av D. Ørbeck-Legreid
(Arbeiderbladet 24. oktober 1936)
Sven Adolf Olsson var svenske. Allerede under krigen drog han til Svalbard lokket av sagnene om de eventyrlige kullrikdommer. Han fant dog snart ut at kulldrift var ikke noe for ham. Det tilfredsstilte ham bedre å gi sig de øde vidder i vold som pelsjeger og fangstmann. Slik ble det til at han i årtier fartet om på Svalbards øde ismarker og stelte med revesaksene og sine andre fangstredskaper. – Når våren var i anmarsj, drog han til Kings Bay eller Longyearbyen for å selge fangsten og nyte en velfortjent ferie i ”civilisasjonen”.
Ut på høsten, efter å ha komplettert sine forskjellige fornødenheter, og med et par tykke bunker med bøker, tidsskrifter og aviser, brøt han op for på ny å ta fatt på sitt farlige yrke i ensomheten. – I de siste år overvintret han i en fjord på Nordlandet med hele Ishavet utenfor, og med sine trofaste hunder som eneste selskap. Slik var det nettopp han ønsket sig det, Stockholm-Sven, som han populært kaltes. Han kunde ikke tenke sig noen annen bostad enn sin primitive hytte, sine hunder, sine bøker og aviser. Her kunde han leve relativt bekymringsfritt. Utenfor fantes kull i mengdevis, og skinnprisen var bra. Fremfor alt: Her var han suveren, borte fra verdens larm og kriser. Stockholm-Sven vilde heller være nummer 1 på vidda enn nummer to i civilisasjonen. –
Denne hans trang til ensomhet og ubundethet, hadde dog ikke sin årsak i menneskeforakt eller pessimisme. Han hadde langt fra gjort den erfaring, at jo mer han lærte menneskene å kjenne, dess gladere blev han i dyrene. Tvert imot var han en strålende og underholdende kamerat å råke ut for. Fikk han besøk på fangstfeltet, skinte han op som en sol, og hans vitebegjærlighet var nesten ubegrenset. Selv var han en forteller av høieste rang. En time rundt ildstedet i hans selskap ute i hans domene var av dem man aldri glemmer. – Ved siden av sitt fangstarbeid var han levende interessert for naturens lover og luner, og professor Ahlmann kan fortelle om hvor høit han vurderte Stockholm-Svens detaljerte og nøiaktige optegnelser om is- og værforhold o. s. v. De to stod i livlig kontakt med hverandre til det seneste. Sin fødeby fattet han stor interesse for under alle tilskikkelser.
Ved et skjebnens lune skulde tross alt denne villmarkens sønn få sitt endeligt på ”civilisert” vis. Under ophold i Longyearbyen blev han syk og kom på hospital. Hans siste tanker kretset for det meste omkring på viddene i selskap med sine kjære hunder. Like før han døde kalte han sykesøsteren til sig og betrodde henne med et lykkelig smil: ”Jag är inte rädd at dø nu syster.” Nu er han fremme og hviler i den jord som er hans fremfor noens. Hele grubebyen med sysselmann og direktør i spissen fulgte det hjertevarme og populære menneske til det siste hvilested.
Longyearbyen, oktober 1936.