Storverket om Svalbard – en bokanmeldelse av Carl J. S. Marstrander

(Arbeiderbladet 13/6 1966 og 14/11 1967)

Storverket om Svalbard har i latt vente på seg i femten år.  Verken forfatteren, dosent Adolf Hoel, eller hans medarbeider, cand. jur. Kjeld Myklebost, opplevde å se verket ferdig. De har, sier kronikkforfatteren, skapt et usedvanlig kildeskrift – klart, nøkternt og sobert i formen.

Første bind av dosent Adolf Hoels store verk om Svalbard utkom på forsommeren 1966. Det ble anmeldt i en kronikk i Arbeiderbladet 13/8-66. Annet bind kom et halvt år seinere, ved nyttårsskiftet 1966/67. Og i sommer (1967) kom endelig tredje og siste bind. Dermed er dette mektige verk på i alt 1500 sider brakt til en lykkelig avslutning.

For 41 år siden, den 14. august 1925 gikk det norske flagg til topps i Longyearbyen på Svalbard etter at justisminister Paal Berg hadde lest kong Haakons kunngjøring om at Svalbard (Spitsbergen med tilliggende øyer og Bjørnøya) fra nevnte dato var overtatt som en del av kongeriket Norge. Dermed var sluttstreken satt for landets omskiftelige tilværelse gjennom århundrer.

Svalbard – «landet med de kalde kystene» – eller «terra nullius» (ingenmannsland), som det også er blitt kalt, har helt siden førsteoppdagelsen i 1194 og gjenoppdagelsen av hollen­derne i 1596 vært så og si herreløst land. Riktignok har man småkranglet og slåss om suvereniteten lite granne opp gjennom årene, men uten at noen for alvor har villet hevde sin rett med våpenmakt. Jo, forresten – en gang i 1618 da nederlenderne gøyv på en­gelskmennene og gjorde de kalde kys­ter «varme» i et sjøslag hvor 36 ar­merte skip deltok. Bataljen endte nok­så uavgjort så partene ble for frem­tiden enige om å forsøke å tåle hver­andre.

Og hvor kommer så Norges rett inn? Det er en lang og innviklet historie som går gjennom «400-årige natten» og fram til epoken før og etter den første verdenskrig. Det må her sies at Norge fra tid til annen ofte viste en merkverdig likegyldighet overfor tanken om suverenitet over øylandet. Se­nere hen, da landet omsider var blitt norsk, takket være framsynte menn, sparte en ofte på skillingen og lot da­leren gå når det gjaldt ervervelse av utenlandsk eiendom på Svalbard. Den­ne sparepolitikk og mangel på forutseenhet lider vi i virkeligheten under den dag i dag.

Det vakte udelt glede på Sval­bard, og ishavskretser da professor H. U. Sverdrup, den gang leder av Norsk Polarinstitutt, i 1950 ga dosent Adolf Hoel i oppdrag å skrive Sval­bards historie. Ingen var bedre skikket enn Hoel til dette. Han var ikke bare den selvskrevne ekspedisjonsleder gjen­nom en menneskealder og mer i Svalbardtraktene. Han var også den strin­gente vitenskapsmann, i virkeligheten en av de store grunnleggere i vår po­larhistorie.

Det har tatt dosent Adolf Hoel og hans medarbeider cand. jur. Kjeld Myklebust 15 år på å fullføre det­te verket. I alt er det tre bind, hvert på ca. 500 sider, og illustrert med et vell av fotos. Hovedvekten er lagt på den økonomiske og vitenskapelige utnyt­telse av Svalbard, herunder en nøye gjennomgåelse av de forskjellige sel­skapers historie etc. Forfatterne har gjennomgått hundremetervis av arkivstoff, offentlig så vel som privat, i Nor­ge, Sverige, Danmark, England, Hol­land, Tyskland og i USA. Verket kan med rette betegnes som den annen landnåmsbok i vårt lands historie.

