. Engelske offisere stod så og krysset av på listen efter hvert som de stakkars menneskene ble tvunget om bord. Det lyktes imidlertid Halvorsen i et ubevoktet øieblikk å komme seg op i byen.
Han hadde lagt igjen en sovepose i en brakke, og foregav å skulde hente den. Kommet inn i brakken gjemte han seg imidlertid under gulvet. Her lå han så – i halvannet døgn. Han hadde sørget for en liten nistepakke og et par flasker vann.
Da engelskmenne opdaget at han var blitt borte, ble det satt i gang en hissig jakt rundt i brakkene, for å finne ham.
Og hele den brakka hvor jeg hadde gjemt meg – under gulvet altså, var full av soldater mens jeg lå der, fortalte han. Det var altså risikabelt å bli der for lenge. Midt på natten andre dagen listet jeg meg derfor ut og opp til en nedlagt gruve. Men gjenvordigheten var ennå ikke slutt for Halvorsen. Opp på fjellet møtte han nemlig en moskusokse som opførte seg nesten like truende som britene. Han ble derfor nødt til å snu og gjemte seg denne gang under en isbre som lå over et gammelt elvelei.
Der lå han og hørte eksplosjonene da engelskmenne sprengt taubanen. Midt på natten snek han seg så videre og kom opp på fjellet. Her overnattet han i forskjellige hytter. Det gikk hele 8 dager før han turde gå ned i byen igjen. Det var ikke da en levende sjel tilbake i Kings Bay. Overalt i gatene lå døde hester som engelskmenne hadde skutt og inne i husene og hyttene hadde de brutt op kasser og kofferter og tatt med seg alt som kunde tenkes å være av verdi. Dører og vinduer var brutt opp, og inne i hyttene lå alt hulter til bulter. På varehusene hadde de hugget hull i alle olje- og bensinfat. Og en tykk røktåke lå over hele øya, resultatet av det sørgelige faktum at engelskmennene hadde satt fyr på de kullforsyninger som ellers vilde ha kommet den norske sivilbefolkning, de norske fiskerier og vår fiskeindustri til gode.
– Men nå er jeg glad for at jeg er hjemme igjen. Her er godt å være.