Print Friendly, PDF & Email

Spitsbergens oppdagelse

Spitsbergens oppdagelse.

Av prof. dr. Fridtjof Nansen. (Kilde: Naturen 1920)

INNDet er sannsynlig at Spitsbergen først er bilt funnet av Nordmenn, men omn denne opdagelse vet vi lite. INNI de “Islandske Annaler” står det for året 1194 kort og godt: “Svalbarðifundinn” (Svalbard ble funnet). INNI innledningen til Landnámabok står det om dette land: “fra Langanes på nordsiden av Island er 4 døgrs hav til Svalbard nord i Havsbotten, nåen ett døgrs seiling er det til ubygdene på Grønland (d. e. Grønlands nordlige østkyst) fra Kolbeins-ey (d. e. Meven Klint nord for Island i nord.” INNI den såkalte Ivar Bårdsson’s Grønlands Beskrivelse (fra 14. århundrede) står gjentatt det samme med den forandring at det er kalt to dages og to netters seilas fra Langanes til Svalbard i Havsbotnen. Et døgr var et halvdøgn. INNSvalbard er også omtalt i flere eventyr-sagaer fra det 14. og 15. århundrede som et land nord i ubygdene i Havsbotten (eller Trollebotten), og en kom dit ved å seile forbi Hålogaland og Finmarken og nord over Dumb’s Hav. På et islandsk kart fra begynnelsen av det 17. århundrede ser vi bl. a. Svalbard avmerket (fig. l).

Fig.1. Kart av Islendingen Jon Gudmundsson, født 1574. (Efter Torfæus).

INNDette er det viktigste av hvad vi vet om de gamles Svalbard og dets opdagelse. INNDette land kan vanskelig tenkes å ha vært noe annet enn Spitsbergen. Grønlands nordlige østkyst kan det ikke godt være. Denne, kalt ubygdene på Grønland, er jo i Landnáma nevnt som et fra Svalbard helt forskjellig land, og dit var det bare ett døgrs seiling nord fra Kolbeins-ey, men Svalbard lå 4 døgrs seiling nord i Havsbotten. INNDet er vel ikke da tenkelig at det bare skulde menes en fortsettelse av disse ubygder nordover. INNDertil kommer at for å nå in til Grønlands østkyst nordenfor 70º n. br. må en som regel seile gjennem meget og vanskelig is, og det synes lite rimelig at Nordmennene eller Islendingene skulde ha hat noen fart dit med sine svake klinkbyggede skuter som egnet sig lite for fart i isen. Men Landnáma’s korte omtale av seilasen til Svalbard, jevnstilt med seilasen til Irland og Grønland (som begge nevnes tidligere i samme forbindelse), tyder på at Svalbard var et kjent land i likhet med disse, og må vel oftere være besøkt. INNAt Svalbard skulde være den vesle vulkanøen Jan Mayen synes heller ikke rimelig. Selve navnet Svalbard betyr nærmest den svale eller kalle kyst (barð = bord, brem, kant, side), og synes alene å kunne passe for en større landstrekning (landside). Men hvis det ikke er Grønlands østkyst, og ikke Jan Mayen, så er der ikke andre land i havet nordenfor Island enn Spitsbergen. Det kunne innvendes at det med betegnelsen den “kalle kant eller “rann” bare var ment iskanten nord i Havsbotten; men det er ikke tenkelig at det å nå iskanten, kunde meddeles i de “Islandske Annaler” som noen merkelighet og heller ikke kunde det i Landnáma gis avstanden dit, da iskanten jo strakte sig hele veien ut for Grønlands østkyst, og var vell kjent fra før. INNFra den i Landnáma-boken opgitte avstand, kan forøvrig intet sikkert sluttes om landets beliggenhet. De gamle Nordmenn antas å ha regnet et døgrs (halvdøgns) seiling til to breddegrader eller tredve av vore sjømil (120 kvartmil). Efter dette skulde det være syv døgrs seiling fra Langanes til Spitsbergen. Men efter de i Landnáma-boken opgitte avstande mellem Norge og Island, mellem Island og Grønland, og mellem Island og Irland, er døgr-seilingen snart mindre, snart meget mer. INNEfter Islendingenes og Nordmennenes oppfatning i Middelalderen strakte Nordhavet sig nordover forbi Norge, og endte i en stor landlukket havbukt, som de kalte “Havsbotten”, i eventyrene også kalt “Trollebotten”, (botn = det innerste i en fjord, fjordbund). De mente at Europa var landfast med Grønland, ved en ubygget land-forbindelse, som strakte sig fra Bjarmeland (Russland) nordenom Havsbotnen. Denne forestilling er klart uttalt i den islanske jordbeskrivelse som kjennes i flere håndskrifter fra 14. og 15. århundrede, men som iallfall delvis kan føres tilbake til 12. århundrede. INNDet er naturlig at disse ubygder i nord ble til eventyrland, Jotunheimr og Risaland. INNAllerede den danske historieskriver Saxo Grammaticus (beg. av 13. årh. ) sier at nord for Norge “ligger et land, ukjent av navn og leie, uten menneskekultur, men rikt på folk av uhyre selsomhet. Fra det like overfor liggende Norge er det skilt ved en mektig havarm. Da seilasen der er meget usikker, er det få som har hat en lykkelig tilbakereise, av dem som våget sig dit.”