Et blikk på Svalbard-kartet gir en forøvrig en merkelig følelse av inter­nasjonal «landnåmsforbrødring», som langt overgår hva det europeiske fel­lesskap har klart å få til pr. i dag. De europeiske konge- og fyrstehus er rikt representert: Fyrst Alberts og Kong Haakon VII’s land ligger side om side med åpne grenser. Det samme med James I’s land og Kong Olav V’s. «Byene» Amsterdam, London, Ny Ålesund og Barentsburg ligger så og si i samme leia som perler på en snor. Jo, det er store linjer i nord. Ingen smålighet!

En kan forøvrig lese mye ut av disse navnene. Særlig merker man seg det nederlandske islett. Og her er vi ved et viktig punkt som det er verd å stanse litt ved.

Som før nevnt ble øy­gruppen gjenoppdaget av hollenderne (1598). Usedvanlig driftig som denne nasjonen er, satte de øyeblikkelig i gang med en glimrende organisert hvalfangst som i 1630-årene sto på sitt høyeste. Smeerenburg (Spekkbyen) på nordvest-kysten av Svalbard var på den tiden ofte befolket av opp­til 2000 mennesker og på havnen kun­ne det ligge over 200 båter. En regner med at Svalbard i det 17. årh. ikke bare spilte en usedvanlig økonomisk rolle for Nederland, men også var en faktor av stor betydning for Vest-Europas økonomi. Fangstverdien i nevnte århundre er oppgitt til en sam­let verdi i norsk mynt på over 66,7 mill. gullkroner. Datidens pengeverdi tatt i betraktning – et bemerkelses­verdig resultat.

Nederlendernes rolle inn­skrenket seg ikke bare til økonomisk utnyttelse av øyriket og farvannet om­kring. Et meget nitid arbeid ble utført i kartleggingssektoren hvor det kan påvises ca. 200 karter av nederlandsk opprinnelse. Ikke å undres over at nederlandske navn ble fremherskende på øya.

Etter hvert som hvalen forsvant, for­svant også nederlenderne. De kom ikke for alvor igjen før etter 1. verdens­krig. Med samme dyktighet som tidligere tok de fatt på utvinning av kull etc. og bygget i løpet av kort tid opp et moderne monsteranlegg. Da anleg­get i begynnelsen av 1930-årene ble til­budt Norge, ble det kort og godt svart fra offisielt norsk hold: «Tilbudet har ingen interesse». Salget gikk til Sovjet. Resultat: den norske opinion ble vek­ket og fra da av har norsk politikk tatt målbevisst sikte på å sørge for å bringe utenlandske eiendommer inn un­der norsk overhøyhet.

Var nå dette noen tragedie for Norge at sovjet-russerne overtok de holland­ske anlegg? La oss da betrakte noen av de tall vi har foran oss i dag: Fra 1933 til og med 1963 er det i alt skipet fra det sovjet-russiske anlegg (Ba­rentsburg, Pyramiden, Grumant) over 7,3 mill. tonn kull. Produksjonen de siste 10 årene har rundt regnet ligget på gjennomsnittlig mellom 400–500 000 tonn (årsbasis). Den aktive anleggsstyrke har variert noe, men kan stort sett stipuleres til 1500–2000 mann. Til sammenligning kan anføres at det fra norske anlegg i 1963 ble skipet noe over 440 000 tonn kull. Øko­nomisk sett ville nok en slik «dobling» kunne ha betydd en del for oss. Og sysselsettingsvanskene i Nord-Norge tatt i betraktning, hadde det til dels vært en merkbar hjelp. Men det gikk nå engang ikke slik. Vi får istedenfor være takknemlig for at sovjetrusserne i disse årene alltid har vært enestå­ende naboer.

