av Svein Andreassen
(Arbeiderbladet 18/9 1971)
Alle i Longyearbyen kjenner Bjarne Kvæfjord. Var det noe vi ville vite om denne norske utposten i Arktis, møtte vi alltid det samme svaret: – Spør Bjarne Kvæfjord, han vet det! Og Bjarne Kvæfjord – eller Kristiansen, som er hans borgerlige – navn visste det.
Med 37 overvintringer bak seg og den 38. i siktet, har Bjarne Kristiansen noe bortimot Svalbard-rekord i antatt overvintringer og kommer i klasse med sagnomsuste fangstnavn og storveteraner i dette golde og nakne hjørnet av verden.
Det begynte i 1927. Han kom opp like etter konfirmasjonen og fikk jobb som oppvarter i mannskapsmessa. Tok først to år i ett, for å tjene penger til skolegang, dro en tur tilbake til Norge, men kom opp igjen. Det var vanskelige tider i gamlelandet i de dager. Før han visste ordet av det, hadde det blitt 37 overvintringer. – Men nå får det være slutt, sier Kristiansen. – Til neste år drar jeg hjem til Harstad og familien for godt.
I gruva begynte han i 1929 og har vært stiger eller arbeidsformann i de siste 25 årene. I fritiden har han dyrket sangen som sin hobby og er æresmedlem av Longyearbyen Mannssangkor. I yngre dager var han formann i det lokale arbeiderungdomslaget.
I sommer har Bjarne Kristiansen hatt besøk av mye pressefolk. Like før Arbeiderbladet kom på besøk, fikk han visitt av et britisk TV-team som har vært på Svalbard i sommer for å lage en reportasjefilm fra øygruppen. De ville ha Bjarne Kristiansen med til det russiske gruvesamfunnet Barentsburg for å ta opptak på de steder hvor han var med å bekjempe den tyske landgangen under krigen. Nå ble det ikke noe av det, fordi han ble syk noen dager.
Vi treffer Kristiansen utenfor inngangen til Gruve 3 noen kilometer nord for Longyearbyen. Gruveinntaket ligger i fjellskråningen like over Hotellneset hvor Svalbards første helårsflyplass skal bygges.
Utenfor neset ligger Isfjorden, grønnblå og krystallklar. I bakgrunnen klatrer ville fjelltopper til himmels mens snøbreene ligger som store skumhav i dalbunnen og slår gnister i augustsolen.
Vi spurte om han kunne fortelle oss om krigen på Svalbard slik han opplevde den og hvilken episode det britiske TV-teamet ønsket å filme.
– Vi ble alle sammen evakuert fra Svalbard til England i 1941, og der gikk noen inn i marinen, andre i hæren, handelsflåten og flyvåpenet. Jeg ble sanitetsmann og kom hit opp igjen i 1943. Under det store tyske raidet i 1943 lå jeg sammen med 130 andre nordmenn og et par svensker i Barentsburg.
Midt på natta gikk alarmen. Elleve tyske krigsskip med slagkrysserne «Scharnhorst» og «Tirpitz» i spissen kom inn Isfjorden. «Tirpitz» la seg midt i fjorden og ga seg til å skyte på Barentsburg mens «Scharnhorst» dro inn til Longyearbyen. Vi trakk oss inn i gruva da tyskerne landsatte tropper. Jeg har senere fått høre at det gikk i land 580 tyskere i Barentsburg. Det oppsto kamper under landsettingen av de tyske troppene.
– Hvor mange nordmenn falt under kampene i Barentsburg?
– Seks mann ble drept og halvparten av den norske styrken ble tatt til fange. Resten kom seg unna ved å søke tilflukt i gruvene. Ammunisjonslageret vårt gikk i lufta og sperret av en del av gruvene. Etter det tok ikke tyskerne bryet med å forfølge oss. De satte fyr på byen og trakk seg tilbake.
– Fikk dere advart folkene i Longyearbyen?
– Vi sendte telegrafisk beskjed om det forestående angrepet, men ved et skjebnesvangert sammentreff var dette første natta de hadde trukket inn telegrafvakta, slik at beskjeden ikke kom fram i tide. De tyske fartøyene kom inn med britiske flagg, slik at det var vanskelig å vite hva slags karer det var. En engelsk løytnant som var sammen med oss, ga oss klar beskjed om at dette ikke var engelske skip – og på hans ord åpnet vi ild. Dette var første gang tyskerne brukte krigsskip på Svalbard.
