Trondhjems Adresseavis, fredag den 2den Januar 1920
ved Arthur Ratche
(Adresseavisen januar 1920)
New York, november 1919:
Beretningen om den canadiske-ekspedition under ledelse av Vilhjahmur Stephanson til egnene nordenfor det nord-amerikanske fastland utkommer til våren i Canada og i De forenede stater. Boken vil bli et vidnesbyrd om ekspeditionen, tiltrods for de vanskeligheter som møtte den, og tiltrods for at det til tider så ut som om den skulde bli oplagt nederlag, alligevel ble en seir med store videnskabelige resultater. Det er den største ekspedition som nogensinde er blit utrustet til nordpolare egne. Den fandt nyt land og kartla 250,000 engelske kvadratmil av den million engelske kvadratmil som indtil 1913 endnu ikke var kartlagt i egnen omkring Nordpolen.
Vilhjamur Stephanson Størker Størkersen
Beretningen om ekspeditionen, om hvilken der hittil bare har vært meddelt en og anden detalj, vil være av spesiell interesse for os norske, for Island og likeledes for Danmark. Norge har gjennem den ekspedition atter sat ind en betydelig indsats i polarforskningen. For lederen er av islandsk, oprindelig norsk avstamning. Vilhjahmur Stephanson er født i Canada av islandske forældre. Hans næstkommanderende, Størker Størkersen fra Hindøy i Nordland, er ikke alene av norsk æt, men han er også norsk borger. Disse to mænd skyldes det at ekspeditionen tiltrods for al motgang, er blit en sukses. Under fremstøt mot polaregnene var de ledsaget av Ole Andersen, likeledes nordmand, fra Fredrikstad.
Når dertil kommer at ekspeditionen ikke ble startet uten efter grundige studier av Nansen, Sverdrup og Roald Amundsen, og at skiene var et vigtig hjælpemiddel, så kan jeg ikke komme til andet resultat end at ekspeditionens suksess for en væsentlig del skyldes norsk handlekraft. Dens byrder ble båret av skandinaver og derfor kan vi betragte resultaterne med skjellig grund til national stolthet. Selv om flaget som ekspeditionen seilet under var canadisk, og selv om pengene som den var utrustet med, skrev sig fra det samme land.
Nu, dette står altså for min regning – ikke for Størker Størkersens. Men da han var så venlig at gi mig en sammenhængende beretning om ekspeditionen til offentliggørelse i Adresseavisen, snakket vi bare om de kjendsgjerninger som gjengives i de efterfølgende artikler. Når der her og der er trukket op en og anden linje til forståelse av hr. Størkersens personlighet, så står også det for nedskriverens regning.
Ideen til ekspeditionen skyldes Vilhjalmur Stephanson. Ekspeditionens opgave var i videst mulig utstrækning at gjennemføre undersøkelser av det nordamerikanske fastlands nordkyst og av så mange som mulig av de mangfoldige store og små nordenforliggende øer. Videre var det indbefattet i opgaven at undersøke den del av det arktiske ocean som ligger vestenfor de samme øer og som kaldes Beaufort-sjøen.
Ekspeditionen ble finansiert av den canadiske regjering. Den var et ledd i regjeringens bestræbelser efter at få utforsket Canadas nordkyst. Det ble således en national ekspedition, hvilket fremgår av dens officielle navn, The Canadian National Arctic Expedition. – Syv hundrede og femtitusen dollars har ekspeditionen kostet.
Dette er den anden færd til polegnene som Stephanson har ledet. Stephanson var med den danske forsker Einar Mikkelsen som etnograf i årene 1906 og 1907. I 1908 ble han leder av en etnografisk ekspedition til Victoria Land. Efter fire års forskningsarbeide blandt Victoria Lands eskimoer kom han tilbake i 1912. Og i 1913 hadde han både at skrive sin beretning om ekspeditionen til Victoria Land og at planlægge og utruste den nye store ekspedition som den canadiske regjering hadde bevilget penger til. Det var naturligvis et voldsomt arbeide, både at skrive en bindsterk bok og forberede en ny stor ekspedition.
Planen var at den nye ekspedition skulde deles i to partier. Det nordlige parti skulde drive opdagelsesarbeide i Beaufortsjøen og i Admiral Parrys Arkipel. Stephanson ble selv nordpartiets leder med den amerikanske kaptein Barlett som næstkommanderende. Sydpartiet skulde under ledelse av dr. Rudolph Anderson arbeide langs den canadiske nordkyst. Hr. Anderson er canadier, men vistnok av norsk æt.
Senere ble Størker Størkersen nordpartiets næstkommanderende og endda senere chef. Stephanson møtte først Størkersen længe efter at ekspeditionen var startet. Stephanson trængte en mand som han kunde samarbeide godt med og med hvem han kunde trænge utover den tilfrosne Beaufort-sjø. De to møttes i Mackenzieflodens delta. Hvad tid og under hvilke omstændigheter vil bli fortalt senere.
Av andre norske var Ole Andersen fra Fredrikshald med i ekspeditionen. Likeledes Carl Thomsen fra Larvik og Bjarne Mamen fra Kristiania. Carl Thomsen og Bjarne Mamen døde. Thomsen under en ferd fra Banks-øen til Melville-øen. Bjarne Mamen omkom på Wrangel-øen efter «Karluk»s forlis i 1914.
«Karluk» var fra begyndelsen av tænkt som det vigtigste av ekspeditionens skibe, «Karluk» var flagskip. Senere ble «Polar Bear» det vigtigste fartøi for ekspeditionen. De andre skibene som ekspeditionen hadde til rådighet var «Northern Star», «Mary Sachs» og «Alaska». Disse fem skibe ble anskaffet og brakt til forskellige tider under ekspeditionen.
«Northern Star»
«Alaska»
The Canadian National Arctic Expedition startet i juli 1913 fra Victoria i Britisk Columbia. Dens siste mand kom tilbake til civilisationen sommeren 1919. Ekspeditionen har vart i vel 6 år.
Ekspeditionens nordparti reiste under ledelse av Vilhjalmur Stephanson østover til Flaxmanøen ved Alaskas nordkyst. Noget østenfor Flaxmanøen ble «Karluk» sittende fast i isen. Det var høsten 1913, altså bare nogen få måneder efter starten.
Stephanson hadde git sin kaptein, hr. Barlett, ordre til under hele seilasen østover at holde «Karluk» i det åpne vand mellem kysten til styrbord og fastisen i Beaufortsjøen til bakbord.