Et par tiår før nordmennene over­tok Svalbard var det nok mange som forsto øyrikets skjebne. Og en kan nesten si at det ble på mote «å kappe land» på Svalbard. Ekspedisjoner ble utrustet i øst og vest, krav ble møtt med motkrav, betingelser ble møtt med motbetingelser. Det var ikke fritt for at det til sine tider hersket «wild west»-tilstander. Å rote opp i dette virvaret ble ingen lett oppgave. Det var her den fremragende folkeretts­lærde dr. juris Arnold Ræstad, Statens advokat for Svalbard-sakenes behand­ling, gjorde sin innsats. I dag er så vidt vites alle krav gjort opp og alt land (unntatt de sovjetrussiske eien­dommer) brakt inn under den norske stat.

En av de mest fascinerende historier i denne periode er den økonomiske «gyser» om selskapet «The Northern Exploration Co. Ltd.». Historien er klassisk og viser at Peer Gynt ikke er noe typisk norsk fenomen. Den be­gynner som en god engelsk kriminal. Tre aktverdige middelaldrende menn, en prest, en ingeniør og en lege, sitter en kveld og forteller sine jakthistorier ved kaminen på en eiendom nede i Essex. Ingeniøren, som åpenbart har snakketøyet i orden, får overbevist de andre om at det må være gull på Svalbard. Vel, de utruster en ekspedi­sjon, men finner hverken gull eller edle stener. Istedenfor finner de et marmorfelt, som ved første øyekast ser lovende ut. De tar med prøver til London. Uttalelsene er gunstige. Og så blir da selskapet med det prangende navn stiftet. Trekløveret har utvilsomt «public relations»-talenter. Selskapets kapital utvides stadig, nytt land blir regelmessig okkupert, og funn av nye merkelige forekomster blir proklamert. Det hele går så utmerket at selskapets kapital i 1919 ble forhøyet til 1 mill. pund. Dette til tross for at det kun hadde funnet sted noen få marmorskipninger og at siste ekspert uttalelse var knusende. Det gikk til slutt som det måtte gå. Selskapet gikk i likvi­dasjon. Den norske stat overtok det hele i 1932 for kr. 100 000.

Naturlig nok har ekspedisjonsvirksomheten fått en bred plass i Sval­bard-verket. Jeg tenker da i vesentlig grad på forskningsekspedisjonene. Det sies med krav på pålitelighet at Sval­bard er et av de mest utforskede om­råder i verden. Jeg tror man har rett i dette. Det er knapt en nasjon som ikke har hatt et eller annet team på Svalbard. Det har vært nordlysobservasjoner, værstudier, glasiologiske og geologiske undersøkelser (disse er i flertall), botaniske studier, gemorfologiske og biologiske studier, granskninger av permafrosten og dens virkninger etc. Endelig må også nevnes fysiologiske studier bl. a. over ryt­mene i menneskets nyrer under spe­sielle klimatiske forhold som på Sval­bard. Videre er også sekresjonenes rytme i det menneskelige legeme når det utsettes for unormal tids­rytme studert. Og dette er bare et lite utvalg i forskningssek­toren jeg her har berørt.

Et ganske eiendommelig bota­nisk trekk på øya må nevnes her. Det er først snøbart i slutten av juni. Allerede i september kommer frosten og sneen. Plan­tenes utvikling må m. a. o. fore­gå i et sterkt akselerert tempo. Fra plantene begynner å spire og til frøene er ferdig utviklet har man under spesielle forhold notert et tidsrom av 17 døgn, hvilket sies å være verdensre­kord. Og dette er det merkelige: Skulle en plante ikke rekke å avslutte sin blomstring før kulda kommer, lar den seg bare dyp­fryse – for så å fortsette blomstringen når den tiner opp til neste sommer.

En kan kanskje si at dette bo­taniske trekk er karakteristisk for øya selv. Til sine tider til­synelatende glemt for verden, Ja nær sagt kjent «død og mak­tesløs», er øya igjen blomstret opp og har satt frukt. Men alle de rike løfter om mineralfore­komster er det blitt så som så med. En måtte til slutt bare sat­se på kull. Og også på dette område er det som kjent tegn til retrett – i alle fall på den nor­ske sektor.

