Print Friendly, PDF & Email

Svalbard Radio

Svalbard Radio

Svalbard Radio

“Rikstelefon Svalbard, vær så god.”

av

 telegrafbestyrer Aslak Forberg

Sp. nr.12 1953

Det er så rart med det, folk ven­ner seg til det etter hvert, men på morsdagen 1948, da forbindelsen ble prøveåpnet, da var det nesten som kona og barna nede i Norge mistet pusten av bare undring og over­raskelse over plutselig å ha sin elskede mann og kjære far i telefo­nen med hjerteligste gratulasjoner og spørsmål om ungen og fjøset. Det var tydelige hikst å høre den gangen. Det er ikke fullt så romantisk nå lengre. Tonen er blitt mere forretningsmessig. Litt mas og kjeftbruk høres også.  

Akkurat nå er vi i sving med å flytte over i nytt hus. Det blir et aldeles overdådig prektig hus, men det er også på tide at bolig- og stasjonsforholdene blir bedre. I 1945 var det ikke rare greiene. ”Kåken” som den fremdeles heter, var et lite innsmett på ca 10 kvm. gulv pluss et mindre forkammer. Det var en temmelig kjølig og trekkfull kåk med frostskader mot vindussiden og brannskader på ovnsiden. Her hadde en roterende svingstol vært tingen. De som gjorde tjeneste ved stasjonen i årene 1945-46 fortjener honnør for sin innsats. De arbeidet under helsefarlige forhold.

Vinteren 1947 ble det flytting til nye og relativt rommelige for­hold. “Administrasjonshuset” var satt opp, og det skulle også gi plass til postkontor, sysselmann og bergmester. Huset var for lite allerede i starten, så bergmeste­ren ble puffet ut allerede i førs­te omgang.  I 1948 ble postkontoret flyttet til et mer sentralt sted og rommeligere forhold. I 1949 flyttet Sysselmannen til egen gard. I år flytter altså vi, så nå kan bergmesteren få huset. Det er for øvrig et alminnelig ønske at han skal slippe det, for huset egner seg dårlig til mindre familiebolig. Det er for stort, og det er en lemmebrakke. Og huset trengs til sommerherberge for husville turis­ter og vitenskapelige ekspedisjo­ner. Til det kan det egne seg godt uten ominnredning. Vi håper berg­mesteren får nytt og høveligere hus i 1954.

Dette ble kanskje litt utenom­snakk, men Statens lille koloni henger i hop, og husene ligger far­lig innpå hverandre der nede på “Skjæringa”. Brannfaren er vårt store spøkelse, og det spørs om det ikke hadde vært mer framsynt med betong og litt mere avstand mellom husene. Vinterstid fryser vannet, så det blir bare å stå som tilskuer når varmen først har fått tak, om nabohuset skal stryke med eller ei, bestemmes av vær og vind.

Stasjonens tekniske utvikling siden 1945 har vært jevn og fram­synt. Det startet med etterlatt tysk krigsmateriell, etter det gamle enkle system, mottaker, sender og morsenøkkel. Neste etappe kom i 1946-47 med utstyr for high-speed. Transmitter og recorder. I 1947-48 fikk vi bedre antenner og sterkere sender. Det ble satt opp rhombeantenner og en 5 kw. kortbølgesender både på Svalbard og i Harstad. Og dermed var muligheten til stede for rikstelefon med hjemlandet. Radioteknisk avdeling synes å være fast bestemt på at stasjonen skal være up to date, og ettersom den tekniske utvikling neppe stanser, ser det ut for at avd. IV får litt å pusle med så å si hver sommer.

  I 1951 kom derfor fjernskrive­ren. Det ble en fulltreffer. I 1954 får stasjonen nye sende­re, og egen rhombe for telefoni samt nytt antenneanlegg for mel­lom og langbølge.

Det er slutt med den tiden da en slet med åndssvake signaler i et håpløst støynivå, men for en gammel radiotelegrafist, er det vemodig å måtte forlate hodetelefon og morsenøkkel for alltid. Lgs er ingen radiostasjon lenger. Det er bare skipstrafikken i som­mertiden som ennå henger igjen.

Bare de som bor der oppe for­står fullt ut betydningen av å ha en god og sikker forbindelse med Norge, og det er klart at en god telefonforbindelse er tingen. Målet må være en rask og sikker rikstelefon til en rimelig pris. Taksten er i dag kr. 3 pr. mi­nutt med minstetakst kr.  9 pluss ts. kr. 1,50. Det blir noe for dyrt, og taksten bør senkes slik at stasjonens kapasitet kan bli skikkelig utnyttet. En har ikke lov å se forretningsmessig på denne saken.