Kaptein Bartlett skulde ha god iserfaring, for han hadde vært nestkommanderende og isnavigatør under Peary. Åbenbart må han, mener Størkersen, til trods for Stephansons beskjed ha trodd at det i Beaufortsjøen var like letvint at styre ut i isen som i Baffinsbugten mellem Grønland og Baffin land. Her er isen åpen; det er for det meste drivis som er kommet nedover Smith Sund og de øvrige sundene nordvest for Baffinsbugten. Men i Beaufortsjøen er isen stedlig og den drar sig indover, den danner praktisk talt et legeme, i motsetning til i Baffinsbugten, hvor kræfterne virker spredende på den. Følgelig må der navigeres på en helt anden måte i Beaufortbugten end i Baffinsbugten. Men kaptein Bartlett navigerte på den samme måte. Mens Stephanson lå og sov, styrte kapteinen for meget nordøstlig med den følge at «Karluk» ble sittende fast i skruisen. At komme løs var umulig.
Like efter at «Karluk» var blit sittende fast, gik Stephanson iland med tre mand for at gå på jagt og skaffe ferskt kjøt til de ombordværende. I den tid de var på land, røk der op en sterk østenvinds-storm. Denne øket den fart som skibet allerede hadde på grund av den strøm som nær kysten løper vestover. Følgen var at Karluk drev ut av sigte før Stephanson og hans ledsagere kunde nå det igjen.
«Karluk» drev bortover mot Sibirkysten, henimot Heraldøen og Wrangelløen. Disse øer ligger på omtrent 72 grader nordlig bredde og l75 graders vestlig længde. Under en isskruing som opstod ganske pludselig, ble «Karluk» skruet istykker. De ombordværende reddet sig på et isflak.
Nu skjer der noget merkelig som, selv efter at vi gjennem år er blit så vant til at høre om død og døde, ikke kan andet end fylde os med skrækblandet forundring.
Fra det sted hvor «Karluk» lå som vrak, drog kaptein Bartlett ut på en ekspedition for at undersøke landgangsmuligheter. Han hadde med sig fire mand. Med disse drog han henimot Heraldøen. Vandet mellem landet og isen var for bredt til at man kunde komme iland den dag. Kaptein Bartlett vendte tilbake til «Karluk», mens han gav ordre til sine fire ledsagere om at de skulde bli ved iskanten, og når leiligheten ble gunstig, gå iland. De fire mand hadde liten eller ingen iserfaring. De lød ordre og ble ved iskanten, mens deres kaptein vendte tilbake til skibet.
Kaptein Bartlett gjorde siden intet for at undersøke hvorledes det var gåt disse fire mand. Han gik ikke selv tilbake til det sted hvor han hadde forlatt dem. Han sendte dem ingen undsætning.
Ingen vel hvorledes det siden er gåt disse fire mand. Men de betragtes som døde.
Få dager efter var der et parti på nok fire mand som spurte kaptein Bartlett om tilladelse til at gå sydover for at række den nord-sibiriske kyst. Det var dr. McKay, Mr. Murry, Mr. Beucheat og Mr. Norris. De to første hadde vært med på en av de britiske Sydpolsekspeditioner. De to sidste var uten iserfaring. De fik tilladelsen og gav kapteinen erklæringer, hvori de befriet ham for et hvert ansvar om det skulde gå dem ilde. De tok ikke med sig hunder, men skulde selv trække slæderne.
Tre dager efter at dette parti hadde forlatt vrakstedet, hadde Bjarne Mamen vært ind mot Wrangelløen. Under sin tur hadde han opdaget de fire mand på vei sydover. To av dem var allerede da i elendig forfatning. Beucheat hadde fåt blodforgiftning og Norris forfærdelige frostsår. De lå på slæderne, mens dr. McKay og Murry endnu var istand til at trække. Mamen opfordret dem til at opgi sit forehavende, som øiensynlig førte like ind i døden, og vende tilbake til skibet. De sa nei, de vilde fortsætte. Mamen vendte tilbake til skibet og opfordret kaptein Bartlett til at sende folk efter de fire og tvinge dem tilbake.
Kaptein Bartlett sendte ingen efter dem, eller ikke til disse folk har man hørt noget siden. Også disse betragtes som døde.
De øvrige av besætningen forble på isflaket i 6 uker. Efter en så lang tids forløp kom de sig i land på Wrangelløen. Det var 1. mars 1914.
De fødevarer som ble bragt i land på Wrangelløen, var for en væsentlig del pemmikan med litet fettindhold, men med meget av eggehvitestoffer. En hel del skinke ble således ikke tat med. Kapteinen mente ikke det behøvedes. Nogen tid efter at man var kommet i land, døde der først en, og så nok en, og så en tredje av mangel på fett og av overskud på protein. Den ene av disse tre var Bjarne Mamen.
Så snart de skibbrudne var kommet iland på Wrangelløen, drog kaptein Bartlett sammen med en eskimoisk deltager i ekspeditionen avsted for at se om de skulde være istand til at komme sig over til Sibiriens nordkyst og så derfra til Alaska for at få hjælp til det som var igjen. Det lykkedes, og de som var igjen på Wrangelløen, ble reddet.
Det var den 11te februar 1914 at «Karluk» forliste efter 3 måneders drift, først gjennem Beaufortsjøen og senere gjennem den vestlige del av Nordishavet.
For ekspeditionens chef var det naturlig vis et frygtelig slag at se «Karluk» drive avsted. Hr. Stephanson stod igjen på isen med tre mand og med sine hunder uten at være istand til at følge «Karluk»s videre skjæbne. Og uten at han nøiagtig visste, hvor den øvrige del av ekspeditionen befandt sig. Mangen anden vilde kanske ha valgt det letteste – at gi op og søke tilbake til civilisationen efter som ekspeditionens hovedskib var gåt i drift. Men Stephanson begav sig derimot på vei vestover for at finde «Karluk», men som vi vet, måtte hans søken bli forgjæves. Stephanson nådde under sin leting efter «Karluk» frem til Point Barrow, nordvestpynten av det amerikanske fastland. Istedenfor at fare videre syd til civilicationen fik Stephanson i Point Barrow de forsyninger han hadde bruk for, og han begyndte nu at reise østover igjen.
Fire hundrede engelske mil østenfor Point Barrow fandt Stephanson dr. Rudolph Anderson med sydpartiet i vinterkvarter ved Collinson Point. Efter et ophold her på nogen dager fortsatte Stephanson videre østover til Herschell-øen og op til McKenziefloden. Han tok opover langs denne flods delta helt syd til Fort McPherson. Herfra skulde han sende post og melde om tapet av «Karluk». Færdig hermed var det at han satte sig i forbindelse med Størker Størkersen, hvem han kjendte fra Einar Mikkelsens ekspeditionen.
Størker Størkersen er søn av Søren Størkersen, Voldstad på Hindøy, ikke langt fra Harstad. Sytten år gammel gik Størker Størkersen tilsjøs. Han fór med mange skuter, mest engelske og amerikanske; bare med en norsk. Helt siden Fridtjof Nansen kom hjem i 1896 hadde han hat lyst til at være med på ekspeditioner til arktiske egne. Størkersen er nu i 37-årsalderen. Han var altså den gang Nansen kom hjem i den alder da man er så sterkt mottagelig, at indtryk kan bli bestemmende for livet.