Hva er det sa igjen, og hvilken fremtid står en overfor? Skal f. eks. Svalbard bli det store oljeeventyret eller ikke? Med andre ord: en ny oppblom­string? Teoretisk sett er det store muligheter for oljedannelse på Svalbard, notabene hvis de tektoniske lagmessige forhold har vært riktige. Mye kan imid­lertid tyde på at de dyptgående revner Jordskorpen har slått på Svalbard kan ha bevirket at oljen har rent vekk. Litt for­enklet kan en si: Øya gjør oss enten til milliardær – eller fant!

Dette var bare noen brudd­stykker av et stort og mang­slungent verk som burde få sin plass i «de tusen hjem». Verket har hatt en hard og vanskelig fødsel. Og det tjener til bok­trykker og forlegger Sverre Kildahls heder at han forsommeren 1965 erklærte seg villig til å utgi verket uten statsstøtte eller ga­ranti.

Og hermed overlater jeg dette historiske kildeskrift til den en­kelte manns bedømmelse.

Bokanmeldelsen av bind 2 og 3

Det er allerede over ett år siden jeg anmeldte første bind av storverket om Svalbard på denne plass. I dag foreligger trebindsverket ferdig, prakt­fullt illustrert med fargefotos samt svart/hvitt papir og utstyr er delikat, «trykken» tiltalende. Forlaget Sverre Kildahl har ære av denne bragd – for det er en bragd å påta seg utgivelsen av et slikt verk uten støtte av noen som helst art.

Hva er det som særlig skiller seg ut, skaper perspektiver, og setter tanke­virksomheten i gang i dette verket? Jeg tror det først og fremst er mennes­kene – landnåmsfolkene. Disse som år etter år holdt stand i polarnatten mot kulde og hylende vinterstormer. De var bergtatt. De var Spitsbergen-tatt. De tok land. De mistet det ofte like fort igjen. Men de ble på sin post. Og mange ble der for godt. En steinrøys på de ytterste kysters rand. Et vindskjevt kors mot de blånende breen hvelv. Slik var livet for dem – og dø­den. Men de elsket livet slik som det var. De stiger fram for meg her i høstnatten – menn som Lindquist, «Beitsaren», (Berner Jørgensen), Nøis og ikke å forglemme Hersleb Hornemann, og mange mange fler. Hornemann, ja. Ham om hvem Adolf Hoel forteller at da siste skipet om høsten kom for å hente ham, så nektet han å bli med til Norge. Den svære skjeggede, rødmussede kjempen – eller Røde Hornmann som han også ble kalt – holdt på sitt. Han ønsket å trosse polarnatten alene. Men har du mat da, spurte skipperen. Hornemann bare pekte på en uhorvelig stabel av grønne, muggspiste brød i skjulet «Bare å skave av oversida», sa Hornemann tørt. Visst overlevde han. Han var like hardfør som en grønlandsbikkje. Det sies med krav på pålite­lighet at han fremdeles lever – på Galapagos. Jo, eventyrets menn var de. Men de var også handlingens menn, som eventyrets menn ofte er. Og summen av deres handlinger skulle en dag være en medvirkende faktor til full norsk suverenitet over Svalbard. Dette skal vi ikke glemme. De var Askeladdene som brakte oss «kon­geriket». De åpnet nemlig nordmenne­nes øyne for dette fascinerende og til dels rike landet der nord.

Den annen hovedlinje jeg vil trekke fram i verket er utviklingen fra «lovløst» land til rettsstat. Det var særlig i det 19. århundre den oppfat­ning vant fram at Svalbard var «ingen­mannsland», eller «terra nullius», som er den internasjonale og latinske be­tegnelse på begrepet. Dette fristet nok mange til å sette likhetstegn mellom «ingenmannsland» og «lovløst land». De trodde at så lenge ikke Svalbard var en rettsstat – enten den nå var underlagt en internasjonal rettsorden eller var kommet inn under en enkelt stats suverenitet og rettsorden – var det full anledning til å leve «fritt» og «lovløst». De skjønte ikke at det var en «frihet» og en «lovløshet» med modi­fikasjoner, ja – ganske vesentlige modifikasjoner: nemlig den at ethvert lands borger tross alt var undergitt sitt lands lover når særlige omstendig­heter og situasjoner oppsto, og så langt vedkommende lands lover strakk til, hvilket de ikke alltid på langt nær gjorde. Den juridiske flora på dette felt var heller sparsom. Her måtte utvikles en ny «ishavsjus». De mange små mosaikkbrikker måtte en dag bli å føye sammen til en rettsstat. Sval­bard ble på sett og vis et juridisk prøvefelt, hvor «presedenssaker» etter hvert skulle utforme og utvikle et brukbart mønster for ettertida.