INNEfter et gammelt islansk eventyr (avskrevet i Bjørn Jónsson’s Grønlandske Annaler fra 1623-25) skulde endog en mann, Halli Gjeit ha gått landeveien fra Grønland nordenom Havsbotten til Hvite-havet og så til Norge. Han leide med sig en gjeit og levde av melken dens. INNVi må opfatte det slik som at, efter Nordmennenes og Islendingenes forestilling, dannet den svale kyst Svalbard eller Spitsbergen, bunden nord i Havsbotten, nord for Norge og Island, og dette blir også meget nær riktig, når vi tenker os denne Havsbotten begrenset på sidene av drivisen idet iskanten som regel om somrene strekker sig fra havet vest for Island nordøstover forbi Jan Mayen og mot Spitsbergens nordkyst; og på østsiden av Havsbotten strekker iskanten sig fra Spitsbergen sydover in i Barents-havet og østover mot Novaja Semlja. Spitsbergen ligger nettopp lengst nord i botnen i denne havbukt (se fig. 2).

Fig.2. Land og havstrøk opdaget av Nordmennene og Islendingene. De skraverte kyster var sandsynligvis alle kjent av dem. Målestokken under døgr-seiling, efter bergningen 2 grader (eller 30 sjømil) på hver døgr-seiling.