I 1906 skrev Størkersen til Einar Mikkelsen, som da lå i Victoria i Britisk Columbia, og bad om at få være med på hans, og Chicago-manden Leffingwells arktiske ekspedition, The Anglo-American Polar Expedition. Han fik ikke noget svar, for Einar Mikkelsen fik tilbud fra så mange andre, at han ikke hadde tid til at svare alle. Størkersen bestemte sig da like godt til at reise til Victoria og gå ombord og tilby sig personlig til Mikkelsen. Han gjorde det og ble med som matros.
En måned efter var han førstestyrmand hos Mikkelsen og Leffingwell. Stephanson var som før nævnt med som etnograf. Størkersen ble med Mikkelsen-ekspeditionen i de følgende fire år. I 1910 mønstret han av og giftet sig med den danske hvalfanger Klingenbergs datter, som forresten har en fjerdepart eskimoisk blod i sine årer.
Fra 1910 og til Stephanson søkte ham i 1914, hadde Størkersen bodd heroppe i Mackenzie-deltaet. Bortset fra Norge er der visst ingen del av verden som i Størkersens øine er skjønnere end egnene omkring dette floddelta. Især priser han luften heroppe. Den er ren og sterk og dræpende for alle sygdomme. Om våren hækker der hærskarer av fugl, så snart flodisen er gåt op. Der er en sådan vrimmel av fugl at man mest skulde tro at storparten av det nordamerikanske fastlands trækfugle samlet sig her, enten for at bli sommeren over eller for at hvile under reisen. Og så er det den stedlige fugl, ærfuglen og rypen.
Om vårmorgenene er det en evig snadring og fløiting. Der er grågås og hvitgås, der er ænder og svaner; av ærfugl er der ikke mindre end fire slags.
Om sommeren er det lyst op varmt, og det gror hurtig og godt. Men også ved vintertid er der bra at være. Godt om rensdyr og andet vintervildt. Bjørn er der, og i sjøen sæl.
I disse lande var det Størkersen hadde levet i over tre år og dels drevet jagt og dels fældefangst, likesom han hadde drevet handel med de indfødte.
*
Det var i januar 1914 at Stephanson kom til Størkersen og spurte ham om han vilde være med på en slædeekspedition utover Beaufort-sjøen. Ingen av sydpartiets mænd hadde villet være med på en slik færd.
– Men, avbryter Størkersen sig selv i sin beretning, mens vi sitter og snakker sammen, eftersom jeg hadde gjort en lignende tur før nemlig sammen med Leffingwell og Mikkelsen, næret jeg ingen betænkeligheter ved nu at bli med Stephanson.
Den 22. januar startet Stephanson og Størkersen fra Manning Point med seks hvite ledsagere og fire slæder. Ledsagerne som bare skulde være med et stykke, vendte tilbake med tre slæder, da man var kommet 50 engelske mil av land. Stephanson Størkersen og Ole Andersen fortsatte utover isen med den fjerde av slæderne som ble trukket av seks hunder. På slæderne hadde man proviant for seks uker.
Om denne ekspeditions forløp fortæller Størkersen:
– Vi drev på nordover og kom tre hundrede engelske mil nordover av land. Derpå tok vi østover og kom til Banks-øen, en av de vestligste av øerne i admiral Edward Parrys arkipel. Indtil da hadde turen tat os hundrede dager. Efter at de seks ukers proviant var brugt op, levde vi av hvad vi jaget. Vi skjøt sæl og bjørn så vi hadde overflod av mat hele tiden.
Vi landet på Banks-øen den 25. juni 1914. Før avreisen fra fastlandet hadde Stephanson beordret lederen av sydpartiet, dr. Anderson, til ved sommerens ankomst at sende en av skuterne opover til kysten av Banks-øen. Dette skib skulde fortsætte så langt nord som til Norske-øen. Det var «Northern Star» som Stephanson hadde beordret sendt opover. Oppe ved Norske-øen skulde så vi vente på skibet. Mens vi ventet levet vi av rensdyr som der var rikelig av.
Sommeren skred frem, det ble åpent vand, men der kom intet skib. Helt til 1. september ventet vi. Fremdeles intet skib. Nu måtte vi gå ut fra som sikkert hvad vi hadde frygtet for – at der var hændt noget. Vi gjorde os derfor klar til tur sydover langs Banks-øens vestkyst. Elleve dager senere, den 11. september, kom vi til Kap Kellett.
Her fandt vi et av ekspeditionens skibe, ikke det som vi i månedsvis hadde ventet på, men «Mary Sachs». Skibet var strandet.
Det hadde vært umulig for «Mary Sachs» at komme nordenom Kap Kellett. Skuten lækket nemlig forfærdelig og føreren hadde vært nødt til at sætte hende i land søndenfor Kap Kellett for at man skulde være istand til at redde lasten.
– Men det var jo «Northern Star» som Stephanson hadde beordret dr. Andersen til at sende nordover til Banks-øen?
– Ja, det var det. Men dr. Anderson hadde allikevel sendt den dårligste skute «Mary Sachs».
– Når Stephanson hadde beordret just «Northern Star» sendt, så var det vel fordi han hadde den opfatning at hun vilde greie Kap Kellett?
– Akkurat! Og «Northern Star» vilde også ha greiet dette vanskelige punkt.
Jeg forsøker at få hr. Størkersen til at uttale sig nærmere om dette merkelige træk, at en underbefalingsmand sætter sig ut over chefens ordre, og han siger efter nogen betænkning:
– Dr. Anderson var åbenbart av en eller anden grund jaloux på Stephanson. Han gjorde alt mulig for at favorisere sit parti av ekspeditionen. Hans hensigt var at komme sydøstover og drive videnskabelig arbeide inde i Coronation Gulf. Selv var jo dr. Anderson en fremragende zoolog og en længere stans i Coronation Gulf, vilde derfor for en zoolog være meget ønskelig.
– Dr. Anderson synes ikke efter dette at ha vært til megen nytte for ekspeditionens nordparti?
– Nei, han var ikke egentlig det, indrømmer Størkersen og tilføier: Men for sydpartiet ble han en udmerket mand.
Jeg gjør en bemerkning til hr. Størkersen om at det forekommer mig at ekspeditionen har vært for stor og for uhåndterlig. For vanskelig at beholde herredømmet over især når det viste sig at den hadde et illoyalt medlem. Dette erklærer hr. Størkersen sig ikke uenig i, skjønt han tilføier at det ikke tilkommer ham at øve nogen kritik over ekspeditionens planlæggelse så meget mer som han ikke har vært med den fra begyndelsen av. Forøvrig fortæller han til yderligere belysning av dr. Andersons forhold, at doktoren sammen med nogen andre av sydpartiets medlemmer var kommet sammen til konferance i partiets hovedkvarter ved Herschell-øen. Under denne konferance var man gåt ut fra at Stephanson og hans ledsagere visselig måtte være omkommet under ekspeditionen utover Beaufort-sjøen. Og til hvad nytte kunde det da være at sende op en skute til Norske-øen? Hvorpå man hadde besluttet at sende den skute opover som Stephanson hadde fortsat ikke vilde være istand til at forcere Kap Kellett.