Hvor fortvilte forholdene til sine ti­der kunne være, viser bare historien om vinterkalaset med de 14 000 flasker brennevin, som faktisk til sist skulle utløse et opprør i det britiske okkupasjonsområdet i Advent City, hvor det var en arbeidsstokk på 70 mann av briter, skotter og skandinaver. Situa­sjonen var prekær. Den britiske re­gjering svarte at området nok var brit­isk okkupasjonsområde, men at det lå utenfor de britiske domstolers myndig­hetsområde. Den norske regjering kun­ne heller ikke foreta seg noe for å holde orden da det britiske okkupa­sjonsområde ikke var norsk territo­rium (affæren foregikk vinteren 1906/07). Ingen av partene hadde hjemmel for bruk verken av militær- eller politistyrker. Da våre landsmenn om­sider med list og lempe var brakt til­bake til Norge, ble samtlige stevnet for retten. Det var bare ett forhold de kunne dømmes for: brudd på arbeids­kontrakten. Rettsavgjørelsen skulle komme til å danne presedens i lignen­de saker.

Vanskeligst var kanskje eiendomstvistene på Svalbard. Selv om det nok bare var private som kunne foreta okkupasjoner, sto ofte de forskjellige na­sjoner bak og trakk i trådene. Og man oppdaget da mange ganger at selv gamle kulturnasjoner nok hadde for­trengt hva man kan kalle for «ned­arvet rettsbevissthet». Og når det gjaldt de enkelte medborgere og okkupanter seg imellom, var forholdene ofte ennå mer broket og hatsk. Allerede lenge før Norge fikk suvereniteten over Sval­bard for godt (1925) rettet Norge (1907) en henvendelse til de stater som hadde deltatt i notevekslingen 1871/72 (Nordenskiöld-planen) om å få de uholdbare tilstander under internasjo­nal kontroll, men forgjeves. I 1912 prøvde Norge å fremme et voldgiftsforslag, men heller ikke dette skulle få noen praktisk betydning.

Det vil selvsagt føre for langt å kom­me inn på alle etappene på veien mot rettsstaten. Men Spitsbergentraktaten av 9. februar 1920 og Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1925 førte litt etter litt til at rettslig ordnede forhold ble etablert. Hva dr. juris. Arnold Ræstads innsats med hensyn til å bringe alle okkupa­sjoner under norsk overhøyhet fra midten av 1920-årene angår, er det kan­skje ennå noen som husker den bitre strid som den gang sto om denne poli­tikk. Landet sto ofte i kok, presseinnleggene var mange, og avisenes ledere var uvanlige skarpe og flengende. Den Ræstad’ske politikk var unødig hard, vil vel mange si. Men man får huske på at det var en augiasstall å rydde opp i. Her, som så ofte ellers, er det ens nærmeste som «skal ha det» – dessverre.

Man kan ikke annet enn å bli im­ponert over de forskjellige nasjoners innsats i dette verdens nordligste gru­vesamfunn. Her har de slitt seg igjen­nom mørkenatten, så å si i dobbelt betydning. Her har de faktisk stått skulder ved skulder. Million verdier er investert. Dette gjelder for nederlend­ere, russere, engelskmenn, amerikan­ere, svensker så vel som for nordmenn.