INNHvordan Nordmennene kom til først å oppdage landet, kanske i året 1194, vet vi ikke. Det er meget som med sikkerhet tyder på at de stadig i hine tider drev fangst i Ishavet på hvalross og sel. (Det vilde føre for langt her å gå nærmere inn på dette, som jeg for øvrig har drøftet i min bok: “Nord i Tåkeheimen”, 1911,bl.a. s. 406ff). At de på sine fangstferder nordover ikke skulde være kommet til Spitsbergen, synes vanskelig å tenke sig. Men like usannsynlig er det at de ikke oftere skulde ha søkt dit hvis de først hadde funnet veien til dette lett tilkommelige land hvor det var mengder av den dengang så verdifulle hvalross. INNTenkelig er det selvsagt også at landet første gang er funnet mer tilfeldig av stormdrevne sjøfarere, hvilket formen av den korte meddelelse i de “Islandske Annaler” kanske nærmest kunde tyde på. INNI skriftet “Historia Norwegiæ” fra 13. århundrede, berettes det også om en slik reise av nogen sjøfolk som vilde “seile tilbake fra Island til Norge. Og da de var blit drevet til de nordlige strøk av motvindenes hvirvel, landet de endelig mellem Grønlendingene og Bjarmer (d. e. på den landstrekning som ligger mellem disse folk), hvor de påstod at de hadde funnet merkelig store mennesker og Jomfruenes Land, som skal unfange når de smaker vann. Men fra disse adskilles Grønland ved iskledte skjær.” INNSom forståelig er, griper her i disse fjerne ubygder sagn og virkelighet lett in i hinannen. INNStort mer vet vi ikke om Nordmennenes Spitsbergensferder i hine tider. Sannsynligheten er at under Norges nedgang efter det 14. århundrede, er også denne fangst på Ishavet gåt tilbake, samtidig med Nordmennenes skibsfart i det hele de nordlige farvann, like fra Bjarmeland i øst og til Grønland i vest. En vesentlig medvirkende årsak her kan også ha vært at fiskeriene på Finnmarkskysten og Lofoten tok et sterkt opsving efter det 14. århundrede og trakk kreftene til sig. INNHanseatenes herredømme over den norske handel har sikkerlig også gjort sit, de hadde mer forståelse for tørrfiskens verdi enn interesse for den fjernere og farligere Ishavs-fangst som de ikke skjønte sig på. INNEndelig la også statsmonopolet for handelen på Finmarken sin døde hånd over denne landsdel og over all privat foretagsomhet der. Et kongebrev fra 1562 inskjerpet eneretten for Bergen til all handel på Finmarken. INNVi hører nu intet mer om reiser til landet nordenfor havet, før Spitsbergen ble funnet på ny av Nederlenderne i 1596, som senere skal bli omtalt. INNImidlertid hadde Nordmennenes opfatning av de nordligste landes utstrekning og Grønlands landforbindelse med den gamle verden, litt efter litt, i løpet av det 15. og 16. århundrede, kommet inn i den alminnelige kartografiske fremstilling av disse nordlige strøk, og hadde satt sit preg på denne. Dette foregikk ad forskjellige veie som vi ikke her kan gå in på. INNMen samtidig gjorde også andre forestillinger sig gjeldende, og av særlig betydning i denne forbindelse var bl. a. forestillingen om en Nordøst-passage gjennem hvilken det skulde være mulig å nå det rike Kina og Ostindien sjøveien nordenom Europa og Asien. Dette stod selvsagt i strid med forestillingen om den lukkede Havsbotten, og på mange karter ble det gjort en havåpning østover fra dennes nordøstlige ende, så Grønland ikke ble helt landfast med Russland eller med Novaja Semlja. INNDette var en almindelig fremstilling på mange av de mest kjente karter i siste halvdel av det 16. århundrede; særlig kan nevnes flere av dem som ble utgitt av de kjente nederlandske kartografer Mereator og Ortelius. INNFor å finne Nordøst-passagen ble det på denne tid utsendt flere ekspeditioner, først fra England i 1553 under Sir Hugh Wi11oughby. Vel seksti år senere ble det fra engelsk side påstått at Willoughby skulde ha opdaget Spitsbergen på denne ferd. Dette er utelukket. Ferden gik nordenom Norge østover, og ved en kritisk sammenstilling av de i Willoughby’s journal opgivne kurser og loddskudd, mener jeg det med stor sikkerhet kan påvises at det land han fant, var øen Kolgujev ved Russlands nordkyst. Willoughby måtte vende om med sit lekke skib, og nådde Kola hvor alle mann omkom følgende vinter. INNFlere engelske ekspeditioner fulgte dels til Hvite-havet for handelen på Russland, dels lengere øst for å finne Nordøstpassagen. Så kom opå Nederlenderne, først til Hvitehavet hvor livlig handelsforbindelse kom istand, og så sendte de ut ekspeditioner i 1594 på fire skibe og 1595 på 7 skibe for å finne Nordøst-passagen til Kina og Ostindien. Willem Barentszoon (d. e. søn av Barent, norsk Bernt, almindelig forkortet til Barents), hadde det første år to av skibene unner sin kommando, og nådde nordspissen av Novaja Semlja, mens de andre skibe gikk gjennem Jugor-stredet og nådde over Karahavet til Jamal hvor de fant isfritt vann. INNNeste år var Barentsz overlos for ekspeditionen. Men det år ble de stanset av is i Kara-havet et kort stykke forbi Jugor-stredet, og måtte venne tilbake derfra. INNDa en almindelig opfatning var at havisen alene ble dannet langs kystene, og derfor også mest holdt sig der, mente man i Nederlandene, med støtte av Barentsz, at nordøst-passagen måtte søkes lengere ute, til havs og nordenom Novaja Semlja. INNEn ny ekspedition på to skibe ble derfor sendt ut i 1596. Det ene skib stod under kommando av Jan Corneliszoon Rijp, og det annet under Jacob van Heemskerck med Willem Barentsz formelt som overlos eller første styrmann, men i virkeligheten som skibets fører. INN4. juni var de nord for Norge på 71º n. br. Det ble da uenighet mellem Barentsz og Cornelisz Rijp om den rette kurs. Den siste synes, endog mer enn Barentsz selv, fylt av troen på at gjennemfarten var å søke ute i det åpne hav på høie nordlige bredder, og langt nord fra landet på østsiden, for å unngå isen langs kystene. INNDe holdt da mot nordøst til nord, og Barentsz styrte motvillig samme kurs, for ikke å skille lag.

INNDagen efter møtte de drivis. De mente at denne kom fra Grønland, som de regnet skulde være 100 kvartmil borte. INNDette var altså det land som efter den nordiske forestilling og efter den tids almindeligste karter, strakte sig som en fortsettelse av Grønland østover nordenom havet; og som Barentsz helst vilde holde sig klar av, da han fryktet isen langs dets kyster.

INN8. juni kom de til en ø. De kalte den Beeren Eylant efter en stor isbjørn som de felte der. Her kom det igjen til trette mellem Barentsz og Rijp’s los om kursen, idet Barentsz mente de var alt for langt vest; men det vilde ikke den annen gå med på.