Vinteren 1914–1915 hadde vi, fortsatte Størkersen, kvarter ved Kap Kellett. Våren 1915 startet vi en ekspedition op til Kap Prins Alfred, nordvestpynten av Banks-øen. Vi reiste op langs øens vestkyst. Kommet til Kap Prins Alfred drog vi med nordvestlig kurs, 150 engelske mil utover isen på Beaufort-sjøen. Men efter at vi hadde reist de 150 mil kom vi til så tynd is at det var umulig at fortsætte. Vi besluttet da at reise i nordøstlig retning langs den vestlige kyst av Prins Patrick-øen, idet vi vilde undersøke denne kyst nærmere. Efter at ha fulgt denne kurs 75 mil kom vi til meget tung og vanskelig is – den var opbrudt og fuld av skrugarer. Det var umulig at fortsætte over denne isen. Vi styrte derfor ind mot land og landet den 4. juni 1915 ved Kap Lands End på Prins Patrick-øen. Derpå fortsatte vi nordover langs vestkysten av Patrick-øen og kartla en del av denne kyst. Vi ble istand til at fuldføre den kartlægning av denne ø som var blit påbegyndt av løitnant Mecham i 1852 og av admiral McClintock i 1857.
Senere passerte vi Kap McClintock og kom nord til Polynia-øen. Efter en kort stans her fortsatte vi og opdaget, 30 engelske mil nordenfor, nyt land.
Det nyopdagede land var to øer. Efter at vi hadde kartlagt disses sydkyster i en længde av 75 engelske mil gik vi sydover, gjennem Fritz William Sund og Kellett Sund. Vi satte over McClure Sund og landet i Mercy-bugten som skjærer ind i det aller nordligste av Banks-øen. Her fandt vi levninger av det vinterkvarter som kaptein McClure hadde hatt i 1852–1853, da han var heroppe for at lete efter levninger efter Franklin-ekspeditionen.
– Var det første gang nogen hadde vært der siden 1853?
– Ja, ingen hadde vært der i mellemtiden.
– Og så?
– Så tok vi over land fra Mercy-bugten og sydover Banks-øen. Under landreisen kunde vi ikke bruke slæderne længer. Vi brukte derfor hundene som pakdyr, omtrent på samme måte som man bruker en kløvhest. Det gik udmerket. Vi kom tilbake til vort utgangspunkt, Kap Kellett den 8. august 1915.
To dager senere, den 10. august, kom vort skib, «Polar Bear» op til Kap Kellett fra Seattle. Stakkars «Mary Sachs» lå fremdeles på stranden som hun hadde ligget fra året i forveien. Hun var i så dårlig forfatning at hende kunde det ikke bli tale om at bruke mer. Vi gik derfor alle med ombord i «Polar Bear» og drog med den ned til sydenden av Banks-øen. Derfra tok vi gjennem Prinsen av Wales Sund til Armstrong Point, hvilket var det nordligste punkt vi kunde nå det året.
Senere ble der opdaget mer nyt land likesom man gjorde en anden geografisk opdagelse av væsentlig betydning.
Vinteren 1915–1916 ble der gjort flere reiser. Herom fortæller hr. Størkersen:
– Med et part tok jeg en tur opigjennem Prinsen av Wales Sund op til Russel Point. Så gik vi over McClure-Sundet og kom til Melville-øens sydlige del. Herfra, eller nærmere betegnet Kap Ross, tok vi opigjennem Liddon-bugten og videre nordover til den vestligste av de to øerne som vi hadde opdaget i 1915.
Imidlertid hadde Stephanson efter at ha forlatt Armstrong Point i oktober 1915 gåt over Banks-øen til Kap Kellett. Derefter hadde han fortsat opover langs vestkysten og var gåt over McClure Sund til Liddon-bugten. Indtil da hadde han gåt en vestligere rute end det parti som jeg var fører for, men i Liddon-bugten fandt han sporene efter vort parti. Efter at ha fulgt vore spor for nogen tid nådde han os den 3dje april 1916. Stephanson fortsatte nordover og østover, idet han skulde kartlægge det som endnu var igjen at kartlægge av det land som han hadde opdaget i 1915. Før han drog videre gav han os ordre om at vende tilbake til Armstrong Point, hvor «Polar Bear» lå.
Da jeg kom tilbake til «Polar Bear», tok jeg i overensstemmelse med Stephansons ordre, et parti av dem som var ombord i skibet og gik med det til Melvilleøen. Der skulde vi drive jagt for at bringe tilveie nok av mat og skind.
Det var den 17de juni 1916 at vi gik ut fra «Polar Bear» på vor sommerekspedition. Vi var 17 mand og gik nordover til Peddil Point på Melville-øen. Der delte jeg partiet i to og begge partiene kom til at tilbringe sommeren på Melville-øen. Vor fangst var god, for vi skjøt omkring 500 moskusokser og 120 sæl. 150 rensdyr og 12 bjørner. Av disse dyr laget vi 2000 kg. fint tørkekjøt.
Efter at Stephanson skiltes med os i april 1916 gik han altså nord og østover. Hans arbeide utover våren og sommeren skulde komme til at gi meget gode resultater. Han opdaget nemlig enda mer nyt land, to nye store øer og et halvt dusin små. Øerne ligger nordenfor Ringnes Land. På den ene av disse øer stoppet han utover sommeren før han reiste nedover igjen til Melville-øen, hvor han skulde møte os.
Under tilbakereisen opdaget han også at Kong Christians Land ikke eksisterer således som antat. På karterne står Kong Christians Land angit som en meget stor ø. I virkeligheten er der bare tre små øer som ligger i den østlige kystlinje av det angivelige Kong Christians Land. Den nordligste av disse kaldte vi Kong Christians Land. Den østligste er Findlay-øen og den sydligste Patersons ø.
I november 1916 kom Stephanson sydover til os fra sit sommerophold i det nordlige.
Den følgende vinter, altså vinteren 1916–1917, ble brukt til forskjellig slags arbeide. Vi drev således meget på med jagt for at ekspeditionens forsyninger kunde suppleres.
