Bergens Tidende 23/11-34
Store deler av Svalbard, med rike muligheter for pelsverkfangst, ligger øde, mens de mer tilgjengelige strøk av Vestkysten er overbefolket på grunn av den gode og billige adkomst. Retten til fangstfeltene er derfor en stadig kilde til kiv og strid. Disse stridsspørsmål er selvsagt til stor gene for den stedlige myndighet som har avgjørelsen i den slags saker.
Denne ophopning av fangstfolk på et begrenset område har også andre og mer alvorlige konsekvenser, som, hvis de ikke blir fjernet, uvegerlig vil føre til sammenbrudd av pelsfangsten på vestsiden av landet. Derved at fangsthyttene står tett og de samme folk ligger der år efter år, foregår der en uhensiktsmessig og skadelig beskatning av den kostbare blå- og hvitrevstammen. Denne stamme vil om kort tid være rasert og ødelagt dersom det skal fortsette som nu.
Som et eksempel på at det er på tide å foreta en forandring kan nevnes, at der på terrenget i selve Sassenbaydalen i Isfjorden på en fangsthytte og to mann i 1910 og fremover kunde fanges 120-220 rev pr. år. Nu kan der med tre mann og en utvidelse av terrenget som omfatter Sassenbaydalen, Tempelfjorden og Klaus Billenbay med ni fangsthytter over et terreng på ca. 12 norske sjømil, ikke årvisst opnåes 45 rev pr. år.
Det kan også nevnes at på selve terrenget i Green Harbour med to mann og en fangsthytte i 1905-06 kunde fanges 130 rev pr. år. I 1929-30 kunde der bare opnåes en fangst av 22 rev pr. år. Til tross for at terrenget var utvidet Kapp Linne og kystlinjen mot Bellsund.
For å bringe orden på disse forhold og avlaste den hardt beskattede landsdel, har dosent Hoel sammen med administrasjonen av Svalbard bestemt sig for å inndele landet i fangstdistrikter som er avpasset efter forholdene. Dessuten skalder opføres fangsthytter i den utstrekning det måtte finnes påkrevet, for statens regning.
Disse forandringer vil også medføre at fangstfolk som ønsker å bruke et vist distrikt, må henvende sig til de stedlige myndigheter med anmodning om å forpakte dette for et eller flere år ad gangen, mot en eventuell avgift.
Dette betydningsfulle tiltak for oparbeidelsen av pelsdyrfangsten på Svalbard vil også medføre at man får en fullstendig oversikt og kan føre en påkrevet kontroll. Det vil ved disse foranstaltninger bli slutt på de pinlige stridigheter om fangstfeltene og det vil øve et visst påtrykk slik at en utflytning til de store unyttede distrikter etterhånden vil komme igang. Der vil på denne måten bli plass for ti ganger det tall fangstfolk som for tiden er emploiert på Svalbard.
For Tromsø og omliggende distrikter vil dette ha stor betydning i disse dårlige tider. Når de betydningsfulle endringer er fullbyrdet, gjenstår bare en hensiktsmessig organisasjon med hensyn til avsetningen av pelsverkfangsten, slik at fangstfolkene som overvintrer på Svalbard flere år ad gangen, kan få avsatt sin fangst på en hensiktsmessig måte. Dette kan eventuelt skje på fangstfolkenes samlingssted i Advent Bay. Her ligger en stor opgave for en forretningsmann i pelsvarebranchen.
Til den foreløpige utformning av de påtenkte endringer og til inndeling av landet i formålstjenlige fangstdistrikter, er utsett skipper Karl J. Bengtsen, som i årrekker har overvintret på de forskjelligste steder rundt om på Svalbard, og i ca. 80 år har drevet fangst rundt landets kyst.