– Holdt du ut her oppe helt til krigens slutt?
– Jeg reiste ned i løpet av 1943, men kom opp igjen våren 1944 og var fram til krigens slutt. Jeg må si da var en hard tid. Det kom mye tyske fly og ubåter som skjøt og herjet. Det gikk med mye folk i den tiden.
– Og så var det gruvearbeid igjen?
– Jeg begynte i gruva igjen høsten 1948 og der har jeg vært siden, bare avbrutt av ferier nede i Norge.
– Du må trives meget godt her, siden du har holdt ut så lenge?
– Etter en tid blir de fleste her oppe bitt av Svalbard-basillen. Svalbard er Svalbard. Til å være et mannssamfunn er det bra her. Enestående folk. Det kan nok være en og annen som ikke går, men han blir sendt ned med en gang.
– Synes du det blir for mange turister her, nå som Hurtigruta kommer hver uke i sommersesongen?
– Jeg synes det er greit med turister og andre gjester. Det er koselig å få besøk. Det hender forresten at utenlandske turister tror vi er straffanger og spør hvor mange år vi har igjen, men det tar vi med godt humør,
– Den planlagte helårsflyplassen vil vel hjelpe en god del på forbindelsene til Norge?
– Den trengs. Det er et godt framstøt. I dag har vi et godt sykehus her i Longyearbyen, men det kan være nødvendig å transportere folk nedover. Har man ikke fly, kan det ende ille noen ganger. Før i tiden tørnet 6–7 mann hver vinter. De fikk telegrammer om problemer i familie og blant venner, men kunne ikke reise ned. Så ble det å gruble og gruble. Med bedre forbindelse har dette avtatt betraktelig.
– Hvordan har forholdet til russerne vært?
– Det har alltid vært et godt forhold mellom russere og nordmenn her oppe. Den russiske konsulen i Barentsburg sa en gang at folk andre steder i verden kunne lære litt av hvordan vi har innrettet oss her oppe, og det er jeg enig med ham i. I dag besøker vi hverandre, spiller fotball og arrangerer hyggelige fester.
– Det sto i en Oslo-avis for en tid siden at det har vært russisk fangeleir i Coles Bay ved Grumantbyen?
– Jeg har vært på besøk hos russerne mange ganger i alle de årene jeg har vært her, og jeg har aldri sett eller hørt noe slikt. Jeg ble forresten ringt opp av journalisten og spurt om jeg hadde hørt noe om dette i den tiden jeg hadde vært på Svalbard, og jeg svarte som sant var, at det hadde jeg aldri hørt eller sett. Hva er hensikten med å skrive slikt i dag? Slikt bryter bare ned et godt naboforhold og skaper unødige vanskeligheter.
– Det har vel skjedd store forandringer i løpet av den tiden du har vært her?
– Etter krigen har det skjedd store og positive forandringer. Men da jeg kom opp i slutten av 1920-årene var det annerledes. Den gang bodde vi ni mann på ett rom. Badet var bare åpent en gang pr. uke. Vi hadde 12 hester som drev med iskjøring for å få nok vann. Messa var heller ikke bra. Den gang var det ikke noe koselig, men vi var glade for at vi hadde fått arbeid. Nede i Norge var det dårlige tider, og det var lange køer av folk som ville til Svalbard for å tjene til livets opphold
– Hvordan fikk dere nyheter i de dager?
– Det var dårlig med nyheter, men vi hadde to aviser som ble lest opp i spisemessa med jevne mellomrom. Det var ”Basun” og ”Mørketiden”. De skrev om som skjedde her – eller som vi sa – de skrev om alt fra kaia til kirkegården. Dessverre forsvant alle disse gamle avisbøkene under krigen.
– Den hardeste vinteren du har i opplevd her oppe?
– Det var for 3–4 år siden. Da hadde vi 37 kuldegrader og full storm. Et gruveskift som dro i gruva på tirsdag kunne ikke hentes før torsdag. Det var ren og slett ikke mulig å bevege seg ute, men heldigvis er det sjelden slikt inntreffer.