Desværre skulde ikke denne vinter gå uten at ekspeditionen atter ble rammet av ulykker. Mens vi drev på med jagt på Melville Island, tok kaptein Beneard og Carl Thomsen ut fra Kap Kellett i den hensigt at gjøre en tur over Banks-øen og over McClure Sund og til Liddon-bugten med post. På grund av uerfarenhet provianterte kaptein Beneard på en urigtig måte; den proviant han tok med sig, indeholdt for litet varmegivende stoffer. Resultatet var for det første at de ikke var istand til at nå målet for reisen. De måtte vende. Og da de skulde forsøke at komme tilbake til Kap Kellett klarte de heller ikke det. De omkom under tilbakereisen på grund av sult.
I forbindelse med kaptein Beneards og Carl Thomsens død uttalte hr. Størkersen:
– Ulykkene og dødsfaldene – på et nær – under ekspeditionen var altid en direkte følge av uvidenhet, uerfarenhet eller udygtighet hos den mand som ved hver av de angjældende leiligheter hadde ledelsen. Tapet av folkene ved «Karluk»s undergang kan føres tilbake til kaptein Bartletts inkompetence. Beneards og Thomsens sultedød skyldes direkte den ting at kaptein Beneard ikke fulgte de ordrer som var git av Stephanson – foruten at de to mænd som nævnt ikke hadde med sig føde av nok varmeværdi. – Bare en av ekspeditionens medlemmer døde av sygdom som ikke kunde hjælpes. Det var anden maskinist Jones på «Polar Bear»; han døde av hjertefeil i sidste halvdel av 1915.
Under alle reiser, hvor Stephanson eller jeg hadde kommandoen, mistet vi ikke nogen folk, men vi kom alle ovenikjøpet tilbake uten en skramme. Det gjælder såvel mænd som hunder.
Med Kap Grassy som utgangspunkt reiste vi den 20de mars 1917 ut på slædeekspedition igjen, fortsætter hr. Størkersen sin beretning. Vi tok nordover til det land som vi hadde opdaget i 1915. Disse to øer har endnu ikke fåt nogen navn, så vi kalder dem på karterne Første-Land. Fra Første-Land tok vi ut over isen. Jeg ble med Stephansen op til 79 grader nordlig bredde. Stephansen fortsatte videre nordover for om mulig at finde nyt land igjen. Stephansen hadde to mand med sig og to slæder, hver med 9 hunder foran. Efter at ha nådd en bredde av 81 gr. 25 min. fik to av hans folk skjørbug. Derfor måtte han stoppe videre fremmarsch og isteden skaffe fersk mat. Han tok derfor over til Kaptein Isachsens Land og hadde god jagt. Han ble istand til at forsyne sine syke med ferskt kjøt og de ble friske. Partiet tok nu nedover igjen og kom den 18de august 1917 til Kap Kollett på Banks-øen.
Den 16de april sendte Stephansen mig tilbake til Melville-øen for at jeg skulde ta mit parti tilbake til «Polar-Bear» i Walker-bugten ved Prins Albert-øen. Efter at ha gjort det, var det at sætte sig istand i Walker-bugten for en trip hvis hensigt var at ta en oversigt over den nordlige del av Victoria Land. Vi vilde nemlig tilendebringe det kartlægningsarbeide som endnu var igjen på kystlinjen mellem det punkt, hvor løitnant Wyniall av McClure-ekspeditionen hadde vært i året 1851 –1852 og hvor løitnant Hansen fra «Gjøa»-ekspeditionen hadde vært i 1905.
Jeg startet fra «Polar Bear» den 7de juni 1917 og tok op til det nordøstlige hjørne av Victoria Land. Denne reise varte til den 16de juli. Da var det blit sommer, og der ble så meget vand på isen, at det var umulig at fortsætte. Jeg var derfor nødt til at returnere til skibet og dessverre måtte jeg forlate en strækning kystlinje på 40 engelske mil, som jeg ikke fik kartlagt. Disse ikke kartlagte 40 mil gik til løitnant Hansens nordligste punkt. Resultatet av min trip var, at jeg hadde kartlagt 200 mil kystlinje og hadde opdaget adskillige øer, store som små. Likeledes hadde jeg opdaget en meget dyp fjord på Victoria Land. Eiendommelig nok at ikke den fjorden var blit opdaget før; men det hadde kanske vært skodde og tykke, når de fór forbi de få, som hittil hadde vært deroppe. Fjorden kaldte jeg Hansens Fjord efter løitnant Hansen på «Gjøa».
Utenfor Hansens Fjord ligger de øerne som jeg hadde opdaget. En av dem kaldte jeg Mikkelsens Land efter Einar Mikkelsen og en anden kaldte jeg Leffingwell Island efter Leffingwell som før nævnt var med på Den anglo-amerikanske polarekspedition under Einar Mikkelsen og Leffingwell.
– Hvordan er det forøvrig med døpningen av det nyopdagede land?
–Foreløbig kalder vi som nævnt de store øerne vest av Ringenes Land for Første Land. De senere opdagede øer nordenfor Ringnes Land og vestenfor Heibergs Land kalder vi Andet-Land og den store øen sydvest for Ringnes Land kalder vi Tredje-L and. Ved døpningen av disse tre ”land” vilde Stephanson bruke Amundsens navn og Sverdrups.
–End Nansens?
–Jo, hans må vi naturligvis bruke, men det er så soleklart at jeg næsten hoppet over det.
–Har ikke De fåt Deres navn på kartet deroppe, hr Størkersen?
–Å jo, der er da et sted som er blit kaldt op efter mig også! Der! Og hr. Størkersen smiler lite bitte gran og peker på kartet. Det er en stor dyp fjord som skjærer ind i Banks-øens vestkyst som bærer Størker Størkersens navn.
På tilbakeveien, fortsætter han, var det umulig at komme hjem efter den planlagte rute, nemlig gjennem Prinsen av Wales Sund. Isteden hadde jeg at gå sydover ind i Collison Inlet, hvor jeg landet ved Low Point, – på vestsiden av bugten. Ved Low Point måtte vi forlate slæderne vore og, likesom vi en gang tidligere hadde gjort, la hunderne bære vor bagage. Distancen vi hadde at tilbakelægge var 100 engelske mil. Vi tilbakela den på fire dager.
Jeg har aldrig i mine dager set så mange rensdyr som under den turen. Så langt vi kunde overskue terrænet var der rensdyr i store og små flokker. Nogen flokker på tre-fire, andre flokker som var større, de største på optil firti dyr. Det var overordentlig interessant at se på alle disse dyrene som gik der i ro og mak, ikke videre ræd for os mennesker. Skjønt det ikke var nødvendig av hensyn vore matforråd, måtte vi desværre skyte nogen av dyrene for at forhindre at hunderne skulde rende avgårde med dem.
Den 2den august nådde vi frem til Walker-bugten, hvor vi stoppet i to dager. Så reiste vi videre og den 28de august kom vi til Franklin-bugten. Her møtte vi Stephanson som lå her med sit skib «Challenge» som han hadde kjøpt istedenfor «Mary Sachs». Stephanson gik ombord i «Polar Bear», og vi fortsatte med det sidstnævnte fartøi til Baille-øen som ligger like utenfor den amerikanske nordkyst. «Challenge» ble senere solgt.
