Størker Størkersen – Trondenes mest berømte opdagelsesreisende hjemme igjen

(Hålogaland 7/2-1921)

Den verdenskjendte norske opdagelsesreisende i de arktiske egne, Størker Størkersen kom her­til i går aftes. Vi fikk en samtale med ham straks efter ankomsten og fikk ham til å fortelle litt om sig selv og sine mange oplevelser.

Det er 21 år siden hr. Størkersen reiste herfra og til Amerika og siden har han ikke gjestet hverken hjembygden eller Norge forøvrig.

Det ydre omrids av sine opdagelsesreiser forteller hr. Størkersen således:

”Første gang jeg kom i berøring med arktiske ekspedisjoner var i 1906 i British Columbia. Der blev utrustet en ekspedisjon under le­delse av den danske kaptein Ejnar Mik­kelsen, og jeg blev med som tredje­mann. Opgaven var å utforske havet nord for Alaska og vest for Pearyøerene. Ekspedisjonens skib var en skonnert «Hertuginnen av Bedford». Ekspedisjonen startet våren 1907, og om høsten kom man tilbake til San Francisco. Det betydeligste resultat av ferden var at man fikk fastslått hvor haveggen går nord for Alaska.

I 1908 tok jeg atter ut på en ark­tisk ekspedisjon, denne gang med Viljalmur Stefansson og for len­gere tid. Jeg var i grunnen ute den hele tid fra 1908 til 1920, først med en amerikansk og så med en kanadisk ekspedisjon. Begge var ledet av Stefansson. På den første var jeg med som navigationsofficer. På den annen var jeg nestkommanderende, og den siste tid efter at Stefansson var reist hjem, var jeg ekspedisjonens leder.

Den første ekspedisjon 1908-1912 hadde til formål å utforske Victoriaøen, hvor de hvite eski­moer bor. Videre blev bassinet vest for de nordligste Pearyøer ut­forsket.

Den 3. ekspedisjon var den siste og den største. Den varte fra januar 1913 til 1920. Vi foretok i det hele 5 forskjellige større reiser ute i isen. Flere av reisene har til resultat bare dybdemålinger og meteorologiske, magnetiske og astronomiske observasjoner. Men på en av våre turer – i 1915 – opdaget vi da ca. 25 000 engelske kvadratmil nytt land i og nord for Gustav Adolfsjøen. Videre fastslo vi at Kong Chri­stians Land ikke eksisterer. I stedet for et stort land som er avlagt på kartet, er der bare 3 små øer. Likeså fikk vi fastslått at det land som hvalfangere påstår at de har sett på 71 gr. nordlig bredde og 148 gr. østlig lengde slett ikke eksisterer.

Ikke det minste resultat er vel det at vi fant ut at man kan leve så lenge man ønsker i de egne ute i isen, når bare man har skytevåben og ammunisjon. Sæl og bjørn er der overalt på sjøisen. På land er der reinsdyr og mos­kus. Vår reisemåte var å laste slæderne med klær nok for hele reisen. Og like vigtig som klærne, var ammunisjonen og skytevåben. Først hvis vi hadde plass til overs, tok vi med mat. Og det første vi gjorde på en tur var å spise op provianten. Derved lettet vi slæderne og kunde reise hurtigere.

Når vi var kommet til et hvi­lested, var det første vi gjorde å gjøre oss istand til jagten. Ved denne reisemåte kan man både i tid og i reisens lengde nå videre omkring. Man behøver ingen de­poter og ingen store og kostbare forsyninger hjemmefra.

Om Stefansson uttalte han sig meget rosende. Han var en meget behagelig mann å arbeide sammen med. Størkersen uttalte at han anså Stefansson som en av de største, kanskje den aller største av opdagelsesreisende i de arkti­ske egne.

Størkersens besøk i Norge

Om sin tur til Norge uttalte han at det først og fremst var å besøke sine foreldre og slegtninger. Det er 21 år siden han så dem og hjembygden. Han var da 19 år.

Men han var også på studie­reise i forretningsøiemed. Han vilde studere reindriften i Norge og Sverige. Han kommer til å være her i landet i 6-7 måneder, idet han ikke trodde at han vil reise til Canada igjen før i september.