INNDen 13. juni seilte de da videre nordover og hadde meget tåke; men den 17. juni på omkring 80º n. br., fikk de et helt snedekket land i sikte. De antok det for å være den del av Grønland som før er omtalt, og de kalte det Spitsbergen (d. e. de spisse fjell). Det ble også kalt Het Nieuwe Land (det nye land). Det var nordkysten de her først fikk se. Efter å ha seilt et stykke langs denne og ankret på flere steder, gjorde de forsøk på å komme videre nordover, men ble overalt stanset av is. INNDe seilte da tilbake sydover langs Spitsbergens vestkyst. Den l. juli var de igjen ved Beeren Eylant. INNHer ble på ny den rette kurs drøftet, og det endte med at de to skibe skilte lag. Heemskerck og Barentsz drog syd- og østover, kom nordenom Novaja Semlja, hvor de overvintret paa, nordøstkysten og Barentsz døde følgende sommer, mens ekspeditionen vente hjem i båtene. INNRijp seilte tilbake nordover, idet han mente å skulle finne en gjennemfart der, og kom igjen til Spitsbergens nordkyst på 80º n. br. Men uten å ha gjort nye opdagelser av betydning, så vidt det kan skjønnes, vente han så til slutt hjem på grunn av ishindringene. INNDet har vært hevdet at Rijp skulde ha kommet østenom Spitsbergen på denne siste reise, og således skulde ha omseilet hele øgruppen; luen der foreligger intet bevis herfor. INNTvertom taler all sannsynlighet derimot; det er ikke tenkelig at man på denne, den gang meget omtalte ferd, skulde ha utført en slik omseiling uten at en antydning dertil er kommet frem på et eneste av de mange karter som tryktes i Nederlandene i den følgende tid. Endnu i mange år viser de fullstendig ukjenskap til Spitsbergens nordlige østside, og det varte lenge før man ble klar over om Spitsbergen er fastland eller ikke. INNDette er i korthet historien om Spitsbergens gjenopdagelse av Nederlenderne. Det blir almindelig sagt at det var Barentsz som gjorde opdagelsen; men det er, som vi ser, høist uegentlig; for det var jo stik mot hans vilje at de holt den kurs som førte dem dit. Spitsbergens nyopdager må da riktigere sies å være Cornelisz Rijp. INNDet har også vært sagt at det var ved hjelp av norske seilanvisninger at Nederlenderne fant Spitsbergen. Dette kan heller ikke opretholles efter det som ovenfor er fortalt. INNVisstnok var Ivar Bårdsson’s Grønlandske Beskrivelse blitt utgit på hollandsk i det 16. århundrede; og mot slutten av samme århundrede også på engelsk; og denne beskrivelse var derfor sikkerlig kjent av den beleste og erfarne navigatør og kartograf, Barentsz. Men alt hvad denne beskrivelse kunde meddele om disse farvann var jo at Svalbard lå nord i Havsbotten to dages og to netters seiling fra Langanes på Island. Og dette måtte jo nærmest advare Nederlenderne fra å holle i den retning, for det var jo netop ikke land, men åpent hav med gjennemfart, de søkte, og om det kunde Ivar Bårdsson’s beskrivelse intet fortelle. INNDerimot kunde den hjelpe til å bestyrke den tro, som kartene måtte gi dem, at det nyfunn’ne land var kjent fra for, og måtte regnes som en del av Grønland. INNINNDa et polarkart, som efter selve tittel forklaringen er av Willem Barentsz, ble offentliggjort i 1598 (av Cornelis Claesz), med vestkysten av Spitsbergen og Barentsz’s opdagelser på Novaja Semlja avlagt (fig. 3), kan vi danne os en mening om fremstillingen av Grønland på de karter som Barentsz seilte efter. Det samme vil vi også få et indtryk av

Fig.3. Kart over de nordlige farvand, av Willem Barentsz, utgitt av Cornelis Claesz i 1598. Spitsbergen er her kalt “Het nieuwe land” (det nye land) som tør ha vært den første offisielle benevnelse. Det er først i 1612 at navnet Spitsbergen kommer på kartene.