Med «Polar Bear» reiste vi nu vestover til Herschell-øen. Vi forlot øens vestkyst i den hensigt at reise sydover til vort oprindelige utgangspunkt. Victoria i Britisk Columbia. Det var den 5te september 1917. Dagene var begyndt at bli korte og mørke. Den anden nat vest av Herschell-øen gik vi til ankers ved Barter-øen. Om natten røk der op en voldsom storm. Den kom med rasende pludselighet og før dæksfolkene hadde fåt ut flere ankre, drev «Polar Bear» i land.
– Det var, fortsætter hr. Størkersen, allerede sent i sæsonen. At få den ilanddrevne «Polar Bear» av og seilklar igjen før kulden kom og muret os inde, var umulig. Vi besluttet os derfor for at overvintre ved Barter-øen 1917–1918. Og eftersom begivenheterne tvang os til overvintring, besluttet vi at benytte anledningen til at drive en del opdagerarbeide i Beaufort-sjøen. Så snart vi hadde fåt vinterhuset i orden, begyndte vi at tænke over vore planer.
En av dem var at gå nordover fra Cross-øen til nordlig bredde 78 grader. Derpå østover til Prins Patricks land og sydover over land over Banks-øen til Kap Kellett. En anden plan var at gå nordpå fra Kap Halkett til 75 grader nordlig bredde, derpå vestover i en stor cirkel med kurs til Wrangell-øen ved nordkysten av Sibirien. Den tredje plan var at ta nordover fra Cross-øen så langt som 150 a 200 mil fra land og der slå leir og drive omkring på isen i et år. Ved en slik isdrift vilde vi bli istand til at bestemme strømmene i Beaufort-sjøen, ta målinger av bunden og opdage nyt land, hvis der måtte findes noget sådant. Opdagelse av nyt land var naturligvis en av hovedhensigterne med alle de utfærder som vi foretok.
Under disse omstændigheder begyndte vi derfor at ruste os ut for det kommende års arbeide. En av mange vigtige ting som var at gjøre, var at ta østover kysten til Herschel-øen og videre østover til Mackenzieflodens utløp, opover den et stykke i den hensigt at se, hvad vi kunde få kjøpe av utstyr hos indbyggerne og hos dem som driver handel der oppe. Det som vi hadde bruk for, var slædemateriel og hunder. Hunder var vi særlig oprådd for.
Den 5te november tok Stephanson og jeg østover til Herschell-øen, hvor jeg, efter at ha kjøpt en del slædemateriel, gik vestover igjen til ekspeditionens vinterkvarter ved Barter-øen, hvor jeg skulde våke over og fortsætte forberedelsene med utrustningsarbeidet for vort opdagerarbeide den kommende vår. Imens fortsatte Stephanson østover fra Herschell-øen op opover Mckenziefloden.
Jeg for mit vedkommende nådde Barter-øen den 27de november. Min ordre var at ha enhver ting rede for avgang den 10de februar 1918. Vi hadde det derfor travelt alle mand med at gjøre istand utstyret i den tid som nu kom. Eskimojenter hjalp os med at sy klær som vi hadde bruk for en masse av. Nogen av os mandfolkene holdt på med at snekre slæder og andre av os var beskjæftiget med at gjøre istand proviant.
En vigtig del av vort utstyr var redskaper for dybdemålinger, likeledes meteorologiske instrumenter og instrumenter for astronomiske observationer. Likeså vigtig var geværer for jagt på hvalros og bjørn og hakker til at bryte vei med gjennem uveisom is. En ganske interessant ting i vort utstyr var det, at vi istedenfor at bruke kajakker likesom Fridtjof Nansen for at gå over råker og klarer, brukte vi vandtætte presenninger. Dem slog vi omkring slæderne, og disse farkoster laget av slæde og presenning fløt prægtig. De var istand til at bære tusen punds fragt ved siden av mændene. Med disse farkoster satte vi til tider over klarer som var milevide. Dette er et betydelig fremskridt i måten at reise på i disse egner. Nansen hadde jo et forfærdelig bryderi med at komme over klarerne med sine kajakker som bare kunde bære en brøkdel sammenlignet med vore presenningsfærger.
Presenningsbåten
Omkring 20de januar var altsammen færdig. Alt tydet altså på at vi skulde være klar i god tid.
Men just som vi hadde lagt sidste hånd på forberedelserne, kom der en mand med brev fra Stephanson om at han lå farlig syk på Herschell-øen og at vor avreise derfor måtte utsættes på ubestemt tid. I brevet bad han mig også om at komme østover til Herschell-øen så fort det lot sig gjøre. Jeg overlot nu opsynet over vinterkvarteret på Barter-øen til kaptein Hadley og tok vestover til Herschell-øen, en distance av ca. 120 mil. Jeg hadde med mig en eskimogut til at kjøre hunderne, og vi to drev på nat og dag for at komme frem til Stephanson. Det lykkedes os også at tilbakelægge veien i løpet av ikke mer end to døgn.
Jeg fandt Stephanson i sengen i meget høi feber. De følgende to uker ble jeg hos ham for at pleie ham. Under den sidste halvpart av denne tid ble han hurtig bedre og bedre. Ved slutten av den anden uke var han så bra, at vi begge trodde, at han skulde bli istand til at reise vestover til Barter-øen og bli med på ekspeditionen. Vi ble nu enige om at jeg skulde reise tilbake og gjøre alt klart til avgang, så vi kunde drage nordover så snart han kom til vort kvarter ved Barter-øen. Da jeg forlot hans opholdssted på Herschell-øen den 26de januar, var han så frisk, at han kunde gå ut og vifte adjø til mig med det samme jeg for.
Jeg stoppet på tilbakeveien to dager hos min familie, som bodde ved Demarcation Point, hvilket sted ligger midtveis mellem Herschell-øen og Barter-øen. Under mit ophold hos min familie kom der en mand med et brev til mig diktert av Stephanson. Brevet indeholdt den sørgelige meddelelse at Stephanson hadde fåt tilbakefald og at det vilde være bedst for ham at bli i sengen et par måneder og derefter forsøke at komme tilbake til civilisationen og til doktorbehandling. I det samme brev gav han mig ordre til at ta vare på ekspeditionen og dens arbeide, gjøre hvad jeg vilde, vælge den av de planer som vi tidligere hadde diskutert; han gav mig frie hænder. Ledelsen av ekspeditionen ble altså overlatt til mig eftersom Stephanson selv var så syk, at det eneste han kunde gjøre var at ta vare på sin helbred.