Med hensyn til reindriften uttalte han at man i Alaska har omtrent 200 000 tamrein. I Canada anslår man tallet av vildrein til 10 millioner. Man tenker på tamreinsdriften i stor stil. Størkersen har studert dette spørsmål i 4 år. Nu er han her i samme øiemed, og han reiser en av de før­ste dager nordover og skal ta fatt på disse studier.

I Canada har man foruten rei­nen tusenvis av moskusokser. De går like langt nord som reinen, idet de går så langt som der er land. Ved temning kan de bli gode husdyr. Deres kjøtt er like nærende. Dertil gir de den fine­ste ull, finere enn fåreull.

Moskusoksen bryr sig ikke så meget om reinmosen. Den spiser gresset. Den er sterkere enn reinen og den graver sig derfor gjennem sneen og ned til gresset hele vinteren. Mens reinen om våren er mager, så er moskus­oksen fet om våren, ja man kan tildels finne den fetere om våren enn om høsten.

Moskusoksen blir skutt op til 82 gr. nordlig bredde. Eskimoene på Ellesmeere Land efterstreber den sterkt. Skinnet av de voksne dyr bruker de til sengklær. Skinnet av kalvene derimot til gangklær.

De hvite eskimoer

Som bekjent ansees de hvite eskimoer som Stefansson –Størkersen-ekspedisjonen undersøkte, som efterkommere av de nordmenn som omkring år 100 slog sig ned i Amerika. Hr. Størkersen ut­talte at rasen nu ikke var ren. De var uten tvil inngiftet med eskimo­er. Men de hadde gjennemgående lyst, og lysebrunt hår. De hadde lyseblå og lysebrune øine. Folkene var store og kraftige. Ik­ke så få av dem nådde over 6 fot. Hadde man dem i Norge og stelt efter vår skikk og i norske klær, vilde neppe nogen negte slegtskapet.

Foredrag

Hr. Størkersen har med sig en meget smuk samling av billeder og lysbilleder. Han agter å holde foredrag om sine reiser og oplevelser. Men det blir ikke før om nogen måneder.

– – –

Størker Størkersen stifter stor reindrift i Norge

(Hålogaland 7/10-1921)

Polarforskeren Størker Størkersen avla oss en visitt i går. Han skal nemlig holde foredrag her i Harstad lørdag og søndag.

 Vi benyttet anledningen til å spørre litt om hvorledes det gikk med hans interesse i reindrift og norske rein i Canada.

Hr. Størkersen fortalte da følgende:

Den første som hadde ideen om overførsel av rein fra Norge til Canada og reindrift derover i større stil, var Vilhjalmur Stefansen. Han tok initiativet til dannelse av et kompani og Størkersen blev dette kompanis disponent. Størkersen reiste fra Canada til England og fra England til Norge i den saks anledning

Da han kom til Norge reiste han til Kautokeino og Karasjok og skulde bringe sin plan til ut­førelse. Ved å studere forholdene der, kom han snart til den overbevisning at han skulde få kjøpt hver eneste rein der om han vilde. Finnerne er nemlig misfornøiet med forholdene der. Han innså imidlertid at Kautokeino og Ka­rasjok kunde få flere ganger så mange rein enn de 60 000 som nu beiter der. Beitene er på langt nær ikke utnyttet.

Han reiste så tilbake til London. Ved de fornyede konferanser med sine medeiere fant han at han ikke blev enig med dem i viktige spørsmål. Da han skulde sette yderligere penge inn, trakk han sig likegodt ut av kompaniet og stif­tet sitt eget selskap som er basert på reindrift i Norge.

Han sa opp sin stilling 7de mai og siden har han ikke hatt nogen befatning med overførselen av rein fra Norge til Canada.

Da han var den første som had­de arbeidet med overførsel av rein til Canada, og en drift på 800 rein ikke spiller nogen rolle for landets reinbestand som i år er ca 150 000, så hadde han ikke uttalt sig mot den. Men hans me­ning var efter nøie å ha studert forholdene at eksport av levende rein burde stanses, til vi har det antall rein som vi på våre bei­ter kan fø.