Parallelt med radioteknisk av­deling har NRK arbeidet trutt og sikkert med å skaffe fram riksprogrammet i brukbar form. Det begynte forsøksvis høsten 1947 med en 25 watt sender og en Hul­dra. Utstyret ble montert i Sto­re Norskes kontorbygning, men strøk dessverre med da bygningen brente ned ved juletider 1947. Svalbardradio måtte da etter bes­te evne rigge opp en erstatning som gikk tålig bra inntil NRK fikk sendt opp nytt utstyr høs­ten 1948. Programmet kom inn ba­re så som så. Det var basert på kortbølgeoverføring, og det krev­de stadig tilsyn. For å rette på dette gikk NRK med på å sette opp en antenne for langbølgemottaking på Platåfjellet. Antennen er ca. 3000 meter lang, så det ble litt av en jobb å få stolpene og trå­den på plass. Fjellsiden stiger ca. 400 meter nokså bratt så å si fra stasjonsveggen, og alt måtte bæres. Men tanken på at Svalbard skulle få riksprogrammet brukbart inn gjorde slitet til ba­re moro. Det var Tromsøsenderen det hele tok sikte på, og etter alle beregninger måtte resultatet bli godt. Men det ble det altså ikke. Det nærmest middelmådige resultat med den­ne antennen skal imidlertid verken NRK eller avdeling IV ha skylden for. Det hele kommer av at russernes sterke kringkaster Brazow ligger på samme frekvens som Troms kringkaster, og den ødelegger totalt for oss om vinteren, og er meget sjenerende om sommeren. Hadde vi hatt Vigra om vinteren, skulle blitt riktig skrale greier.

Høst og vår er det rent ille, for da er både Tromsø og Vigra ustabile. Vi håper på den nye Kløfta, og så håper vi på en sterkere Troms-sender på en mer uforstyrret langbølge. Da blir det bra.

Så får jeg vel skrive litt om dagliglivet på stasjonen og stedet. Det daglige arbeide er nærmest som ved i hver annen telegrafstasjon med rikstelefon, bortsett fra at vi plages en god del mer med ”linjene”. Kortbølgen er det sånn opp og ned med. Den kan være stabil lan­ge stunder, men den kan også være lunefull. Snart ilter og høyrøstet, snart grøtet og spak. Det hender at den blir taus i dagevis, helt tidstill, men det hender heldigvis ikke ofte.

Og det bør helst ikke hende ved juletider, for da har vi det travelt. Det meste av juletrafikken er konsentrert i tiden fra 17. til 24. desember, og da må kortbølgen være snill, skal det gå bra. Inngående juletrafikk er alltid sent ute. Det blir derfor til at vi skriver Lx og ordner på navn på harde livet de siste dagene før juleaften. I år var det nærmere 4000Lx til utlevering juleaften, og det kan bli travelt nok i tillegg til skrankearbeidet og alt annet arbeide med trafikken og uten ekstramannskap. Stasjonen har 3 fullmektiger og en bestyrer som er mer eller helst mindre arbeidsfør, men det klarere seg med den trafikken vi har nå. Sveagruva er nedlagt, foreløpig, og Ny-Ålesund driver med redusert mannskap, så trafikken er faktisk dabbet av en del siden 1948. Men det er jo ting som formodentlig retter seg opp igjen, og det bør vel ikke in­fluere på Telegrafstyrets langtids­planer i første omgang.

Så litt om våre ”fritidsproblemer”. Folk flest tror at vinteren faller lang så langt mot nord som på 78 grader, dels fordi døgnet er så svart og dels fordi mulighetene for atspredelser er så få. Det kan vel også stemme for folk som bor trangt og mangler interesse for slikt som turn, sang og musikk, bridge og skisport, amatørteater, leikar­ring og lignende. Det gjelder som re­gel folk som har fritidsproblemer hvor de enn oppholder seg.

På Lgs har vi det rommelig med plass, og Store Norske Kulkompani har alltid betraktet Statens funksjonærer som selvskrevne gjester ved sine festlige tilstelninger. Arbeiderne og funksjonærene har hver sin bridgeklubb, og utpå vå­ren møtes de til den avgjørende dyst om Svalbardmesterskapet. Og det er en meget alvorlig og samti­dig meget munter dyst. I skyting med salongrifle er det formennene og funksjonærene som dyster, og turnforeningen arrangerer det individuelle mesterskap for hele an­legget. Turnforeningen med alltid unge Richard Knutsen som drivkraft, står bak all idrett på stedet.