Våre to storselskaper på Sval­bard gjennom de siste 50 år har vært «Kings Bay Kull Comp. A/S» og «Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S». Disse to selskaper har fått en meget bred omtale i verket idet det i alt er ofret ca. 500 trykksider, dvs. nøyaktig tredjedelen av Svalbard-verket. Selv om stoffet er betydningsfullt, må det kanskje være tillatt å si at vektfordelingen synes noe skjev.

Jeg skal ikke plage leserne med mer Kings Bay. Men når det gjelder Kings Bay og dette selskapa tragiske nedleg­gelse etter nær 50 års virke er det meg en glede å konstatere at dette stoffet har fått en nøktern og saklig behand­ling. Dette gjelder så vel ulykken(e), granskingen og den endelige avsluttende debatt og «dom». Vår renslighetssans blir styrket av en slik tone.

Med betegnelsen «Store Norske» for­stås ikke noe annet i vårt land enn Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, som ble dannet i 1916 – det sam­me året som Kings Bay. Om dette kom­pani sier Adolf Hoel, Svalbard-verkets forfatter, følgende bemerkelsesverdige ord: «Med dannelsen av dette selskap var en stor nasjonal sak brakt lykke­lig i havn. De største og verdifulleste kullfelter på Spitsbergen var dermed sikret for Norge. Det kan med temme­lig stor sikkerhet sies at om dette ikke var skjedd, ville Svalbard i dag ikke vært underlagt norsk suverenitet.»

I 1934 overtok Store Norske den så­kalte «Sveagruven» fra Sverige. Her ble det for en gangs skyld handlet raskt fra Norges side, noe som nok har sin forklaring i den horisontløse og direkte avvisende måte nordmennene opptrådte på i Barentsburg-saken med hollenderne, hvor et prima kullfelt til innbruddspris (1 mill kr.) gikk oss hus forbi. På ny lød bitre kommenta­rer i pressen her hjemme. Feltet ble for øvrig overtatt året etter av det russiske selskap Arktikugol.

Store Norske har også ligget godt til for hugg og kritikk. Og det er ikke fritt for at tanken om nedleggelse av driften har vært oppe fra tid til annen. Et slikt resonnement kan jo være for­ståelig, kanskje særlig ut fra aksjo­nærenes synspunkt. I selskapets 50-årige levetid har selskapet ikke akku­rat vært noe lukrativt spekulasjonsobjekt: i 40 år har det ikke vært noe utbytte i det hele tatt, og i de 10 år­ene det har vært utbytte ligger gjen­nomsnittet på 1,03 prosent.

Jeg har villet oppholde meg såpass mye ved Store Norske fordi det en nasjonal oppgave for oss å holde denne vår siste utpost mot nord i gang. Vi skal ikke glem­me at selv om de samlede valuta­inntekter ikke er så overveld­ende store og driftsresultatet (netto) ofte har vært i minus, betyr opprettholdelsen av drif­ten både nasjonalt og sysselsettingsmessig sett en del (800–1000 mann i arbeid). Det er derfor gledelig at Staten i disse dager, under forutsetning av Stortingets godkjennelse, vil gi et driftslån på 32 mill. kr. Det er påvist drivverdige kullforekomster på mellom 5–10 mill. tonn, som skulle gi drift til inn i 80-årene. Som en kuriositet kan til slutt nevnes at Store Norske har sitt eget pengesystem for sine ar­beidere og funksjonærer i Long­yearbyen med egen seddelutstedelse. Ikke engang Norges Bank har noe lignende.