I henhold til denne ordre forlot jeg min familie næste dag for at reise til Barter-øen. Desværre fik jeg sådant frygtelig vær, at jeg ble opholdt flere dager under reisen til vort kvarter.
Men omsider, den 15de mars 1918, kom vi da avsted. Det var en måned og fem dager senere end vi hadde planlagt.
Om turen nordover fra kvarteret ved Barter-øen fortæller hr. Størkersen:
– Jeg gik nordover med det hele parti, bestående av 13 mand alt i alt. Vi hadde 8 slæder og 56 hunder. De første 50 mil efter starten hadde vi dårlig is. Vov fremgang var derfor ikke hurtig. Men vi antok at isen vilde bli bedre, og det holdt også stik, for da vi har kommet hundrede mil av land viste det sig, at vi hadde reist ti mil om dagen i gjennemsnit. Det var ikke værst, især når man tar i betragtning, at vi mistet reisedager på grund av brud på slæder.
Den 4de april ble ifølge planen ”første assistanceparti”, bestående av tre mand og to slæder med 19 hunder sendt tilbake. Killian, førstemaskinisten, hadde kommandoen over dette parti. Den næste dag var vi kommet 150 mil av land. Her ble vi stanset av en klare som var så stor at vi ikke kunde se land nordover. Følgelig var det eneste vi hadde at gjøre, at slå leir. Vi befandt os nu på et stort isflak, det største jeg nogensinde har målt. Flaket var nord til syd 7 mil, og fra vest til øst, hvor jeg ikke foretok nøiagtig måling, i det mindste 15 mil.
Nu gav vi os til at vente på, at råken skulde gå igjen.
Den 9de april ble det en sterk storm av sydøst, og vi drev nordvestover meget hurtig. Den 11te april drev flaket ind mot fast is, men snestormen var fremdeles så voldsom, at vi ikke kunde bryte leiren. Uværet ble avløst av vestlig vind og vi fik som jeg ønsket en kurs for nord–nord-øst. Min hensigt var at gå op til 78 grader nordlig bredde og så komme til Prins Patricks Land og derpå gå hjem over Banks-øen via Kap Kallett. Men vinden forandret sig igjen, og dermed kom vi ind i så megen vesterlig drift at jeg antok vi dette år ikke kunde bli istand til at nå Prins Patricks Land. Og eftersom Stephanson fandt det ønskelig at jeg foretok en isdrift for et år, besluttet jeg at gjøre det, dersom jeg kunde få folk med mig. Vi hadde altid den skikk at ta bare frivillige ut med på foretagender av mer farlig art og sådan måtte det naturligvis være også nu.
Ved henvendelse til folkene meldte der sig 5 mand for at bli med i den langvarige isdrift. Av dem tok jeg ut fire. Det næste som var at gjøre, var at sende de øvrige tilbake så snart som vi drev nordover igjen.
Den 14de april var det moderat vær, vi fik observation og den viste at vi befandt os 190 mil nord av Colville-deltaet.
”Andet assistanceparti” begav sig nu tilbake under kommando av førstestyrmand Castell på «Polar Bear”. Partiet bestod av 5 mand med tyve hunder, 1 slæde og rationer for 13 dager.
Vi som nu var igjen, var et lag på 5 mand med 16 hunder, 2 gode og 2 mindre gode slæder og 2000 skud ammunition. Hver mand hadde sin rifle. Vi hadde rationer for 101 dager eller 14 uker, likesom vi hadde rikelig med klær.
Det første vi gjorde, efter at vore kamerater hadde forlatt os for at gå sydover, var at undersøke jagtterrænet omkring os. Det viste sig at der var rikelig med sæl og bjørn østover, vi brøt derfor op østover flaket. På en passelig plass slog vi ny leir og denne skulde nu bli vort hjem for 6 måneder.
Det var den 16de april vi slog vor nye leir. Ved denne tid så jeg åpent vand østover. Jeg tok hen til det åpne vand og gav de andre beskjed om at de senere skulde følge efter. Her borte hadde vi god jagt, jeg for min part skjøt 3 sæl, de andre skjøt 2, en hver, så vi kunde vende tilbake til leiren med 5 sæl, som senere viste sig at gi os 600 pund kjøt, spæk og lever.
Fra denne tid og til vi igjen brøt op, drev vi på med at jage sæl og bjørn, foreta dybdemålinger, gjøre astronomiske- og meteorologiske-observationer. Dette var det eneste vi hadde at bestille ved siden av at koke vor mat og ha det hyggelig i vort snehus.
Fra den 15de mars, den tid vi forlot landet, hadde vi for det meste østlige vinde og vi drev hurtig vestover. Kort efter at ”andet assistanceparti” var draget sydover, vendte vinden sig om til vest og slik holdt den sig i 3 måneder. I disse tre måneder drev vi omkring 150 mil østover til 144º østlig-længde.
Den 18de juli 1918 forandret vinden sig fra vest til øst og fortsatte at blåse i den retning i 6 uker. I disse 6 uker drev vi til 152 grader vestlig længde. Ved slutningen av disse 6 uker gik vinden over til syd og vi drev nordøstover til 74° 5’ nordlig bredde og 148º vestlig længde. Vinden forandret sig igjen til nordvest, og vi drev sydover i 2 uker. Efterpå drev vi vestover igjen, så vi den 8de oktober 1918 var på 73° 52’ 42” nordlig bredde og 148° 45’ vestlig længde.
I løpet av den sidste halvdel av august og første halvdel av september fik jeg et slemt anfald av astma. Jeg indså at mændenes sikkerhet under en slik færd berodde på mig. Jeg fandt derfor at det var bedst at få partiet på land, mens jeg endnu kunde klare det.
Den 8de oktober, en måned efter at høstisen var begyndt at fryse, startet vi derfor for land. Ved dette tidspunkt hadde vi tilbragt 6 måneder eller 184 dager på det samme isflak. Dette hadde drevet frem og tilbake. I den tid hadde vi foretat mange værdifulde dybdemålinger, meteorologiske observationer og astronomiske. Vi hadde likeledes opdaget at der ikke eksisterer nogen permanente strømmer i Beaufort-sjøen. Isdriften skjedde altid i grund av vindretningerne. Vi opdaget også at Klenan Land ikke eksisterer. Thi under vor drift passerte vi gjennem den bredde og længde, hvor den centrale del av landet ifølge tidligere reisendes opgaver og ifølge karterne skulde være. Men istedenfor at finde land fandt vi en dybde av halvanden engelsk mil. Også andre resultater hadde vi – bl. a. samlet vi en stor del parasiter som findes heroppe og som vi fandt i maverne på bjørn og sæl.