Som rimelig er, blir vinteren altfor kort med altfor få hellig­dager. For mange av oss blir det ikke engang tid til å gå på kino. Vårt kinolokale står fullt på høyde med den beste småbykino i Norge.

Laksefiske og eggsamling er sommerfornøyelser, og det kan være aldeles vidunderlige opplevelser på blikkstille hav med strålende sol døgnet rundt. Eggene finner en i tusentall om en vil, og grågåsjakten er ikke vellykket med mindre utbyttet kan telles i hundreder på et par dager, og laksen må en fange i liknende kvanta skal en være fornøyd.

 Til illustrasjon skal jeg her berette om min første og hittil eneste jakttur etter ryper. Det var like før påske i år at syssel­mannens betjent og jeg drog ut for å fange et festmåltid til et vent­et offisielt russerbesøk i anled­ning årets store skistevne i Longyearbyen. Vi dro ikke så langt avsted. Betjenten brukte hagelgevær og jeg salongrifle. Vi delte oss i to partier for å dekke et større område. Vi kom snart i terrenget, og da jeg fikk øye på den første rypa ca. 50 meter unna, la jeg meg forsiktig ned og begynte krypingen for å komme på brukbart skuddhold. Etter å ha ålet meg besværlig og forsiktig ca 20 meter, hørte jeg ”krak krak” like ved, og der spankulerte det 2 fine ryper ved siden av meg i 2 meters avstand de småpratet og sparket i grusen og nippet strå.  ”Godag godag,” sa jeg befippet og reiste meg litt flau. Etter et omhyggelig over­blikk kunne jeg telle minst 20 slike snekvite høner som gikk om­kring mellom stenene og nippet og småsladret. Det var et bedrøvelig kapittel å drive jakt på disse fuglene, men vi skulle ha mat med oss hjem. Jeg skal ikke beskrive nærmere det som gikk for seg en times tid, men med litt fantasi kan jo alle regne det ut når jeg sier at fuglene ikke flyttet nevneverdig på seg under nedslakt­ingen. De døde alle sammen. Selv dundringen fra et hagelgevær kaliber 12 syntes ikke å forstyr­re dem. Vi gikk hjem med 64 ryper etter ganske kort tid. Det sies at rypene er tamme om høsten.

Vi har god anledning til å kom­me ut med hundespann.  Syssel­mannen har 3 hunder og SNSK har 15, d.v.s. 3-4 hundespann til sammen. En langtur med hundespann på Svalbard i tiden mars-mai er en opplevelse som en neppe kan få maken til noe annet sted. Gnist­rende føre, fint flatt terreng, stille vær og strålende sol om dagen og en tindrende stjerneklar natt, og kanskje en måne så blank at en kan ha fullgodt leselys. I mai måned er det bare sol hele døgnet. Det kan være aldeles fantastisk, og verdensproblemene og den daglige trøbbel blir helt borte for en. Luften er fullstendig ren, og stillheten er absolutt. Slik føles det i alle fall. Her burde det bygges en klinikk for nervesvake folk. Det kan vel trenges.

Iblant hender det at vi kjører til våre venner russerne. Det ble vanligvis på deres store fest­dager eller når sysselmann eller bergmester skal på offisielt besøk. Russerne har 3 gruver. Grumant ca. 20 km. vestover, utover Isfjorden, Barentsburg ca. 40 km. samme vei, og Pyra­miden i bunnen av fjorden. Over land er det ca. 2 dagsmarsjer både til Barentsburg og Pyramiden. Vi får alltid en meget hjertelig og uforglemmelig mottagelse. Ingen skal komme til en svalbard­boer og rakke ned på russerne, ikke på dem som bor her oppe i alle fall. De er alltid meget elsk­verdige høflige og hjelpsomme. Deres gjestfrihet står i en klas­se for seg, og en merker snart at den er umiddelbar og naturlig. Selv om språkvanskene kan volde en del besvær, så er samkjenslen i orden ganske omgående. En får vel først og fremst takke sysselmann og bergmester for det gode forhold til russerne, jeg tror de har plantet gode frø i det mellomfolkelige jordsmonn på Svalbard, og det tror jeg russerne har satt stor pris på.

Det er vanskelig å skrive om så mye på så lite papir, og selv med alverdens papir er det ganske håpløst å gi en helt objektiv framstilling.  Denne er høyst sub­jektiv, og den må nødvendigvis bli det siden bildene som ligger bak, er dannet av personlig opplevelser og fordi jeg liker landet. Men jeg tror nok beretningen stem­mer bra med de inntrykk de aller fleste statstjenestemenn har et­ter et par års opphold på Sval­bard.