Svalbardverket har et sluttkapittel, som ikke er mindre spennende, nemlig «jakten på olje». Her kommer forfatte­ren bl.a. inn på om og hvor det eventuelt kan tenkes å være olje på Svalbard, og om den i tilfelle er økonomisk drivverdig. Dette med oljeundersøkelser på Sval­bard er for øvrig slettes ikke no­en ny virksomhet, som kanskje mange vil tro, men strekker seg helt tilbake til 1910. Det er imid­lertid først i slutten av 1950-årene et de store internasjonale selska­per setter i gang for alvor, dog fremdeles uten noe resultat av betydning. Men også Norge er med i denne oljejakten, som i grunnen er en luksussport for milliardærer. Et norsk selskap A/S Norsk Polar Navigasjon, som siden 1960 har drevet med oljeleting har allerede 39 utmål på til sammen 1.200 kv.kilometer på Svalbard. Og det er dette selskap som nå har reist sak mot Staten for å få rettslig prøvet myndighetenes fortolkning av bergverksloven hva angår Sta­tens deltakerrett og dens andel av utgifter i «driften». Og det er dette lille ordet «driften» i Berg­verksloven slaget kommer til å stå om. Står «driften» bare for «boring med produksjon»? – som hevdet av Staten ved bergmesteren. Eller står ordet også for «boring uten produksjon»? På ny står Svalbard overfor en viktig retts­avgjørelse. Hvis Statens fortolk­ning er gal kan dette få til dels vidtrekkende økonomiske konse­kvenser for Staten. Ja, ordet «driften» kan komme til å bli en farlig «million-drift» i Statens regnskap.

For et par år siden ble det undertegnet en avtale i Paris mellom Den norske regjering og European Space Research Orga­nization (ESRO) angående Kongsfjord tetlemetristasjon. Det er Norges Teknisk-Naturvitenskapelig Forskningsråd (NTNF) som står for byggingen, som i alt kommer på godt og vel 30 mill. kr. Den vil fullt ferdig (ultimo d.å ) bli et av verdens viktigste sentra i forbindelse med forsk­ning. «databehandling» og ordregivning til vitenskapelige satellitter. Nevnte stasjon oppføres i Ny-Ålesund, som i tillegg også blir senter for ny norsk forsk­ningsvirksomhet ved opprettelse av ionosfærestasjon etc. Man opplever altså nå at denne bars­ke polarøya etter hvert vil bli et meget betydningsfullt helårssenter for vitenskap og forsk­ning. En kan kanskje om noen år snakke om verdensrommet styrt fra Svalbard?

Hva man kunne ønske et­ter at dette verket er lykkelig brakt til ende, er at stoffet må inspirere til videre skribentvirksomhet. Sverre Bogen har nett­opp kommet med sin bok fra Svalbard «Rallarliv i Nord». De spennende tildragelser opp gjen­nom århundredene i forbindelse med fiske og hvalfangst burde jo likeledes friste til en bredt anlagt historisk beretning fra Svalbard/Bjørnøya-feltet. Og det ville og­så være ønskelig om en forsker tak seg av den oppgaven å be­lyse lønns- og arbeidsforhold på Svalbard i siste halve sekel sett i relasjon til f.eks. lignende gruveforhold i andre land, i rela­sjon til forholdene hjemme i Norge, og sett i perspektiv til 1917-revolusjonen, 1930-årene her hjemme etc. I det hele tatt hvor­dan visse forhold og begiven­heter virker inn på et isolert gruvesamfunn. Man opplevde jo stadig vekk spontane reaksjoner fra arbeidernes side på Svalbard, som ikke bare utløste streiker, men nesten hva man kan kalle for oppgjør. I hvor høy grad f.eks. var disse lokalt inspirerte, i hvor høy grad utenfra inspi­rerte? Lite, for ikke å si intet av dette, er skikkelig belyst sist­nevnte emne burde for lengst vært gjenstand for et klekkelig forskerstipend.

Man kan vanskelig komme igjennom dette verket uten å bli grepet av menneskets ukue­lige vilje til å kjempe og å holde stand – ikke minst det siste. En ny saga foreligger nå på det norske julebord. En ny Snorre. Svalbardmennene ville du nem­lig ha funnet igjen på Ormen Lange, på Stanford Bru eller i slaget på Stiklestad – 900 år tilbake i tiden. Det er dette som gir Adolf Hoels verk perspektiver langt inn i framtiden. Og jeg håper og tror at verket vil være en inspirerende og varig kilde å ose av både for vår tids mennesker, vår tids ungdom, og ikke å forglemme for slekter som skal komme. Måtte verket mane til dåd og handling!