INNfra det engelske kart offentliggjort i 1599 av Richard Hakluyt (i the Principal Navigations) hvor også Nederlendernes opdagelser er inlagt. INNDet fremgår ikke klart om de nederlanske sjøfarere i 1596 opfattet Spitsbergen som landfast med Grønland. Da de søkte en gjennomfart nordenom landet og Rijp endog vente om for å gjenta forsøket, må de vel helst ha tenkt sig det som et ø-land; men som lå nær Grønland og måtte regnes som en del av dette. I tittel-forklaringen på det nevnte kart av Barentsz (fig. 3), er Spitsbergen bare omtalt som en del av Grønland. INNDet neste vi nu hører om Spitsbergen er at Henry Hudson kommer dit på sin polarferd i 1607 for å finne en gjennomfart til Japan og, Kina over nordpolen. INNOgså Hudson seilte bare langs landets vest og nordkyst, men hans ophold der fikk særlig betydning ved det at han så mengder av hval og hvalross, og dette gav støtet til den intense hvalfangst som ble drevet der i den følgende tid, mest av Engelskmenn og Nederlendere, i hvis tjeneste Hudson gikk to år senere. INNPå få år tok denne hvalfangst store dimensioner, og det ble nu heftig strid mellem Engelskmennene og Nederlenderne om retten til dette fiske. De første grunnet sine krav på den før nevnte påstand at Willoughby skulde ha opdaget landet i 1553, og på at de var de første til å begynne fangsten der allerede i 1608. Nederlenderne mente det var dem som hadde opdaget landet 1 1596. INNImidlertid ble det av den norske krone hevdet at den hadde høihetsrett over Nordhavet og over de nordlige lande og kyster, som de norske konger “ved sine seirrike våben og sine, velutrustede flåter har underlagt sig. Og Spitsbergen, ble det hevdet, var en del av det norske skattland Grønland. En samlet fremstilling av disse kravs historie og de mange, forhandlinger og overenskomster hvortil de førte, vil man finne i Dr. Arnold Ræstads fortreffelige bok: “Norges Høihetsret over Spitsbergen i ældre Tid” (1912). INNSå hurtig tiltok fangsten på Spitsbergen at få år efter Hudson var det hele flåter der hver sommer, og der var formelige sjøslag mellem de engelske og nederlanske hvalfangerflåter. Men efter at Engelskmennene hadde litt nederlag i 1618 kom det til forlik, hvorved kysten med havner ble delt i flere zoner. Franskmenn, Tyskere, Dansker og Nordmenn, ja tildels også Biskayere hadde nu begynt å drive fangst der. INNI tiden fra 1620 til 1635 har man regnet at fra Nederlandene alene kom det minst 300 skibe og 15000 mann årlig til Spitsbergen, og nær landets nordvestlige hjørne, ved havnen Smeerenburg (d.e. fett-byen) på 79º 50′ n. br., vokste det op en sommerby, hvor der var livlig rørelse, flere hundre skibe på havnen, 10000 mennesker hver sommer, hvalfangere, håndverkere, kjøbmenn, jøglere, ja tilmed fruentimmer. Handelsskibe kom med levnetsmidler, vin, brennevin, tobakk og alt annet. Der var butiker, verksteder, bakerier, drikkesjapper, foruten store trankokerier. INNMen da hvalen allerede efter 1640 tok sterkt av i mengde langs kysten, og man måtte søke den lenger til havs, forfalt Smeerenburg omtrent like hurtig som den var vokset op, de store kobberkjeler for trankokeriene og alt annet av verdi ble igjen ført bort, og nu er det ikke stort annet å se på den øde flate sletten ved Smeerenburg-fjorden enn haugene hvor trankjene stod og noen graver. INNEfter hånden avtok hvalen enda mer, og hvalfangsten gikk tilbake, inntil den omtrent helt ophørte. INNDet er selvsagt at ved en så livlig fart som det i det 17. århundrede var på Spitsbergen måtte kjenskapet til landet bli utvidet. Østkysten ble også snart mer eller mindre kjent, for en stor del ved de hollandske hvalfangere. INNBlant dem som her innla sig fortjeneste kan også nevnes den engelske hvalfanger Edge, efter hvem Edge-Island er opkalt. I 1617 så han i nordvest for denne ø, et land han kalte Wiche’s Land. Det er senere blit kalt Kong Karls Land og bestaar av tre små øer. INNImidlertid var det ikke med sikkerhet slåt fast om Spitsbergen var en ø eller bare en halvø, før den nederlanske, kaptein Cornelius Giles gjorde sin merkelige reise i 1707. Han skal ha seilt mer enn en grad nordenom Syvøene uten at stanses av is, derefter flere mil østover i åpent vann, så sydøst- og sydover. Han kom østenom Nordost-landet, og så i øst derfra et nyt land; Giles Land (av norske fangstmenn kalt Hvite-øia). Han seilte så sønnenom Nordost-landet og tilbake til Spitsbergens nordkyst gjennem Hinlopen Stredet. Dermed var Spitsbergen-gruppens ø-natur fastslåt. Men omseilet ble ø-gruppen først av den kjente norske fangstskipper Elling Carlsen i 1863.