Før vi begyndte tilbakereisen til ferskvandet en måned efter at høstfrysningen var begyndt, trodde vi, at vi vilde komme til at få mange vanskeligheter før vi nådde kysten. I den retning tydet nemlig de voldsomme mængder av nyis som hadde dannet sig. Såvidt jeg vet, har ingen opdagelsesreisende tidligere gåt igang med længere reiser over sjøis tidlig om høsten. Derfor hadde jeg absolut ingen holdepunkter til forståelse av hvorledes forholdene muligens måtte arte sig. Følgelig bestemte jeg mig til at gå sydover med den største forsigtighet. Tvertimot av hvad vi hadde ventet, fandt vi en mængde gammel is med temmelig store åpne klarer her og der. Disse satte vi over uten nogen vanskeligheter. Hvad jeg før avreisen hadde frygtet mest, var at slå leir på ung is med et større parti, mens nætterne er så lange. Men min frygt viste sig heldigvis ugrundet. Vi fandt gammel is at campere på hver eneste nat. Uten større vanskeligheter fortsatte vi da for at reise på denne måte fra den 8de oktober til 7de november, da vi nådde land ved Kap Halkett.
Indtil vi foretok denne landingsreise hadde jeg altid trodd at reiser over sjøis var svært farlig. For det har jo vært en almindelig regel at reisende i de arktiske egne tidligere synes at ha vært imot opdagelsesarbeide tidlig om høsten. De 270 mils reise fra vor sommerleir på isflaket til Kap Halkett ble gjennemført i løpet av 24 reisedager. Dog det vet jeg, at om jeg reiser tilbake til disse egne for at drive forskerarbeide, så vil jeg foretrække at reise ut tidlig om høsten, ja selv før frysningen. I så fald vil jeg føre godset i båtene og hvis jeg ikke når langt nok frem med båtene før tilfrysningen begynder, vil jeg ta videre med slæder og hunder og la båtene bli liggende igjen.
Ekspeditionens nordparti var hermed færdig med sin opgave.
Om nordpartiets medlemmer er forøvrig at fortælle:
Vilhjalmur Stephanson ble på grund av sin sygdom nødt til at opholde sig på Herschel-øen helt til 12te april 1918. Da var han blit såpas bra, at han av canadiske politimænd kunde bringes til Fort Yukon. Her kom han på hospital, hvor han ble i fem måneder før han kunde reise tilbake til civilisationen. For tiden er han på foredragsturne i Canada samtidig som han arbeider med sin bok.
Med hensyn til første- og andet assistanceparti som gik tilbake fra isen i Beaufort-sjøen før Størkersen og hans fæller begyndte sin langvarige isdrift, så kom de begge i god behold tilbake til «Polar Bear» ved Barter-øen. Men her skulde ekspeditionen rammes av et nyt uheld: «Polar Bear» hadde sin liggeplads ikke langt fra utløpet av en elv. Da vårtøen kom i 1918, fløt vandet fra elven utover isen og oversvømmet området i vid utstrækning. Omkring skibet var isen ikke hugget nok op; skibet ble derfor sittende fast istedenfor at flyte op, da elvevandet kom. Følgelig ble det oversvømmet. Det veltet og sank tidlig om våren 1918.
Besætningen fik berget skibet og tømt det for vand. Men uheldet ble selvfølgelig til stor skade. En hel del av værdifulde samlinger ble således ødelagt. I august 1918 var fartøiet endelig seilklart igjen. Det forlot Barter-øen og kom i september til Nome. Derfra fortsatte det til Victoria i Britisk Columbia hvor besætningen ble avmønstret.
Da Størker Størkersen med sit parti nådde land, drog hans ledsagere vestover tilbake til civilisationen. Han selv reiste østover og tilbragte vinteren 1918–19 hos sin familie ved Demarcation Point.
Den 26de juni nu sidstleden reiste han videre østover til sin gamle boplads ved Mckenzieflodens utløp, tok sydover floden og kom til Edmonton i Canada den 12te august 1919. Størkersen var den sidste av ekspeditionen som kom tilbake til civilisationen.
Utover høsten har han bodd her i New York, hvor han har arbeidet med forskjellige ting i forbindelse med ekspeditionen. Skjønt han er en meget optat mand har han på min anmodning tat sig tid til at gjøre den lange polarreise om igjen – på karter, gjennem dagbøker og fotografisamlinger. Uforstyrret av New Yorks larm har vi i tre dager i hans arbeidsværelse ved Washington Square reist det vestlige polarbassin igjennem på kryds og tvers ved hjælp av de ovenfor nævnte midler. På denne måte er det at beretningen om den store canadiske nationale arktiske ekspedition kommer frem i sine hovedtræk for «Adresseavisens» læsekreds.
Selvfølgelig har en handlingens mand som Størker Størkersen planer. Det er enda for tidlig at meddele om dem. Men jeg er sikker på, at vi hurtig vil få høre mere om den mand, hvad enten hans fremtid vil komme til at falde på denne eller på den anden side av Atlanteren.
Tilslut en oversigt over sydpartiets virksomhet.
Efter at Stephanson og Størkersen var gåt ut på isen i Beaufortsjøen i 1914, ble altså dr. Rudolph Anderson igjen med sydpartiet. Skonnerten «Alaska» og «Mary Sachs» ble stillet til partiets disposition. Men som vi vet av det foregående, tok dokteren «Northern Star» istedenfor «Mary Sachs» som han imot Stephansons ordre sendte op til Banks-øen. Med «Alaska» og «Northern Star» reiste partiet østover til Coronation Gulf, hvor partiet arbeidet vintrene 1914–15 og 1915–16 i egnene omkring Kap Crusenstone.
I denne tid utførte dr. Anderson selv og hans medarbeidere et udmerket og værdifuldt arbeide. Doktor Anderson arbeidet på det zoologiske felt; dr. Jennies utførte et stort etnologisk arbeide; det samme gjorde dr. O’Neel på det geologiske område. Dansken Fritz Johansen kunde ved arbeidets slut opvise særdeles smukke resultater med hensyn til havbiologi og entomologi. Fotografen mr. Wilkens hadde en stor samling overordentlig værdifulde og interessante fotografier. Mr. Cox og mr. Chapman kartla kysten fra Bailli-øen til Kong Williams Land, en strækning av ca. 600 engelske mil. Selvsagt hadde sydpartiet meget store samlinger, hvor mange av naturvidenskapens grene var repræsentert.
Sommeren 1916 vendte sydpartiet tilbake til civilisationen og kom til Victoria i Britisk Columbia om høsten samme år.
Det videnskabelige resultat av ekspeditionen er endnu ikke offentliggjort, men både dette og den almindelige beretning vil bli offentliggjort i Canada og De forenede stater forsommeren 1920.
Det sidste som Størker Størkersen siger er den store sukses som den canadiske nationale arktiske ekspedition kan glæde sig over, skyldes i første række den fasthet og ubøielighet, hvormed dens chef, Vilhjarmur Stephanson, forfulgte sine mål. Han har fremragende chefsegenskaper og er utvilsomt en av samtidens første opdagelsesreisende.
