av Kari Holm
(Morgenbladet 24/12 1948)
Tusen nordmenn feirer julen i Longyearbyen på Svalbard. Kulden og mørket er enerådende her oppe på denne årstiden, og julen betyr langt høyere grad enn hos oss solens og lysets komme.
Gerd Heidenstrøm er ansatt som husstellærerinne i Det store norske Spitsbergen Kullkompani i Longyearbyen. Hun trives virkelig på Svalbard og er betatt av naturen – de arktiske vidder og de vakre fjellformasjoner. Dessuten har hun et arbeid som interesserer henne. Det består bl. a. i å inspisere alle spisemesser, gjøre det hyggelig og trivelig, overvåke kostholdet og undersøke matlagrene til enhver tid. De er fordelt flere steder p. g. a. brannfaren, for at man ikke skal bli matløs om en brann skulle oppstå. Det er ikke så farlig med en isbjørn utenfor stueveggen av og til, men brann er den største fare på Svalbard. Man har nemlig ikke vann til å slokke ilden med og ikke materialer til gjenoppbygging, For å få vann til daglig bruk må isklumper tas inn og smeltes i store beholdere. Hver liter vann koster Store Norske
13 øre når det tappes gjennom kaldt- og varmtvannskraner.
– Hvorledes feirer dere julen i Longyearbyen? spør vi Gerd Heidenstrøm.
– Allerede i juli begynner vi å tenke på julen. Da bestilles juletrær og pynt, og alt slikt som gjør julen festlig for oss. De siste båtene til Norge går i november før isen legger seg for alvor. Vi er da inne i mørketiden som varer i 4–5 måneder – dag og natt er like mørke så det blir som en eneste lang natt. Når jeg da kikker gjennom vinduet på den tid arbeiderne går til og fra gruvene og fullmånen er fremme, kaster den et trolsk skjær over landskapet og over arbeiderne som i lange rekker går med hver sin lykt i hånden. – – Selvsagt gleder vi oss i mørketiden til julen og de overraskelser den bringer. I år gleder vi oss til skinke og surkål julaften. Det fikk vi nemlig ikke i fjor.
– Barna gleder seg selvfølgelig mest. Og hvorledes trives barna ellers deroppe?
Det er 36 barn i det hele. Og de ser alle heldigvis godt ut. Vi sørger for at de får de vitaminene de skal ha, melk fra de 8–10 kyrne vi har, tran og høyfjellssol ikke å forglemme. Luften er imidlertid tørr, fin og bakteriefri, så det er først når vi kommer hjem til Norge at vi blir forkjølet!
I julen arrangerer vi selskaper – først og fremst for barna – med julenisser, godter, lek og sang. 1. juledag f. eks. har vi stor middag i den største messen for alle funksjonærer med familier. Pastor Riiber holder flere andakter i messene i julen. Det er bare én ting vi savner: Alle de tente lysene på juletrærne! Dem må vi unnvære p. g. a. brannfaren. Husk hvor tørre juletrærne blir av å stå så lenge, selv om de står kaldt. Grantrærne kommer med siste båt i november, i år skal heldigvis alle hjem, messer og sykehuset få sitt eget juletre.
– Er det ikke underlig i mørketiden å være slik avskåret fra utenverdenen? spør vi videre.
– Vi kan heldigvis sende brevtelegram på 60 ord til våre slektninger i Norge. Det koster kr. 2.50. Og husk vi har radioen, og alltid godt og varmt innendørs. Så arrangeres det ofte i fritiden bridgeturneringer, vi har sangforening og Svalbard Turnforening. – Dessuten et bibliotek på iallfall 1000 bind. De kan tro de bøkene er velbrukte. En del mindre filmer blir også vist. Dette foregår for det meste i mørketiden. Senere – sist i januar – begynner man å skimte svakt dagsranden i sør. Det gir nytt liv og vitalitet. Etterhvert blir det lysere og lysere, inntil det blir like lyst om natten som om dagen. Mars–april er forresten en deilig tid på Svalbard. Da er det herlig skiføre og man drar på tur med hundespann innover vidda til de vakre fjellene. Store Norske har hytter der inne, hvor man kan overnatte. Det gjelder å ta igjen det forsømte og nyte den herlige luften, mange husmødre går nemlig lite ut i mørketiden. Men godt kledt må man være. Ull under og over, gjerne vindbukser utenpå knickers og til slutt Svalbardanorakken som er ekstra god og varm. Ofte er det over 30 kuldegrader, men det føles slett ikke så kaldt, for luften er så tørr. Da holder vi øye med hverandre at vi ikke får hvite flekker i ansiktet som tegn på forfrysning.
– Ja, så har vi hopprenn og langrenn med premieutdeling og fest. Arbeidere og funksjonærer driver også skyteøvelser hele vinteren med skytekonkurranser og stor fest som avslutning. Vi har jo bare den moro vi lager oss selv. Fotballen skaffer også god mosjon og atspredelse.
Frk. Heidenstrøm forteller videre at der nå bor 30 familier i Longyearbyen og 20 av de 36 barna er i skolealderen, derfor må der drives folkeskoleundervisning. Presten er lærer, han driver forresten også engelskundervisning med arbeiderne, og så er der ansatt en lærerinne. Når barna blir større, må de gå på skole i Norge. På sykehuset, som er moderne og godt utstyrt, arbeider en læge og to sykepleiersker, og der får barna, og de voksne som trenger det, høyfjellssol. Heldigvis pleier det ikke være meget sykdom.
– Ligger kullgruvene langt nede i jorden?
– Nei, de ligger inne i fjellene. En må grave eller skyte seg inn i fjellet, og der er nok av kull! De som oppholder seg lengst på Svalbard, er stigerne. Flere av dem har overvintret i 15–20 år. De føler seg helt hjemme der, og har vennet seg slik til denne vakre og egenartede naturen og dette livet, at de og mange med dem lengter tilbake når de er i Norge.
Man må alltid gå med skytevåpen ute på vidda og i fjellene. Det er ikke ualminnelig å støte på isbjørner, og da skinnet er verdifullt, drives det jakt på dem og polarrev. Villrein er der også en del av.
Gresset blir ikke høyt på Svalbard om sommeren. Det blir et grønt teppe hvor saxifraga og hvite valmuer vokser i store mengder og lyser opp i dette betagende og eiendommelige landskapet. Ellers finnes det mange andre sorter blomster og små buskvekster som kryper langs bakkene. – Der er 30 forskjellige fuglesorter, og stormåsene er renovasjonsvesenet på Svalbard! Det er kr. 50 i mulkt for å skyte dem! Ellers er der en del arktiske sjøfugler som hekker i umåtelige masser om sommeren. Havhesten følger båtene et stykke sørover, men snur ved polarsirkelen og drar tilbake.
Svalbardhusmoren steller for sin familie og får utlevert den mat hun trenger hver uke. Hun har ingen problemer med hensyn til maten. Den skaffer Store Norske. Småting ellers får man kjøpt i stedets eneste handelslokale. Der trenges mange flere hus på Svalbard, alle kan derfor ikke nå få sin familie med seg. Materialmangelen er et langt større problem enn i Norge, fordi alt som trenges til bygging må fraktes med båt det halvåret havet er isfritt. Dessverre ble også kirken ødelagt under krigen, og den er ikke bygd opp igjen ennå.
I mai kommer den første båten fra Norge til Svalbard etter den lange vinteren. Da er det selvsagt stor stas. Den bringer nye forsyninger av grønnsaker og mat, pakker, aviser og brev fra slekt og venner.